Vi kjøper hver vår halvliterflaske med vann. T kjøper sin egen på to liter. Vi kjøper en donut på deling. T kjøper to til seg selv før vi rekker å få sukk for oss. Ja, før vi rekker å snu oss, egentlig. Hun blir borte vekk før vi rekker å snu óg sukke. Som regel inn i et bakeri. Eller for kjøpe tyggis. Hubba bubba i ny smak. Tørket frukt eller sjokoladesmak. Huske å gå innom butikken, sier T, og forsvinner inn i en butikk vi passerer uten forvarsel. Eller kanskje er det akkurat det hun har – varslet om på forhånd. Vi må huske å kjøpe jordbær, sier T, og henter en korg til seg selv.
På toget til Praha forsøker hun å vaske fingerene med to-liters dunken og papir. Se på disse hendene, sier hun, se på disse sktine hendene. Nei.. hvis vi går forbi et apotek i Praha må vi huske å kjøpe antibac og våtservietter. Det må vi huske.

Ankommer Praha tirsdag kveld. Lett by. Finner fram. Korte strekninger. Hostel Marakesh. Vet ikke hvorfor, egentlig. Hostel Marakesh har et verdenskart på veggen og vegger som sprader i et fargekart av gul, oransje og sjøgrønn, hvis det er en farge. Trangt lite sted i andre etasje, koselig smal balkong. Vi venter nesten en time på hun som driver stedet. Stramt oppsatt hår. Stram klesdrakt. Høye heler. Ringer som glimrer. Bleikete tenner. Veldig hyggelig. Falske og ekte negler.
Kollegaen er syk. Hun må holde to steder åpen samtidig
smal trapp
trang trapp
køyesenger, senger under tak som er så lave at skrå-vinduene er i samme høyde. Veldig koselig.
Vi er sultne og klokken er tolv. Det er kveld og vi er sultne. Togturen fra Berlin til Praha var vakker. Vi hadde samtlige latterkick. Av T sin oppakning for eksempel. Vi satt i kupé. Der satt en mann som så økonomisk ansvarlig ut for noe veldig viktig, + en ung fyr og en dame på våre foreldres alder. Tre over tre i kupè. De var litt berørt, tror jeg. Vi prøvde å beherske oss. Men T var i siget. Hun satt i det bakvendte setet ved vinduet. Det kan være jeg blir kvalm, sier hun. Det kan være vi må bytte, sa T, og plukket fram Dunkin Donuts plastikkposten med en og en halv chipspose i + to sjokolade donuts. Til seg selv. Hun finner snart fram de to smykkene hun fikk som 7- og 12-åring som har smeltet sammen i en veldig knute. Har ikke brukt de siden. Har prøvd. Har ikke fått det til. Vil gjerne få det til. Jeg prøver. I en time sitter jeg konsentrert som sjeldent er og prøver. Later som om dette er noe jeg gjør. Kanskje daglig. Kanskje smykke-designer. Kanskje et yrke. Det går an. Så kan de som som T påstår er i familie, uten å kommunisere verbalt, tro hva de vil.

Vi går. Går og går. Praha er stille. Folk i gatene, men stille. Til slutt spør vi en kelner som er i ferd med å stenge, om han vet om et sted å spise. Og drikke. Yes yes: Koala. Ved den nasjonale banken; yes, og til høyre; ok. Så finner vi Koala, en brun bar med en lang brun gang. Setter oss ved det største bordet. Ombestemmer oss. Finner et mindre. Blir enige om å være hensynsløse og fandenivolsk, vi er sultne. Vi er turister. Go home.
Jeg bestiller chili con carne, svinekjøtt og bønner i en inntørket saus med ris. Dekker den største middagstallerkenen jeg har spist av i hele mitt liv. Latterlig billig.
M bestiller røyket svinekjøtt med tilhørende dumplings og surkål. Hver vår ølmugge med lager på tapp.
T bestiller ostesnitzel og gleder seg veldig.

Var imidlertid ikke potetmos og pølse, som T håpet på. Hun gledet seg veldig. Jeg forsøkte å si at det trengte hun ikke. Hun ble mildt sagt skuffet.

Vi var i gamlebyen, og nyebyen, Praha. Betalte seksti spenn for appelsin-juice og noe pommfritz som druknet i tomat og sennep. Elvecruise. En time. Historiske anekdoter på fem forskjellige språk. Dritchill.

Så gikk vi opp trange gater. Mot den der kirken bygget på 1100-tallet. Spiste lunsj til litt mer enn vi hadde penger til. Aperol, øl, mojito. Henge opp hengekøyer. Spiser indisk i gaten. Tikka masala, korma. Vin til førti kroner glasset.

Dro til Bukowski. Møter to bergensere i døren: ”no kommer det folk, no trenger vi isje å gå.” Og jeg og M går stillferdig til baren for å bestille, stiller oss på rekke: jeg gjenkjenner han ene. Amerikanere, tjekki-slovakere, Bergen, Irland. Og M ser ingenting for hun sitter med ryggen til men irske toner strømmer langs og rundt i rommet og musikken er ikke viktig lenger, bartenderen er flott og kjekk og spør om vi vil ha mer: ja, ja takk, ja, mojito, gin og bringebær, øl og øl og mer øl takk og ja. Vi hører irske toner: de ler, og alt de sier uten at vi er i stand til å oppfatte hva, høres bra og kult ut samtidig.

Baren er brun, seks lamper i rommet på femogførti kvadratmeter, det er speil på veggene i alle mulige fasonger, skatere kommer og går, vi ramler ned
fra doen
for mind the gap er ikke opplyst om
det kommer en tid der det hele svartner og stenger, vi har ikke lyst til å gå men vi må så vi stopper en taxi for det var tross alt  et stykke å gå erindrer vi han er opptatt men gir oss kortet sitt og vi går går forbi de irske og ned de bratte gatene det er litt mørkt ikke akkurat gatelys får øye på en taxi med dunkel belysning og spør om han er ledig jada en fyr rundt femti-seksti spør hvor mye det koster han svarer ikke direkte på det skjønner vi egentlig først etterpå for det går i hundrede og ti nedover motorveien tar cirka fem minutter han stopper utenfor hostell marakesh og peker på taksameteret som viser 900 tjekkiske spenn

Vi er tvunget til å paye, M og jeg, for gaten er mørk og ute finnes ikke folk på det nåværende tidspunktet og taxi-sjåføren hisser seg opp og slår med armene når jeg spør /privat/ og han bjeffer /ja/ og _burde visst bedre_ og hendene i ren desperasjon oppi/nedi lommeboken som så vidt holder varmen rundt noen sedler som selvsagt ikke vil og paranoiaen spinner om bordeller og sexslaver og kjenninger og en kiste med diger hengelås direkte til Katmandu så vi gir det vi har for dørene har han låst og pannen hans er våt og jeg svetter mest og han gneldrer tilbake enda vi har gitt
en kanskje månedslønn for han
og et Skysskort for oss
forbanner hele situasjonen
men vi kom nå fra det med lemmene i behold, flirer jeg, og tenner en sigg. husk at vi har drukket drinker til bare tjue spenn

forbi kommer to franske gutter som roper ey! u ok? suuuup
og jeg roper we just got robbed! og de griner litt på nesen med oss og stopper med oss og tenner en sigg med oss forteller at de er franske og at de skater. de skater, drikker og røyker i Praha. bor på hotell. spiser og dusjer.
walk in paris
hæ
walk in paris
owæ! hvordan er det
….å gå til paris

walk! cycle! og samtalen blir umiddelbart interessant – klatrer noen nivåer fra det stedet vi i utgangspunktet var i stand til å bevege oss fra – de sykler i – de sykler trolig til og fra paris de er tro til hjulene – de både skater og sykler i paris før beundringen brer seg i et latterkick idet vi forstår, etter tredje eller femte repetisjon
han
eller de
men han med dysleksi
jobber i paris
ikke som syklist
ikke levebrød som skater
men noe foodora-shiet
javel
ja ja
god kveld og ha det ja

Lure på om han ennå tenke på hena.

Sånn så hu tenke på han.

«Det sko bli oss to,» seie hu.

«Oss to for alltid.»

Og det trudde hu på.

Lite visste hu at han for lengst hadde tenkt;

«Oss to blir det nok aldri».

Tenkte det,

men fortalte det ikkje.

Han lot hu leva i uvissheten om at han snart drog sin veg.

For godt.

Sånn så fluene gjer når di endelig finne vinduet i rommet di har blitt fanga i.

Sånt forsvant han.

For godt.

Da jeg først kom hjem til hytten hans i skogen var han grei.  Det begynte bra, han passet på meg og jeg holdt meg så mye som mulig i hans nærhet. Hyggelige han holdt meg i armene og strøk meg over pelsen, tuklet med inn i tøy og holdt meg foran peisen da jeg kom inn fra regnhelvetet. Han ga meg bein også, det likte jeg godt. De beste var unge , de aller beste var 0.29 år gamle. De var sjeldne så det gjaldt å nyte den salte margen og når han kom med dem var han på sitt lykkeligste. Opprømt og oppspilt med lysende rosa kinn. Vi løp rundt ute i skogen og han trente meg til å grave hull og jeg da jeg ble ferdig fikk jeg kjeks og jo kjappere jeg ble ferdig desto flere fikk jeg.

