Felleskapets onde
av MSS den 7. februar 2021
Det er sammen med andre
at jeg hater meg selv
mest.
av MSS den 7. februar 2021
Det er sammen med andre
at jeg hater meg selv
mest.
av You'd like to know den 31. januar 2021
I look at her for a while, study the tears stained eyes and the broken smile that even Frankenstein would not know what to do with. I still wonder how eyes can reflect such pain, as if it should not be possible and yet there they are; tearing through your soul. At last I conjure up a bit of courage and ask “ why do you keep giving so much of yourself to those who give nothing back?”.
She looks away for a little while, her eyes goes distant and silence covers us like a thick fog making it almost unbearable to breath. With somber in her throat, she finally answers “ because if I can save one person, just one, then that is enough for me”.
I let the words wander in my mind, but they never settle. I understood why; I almost did not want to. As if it somehow would be easier if I just did not. But it was too late, the words were burnt to my heart and the pain left a sillage that went straight across.
With a deep breath, holding back tears, I ask with such pain in my voice I did not quite understand how the words came out… “why can’t that one person be you?”
She does not answer, but she does not have to. The words are so clear across her face; it is like someone carved the words into her skin; “because I’m not worth it, because I don’t deserve it, because there is nothing left to save”. All these answers rolling down her cheeks in the form of tears. They were so toxic, I almost expected them to burn through her like acid.
Once again, I am staring at her. Looking at the eyes of someone too young to be feeling this sad. Looking at someone with too many emotions for this world. Looking at someone who so desperately needs to be saved, and no way of saving.
av MSS den 23. januar 2021
Og så skulle jeg ønske
at det var mulig for deg å
bare sage rundt skallen min
løfte av topplokket
titte nedi
og se for deg sjæl
hvor jævlig ille det egentlig står til.
av MSS den 22. januar 2021
Og jeg skjønner selv
at dette er ingen
enkel sak.
Å holde ut
når jeg holder på
slik.
Stå stødig
når jeg lager storm.
Men du
trofast som alltid
skal for alt det er verdt
holde løftet ditt
Så uviten
om hvor dypt
alt dette
satt.
Men nå
har du kanskje forstått.
At din kjærlighet
aldri vil kunne være
nok.
Nok til å
viske ut
reversere
gjøre om
all jævelskapen.
Jeg har egentlig visst det
hele veien
men det ville være så leit
å ikke la deg forsøke.
av MSS den 19. januar 2021
Hvor mange løgner
rommer denne sengen
Og hvor mange hemmeligheter
bærer dette forholdet
Ukvemsord spyttes langs veggene
skuffelsen slenges i dørene
og mistrivselen siver ut vinduene
Men hver kveld
heises det hvite flagget
og vi forsones
inntil morgendagen
Sovner inn
i hvert vårt univers
hvor den andre
ikke eksisterer
av MSS den 18. januar 2021
Trenger ikke
kart og kompass
for å vite
hvor jeg har deg hen.
Behøver ikke
redningsvest og nødrakett
for å vite
at du tar imot.
Et stødig anker
i all slags vær
og i hver en havn
Du forblir.
av MSS den 18. januar 2021
La meg bare
gråte oss i søvn
skrike deg øredøv
knuse frokostserviset
røske tak i hjertet ditt
rive det ut
for så å
legge det fint på plass.
Så skal vi se
hvor stødig du står.
av MSS den 18. januar 2021
Om
du bare hadde forstått
hvor
verdifull
fundamental
berikende
uunnværlig
du er i mitt liv
ville du kjempet
med nebb og klør
og alt som er
for å holde ut.
av MSS den 18. januar 2021
Knust så mange ganger
sønder og sammen
små puslespillbrikker og skarpe kanter
forlatt i ruinene.
Du limer meg sammen
som en dyrebar og sjelden
antikvitet.
Ord for ord
klem for klem
bit for bit