Anker i mørket
av MSS den 18. januar 2021
Trenger ikke
kart og kompass
nødrakett og redningsvest
For å vite at du
du står like bak.
av MSS den 18. januar 2021
Trenger ikke
kart og kompass
nødrakett og redningsvest
For å vite at du
du står like bak.
av MSS den 18. januar 2021
La meg bare
gråte oss i søvn
skrike deg øredøv
knuse frokostserviset
røske tak i hjertet ditt
rive det ut
for så å komme tilbake
og legge det fint på plass.
Så skal vi se
hvor stødig du står.
av MSS den 18. januar 2021
Mellom oss
finnes en
ubegripelig avstand.
I denne sengen.
I denne verden.
Sovner inn
i hvert vårt univers.
Våkner opp
i felles tåkedis.
Armkroken din
er det eneste hjem
jeg noen gang har kjent.
Hold meg nær, så later vi som.
av MSS den 18. januar 2021
Om
du bare hadde forstått
hvor
verdifull
essensiell
fundamental
nødvendig
betydningsfull
berikende
uunnværlig
du er i mitt liv
ville du kjempet
med nebb og klør
og alt som er
for å holde ut.
av MSS den 18. januar 2021
Knust så mange ganger.
Du limer meg sammen
som en dyrebar
antikvitet.
Bir for bit
klem for klem
ord for ord.
av You'd like to know den 12. juli 2020
I will be your canvas, I will be your colours.
Whenever inspiration strikes, I will let you paint your emotions.
So, when your heart becomes too loud, and your hands begin to quiver; I will be your art.
And as colours spew against the walls, I wonder where your mind wanders.
And, I wonder when there is no more room left on me for new paintings, when the colours have run dry. What then?
Will you find someone new, someone with more vibrant colours?
Or will you finally put down the brush, and see the masterpiece that was always there; dripping in red.
– For you always said I looked best in red.
av MSS den 2. mars 2020
Tomrommet i meg
er som et kaldt og evigvarende vindpust
det er gjennomtrekk
gjennom meg.
Alle kriker og kroker er saumfart
støvet blåst av
mine møblerte og destruktive følelser.
De har bodd i meg lenge nå.
Så trofaste at jeg har
satt ned husleien.
«Finn dere til rette
Velkommen har dere bestandig vært»
sier jeg
mens jeg vanner dem
generøst
lar dem vokse og gro seg sterke
så store
at alt friskt som forsøker å nå inn
blir presset ut igjen
«Her er det fult», sier de
«hvert hjørne er utleid».
av MSS den 2. mars 2020
Dagen idag var usedvanlig vakker.
Solen skinte over sine fineste steder
vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt
og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet
over å få lov til å være til i denne deilige verden.
Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.
Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.
Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,
jeg lar dem passere.
Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.
Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,
har nå spredt seg til upresise steder,
og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.
Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske
ville på en dag som denne
løpt opp på de høyeste topper
hoppet i sjøen for et vårbad.
Men jeg
kjøre hjem.
Parkerer bilen på sin vandte plass
trer rutinert over dørstokken
til huset som rommer all min ensomhet.
Trekker for gardinene
og gråter
over alle disse dagene jeg går glipp av
og ber om at denne konkrete dagen
skal omsider ta slutt
med sitt tilbakevendende og trygge mørke.
av MSS den 2. mars 2020
Jeg lengter hjem
men hjemmet mitt
har dere frarøvet meg.
Men hadde noen spurt dere
ville svaret vært
hun frarøvet oss hjemmet vårt.
Jeg polerte gulvene deres med blod
fylte luften med skrik og panikk
stjal nattesøvnen
okkuperte tankene
og tok følelsene deres som gisler.
Jeg spyttet på deres gode intensjoner
frastøtte meg all deres omsorg
og spolerte alle våre sjanser
Tryggheten dere kunne tilby
ble for utrygg.
Måtte knuse det som knuses kunne
teste det som kunne testes.
Så kanskje dere har rett:
Da jeg dro
var det ingenting igjen
av hjemmet deres.
All min selvdestruktivitet
forgiftet hvert et rom.
Hvis all min anger og selvbebreidelse
kunne kjøpt dere et nytt hjem
ville dere bodd i et palass.