Hans forandring skjedde ikke gradvis, men i løpet av et kort øyeblikk og sjokkerte meg fullstendig. Han hadde nettopp stengt av motoren og jeg løp ut for å ønske han velkommen hjem. Øynene hans lignet på kattens, et langt vilt snitt i midten og en mørk pupill sirklende rundt, med røde flekker på overallen og ett par røde flekker på fingrene som jeg umiddelbart begynte å slikke. Før han dro hånden til seg og tilbake mot snuten min i et hardt slag som dyttet meg sidelengs i gjørmen. Det var ikke hans blod. Svetten rant fra pannen hans og han gikk mot meg og begynte å gå løs på meg. Forsiktige slag og berøringer i begynnelsen, til grusom smerte og til slutt, rett før han ga seg, numne dunk i en 1-2 rytme. Han gikk inn i huset da han var ferdig og jeg følte på en skam og smerte ulikt noe et levende vesen var i stand til.

Hva hadde jeg gjort galt?

Hvorfor hadde min herre reagert slik? Fortjente jeg denne behandlingen?

Forsøk på en oppklaring bar ikke frukter. Han holdt seg på avstand, han låste til og med døren, og jeg begynte å vandre rundt huset i jakt på en annen inngang. Under terrassen var det et lite hull som ledet inn i kjelleren, som var blitt blokkert av en stein. Vinduet ved døren var blitt spikret igjen og luken på døren ville ikke åpnes. Jeg begynte å hyle og ule og han kom ikke ut. Jeg skrek og raspet opp døren, begynte å kaste meg på vinduet ved døren, men glasset ville ikke knuse. Til slutt var stemmen min så svak at det eneste som kom ut av kjeften var små pipelyder som bare kunne høres av meg.

Jeg ga opp. La meg i oppkjørselen. Sulten begynte å gnage og jeg gikk løs på bein rester jeg hadde forlatt ute i skogen.

Noen timer etter på. Røyk begynte å sive ut fra pipen og jeg registrerte et omriss av en blå overall med størknet blod som fløt ut av pipen. Så en t-skjorte og til slutt hadde han brent seg gjennom hele garderoben sin.

Dager hadde passert og mine bein rasjoner begravet rundt omkring skogen var blitt ranet da han endelig  steg ut av døren. Naken, høyere og bredere, med lengre hår og lengre skjegg, med et stort bein i venstre hånd og en stor sag i høyre hånd. Jeg følte en viss brorskap med han da, han minnet om meg selv da jeg jaktet rundt på rottene i kjelleren. Han så ut til å tenke seg om før han tok et valg.  Han slapp sagen og begynte å svinge rundt med beinet.

Etter det var jeg redd for å gå inn i huset, enda han inviterte meg inn. Han laget en vei av hundekjeks som ledet mot luken og da dette feilet kastet han beinrester på hundekjeks-stien. Fristelsen var stor, sulten rev større hull i meg for hver dag som gikk. Tappet meg for energi, noe som ikke hjalp da han begynte å gå ut om kveldene med et stort nett.

En kveld besøkte sulten meg. Kvinnen satte seg ned ved siden av meg og begynte å snakke.

Han kommer ikke til å skade deg, han vil bare gi deg kjeks og bein. 

Men hvordan kan du være så sikker? 

Hvorfor skulle han skade deg. Han tilbyr deg nytelse og du nekter å ta det i mot. Hvem har noensinne dratt nytte fra abstinens? 

Hvorfor tror du at han ikke kommer til å slå.

For hvordan kan en person være slem og avskyelig hvis de tilbyr deg medisin til sykdommen din. Du skader bare deg selv her ute, skader deg selv til ingen nytte, for når du finner mat er denne smerten uten poeng, vits og formål.

Jeg kommer til å bli sterkere og sterkere jo lengre du holder deg her ute. Jeg kommer å vinne uansett, det må jeg. 

Hvorfor må du det?

Er det ikke opplagt. Når du dør, dør jeg.

Etter det reiste hun seg og forsvant inn i meg. Magen rumlet. Et blad balanserte i luften.

Jeg hadde aldri lurt på hva som skjedde da jeg døde. I øyeblikket er det ikke noe man tenker på, i øyeblikket er det distraksjoner som gjelder. Det jeg døde kort etter at damen hadde forlatt meg innså jeg at livet var et ventespill, ikke ulikt å stå i en kø. Man venter på maten, på leken og på at livet skal ta slutt. Og da det har tatt slutt er det igjen ny  venting. Venting på noe, for her vandrer jeg følelsesløs, ingen ser meg og jeg kan ikke ta på noen. Jeg skulle ønsket at slutten kom, ikke mer venting.

Jeg sulter ikke lenger. Hun tok feil. Når jeg døde ble jeg gjenfødt og hun forble død. Kanskje hun visste det? Kanskje det var derfor hun ville at jeg skulle gå tilbake.

Jeg returnerer fortsatt til hytten og den er fortsetter å være tom. Men den var alltid tom. Et skalkeskjul med et sjarmerende utseende, koselig og lite, hjemmet til en mann som var klar med beinet, en mann som bar rundt på tanker om smerte og lidelse og bare ventet for en grunn til å slippe den ut. Det ga mening nå, det virker som et sykt spill nå, det virker planlagt, den umiddelbare omvandlingen, adopsjonen, få min tillit før fasaden rakner. La offeret stige inn i ritualets sirkel.

Jeg vet ikke hva som skjedde med mannen. Men jeg håper at jeg ikke møter han igjen. For denne gangen kommer jeg til å bite beinet hans.

Kapittel 1: Auschwitz 1, Polen – 22. April 1941 Dagene i leiren ble bare tyngre og tyngre. Hvert skritt føltes ut som det siste. Alle gikk rundt uten mot og lyst til å leve, gjorde alt de ble bedt om i frykt for tortur og smerte. Gjorde du noe feil, ble du straffet, og gjorde du noe som var for bra ble du også straffet. Livet i Auschwitz var verre enn helvete selv. Ingen hadde det bra og alle gikk rundt sultne hvert eneste sekund. Sulten var virkelig ikke til å holde ut, og det ble verre for hver dag som gikk.

Han hadde en anelse om at de ikke ble sendt til en bra plass når han var på vei hit, men han hadde ingen anelse om at det var så ille. Turen til leiren var til de grader den verste reisen han noen gang hadde vært med på. Han hadde blitt sendt til Falstad for et år siden og ankom Auschwitz for et halvår siden. Falstad er en norsk fangeleir som ligger i Ekne i Sør-Trøndelag. Bygget var et mur-bygg som lå like ved en skog. Rommene der inne var trange og det var veldig dårlig luft. Hvert åndedrag måtte nøye tenkes gjennom. De lå der inne og tenkte på familie, venner, kjærester, ektefeller, ungene sine. De håpet at en dag ville man se dem igjen. Det var det lille håpet som hold en gående. Arbeidet på Falstad var ekstremt tungt. Gnagsårene i føttene sendte ilende smerter gjennom hele kroppen hans. Man ble så sliten at man begynte å lure på om dette var ens siste dag. Triste og frustrerte ansikt overalt. Sorgen var stor. Arbeidet de gjorde var å bære store steiner et godt stykke, og risikerte mann og miste dem eller ramle ble mann sparket og slått av vaktene. I verste fall ble mann skutt på stedet. Det gjorde like vondt hver gang noen ble pint av vaktene. En dag ble noen av fangene ført opp i skogen og kom aldri tilbake igjen. Ingen så dem noen gang igjen. Noen sa at de ble sendt bort via skogen, andre sa de hørte skudd. Han viste ikke hva han skulle tro. Noen bra plass var det garantert ikke.

En dag for cirka et halvt år siden ble han og flere andre sendt videre til Trondheim, hvor de ble satt av i et kvinnefengsel. Kvinnefengselet var enda verre en Falstad. Både trangere og enda dårligere luft. Absolutt alle rom var trange og du følte deg kvalt i hvert enste rom. Det var som om noen prøvde å kvele deg og ikke ga seg. Angstfølelsen var ikke til å holde ut. Noen dager etter de ankom kvinnefengselet ble de sendt med båt til Polen. I båten måtte de ligge under dekket og det var veldig trangt. Folk var overalt og det ble ikke sluppet inn noe lys. Det var flere som ble sjøsyke og lukten av spy var overveldende. Han hadde aldri før tenkt at noen kunne bli behandlet så dårlig. Framme i Auschwitz ble de jaget ut av båten som kyr og deretter presset inn i kuvogner. Han og alt for mange andre ble presset inn i samme kuvogn. Mann skulle ikke tro at så mange fikk plass i en så liten vogn. Lukt av innestengt og avføring fulgte han hele turen til leiren. Smerten i føttene var virkelig ille. Ikke kunne man sitte, ikke kunne mann bevege seg. «Vel» fremme måtte han oppgi om man var frisk eller ikke til en doktor. De som var syke ble sendt en annen vei enn de som var friske. Han fikk senere vite at de som var syke ble sendt for å dø. Bare fordi de ikke var i stand til å arbeide ble de brutalt tatt livet av. Tanken gjorde han kvalm. Selv visste han ikke hvilken vei han hadde valgt hvis han hadde vist.

