Uten tittel

av den 3. juli 2017

er revnen forener

og vidnet enn

 

fra (femte) peker

til ende liv

 

fremtvunget min irrelevante mine,

er skyggene mine felt.

ved bildets vilje

av den 2. juli 2017

fra en annen av
 hennes lyse skuldre.

ved ansikt, huler
 og nakken hennes.

slår hun opp ild.
 som det løp fra håret

innfattet i bygninger og
 ansikt som ikke beveger på seg

gjemte hun øynene
 i hendene hans
                                                            – ved bildets vilje
 deler elva de som
 ligger stille nok.

ein dag i livet

av den 26. juni 2017

Vi åt frukost saman før du skulle jobbe litt i ein hage. Vi hadde vore på bondens marked og no drakk vi eplejus frå Hardanger og åt blåbærsyltetøy laga med honning. Det beste var lefsa med kulturmjølk, og jordbærsafta som minna sånn om bestemor. Da du hadde kyssa meg og gått rydda eg opp og satte på ein dokumentar. Det regna ute, men her kan ein ikkje sitte og vente på fint vêr, så eg kledde meg for ein joggetur. Det regna allereie ganske mykje da eg byrja å løpe, men i løpet av dei tredve minutta eg var ute er eg sikker på at denne byen tok ny nedbørsrekord. Det var store dammer i vegene, det var litt deilig, men litt kaldt å lande i dei. Da eg kom heim var du allereie her. Vi åt litt lefse og tok bussen til ein marknad. Det var ikkje så mykje for oss der, eg var mest imponert over huset vi var i. Vi lurte litt på kva vi skulle finne på, så kom eg på den utstillinga vi hadde prata om. Da vi endeleg kom dit var det berre ein halvtime til dei stengde, men det var nok. Etterpå ville eg heim, så du vart med på det sjølv om du eigentleg berre ville vere i byen. Det var jo ikkje så lenge til vi skulle gå og ete, der du hadde reservert bord. Heime satt du med dataen, prøvde å leie ein bil til sommarferien. Eg sov. Rett før vi skulle gå fann du ut at vi heller skulle ta ein taxi. Eg var glad og ville helst skryte av alt vi skulle gjere, men sendte berre ein snap av oss medan vi venta på taxien. Vi åt tapas. Bakt chevre med aprikossaus og pistasjnøtter. Vi hadde ikkje så mykje å snakke om. Anna enn maten. Baconsurrede dadlar sjølvsagt. Det beste var kveita, det var vi enige om. Den hadde vi berre slengt med sånn i siste liten. Så byrja vi å konkurrere om kven som var best i flest ting. Espresso og créme brûlée. Så ga vi komplimenter. Prøvde å finne på ting vi ikkje hadde sagt før. Etterpå gjekk vi og drakk øl og spela shuffleboard. Eg var best. Halv ti tok vi bussen heim igjen. Det hadde regna meir eller mindre uavbrutt heile dagen. No hadde det slutta. Byen låg delvis i sol. Himmelen var ein eksplosjon, den berre låg der, mellom heisekraner og hustak, og venta på at vi skulle stå i gangen og halde rundt kvarandre og beundre den. Før vi la oss spela vi mariokart. Du var best.

hus

av den 22. mai 2017

Første glimt av bygningen, var gjennomsyret med en følelse av utilgjengelighet.

Ledd

sprang det, fra et hjørne, to figurer som vinket armene sine vilt over hodet og skrek.

ledet vår gjest gjennomhus, og lot ham i et siste rom med tykke røde tepper – i en kjedelig uforstyrret smerte.

Ledd

rommet rommet.

hodeskallen som sitter på nakken i rommet, som bærer øyne, som holder neglene på fingrene,fingrene på hendene, hendene på armene, armene på skuldrene, skuldrene på ribbeina, ribbena på ryggraden, ryggraden på bekkenet, bekkenet på beina, beina på jorda.

Ledd

løftetaket ved øyevippen
og hodet og hodet,
som lufta og hvelving
og soler og svarte
åpen gulvet for føttene og kjelleren som er nede og jorden som er under.

