Veggene vibrerer, dempede toner strømmer gjennom. Jeg kan føle rytmen av musikken, føle hvordan hver vibrasjon kaster seg over meg. Under musikken kan man høre de klirrende glassene, de høye stemmene. Det er den dagen, i dag også. Om ikke så lenge, kanskje bare litt til, så vil stemmene overdøve musikken. Dører vil bli lukket, hardt, så hardt at bildene hopper av veggen og lander på det iskalde gulvet. Kroppen min vil trenge seg inn i hjørnet av sengen, dynen vil omfavne meg, tårer vil trille. Det er en vanlig søndagskveld. Der ute er en annen verden, en jeg ikke vil ta del i. Her inne er jeg trygg, i hvert fall for i natt.

Se meg i øynene, og si du ikke er sint.

Hvordan skal jeg kunne vite, når blikket ditt er så forvirrende?

Se meg i øynene, og si du fortsatt er glad i meg.

Hvordan skal jeg kunne vite, når ordene dine er så vanskelig å tolke?

Se meg i øynene, og si jeg ikke har gjort noe galt.

Hvordan skal jeg kunne vite, når du ikke vil gi meg noe svar?

Se meg i øynene, og si at jeg er god nok.

Hvordan skal jeg kunne vite, når jeg aldri føler det selv?

Hold rundt meg, og si du aldri vil gå.

Hvordan skal jeg kunne vite, om du kommer til å forlate meg?

Hold rundt meg, og si jeg er ønsket av deg.

Hvordan skal jeg kunne vite, at du ikke har ombestemt deg?

Hold rundt meg, og si jeg betyr noe for deg.

Hvordan skal jeg kunne vite, om du bare lyver?

Hold rundt meg, og si jeg er trygg hos deg.

Hvordan skal jeg kunne vite, om du er til å stole på?

«Lille My»

Mamma pleide å kalle meg det

Men ikke nå lenger

Ulmende skrik du prøver å dempe

Kroppen vrenger seg innefra

Du prøver å krype ut av din egen hud

Alt er så trangt, så klamt

Så mye er holdt inne

Så mye er holdt igjen

Du kjenner kantene revner

Litt etter litt

Sakte slipper du det ut

Det som ikke skulle ut

Den mørke skyggen

Den som gjør alt så uklart

Nå er det bare tåke

Ingen utvei, ingen vei

Du kan ikke se, du kan ikke føle

Du blir bare en skygge, en skikkelse

I skyggenes dal

Jeg vet om en gutt.

Han var en stille type, foretrakk bybane over buss.

Han likte å tenke, på de uvesentlige tingene, ville mange påstått.

Han kjenner skyld, og skam, for han elsket det røde, men valgte det bort.

Han var en menneskekjenner, sa læreren hans, likte seg best blandt de som ikke var.

Han elsket julefilmer.

Jeg vet om en jente.

Hun var aldri i ro, sa de, tok alltid buss, og observerte.

Hun holdt seg for seg selv, i klassen, snakket aller best med lærerne.

Hun hater for ofte, og skammer seg over seg, for hennes sult, for mange av de blå.

Hun hadde et barn, hun kalte jenten for sitt barn, de var av samme alder, to motpoler av hverandre.

Hun elsket julesanger.

De møttes på stoppet ved Sletten, de kunngjorde, Sletten Senter hadde de fineste julelysene, og nikket.

Skrevet 31.03.2013

Hun er svimmel av ambivalens

og kvalm av seg selv.

En mester i å skjule

hva som faktisk skjer

Det at stuper trekker hun ner

Ner mot paradiset hun lenge så frem til

Men som nå blekner i takt med ansiktsgløden

som for lenge siden forsvant

i lag med livsgleden.

Hun lever, men kjenner på så lite

Men samtidig så mye at tankene kveler.

Hun er ambivalent

og vet ikke hva hun skal gjøre…

Alene
Apatisk
Ensom
Fæl
Intenst
Lengsel
Mat
Overveldet
Sjalu
Sliten
Stygg
Trist
Ukontrollerbar
Verdiløs

«Dette er ikke noe demokrati, det er ett diktatur»
«Akkurat»

«Så du har all makten og jeg har ingenting jeg skulle sagt?»
«Nettopp»

«Det er DIN feil at du ble syk, så du skal på skolen i morgen uansett om du har feber eller ikke»

«Pappa, hun SA jeg måtte på skolen uansett hvor syk jeg var»
«Det nekter jeg å tro»

«Ikke press ut magen»
«Jeg gjør ikke det… »

«Er du virkelig fornøyd med dette?»
«ja… Jeg gjorde virkelig mitt beste»
«Jeg vet du kunne klart bedre»

Av og til… så virker alt så håpløst

cruiser rundt i california med bare god musikk på anlegget. feirer det med et av mine favorittsitater, fra et av de aller feteste menneskene som har levd, no doubt about it. sjekk kaoskista for some weird shit.

- So, what´s the reason you listen to country music as much as you do?

- Lyrics, man.

Miles Davis