Kapittel 2: Trondheim, Norge – 6. Oktober 2011

Solen sto høyt på himmelen når det ringte ut og skoledagen var over. Elevene dro sammen alt de hadde og stappet det i sekkene sine. Lyden av stoler som skraper mot gulvet og prating. Alle hadde det travelt med å komme seg ut av klasserommet og skolen. Vel, nesten alle. Unntaket var hun stille og beskjedne som satt bakerst til venstre i klasserommet. Hun kunne ikke forstå hvorfor alle hele tiden hadde det så travelt. Hvorfor stresse over livet når man like gjerne kunne ta det med ro og ikke stresse. Selv om hun var en veldig rolig person av seg, tenkte hun veldig mye. Det var i hvertfall det hun tenkte selv. Ofte hadde hun problemer med å stoppe tankene. De svirret rundt i hodet som hodeløse høns.

Hun var av den typen som likte best å være alene, fremfor å være med folk. Hun hadde noen venner, det var ikke noe med det. Det var som om ensomheten hørte hjemme i henne. Følelsen av å klare seg selv og det å ikke trenge noen andre. Selvstendighet.

Hun hadde nøttebrune øyne som fikk henne til å se ganske klok ut. Hun følte ofte at hun fikk mye blikk-kontakt med folk. Hun søkte ikke mot blikket til folk, det bare skjedde. Hun hadde et smalt ansikt som fikk henne til å se mye tynnere ut enn det hun var. Håret var langt, og som regel flettet. Hun viste at hun ble sett på som en outsider. En som aldri fulgte trendene. En som sto opp imot urett og urettferdighet. En som turte å gå imot strømmen, bevist om risikoen for å bli utestengt.

Veien hjem fra skolen var alltid like lang å gå. Det var småkaldt ute og frosten hadde nettopp lagt seg. Hun trakk jakken tettere rundt seg og dro luen lengre nedover hodet. Det var en sur vind som man kjente godt denne dagen. Trærne hadde mistet alt av blader og de sto der og så triste ut. Hun likte å se på høsten som en trist årstid. Alt så bare trist og dystert ut. Når bladene hadde falt og snøen var rett rundt hjørnet var det bare enda verre. På veien hjem tenkte hun på diktet de hadde snakket om på skolen i norsktimen i dag. Jeg våknet i natt av en underlig drøm, det var en stemme som talte til meg. Hun likte tekster, spesielt diktning. Det fikk henne til å tenke over ting hun ikke hadde tenkt over før. Fjern som en underjordisk strøm- og jeg reiste meg opp, hva er det du vil meg? Diktet var «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland. Det handlet om å noe med det som er urett og stå opp imot urettferdighet å ikke bare stå der og se på. Du må ikke sove! Du må ikke ignorere det. Du må gjøre noe.

Kapittel 3: Auschwitz 1, Polen –  25. April 1941

Denne dagen var en av de dagene. Det var nesten ingen som sa et eneste ord. Noen dager var slik. Bare absolutt stillhet. Det var som regel på disse dagene at man kunne føle mer enn bare sin egen smerte. Man kunne føle de andre fangenes smerte i tillegg. Det var som en ekstra byrde å bære.

Han pleide noen ganger å gå bort til enden av gjerdet og bare se etter liv. Annet liv enn det forferdelig livet til alle i leiren. Annet liv enn triste sjeler, desperat på jakt etter noe som helst glede i livet. Det var ikke noe særlig mye og se. Mann måtte snike seg unna vaktene og finne en plass der de ikke kunne se at du gikk. Hvis du gikk rett bort til gjerdet kunne du bli tatt som en av de som sprang inni gjerdet for å ta sitt eget liv, men ble skutt før de kom seg dit. Dagen før hadde hatt blitt vitne til en stygg hendelse der det var en fange han hadde snakket mye med og blitt god venn med, springe i full fart mot gjerdet og deretter bli skutt i kaldt blod av en av vaktene. I det øyeblikket fangen sprang forbi han, kunne han se noe i ansiktet hans. Noe lignende hadde han ikke sett tidligere i sitt liv. Det var som om han endelig hadde funnet lykken i livet. Lykken i å drepe seg selv, i håp om et bedre liv som død. Det lille smilet hans som han kun hadde sett noen få ganger tidligere, bredte seg i ansiktet hans. Øynene full av liv. Han skulle få slippe. Sekunder etterpå lå han død på bakken. Blod kom rennende fra brystet hans og vaktene dro han bort like kaldblodig som når de skøyt han.

Framme ved gjerdet speidet han etter liv i dag også. Det var som om de hemmelige turene bort til enden av gjerdet holdt ham gående. Tanken på at kanskje, hvis han var heldig, så skulle han en dag få leve livet sitt igjen. Kanskje skulle han få bli god og mett. Kanskje skulle han få sove i egen seng, og ikke dele med 6 andre. Kanskje var det håp. Mye liv var det ikke i dag heller. Han kunne se en liten fugl sitte på andre siden av gjerdet. En liten svart fugl. Nesten like stor som handen hans. Svart som natten. Fuglen kikket bort på han med kullsvarte øyne før den fløy sin vei. Det var det ikke alle som kunne gjøre. Det var noen som kunne ønske de kunne ha gjort det.

Kapittel 4: Trondheim, Norge – 8. Oktober 2011

Hun hørte egentlig ikke etter. Stemmen til læreren summet bare svakt i bakhodet. Det som ble sagt viste hun fra før av. Lærene måtte ofte gjenta ting, fordi elvene egentlig aldri fulgte med. Klassen hennes og de to andre klassene på trinnet hadde vunnet en tur til konsentrasjonsleirene i polen. Hovedsakelig Auschwitz 1 og Auschwitz-Birkenau i nærheten av Kraków. Tidligere på året hadde de deltatt i en konkurranse som var andre verdenskrig- relatert og nå sto de her med premien. De ble nå igjen fortalt om turen og hvor heldige de var som fikk oppleve dette gratis. De skulle reise om to uker og hadde mye å lære før de dro. Som regel fulgte hun med i timene, men siden de hadde blitt fortalt dette før, tenkte hun at det ikke var så viktig å følge med.

Senere på dagen satt hun på rommet sitt, og tankene førte tilbake til turen de skulle på. Det kom vel til å bli spennende, men om de var så heldige var hun ikke så sikker på. Det kommer sikkert til å bli mye å ta inn over seg tenkte hun. Mye inntrykk. Mye å prøve å forstå. Tidligere på året hadde hun skrevet et dagbok-innlegg, som var skjønnlitterært og hun skulle late som hun var jøde eller politisk fange under andre verdenskrig og skrive hvordan det var på leirene, men hadde hun fått skrevet dette etter turen, ville det blitt mere virkelig. Da kunne ha fått til skildringene bedre og følt hvordan de hadde det.

Hun begynte å tenke på hennes families egen historie. Hvordan oldefaren hennes hadde forsvunnet under andre verdenskrig og oldemoren hennes hadde dødd få år etter. Det var noe hun hadde lurt på lenge. Hva var det som skjedde med dem? Hun hadde prøvd å spørre foreldrene sine om det, men ble bare kjapt avvist og feid bort. Hun hadde prøvd flere ganger, men det gikk like dårlig hver gang hun prøvde. Hun hadde hørt faren sin si en gang når de satt nede og spiste middag rundt det store hvite kjøkkenbordet som moren var så stolt over, at han hadde gjort motstand eller noe lignende. Kanskje han var motstandsmann? Mistenkelig var det uansett, hvordan ingen ville snakke om han. Noen ganger kom hun bare til den konklusjon at hun var bare altfor nysgjerrig. Likevel lå tanken der. Hele tiden.

Hun bestemte seg for å prøve å spørre moren sin igjen. Hun reiste seg fra sengen, gikk bort og åpnet døren sin. Brått stivnet hun. Stemmene til foreldrene hennes var høyere enn de pleide. De snakket høylytt og de hørtes ut som om de hadde en alvorlig samtale. Nesten som en krangel. Plutselig hørte hun faren, nesten rope «Nei, det kan vi ikke gjøre!». Det ble stille i første etasje. Lyden av skritt hørtes og en dør smalt igjen. Hun kikket ned trappen, men det var ingen der. Hun tenkte de måtte ha gått ut. Hun tok et skritt ned trappen. Trappen deres var en slik trapp der man kunne gå ned uten at noen hørte deg. Den knirket aldri. Bilder av henne og søsteren hennes fylte veggene i trappen. Veggene var grønne, en nokså sterk farge som fikk bildene fremhevet. Hun viste at moren og faren var veldig stolt over familien sin.

Turen ned trappen fortsatte og hun var snart nede i gangen. Hun gikk med raske skritt inn i stuen. Der var det ingen. Hun gikk inn på kjøkkenet. Ingen der heller. Hun ble redd for at foreldrenes krangel var alvorlig, og at de hadde gått ut slik at hun ikke kunne høre dem. Foreldrene hennes hadde kranglet før og det hadde aldri vært noe veldig alvorlig. Hun gikk tilbake og møtte moren i gangen. Moren så sliten og lei ut. Det lyse, korte håret hennes hadde løsnet fra hestehalen og hun hadde ringer under øynene. «Mamma?» spurte hun forsiktig. Moren kikket på henne og sa svakt, «Ikke nå, Vera» som om hun visste hva hun skulle spørre om.