Ledd

skulle skru hengslene av døren

i det låsen knekker seg fri fra sin rust

Ledd

korridor som er lav, mer fordreiet,

og pekt inn mot en vinkel,

gikk han(vår gjest) så hardt som han kunne gå,

Ledd

og terskelen krysset,

i mørke gangekløft,

og sengen der hvor ligger spor etter(…)

Ledd

lånte han hennes mørke øyne,

men så at trærne også virket svarte,

under hvilke gartnrn gjemte seg,

Ledd

midnatt og bøyet seg, blek, nesten slukket,

i sans smurt brast ham hele og svimmel,

på trappne rullet ankle og kniv,

Ledd

så dolk dro seg tolv gjennom salongen,

i enke månen lekkasje,

Ledd

som barket begge knærne,

blåste knoklene av begge hendene,

og som spydet løp gjennom han,

lagde han sitt tannløse kjøtt sammen,

Ledd

og da kom dommen, så lette lepper uttalt,

slo kvartalet over,

og han forsvant inn i den store jernovnen,

Ledd

morgen og stuegulv

bekker passere levningr,

ved blodets gjerning, garderobe og rullende øyebol,

Ledd

kom solen, i kvartalets religiøse stillhet,

… men lysets intensitet var som mørket

og brant huset ned …

uten tittel

av den 22. mai 2017

Ettersom lyset i sumpen synker

vår siver ham innav sier lin og øyne

linje flamend bukker rød

regn på ringe spier en eirin i fyre O

flom komt

plukne blå brekne grunne potter reiret

 

gulne bladne almne

vårin tea, mina mine

kinnet pina hvit nedvis linje og

rin iljen, hekl vid mi jor ei ring alme lily

ristr oldr ånda løs

 

å halv vever tråder tredje fingre

ankr n aktr srkl

gapne grue

kunne krukkne klippet

brøt han s(t)eg og

tok tilbake

en r øde mantl

så er i dag en å unnvike…

 

og ryker veken å øre spisset

oor eme oda vine brin.

adder <span style=»font-s

kryss grend er eder ve i hvert punkt for-grunn

å ta vinge lig  ning

pin eneliker, sma el syet munn åpn.

You’ll never get to sleep

av den 10. mai 2017

Her kommer et utkast til et dikt jeg skrev ned i den fine, grønne notatboka mi for nesten en måned siden, nærmere sagt 10. mai. Av en eller annen merkelig grunn kommer de fleste ideene, utkastene eller diktene mine på engelsk nå for tiden. Skal ikke se bortifra at jeg prøver å lage en norsk versjon snart, men for nå legger jeg ut dette:

You’ll never get to sleep,
your beating heart,
this city, a breathing beast,
never sleeping, never dying,
always changing:

What once was is not anymore, down the street
there was a pizza restaurant, now a burger take-out,
the little corner cafe has turned into a shop for e-cigarettes,
this city of mine, always changing,
new parkways, new parks,
new plants, new flowers,
old houses being teared down,
the past, our common (hi)story
ripped to pieces,
always tearing down
what we love the most, the stories of the past
turns into rubble and dust, everything in these walls,
all that once was, people that lived, whole lives,
in these old wood buildings
built by weary and old work-men’s hands,
one nail and rivet at a time,
wood on wood, planks carved out,

their handprints of the past
all over

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken (vers. 4)

av den 29. april 2017

Disse arrene, som bevis
for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden,
omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden
vi ønsker på en dag, men husk dette:
Roma ble ikke bygget på én dag,
Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen,
da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein
bygger vi tempelet vårt, former én vegg
etter den andre, til vi har fundamentet,
vegger som møtes, dører og vinduer,
tak på plass, en drøm
som ikke lengre bare er inne i hodet vårt,
men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse,
akkurat slik vi bygger tempelet,
bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,
men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,
så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,
tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene
av sol

hele huden din.

det hvite vannet som henger

av den 23. april 2017

på en skje

somringe ufri og lysvillet

i psykotropiske markede

enda sått for

timer timer

typ frukt trip–sitter

piller piller

hvis det er lys

av den 13. april 2017

Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i – hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle.

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys
være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,
la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget
og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys
skinne
på oss alle

Som Fugl føniks vil vi gjenoppstå (vers. 2)

av den 12. april 2017

Jeg fortalte det ikke da jeg publiserte den første, uredigerte versjonen av dette diktet, men da jeg skrev dette ble jeg inspirert av slampoesi. Det er en gren innenfor diktsjangeren jeg ikke har eksperimentert noe særlig med tidligere, men jeg syntes det var spennende å prøve noe nytt, og endte opp med å høre på slampoesi, eller «spoken poetry» på Youtube. Her har jeg redigert den første versjonen noe etter den gode tilbakemeldingen jeg fikk av Pedro. Men jeg jobber fortsatt med dette diktet, og kommer til å gjøre det en stund.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.