Kapittel 5: Auschwitz 1, Polen – 3. Mai 1941

Folk ble drept hver dag i leiren nå. Ført bort og brutalt myrdet. Brutalt drept. Vaktene viste ingen nåde. Han tenke ofte på hvordan de kunne gjøre det. Myrde folk i kaldt blod. De var noe for seg selv. Når han tenkte på det kunne han ikke komme på en gang han hadde sett en av dem smile. Ansiktene deres var som forstenet. De hadde alle like uniformer med hakekorset på. Uniformene hadde en stygg grønn-farge og de gikk også med lærstøvler. Det var ingen som likte dem. Hver eneste handling de gjorde, fikk han til å hate dem enda mer. Alt de gjorde var å gå rundt og bestemme over fangene og utføre heslige, ufyselige handlinger mot dem.

Grusen var hard å tråkke på. I hele leiren var det grus. Noen plasser var grusen som store steiner, og de som ikke hadde sko, fikk kjapt gnagsår. Piggtrådgjerdene omringet hele leiren. Fanger over alt. Hvis han skulle beskrive oppholdet på leiren i et ord ville ordet blitt fanget. Fordi det var sånn det var. Du var fanget. Fanget fordi du er jøde. Fanget på grunn av din tro. Han var på vei fra arbeidet til brakken han sov i med alt for mange andre, da han ble vitne til en annen grusom hendelse. Like utenfor naboblokka sto en ung gutt foran en av vaktene. Vakten var en av de vaktene som var strengest og mest heslig. Han hadde lyst hår og det så ut som han kunne drepe gutten med bare blikket. Gutten sto med nakken bøyd og kikket ned på skoene sine. Gutten sitt hode var barbert slik som alle fangene sitt hode var. Han så livredd ut, noe som var forståelig. Plutselig hørte han vakten rope noe på tysk. Det så deretter ut som han forventet at gutten skulle svare. Gutten var musestille og fortsatte bare å kikke på skoene sine. Plutselig tok vakten knyttneven sin og slo til gutten i ansiktet. Gutten falt på bakken og ble bare liggende der. Farsinstinktet hans slo inn og han var akkurat på vei til å gå bort til gutten da han ble stoppet av to andre fanger. De holdt han så han ikke fikk seg løs. Han kjente sinne blåse seg opp og kikket på fangene. De ristet bare på hodet. Han ble frustrert. Det var urettferdig at de skulle bli behandlet slik. Han ville hjelpe gutten.

Når han snudde seg tilbake skulle han bli vitnet til de fæleste han noen gang hadde blitt vitne til. Flere vakter hadde kommet opp til gutten og den heslige vakten. De sto og gliset ned på gutten som om de var rovdyr som skulle til å spise byttet sitt. De kikket på hverandre før den vakten som var mest heslig med det lyse håret begynte å sparke til gutten. Deretter begynte alle å sparke gutten. Lærstøvlene deres slo inn mot guttens ribbein og mage. Gutten tok seg til magen, men vaktene fortsatte bare. Han kunne kjenne vært spark gutten fikk. Det vridde seg inn i kroppen hans. Han prøvde å vri seg fra grepet til de andre fangene, men de holdt han bare enda hardere fast. Gutten hadde stoppet å bevege seg og enda fortsatte vaktene å sparke han. Han kunne se blod. Etter et par minutter stoppet de, og flirte litt før de gikk fra han, men da var det allerede for sent. Gutten var død.

De to andre fangene slapp han, og han falt ned på kne. Knærne hans kjørte seg godt ned i grusen, og han kjente kroppen falle framover. Det var som om noen hadde tatt hjertet hans og klemt veldig hardt. Han kjente hjerterytmen og pulsen øke. Hvis han bare hadde kunnet gjøre noe. Han kunne ha gjort noe.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Kapittel 6: Trondheim, Norge – 20. Oktober 2011

Stillheten i huset var kvelende. Helt siden den dagen hun hadde hørt foreldrene krangle hadde det vert unormalt stilt i huset. Foreldrene gikk rundt og sa nesten ingenting. Det var som om de skjulte noe for henne og hvis de sa noe som helst kunne de avsløre det. Stillheten var så ikke til å holde ut at hun gledet seg til å dra på skolen. Hun måtte nesten dra ordene ut av munnen deres bare så de kunne svare på et ja eller nei spørsmål. Hun og lillesøsteren hadde snakket sammen om det for noen dager siden, men de hadde ikke kommet til noen konklusjon. Det var Lillesøsteren som hadde kommet til henne, hun hadde lagt merke til det hun og.

Ved middagsbordet senere den dagen var det like stille. Hun la merke til flere ganger hvordan faren og moren sendte hverandre blikk over bordet. Moren så ikke like sliten ut lenger. Hvis du så bort i fra stillheten, var hun seg selv. Det var verre med faren, det virket nesten som han var sur for noe. Munnvikene til faren var strammet og han så veldig konsentrert ut. Håret hans hadde falt ned foran øynene så hun kunne ikke se øynene hans, men hun kunne se at noe plaget han. Hun kikket tilbake på moren. Hun kikket tilbake og i ett sekund møttes blikket deres. Noe som ikke hadde skjedd på en stund. Moren kikket straks bort, og hun kunne mene å se at moren så trist ut. Stillheten fortsatte.

«Gleder du deg til å dra på tur, Vera?». Lillesøsteren brøt stillheten. Hun snudde seg mot søsteren. Søsteren var to år yngre enn henne selv, men var likevel høyere. Hun hadde langt lyst hår og klare blåe øyne. Søsteren så alvorlig på henne, som om hun ville at hun skulle svare kjapt slik at en samtale kunne starte. «Det blir spennende, men mye å ta inn over seg» svarte hun søsteren. Det ble ingen fortsettelse på samtalen. Ingen sa noe mer. Hun måtte spørre hva som skjedde. Dette taklet hun ikke mye lenger. «Hvorfor er dere så stille?» Spurte hun brått, og kikket bort på foreldrene. Moren skvatt litt og faren kikket bort på henne. Han så fortsatt sur ut. Moren svelget og kikket bort på henne. «Vera…» Begynte moren, men før hun fikk sagt ferdig setningen sin, avbrøt faren. «det er ingenting du skal bekymre deg for, Vera». Faren la fra seg bestikket og var på vei til å reise seg, som et tegn på at samtalen var ferdig. «Burde de ikke få vite det? Har de ikke rett til det?» Spurte moren og kikket bort på faren. «Nei!» Kjeftet faren og gikk fra bordet. Nå så han virkelig sur ut. «hva da?» Spurte hun. Det var ingen som svarte.

Kapittel 7: Auschwitz 1, Polen – 7.mai 1941

Han vet ikke hvordan han havnet der. Alt som hadde skjedd de siste dagene. Det var som om han hadde gått rundt i tåka i flere dager. Helt forlatt og alene i en verden han ikke kjenner igjen. For det var slik. Verden er ikke som den en gang var. Verden har blitt et forferdig sted. Forskjellsbehandling og urettferdighet. Verden kan aldri fikses igjen. Ikke nå. Ikke senere. Ikke noen gang. Det er for sent.

Etter den dagen han så gutten bli sparket og torturert til døde, hadde han vært dårlig. Ikke fysisk dårlig, men psykisk dårlig. En gutt brutalt myrdet. En helt vanlig gutt, myrdet på grunn av sin jødiske opprinnelse. Det er ikke slik det burde være tenkte han. Bare fordi man er jøde skal man bli utryddet, drept og torturert? Jøder er også mennesker, akkurat som alle andre. Han hadde hørt teoriene til nazistene om at jødene var monstre og at de skulle ta over verden og alt det andre. Bare tull. Det er jo akkurat det nazistene gjør nå. Erobrer Europa. Tror de har rett til å bestemme, og utrydde alle Europas jøder. De er de som er monstre.

Jeg tenkte: nå er det noe som hender,-

 vår tid er forbi – Europa brenner!

Blokk 11. Kjelleren. Hvordan hadde han havnet der? Han trodde det var der han var. Det var der mann ble sendt når man skulle ha det vondt. Vondere enn det man trodde var mulig. Han trodde han måtte ha gjort noe dumt. Hvorfor ellers skulle han være hær? Den lille båsen han sto i var en meter bred og en meter lang. Det var lavt under taket. Det var bekmørkt og mur i alle kanter. Muren var hard og kald og det var umulig å få i seg varme. Han hadde aldri hatt det så kaldt noen gang. Ikke en gang i blokkene her i Auschwitz, og kvinnefengselet i Trondheim. Kulden var som lim mot huden og det føltes ut som om neglene var på vei av huden. Tennene hadde stoppet og klapre for en stund tilbake. 1 time? Et døgn? En uke? Han viste ikke. Nederst i båsen var det vann, så mann kunne ikke sette seg ned. Man måtte stå. det var ekstremt smertefullt. Hvert eneste bein, hver eneste muskel i kroppen verket.

Kapittel 8: Kraków, Polen – 23. Okotber 2011

Bussen trillet rolig inn på parkeringsplassen. Den gynget litt fram og tilbake og siktet seg inn mellom to hvite streker. Unger og foreldre stormet ut i alle retninger. Solen sto høyt på himmelen og det var ingen skyer. Himmelen var knallblå. Været var varmt og fint. Det var mange som skulle besøke Auschwitz 1 denne dagen. Lange køer over alt. Personer som hadde et ønske om mer kunnskap fra andre verdenskrig. Personer som ville se hva som virkelig skjedde. Skoleklasser. Enkeltpersoner. Familier. Venner.

Hun kunne vel si at hun var spent for hva som lå henne i vente. Hva som skulte seg bak porten. Ville det bli like mye sterke inntrykk som hun hadde forventet? Ville det bli sterkere inntrykk? Ville det bli mindre sterkt enn de hun hadde forventet seg? Klassen hadde samlet seg innenfor porten og hun kunne se det store svarte skiltet med bokstavene «Arbeit mach frei». Arbeid gjør fri. Ja, særlig. Jødene hadde blitt lurt. De trodde at de kunne bli fri hvis de arbeidet og gjorde det de ble bedt om. Det var bare mindretallet. De fleste ble sendt i gasskammer, skutt, pint til døde, sultet og mye mer. Noen overlevde oppholdet og ble reddet av russiske og amerikanske tropper. Hun hadde lært og hørt mye om hvor sjokkerte de ble da de kom inn i leirene og så hvor dårlig det sto til. Sjokkert over hvor mange døde, sjokkert over hvor mange som var utmagret. Sjokkert over boforholdene. Sjokkert over hele situasjonen.

De tråkket innover leiren. Det var store brune steinhus over alt. De såkalte blokkene. Alle blokkene hadde et nummer. De var en blokk de skulle ned i kjelleren på. Blokk 11. Det var der det ble prøvd Zyklon B for første gang. Gassen som jødene ble drept med. De hadde en guide med seg som fortalte, mens de gikk rundt mellom og i blokkene. Gresset rundt blokkene var grønt og klippet helt ned. Leiren så veldig ryddig ut, der man gikk mellom klippet plen og bygninger som sto pent på rekke og rad. De gikk inn i en blokk og opp en trapp. Trappen var skeiv og det syntes at folk hadde gått der før. Når man gikk i trappene føltes det ut som man sank ned i et hull. Oppe i andre etasje på blokka gikk de inn i et rom. Gjennom et glassvindu kunne man se tusenvis av sko. Brune og svarte sko lå i en diger haug på innsiden av glasset. Jøder og andre fanger hadde brukt disse en gang. Mennesker med håp, glede og livslyst. Mesteparten død nå. Mesteparten av de igjen døde under andre verdenskrig. Skoene deres tatt vare på, som et minne om det som skjedde. Uretten som ble begått.

Kapittel 9: Auschwitz 1, Polen – 8. Mai 1941

Han ble rolig fulgt ut av blokk 11 og tilbake til den brakka han tilhørte. Ryggen hans hadde store smerter etter han hadde stått inne i båsen. Hele kroppen hans var egentlig i smerte, han bare kjente det ekstra godt i ryggen. Føttene hadde fått mange blemmer, de var knallrøde og de hadde blitt iskalde etter vannet. Han var tynn som et skjellet. Han var helt utmagret. Han trodde selv at han ikke kunne veie mer enn 35 kilo. Han hadde vanskeligheter for å finne noe positivt. Han prøvde å tenke positivt. Han prøvde å tenke på at kanskje en dag kunne han få se igjen ektefellen sin og ungene sine, men når man har blitt hold fanget på denne måten var det ikke mye livslyst igjen å finne.

Inne i blokka var det tomt. Det var noe galt. Alle sengene var tomme. Halm lå utover. Noen fangedrakter lå igjen, men eller var det nesten ingenting der. Aldri før hadde det vært så tomt og stille inne i blokka. Ikke en god stillhet. En kvelende stillhet. En stillhet som var advarende. Det var en advarsel om at noe var galt. Fryktelig galt. Bak han sto de to vaktene som hadde fulgt han til brakka. De diskuterte høyt på tysk. Når vaktene snakket sammen hørtes de alltid sure ut. Han hadde flere ganger lurt på om det var slik vakter snakket eller om det var bare slik tysk hørtes ut. Brått tok den ene vakten han i skulderen og dro han ut av brakka. Solen sto høyt på himmelen. Det begynte å bli vår.

Han hadde en dårlig følelse da de fulgte han mot blokk 11 igjen. Dette går ikke bra. Han ville ikke ned i båsen igjen. Han ville ikke gå igjennom det samme smerte-helvetet igjen. Han kjente smerten så godt enda at han kunne gjøre alt for å ikke bli tvunget ned dit igjen. Han var villig til å gå imot vaktene. Han prøvde å dra seg løs fra vaktene ved å bruke alt han hadde igjen av krefter. Begge vaktene dro han til seg og holdt han så hard at han kunne kjenne benene knuses. Han skjønte at slaget var tapt. De dro han gjennom blokk 11 og ned i kjelleren. I kjelleren møtte han litt av et syn. Det var fanger over alt og de var nakne. Alle så redde og forvirrede ut. De kikket rundt seg i frustrasjon.

Han hadde ingen anelse om hva som var i ferd med å skje. Fortvilelsen var stor. Ikke bare for han. Han så det på alle andre nede i kjelleren og. Brått begynte en av vaktene som fulgte han å rope noe til han på tysk og dra i skjorten hans. Han skjønte at han skulle av med klærne. Han kledde av seg. Han kunne ikke gjøre det så veldig kjapt på grunn av smertene i hele kroppen. Vakten dyttet i han og kremtet misfornøyd. Straks han hadde fått av seg klærne ble han dyttet lengre ned i blokka. Døren ble lukket bak han og det ble mørkt. Man kunne ta og føle på stemningen der nede. Han var redd. Han måtte innrømme det. Han hadde en sterk følelse av at noe forferdelig var i ferd med å skje. Noe grusomt. Det var helt stille nå. Akkurat i det han tenkte det, kunne man høre en svak lyd. Han visste ikke hvordan han skulle beskrive den. Plutselig kjente han en kvelende følelse over hele kroppen. En tettsittende følelse. Huden hans fikk ikke puste. Det var så smertefullt at han fikk lyst til å skrike. Det var mange som skrek og hylte. Mange som gikk rundt i smerte og ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. I det han tok sine siste åndedrag klemte han seg mot veggen og klorte. Som om det skulle redde han fra det som var i ferd med å skje. Som om det skulle gjøre han fri.

Kapittel 10: Auschwitz 1, Polen – 23. Oktober 2011

Hun fulgte guiden og resten av klassen inn i blokk 11 og ned i kjelleren. Et kaldt gufs var det første som møtte henne. Det var som om det aldri var luftet ut der nede. Det kjentes ut som om luften var igjen etter at jødene ble gasset med Zyklon B der nede, for lenge siden. De var fremme ved fire små båser og guiden snakket om hvordan fangene ble torturert ved å måtte stå der flere timer i strekk uten vann, mat og muligheten til å stå ordentlig eller sitte. hun fortalte at nede i kjelleren pleide det også å være vannlekkasjer og at vann rant inn i boksene. Hun kunne kjenne på seg at dette ikke var riktig. Det måtte være ekstremt smertefullt.

Guiden fortalte om hva som skulle skje etter de var ferdige i kjelleren i blokk 11. De skulle få se bilder av fangene i en annen blokk. Før de kom opp med ideen om å gi fangene fangenummer hadde de tatt bilder av dem. Hun fortalte om at de hadde fått tak i så mange navn som mulig fra fangene og at hvis noen i klassen hadde jødiske besteforeldre eller oldeforeldre ville de mest sannsynligvis finne navnene i ei liste.

Hvis noen i klassen hadde jødiske besteforeldre eller oldeforeldre som hadde vert i Auschwitz ville de finne navnene i ei liste? Hvis noen hadde oldeforeldre og besteforeldre med jødisk blod? En tanke skulle få grobunn i hodet hennes. Hun tenkte tilbake på hvordan hun hadde fått høre at oldefaren hennes hadde forsvunnet under andre verdenskrig, Hvordan ingen hadde villet snakket om det. Hvordan foreldrene hadde holdt noe skjult for henne og gått rundt stille i flere dager. Hvordan moren mente at hun fortjente å vite det. «nei» tenkte hun. «det kan ikke være mulig». Hun fikk en sår følelse inni seg. Hun kjente en smerte og tristhet hun aldri hadde kjent maken til. Hun dro fingrene ned langs noen kloremerker nede i kjelleren og et kaldt gufs jaget gjennom kroppen hennes.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm, det var som en stemme som talte til meg, fjern som en underjordisk strøm – og jeg reiste meg opp: hva er det du vil meg?

-Sissel Sofie Skauby Grønning-

Med utdrag fra «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland.

I det siste har du begynt å likne mer og mer på solen

Du er det aller verste når jeg gruer meg til skolen

Jeg føler, når du smiler, at du maler meg en dommedag

Hver gang jeg snurrer rundt deg, atter nærmere et nederlag

Selv om jeg alltid mister synet, hjertet og besinnelsen

Så er å se på deg det nærmeste jeg kommer himmelen

er ikke akkurat uredd

du, du som skal være så tøff hele tiden

er ikke akkurat det

jeg er: ikon for grammofon

jeg er: enstemt mikrofon

jeg er ikke: vet ikke

jeg er alt jeg ikke vet

alt jeg vet

ikke jeg

jeg vet

alt ikke jeg

vet

jeg ikke

helt

jeg følte meg som et barn i går. av og til, så blir jeg barnet. jeg er lik, barn

jeg er meg, tenker jeg jo

barnet kan ikke bare ha dratt

vær så snill og si, at barnet bare datt

og at på bakken er skyggen grodd fast

at barnet er skyggen i bakken og sitter fast

at jeg må finne skyggen

har noen sett skyggen

jeg mener: barn

har noen sett

meg?

barnet i meg, sier de

barnet jeg var

den gangen jeg var

var

den gang jeg var barn, altså

da var jeg

bare barn

jeg var: bare et barn. alt jeg vet er: barn

å være barn

nei, sier jeg

nei, sier alle alderne i meg

alle de der årene, frem til tjueto

(jeg er passert tjueto og barnién)

var ikke bare et barn

frem til tjueen

var: flere aldre på engang

var ikke barn når barn var

var barn før og etter tjueen

barnet er ikke noe som bare var

barnet ble

den som var trodverdig og ble, var barn

og de som dro, de var bare en illusjon

på hvem du ville bli hvem du ville være hvem du forsøkte

å imponere,

du skulle imponere barnet

ikke glemme

barnet i deg glemmer ikke

barnet i deg forlater ikke

barnet i deg er der for å minne deg på

når du føler

når du føler deg behandlet

behandlet som et barn

eller når du oppfører deg

tilsiktet

som et barn

du får skylden: du er et barn

flytt deg: du er bare

i veien

pass opp for,

barn leker i veien

var barn

bare en lek

i en vei som

ulykken smalt

Løp. Løp, Luna. Så fort de slitne beina dine klarer. Det er alt jeg hører. Lyden av bilene som suser forbi finnes ikke lenger. Bare stemmen som sier at jeg må løpe. Jeg vet ikke hvor jeg skal løpe. Det er iskaldt å snøen faller lett. Jeg kan kjenne melkesyren krable opp å trenge ut i beina mine. Det blåser iskaldt. Den kalde luften treffer meg hardt, prøver å hindre meg i å løpe. Jeg skulle ønske jeg tok på meg noe annet enn en t-skjorte og en blå shorts. Det lange brune håret mitt flyr i vinden. Det er midt på natten. Sist jeg sjekket klokken, nærmet den seg halv fem. Jeg kjenner kulden enda mer. Ikke lenger bare på beina, men på de likbleike armene som jobber frem å tilbake. Om å gjøre å løpe fortest. Jeg kjenner hjerte mitt dunke hardt i brystet. Rett før det sprekker ut av brystet mitt. Øynene mine er våte å tåkete av den kalde luften som treffer meg. Pusten min blir høyere å høyere. Jeg puster fortere å fortere. Jeg er snart ute av nabolaget. Bare noen få hus til. Jeg løper nedover den siste bakken før jeg er trygg. Enn så lenge. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg løper bort til en gammel, fuktig benk på lekeplassen og setter meg fort ned. Det verker i bein og armer. Jeg orker ikke løfte de en centimeter til. Jeg puster tungt. Det dunker i hodet. Jeg holder pusten i noen sekunder. Ute er det ikke en levende sjel å se. Gresset som ikke er dekket av snø, blafrer lett i vinden. Jeg er trygg nå. Pusten min roer seg. Hjertet mitt sakter ned farten. Jeg fokuserer på pusten min. Rolig, rolig. Jeg lukker øynene. Hjertet mitt dunker fortere igjen. Pusten min går fortere. Jeg sperrer opp øynene. Hiver etter pusten. Jeg klarer nesten ikke se noe. Alt jeg ser for meg er de store grønne øynene. Kjenner tårene presse på. Jeg tar meg til nakken. Det stikker og verker i hele nakken. Jeg ser rundt meg. Studerer omgivelsene. Stille. Helt stille. Jeg roer meg ned.

Plutselig legger jeg merke til en mann. Han står bare noen meter fra meg. Jeg kjenner nakkehårene reise seg og en kald bris fly gjennom kroppen. Mannen er høy og mager, sikkert i førtiårene. Han har grått hår og et langt skjegg. Han har på seg en slitt dress. Jeg kan lukte alkoholen helt bort. Han ser på meg. Jeg studerer øynene hans. De er brune. Han kommer hit over. Jeg ser det på måten han går. Han tar noen skritt mot meg før han stopper. Han ser på meg. Nøye. Som om han kjenner meg. Jeg presser meg bakover. Helt til jeg kjenner skruene på benkeplatene presse inn i ryggen. Jeg har lyst til å løpe vekk, men jeg har ingen steder å løpe til. Jeg ser på han enda mer. Studerer han fra topp til tå og ber til Gud om at det er en jeg kjenner. Men det er ikke det. Kanskje han var en venn av mine foreldre. Mannen halter forsiktig bort til benken jeg sitter på. Han setter seg tungpustet ned på benken. Jeg kikker skremt bort på ham. Jeg tar opp knærne og setter meg på huk for å prøve å holde varmen. Han hoster og klør seg på nesen før han drar noe opp fra lommen. Det er en klokke. Han ser på den. Også på meg. Jeg stirrer tilbake på han. Jeg tørr ikke blinke. Tørr ikke lage en eneste lyd. Jeg holder pusten. Nattemørket gjør at jeg ikke kan se fjeset hans. Hele han er en stor svart skygge. Han snakker. Jeg hører stemmen hans. Den er hes og mørk.

• “Er det ikkje litt seint for ei jente på seksten år å være ute så seint på kvelden?”, spør han.

Haugesunds dialekt. Jeg kjenner den igjen med en gang. Jeg sperrer opp øynene og stirrer ham rett inn i det jeg tror er øynene hans. Jeg har nesten ikke stemme igjen.

«Hvordan vet du hvor gammel …” sier jeg, men blir avbrutt av et voldsomt hosteanfall.

Han svarer ikke. Han reiser seg sakte opp og snur seg mot meg. Det stikker i den høyre armen min. Skikkelig stikking. Som om en liten bie står på armen min og stikker. Før jeg rekker å blunke sitter jeg bak i en stor svart bil. Jeg kjenner meg tørr i halsen å kald i nakken. Jeg ser etter mannen jeg satt på benken med. Han kjører bilen. Jeg roper til han. Det ser ikke ut som han bryr seg. Etter et kvarter med skriking svarer han endelig.

” Jeg heter Alex. Jeg kjenner faren din”

Jeg stopper å skrike. Alex. Jeg har hørt det navnet før. Pappa har sikkert snakket med han i telefonen en million ganger. Jeg svarer han ikke. Jeg klarer ikke snakke. Jeg får tårer i øynene bare ved tanken. Plutselig kjenner jeg et stikk i nakken. Det samme stikket jeg kjente i høyre armen. Jeg ser bak meg. Enda en svart skikkelse ser rett på meg med store øyne. Jeg skal til å rope. Men det er noe som stopper meg. Jeg føler meg slapp å trøtt. Jeg lukker øynene. Da ser jeg pappa som ligger på gulvet i stuen. Jeg hører skriking å ser blodet igjen. Jeg prøver å åpne øynene igjen. Men jeg får det ikke til. Øyelokkene er blitt så tunge. Alt blir svart. Alt blir stille.

11:59
vært våken siden 05:30
det er beviset jeg har, for da sendte jeg A en melding på messenger
stod opp 07 bærte ut fat med snusboks/papir med tilhørende plaster/byggrynslunsj (blåbær)/smuler/et glass hadde limt seg til fatet (ville ikke skilles,enda)
sette inn i oppvaskemaskinen, trakte kaffi, koke egg, ta fram brød, skru på ovnen
det blir
ostesmørbrød i dag
for klokken er syv og jeg har ikke vært oppe så tidlig siden den helgen jeg våknet fyllesyk og må ha gått ut på kjøkkenet for å fylle vann i flasken (korrigert: husker ikke at jeg gikk, men husker at jeg skrudde på vasken) og jeg har lyst på ketsjupp og kanskje litt mais og jeg vil ha to nei tre brødskiver og pepper og gressløk som ikke er min skal dandere osteoverflaten
boom
setter meg ikke for å lese Morgenbladet
jeg hadde en gylden anledning til å sette meg ned for å lese Morgenbladet men jeg gjør det ikke jeg går inn på badet vasker fjeset tenker at jeg må rense fjeset så jeg renser fjeset med det nye rensevannet jeg kjøpte på apoteket på tirsdag den dagen jeg drakk kaffe med N den dagen jeg var på apoteket og kjøpte nødvendighetsartikler til 648 spenn (og fikk vondt i magen men det var nok heller et resultat av lite mat og mye kaffe) jeg vasker fjeset jeg vasker skrittet jeg setter opp håret det var nesten riktig rekkefølge egget er mer enn kokt nok det skjønner jeg for klokken var 07.24 da jeg registrerte at det begynte å koke i kjelen og nå er klokken 07.35 og i følge instruksjonen om eggkoking som henger på kjøleskapet så betyr over 8 minutter HARDKOKT EGG men det er OK det KUNNE vært en HARD MORGEN men det er det ikke jeg er lys våken (i ett eller to ord? synes det ikke stemmer uansett) kaffen er kokt og osten er smeltet jeg går fornøyd inn på rommet setter meg i sengen skrur på lyset som jeg har døpt NÅ ER DET HVILEKVELD- og NÅ ER DET ROLIG MORGEN-lyset den lampen som jeg kjøpte i Westbye Ekebergsgate 1A samme blokk samme inngangsdør som jeg kjøpte broderen på en helt annen dato som står på skrivepulten med sin krumme nakke og sitt nysgjerrige vesen, jovial type det der, mer jovial enn den som står i hjørnet med peisen og som signaliserer at ROEN MÅ MÅ NÅ NÅ NÅ INNTA INNTA rommet enten det er KVELD eller MORGEN
jeg logger inn på facebook, har ikke turt å være aktiv der på et halvt døgn fordi jeg har en kamerat som ringer DAG OG NATT både på TELEFON og FACEBOOK og jeg vet hva han vil og vi vil ikke det samme så jeg tar mot til meg for det er tross alt i tidligste laget til at han kan være aktiv på FACEBOOK registrerer så at jeg har fem uleste meldinger en av dem fra J det er en link til Litteraturhusets podcast der TORIL MOI snakker om The Handmaid’s Tale: boken, filmen og serien og dette snakket vi om på forelesning i går hvordan Margaret Atwood IKKE AKTER Å KALLE VERKEN SEG FORFATTEREN ELLER INNHOLDET feministisk
og Moi er sjokkert
vent gjorde jeg dette
falskt minne
jeg satt ikke på den jeg satt den på i går kveld da jeg kom hjem jeg hørte den i 21-22 tiden det husker jeg nå for mamma hadde meldt at hun ville ringe etter vakt og hun ringte og da satt jeg den på pause jeg er åpenbart litt døgnvill og forvirret ikke vant til å gjengi disse tingene etter klokkeslett ikke vant til å forholde meg til tiden så presis jeg husker nå hva jeg gjorde kl 07.45 i dag morges jeg satt på
Palestina for dummies
og leste Huffingtonpost samtidig
om kama sutra og blow jobs og 10 things that turn men off og en feminist ga et motsvar til de latterlig dårlige sexistiske rådene til en eller annen klikk-syk kapitalist og selv om hun barberte seg her og der, ikke ofte, og bare én gang i måneden når det var vinter, så rådet hun alle og enhver til å beholde eller avholde de hårene man ønsket på kroppen og jeg var fornøyd men ikke mett så jeg gikk ut på kjøkkenet og hentet den siste bananen ja for jeg kjøpte bare to i går må sørge for å få spist de opp tenkte jeg kan ikke kjøpe en klase med bananer enda de var så økologiske de klasene med bananer men pakket inn i PLAST og jeg tenkte NEI heller TO bananer fra SPANIEN og SPISE DE OPP drakk en halv liter kaffe fra termokoppen jeg glemte på do tirsdag ettermiddag eller formiddag heller formiddag etter forelesning fordi jeg var altfor opptatt av å forklare og artikulere og stusse og stresse over angsten fra fredag til J jeg husket ikke at jeg hadde satt fra meg koppen ved vasken før i går morges da jeg skulle finne den for å drikke kaffe før forlesning og naturligvis ikke kunne finne den for da slo det meg at den sto igjen på do og herregud så full i bakterier den nå må være tenkte jeg da jeg peste ned trappene på Sophus Bugge og fant den stående ved vasken akkurat i midten, tilsynelatende uberørt men kunne av hygeniske og hysteriske grunner ikke drikke kaffe av den den dagen _altså i går_ i frykt for å bli smittet av noe nedrig sykdom som ville holde meg inne og kanskje til og med i dag en dag det overhodet ikke passer seg å holde seg inne og det skjønte nok kroppen og hjernen også (minus kaffe i går resulterte i hodepine og uvelhet i ca. tolv timer) jeg dropper første jeg dropper andre forlesning for viktigere er det at jeg får levert inn en bok jeg ikke har åpnet siden jeg hentet den for to måneder siden en pensumbok jeg skulle være lur og låne så jeg slapp å kjøpe den men endte likevel opp med å kjøpe pensumbøker til firetusen spenn og måtte pent levere de seks bøkene jeg hadde lånt for femten andre hadde satt seg i kø for å låne og krevde å få til en gitt tid så det var umulig å forlenge lånet for min del og Deichmanske er lei av meg de begynner å kjenne meg på kortet de leser koden og sender en mail: har du glemt meg? ja nei jeg har ikke glemt jeg har bare ikke tid og anledning til  ååå  nok av unnskyldninger klart hadde jeg tid og anledning til å lese og skumme gjennom og ta notater men jeg er for lat til det så gjentatte ganger går jeg over tiden først en uke det er alltid lett så en til og så blir Deichmanske mer enn utålmodig og sender trusselbrev om inkassovarsel og purringsgebyr og jeg orker ikke den situasjonen, en gang til
jeg leverer bøkene både den og Endre Ruset sin skuffende Noriaki ikke visste jeg at boken inneholdt hundrede(??) sider der hver setning begynner med Noriaki gjør ditt Noriaki gjør datt hopper sånn slipper seg sånn har det og det utstyret TOTALT uinteressant for meg hvem denne japanske skihopperen er og kanskje kunne jeg gjort et eneste lite tastetrykk for å få noe kunnskaper om denne Noriaki Noriaki er sikkert helt spesiell eller kanskje er ikke Noriaki spesiell overhodet og at det er grunnen til at Endre Ruset valgte å skrive hundrede sider om den japanske skihopperen Noriaki jeg vet ikke jeg vet ikke jeg kunne sikkert lært noe som var verdt å lære for det ville være verdt å fortelle om men jeg gjorde det ikke for jeg er lat
bærenettet mitt et tomt og jeg kan ikke gå tomhendt fra biblioteket det ser dumt ut det ser dumt ut å gå med et tomt bærenett jeg kunne selvsagt fått plass til det i lommen men da ville lommen bult så insisterende til venstre eller høyre alt etter hvor jeg la det at det ville sett dumt ut det også så jeg går min faste rute inn til SKJØNNLITTERÆR avdeling veldig målrettet så målrettet at han søte gutten med briller på vei ut smiler til meg for han ser at jeg har fått teften av noe han ser at jeg har en idé et mål at jeg er drevet av lynraske algorytmer inn til SKJØNNLITTERÆR avdeling så han smiler for han tenker nok at hun VIL NOE HER I LIVET jeg går med lange steg mot bokstaven M for å finne MOI tar litt tid å finne ut at hun står nok heller og smiler vennlig i SAKPROSA hyllen og ikke i den SKJØNNLITTERÆRE avdelingen så jeg tenker at tenk fort kom opp med en bedre idé hva vil du ha hva vil du lese og jeg beveger meg listig bort til bokstaven H for HUSTVEDT men de bøkene ser så tunge ut og skrivebordet på rommet vitner allerede om at jeg ikke en gang kommer gjennom Løveids søtti sider med dikt før om en måned så ideen virker for ambisiøs til at jeg kan gå inn for det sniker meg bort til bokstaven E for ESPEDAL rapper ut en bok og ser meg rundt i rommet ja for om noen la merke til at jeg står fjes til fjes med ESPEDAL om noen observerte at jeg listet meg rundt og bak hyllene for å finne ESPEDAL at jeg er en sånn ESPEDAL-ENTUSIAST en RUNKELITTERATUR-FANATIKER så skal de få tro om igjen vent de skal ikke tro noe som helst jeg snur boken så utsiden peker FRAM og legger den tett under armkroken som på dette tidspunktet begynner å bli nok så klam og jeg snur meg til bokstaven D for DOSTOJEVSKIJ som vi er så anbefalt å lese vi LITTERATURSTUDENTER men STRAFF OG FORBRYTELSE står ikke der så jeg gjør en u-sving til bokstaven G for GRYTTEN men ikke der heller finner jeg det jeg vil ha altså en passe tynn novellesamling eller gjerne DIKT DIKT slår det meg og jeg traver bort til DIKTHYLLEN og stanger hodet i STEIN MEHREN nesten ramler i- slår meg i- frontallappen og jeg tolker det som om MEHREN vil VÆHRE MEH og jeg drar det orange passe store A-4 formatet ut av hyllen registrerer at det er flere kvinner i rommet og her står jeg med to MANNLIGE forfattere og hvorfor hvorfor leser vi MANNLIGE FORFATTERE det har surret rundt i hodet hele den tiden jeg har oppholdt meg i SKJØNNLITTERÆR avdeling så jeg leiter febrilsk etter et kvinnenavn jeg gjerne vil lese og som ikke er LØVEID for jeg har allerede fem bøker av henne liggende ulest på skrivebordshyllen øynene blir forført til en blå liten bok en liten bok ja ja det passer meg ypperlig jeg trenger en liten å hva UNNGÅ ØYEKONTAKT den treffer meg midt i hjertet med tittelen UNNGÅ ØYEKONTAKT det er jo selve mantraet mitt det er jo selve ideen om meg det eR jo MEG jeg griper den med hele håndflaten denne gangen og beveger meg taktfullt ut av SKJØNNLITTERÆR avdeling og bort til lånemaskinen (12:37)

I Avantgardens solnedgang skriver Octavio Paz at ungdommen er den eneste livsfasen der vi fullstendig fortaper i oss selv; barnet mister seg selv i lek, den voksne i arbeid, mens ungdommen er fullstendig oppslukt av seg selv og sine transformasjoner.

Den argentinske forfatteren Cesar Aira blir spurt om hva som gjorde at han begynte å skrive. Han snakker om den tidlige lesingen; han nevner guttebøker, cowboybøkene han leste i barndommen og som siden, i 14 års alderen, måtte vike for Jorge Luis Borges og Franz Kafka. Så blir han sittende med et halvt smil om munnen, før han fortsetter. Jeg tror de fleste av oss som blir forfattere, sier han, gjør det for å ha en unnskyldning sånn at vi kan fortsette å lese bøker.

Det sømmer seg ikke for et voksent menneske å ligge på en sofa en hel dag og lese romaner med mindre det er jobben din. Litteraturen lærer oss at det å lese fiksjoner er en riskikabel syssel: Jeg tenker på Alonso Quijano, den gamle skrullingen som forleser seg på ridderromaner, blir kokko og gjenoppfinner seg selv som Don Quijote, før han rir ut i verden for å sloss med ting som ikke finnes. Jeg tenker på den triste skjebnen til Emma Bovary, som tar arsenikk og dør etter at tilværelsen med legemannen i Yonville ikke svarer til hennes drømmer, for hun ”har lest så mange romaner at hun ikke klarer å føle seg hjemme i virkeligheten”. Jeg tenker på denne forvaklede tiden vi lever i; alt det som fyller opp de uttallige skjermene vi stadig plasserer foran ansiktene våre: menneskemasser på flukt, enkeltskjebner brettet ut i helgebilagene, grusomme bilder som deles på sosiale medier i et forsøk på engasjement, bilder som, når helgen kommer like gjerne byttes ut med middagsretter, barnebursdager, feriebilder eller den nye familiebilen. I dag så jeg en reportasje gjort av The Guardian, som omhandlet Sverigedemokratenes ungdomsfraksjon. Vi er egentlig eliten i dette landet, sier en lys fyr, folk vet det bare ikke ennå. Hvorfor går dere så pent kledd, spør den britiske journalisten: for å få respekt, sier en annen gutt, før han fortsetter: because we don´t want to look like some filthy romanian or something.

Finnes det noen unnskyldning for å sitte i godstolen og lese romaner? Er det ikke bedre å lese sakprosa eller se dokumentarfilmer for å forstå samtiden? Hva skal vi med disse historiene, egentlig? Er ikke fiksjonen en flukt? Et slags skjulested? Er ikke dette en syssel for damer, såkalte kulturkjerringer, som visse forfattere så nedsettende kaller sin største lesergruppe.

Fra vi er ganske små lærer vi at flukt er en dårlig ting. Du skal ikke flykte fra virkeligheten, har vi hørt. Rus er flukt, hørte jeg i ungdommen, da mamma sjekket pupillene mine etter at jeg hadde vært på fritidsklubben og spilt gitar, og hun var livredd for at jeg hadde røykt hasjisj eller gudene vet hva. Du skal ikke flykte fra virkeligheten. Som om Virkeligheten var en helt uproblematisk entitet, som om ingen kunne være i tvil over hva virkeligheten virkelig var.

Jeg tenker på Virginia Woolfs modernistiske formspråk, hennes kretsing om tap og subjektivitet og persepsjon, hvordan det i dag kan si hjelpe oss å se igjennom et slør og få øye på tiden de var skrevet i; romanen to the lighthouse foregår mellom 1910 og 1920. Den handler ikke om krigen, det vil si, det er ingen roman om skyttergravene der grafiske voldskildringer dominerer. Woolf skriver derimot frem et tomt hus som været og tiden tærer ned mens den fjerne krigen utspilles i Frankrike. Hun skriver om tre dødsfall, som blir presentert i parenteser (som om døden måtte hviskes?); Mrs. Ramsay dør av ukjente årsaker, står det, datteren Prue dør i barsel og sønnen Andrew i skyttergravene, med disse ordene:

A shell exploded. Twenty or thirty young men were blown up in France, among them Andrew Ramsay, whose death, mercifully, was instantaneous.

Den bitre ironien i den utvalgte detaljen tjue eller tretti som understreker det vi nå, hundre år senere, alle sammen vet: hvor lite disse unge mennenes liv betydde for landene i krig og deres overordnede. Hvem bryr seg om egentlig om matematikk når sivilisajonskrigen dominerer diskursen? Her finnes Døden som statistikk, i begynnelsen av setningen, men så dukker ordet mercifully opp, og belyser plutselig andre kollektiver: Befolkningen i guttesoldatenes hjemmeland, som med disse ord snakker om de døde; med respekt og ømhet. Og likevel peker Woolf på det faktum at de som bruker ord som barmhjertig om dødsfallene, ikke kjenner individene som har avgått med døden; for hvordan kan døden være barmhjertig? Eller kan den det?

Jeg tenker på Woolfs roman som en krigsroman, selv om den ikke handler om krigen. For språket er skadeskutt, fragmentert, skutt i filler, og er det ikke nettopp det historien har lært oss? At Første Verdenskrig, den store krigen, som den ble kalt, var et historisk vendepunkt: den første krigen som ble massemediert, det vil si: den første krigen som også utspilte seg i våre stuer, i våre aviser, i den gjetagende avbildningen: den første fotografiske krigen.

Ting forsvinner aldri helt. Inntrykk, tanker, visse vesentlige erfaringer. En ettermiddag i barndommen satt jeg i en kinosal dit mamma tok meg med for å se Clash of the Titans, en ganske dårlig filmatisering som tok for seg historien om Persevs og Medusa. Hos Ovid er Medusa en yndige og vakker pike som Poseidon voldtar på Athenes alter, noe som gjør gudinnen rasende. Medusa straffes. Håret hennes forvandles til slanger, hun går fra å være umåtelig vakker til å bli det hesligste kreaturet i verden. Skjønnheten hennes forsvinner med gudens skjending, og den skjendede piken dømmes til den ytterste ensomhet; den voldtatte blir så avskyelig at den som nå møter blikket hennes straks forvandles til stein. Døden som konsekvens av skrekk. Frykt skiller seg fra skrekk ved at den skaper bevelighet, panikk. Skrekken er lenket til frysing, til paralyse og stillstand. Å se på Medusa vil også si å se på voldtekten, på uretten, og spørre: Er det ikke Vi som har voldtatt, dømt? Hvor langt unna våre egne varme stuer skal vi dra før vi finner halshogde kvinner, syreskada kvinner, hengte og parterte kvinner? Hvem er Poseidon, om ikke pengene våre, våre økonomiske systemer, våre politiske avgjørelser, vårt forstyrrede blikk som viker? Medusas blikk forsteiner oss fordi vi gjenkjenner oss selv når vi stirrer på udådens konsekvens; det monstrøse. Det eneste vi kan gjøre er å halshogge vesenet. Skille kroppen fra hodet, gjøre døden semiotisk, signalisere at opphevelsen av Liv ikke er nok. Kroppen produserer avsky ved lemlestelse. Volden er skapende og defigurerende. Hva er et menneske, om ikke en kroppslighet? Helten Persevs fratar Medusa hennes siste rest av menneskelighet. Væren som kropp. Og vi, i våre kropper: Det enhetlige kan ikke bære synet av defigurasjonen. Skrekkens fysikk; en avsky for en type vold som ikke erkjenner døden som tilstrekkelig, som fjerner all ontologisk verdighet, som vil utslette det menneskelige ved mennsket. Det som blir igjen: Hodet, den mest avskyelige rest, den mest markerte kroppsdelen. Medusas fjes.

Anne Carson skriver at all myte er et beriket mønster, et forslag med to fjes, en type utsagn gjør det mulig for avsenderen å si en ting og mene noe annet. Myten gjør det mulig å leve et dobbeltliv, skriver Carson.

Løgnen jeg så høyt elsket da jeg var yngre, mens jeg holdt på å lære meg dette: Skriving, forvandling, omforming. Jeg ville lære å tenke gjennom det som var dobbelt sant og dobbelt løgn. Min mor tok meg kanskje aldri med på den filmen. Kanskje Medusa først dukket opp den ettermiddagen faren min satt på kjøkkenet på Kolbotn og gråt fordi noen av hans kolleger var blitt funnet uten hoder i en grøft utenfor Santiago. Kanskje Medusa virkelig åpenbar seg for meg den dagen jeg innså at Persevs sverdslag også er en form for befrielse. Døden som vei ut av miséren.

Jeg vet ikke.

Hva er det som binder sammen ord og ting?

Anne Carson:

Not much, decided my husband

and proceeded to use language

in the way that Homer says gods do.

All human words are known to the gods but have for them entirely other meanings

alongside our meanings.

They flip the switch at will.

My husband lied about everything.