A Homosexual Lovestory

A Homosexual Lovestory

av den 23. november 2018

“I can’t do this anymore. This is way too much.”


“I need space for myself. But I pray and hope we can become friends”

Don’t do this”

“I’m sorry.”


Alex slowly turns and walks away. I want to say something, and I know the words I want to say. But something stops me. It’s like my jaw is frozen shut. I can’t open my mouth. I want to run, but it feels like there are chains surrounding my arms and legs, pulling me back!

How could this happen?

I woke up one day, completely shaken up. I didn’t know what it was. A dream? I stretched out, crawled out of bed and stepped over to the mirror. I gasped a little and looked in the glass. The glass showed a person on the other side. He looked exactly like me, but he didn’t feel like the person I knew. His face was crying, and I couldn’t explain why the guy on the other side of the mirror cried.

I am just like any other teenager. I live with my parents who are nagging about education and to be a better version of myself. I have some good friends, and maybe some who don’t exactly LOVE me. The only thing that’s different with me, is that I do have a secret that no one knows about. Not even my childhood friend whom I’ve known for 11 years.

I’m gay.

There is this guy in my class, who is open about him being gay, which I kind of adore. He is handsome, cheery, helpful and brave! He was not afraid at all to come out to the class, or anyone at all. He literally stepped up in front of the entire class and told them that he was gay and if they wondered about something, no question was stupid. His name is Alex.

Of course, as one can expect Alex met some troubles after his confession to the school. Him being gay was like a perfect reason for people to hate on him, but even when threatened to be beaten up, he simply stood there like an unmovable boulder. He didn’t smile. Neither did he cry. He didn’t really have any expression on his face as these guys ran their mouths about him wanting to have sex with them and how they hated his gay face and stuff like that. And about the time they were done talking him down he would just say,

“Later” and walk off as if nothing really had happened.

Personally, I’ve had a crush on him for a year or so. I have talked to him a lot. I facetime with him and I have gotten quite close to him. I know many details about him and many of them are irrelevant, but interesting to me. Like how his favorite color is blue and how he prepares tacos by using sour cream first, then meat and then vegetables.

Anyways, I figured out… it was time for me to come out of the closet. I was quite tired of hiding. And I started to think that Alex were the one I wanted to tell first. if he didn’t accept me being gay, then who would? And so, I grabbed my phone and called him. I shook so much while I put my phone to my ear. The beeping was so loud and intense. Has it always been this intense?

“Hey there bud! What’s up?” said Alex.

“Hi, can we meet? There is something I need to say.” I notice there is a sudden shake to my voice. Like there is an earthquake in my throat.

“Are you ok? Do I need to bring the black roses?” Alex said with a little laugh. It was clear that behind the laugh there was a worry. The black roses are a metaphor the two of us came up with. It is a dark joke about suicide, but we still find it funny.

“I don’t know yet, maybe.” I said laughing to shake away the fright.

“Hmm, how about we meet up tonight at our usual spot?” Alex asked me with a clear voice.

It is funny because there is something with his voice that makes me want to listen to him more and more and just get closer to him like I were a soldier or pirate and he were a siren drawing me to the shores with the beauty of his voice.

Our usual spot is, to be honest, really cliché. We were walking together when we once spotted an abandoned tree hut in the forest close to our school. Ever since, we decided that this would be our spot. Usually I look forward going there to meet Alex, but this time. I was not so sure why I was so afraid, but for every step I took it felt like there was an earthquake going on. I shook so hard.

I arrived there and sat down on the pillow I stole from my mother’s old couch. she was furious when she noticed two pillows disappeared. I was twiddling my thumbs while I waited for Alex to show up. But then I saw him.  I don’t know what really happened. But at the very moment I saw his face coming closer. Something in me started to quiver. And at that I felt drops hitting my hands. I cried rivers in front of my crush. Could it ever get more embarrassing?

Alex saw me sitting there. and instantly rushed over to my side. I’m not even sure he thought about what he was doing because he just instantly embraced me and hugged me. He smelled newly showered. It was nice.

“What’s going on? Are you ok?” Alex said with a worried voice.

“I’m not sure how to say this. No one knows about it, and it’s hard for me to keep it a secret. It eats me away to a point where I don’t even know myself.” I replied

“You should know by now that you can explain everything to me. Or else I will have to give you a serious kick to the balls.” He laughed, trying to cheer me up.

“Everything?” I asked him quite shocked. I knew he cared about me. But to willingly take on my burdens too?

“Absolutely everything!” Alex smiled now.

“Well here it comes.” I said.

“When?” Alex said impatiently.

“Now!” I screamed.

“I’m not as chill as you were and I’m still not ready for everyone to know. But if I can’t tell you, then who? I’m afraid to admit it, but I like boys.” I muttered out.

“Me too!” he smiled. I felt an instant shock.

“Me too? What kind of reply is that?!” I screamed out.

“Well, what do you want me to say? Eww, that’s nasty?” He let his tongue out. He reminded me of that joking emoji.

“I DON’T KNOW? Maybe ask me if I’m sure? Get pissed for me making fun of you?” I said insecurely.

“Well. Are you?”


“Then why bother asking? You are you, and you are perfect just the way you are.”

“Well, while I’m at it. Can I do something?”

“You aren’t gonna rape me or anything?” He said covering his private parts.

“WHAT DO YOU THINK OF ME?! Just come closer!”

Alex stepped closer. I felt my shaking disappearing. I was sure that it was now or never! So, I went up to him, closed my eyes and kissed him.


It felt warm, the touch of his lips made me forget everything that went through my insecure head. My focus was against him, and him only. The earthquake that once was there suddenly vanished and the damage it caused, magically healed.


Some couple of weeks after this day we regularly went to the hut. There we sat and cuddled and kissed, laughed and talked all day. I enjoyed every day. Alex was my first boyfriend and I was pretty much in heaven around him. I was still afraid to tell my parents, so my relationship with Alex was kept a secret. It didn’t bother me. And it didn’t look like it bothered Alex too much either. At that time, we just felt good in each other’s company.

One day after school a classmate came up to me and asked what I was doing with Alex every day. My response was automatically a lie. I told stuff like: that we went to him and played games or to the mall and stuff like that. When we went to the hut, I noticed that something bothered Alex.

“What’s up, something is bothering you?” I wondered.

“How long do I have to lie about us?”

That question alone managed to make a rip in my stomach.

“I don’t know. To be honest. If only it was that easy.” I said with a half-choked voice.


His simple answer scared me, but I didn’t think much more of it.

Days went by and things were still nice between me and Alex. But I noticed a slight change, and I thought that he was tired of hiding the truth. I could understand him. He wanted to be proud and open with his relationship. But his partner was still scared, and it forced him into an unwilling secret.

“Hey, my mother is going to make your favorite dish by coincidence. You interested in coming over? I’m sure she would love to meet you. We do not necessarily have to talk about us being a couple. But as soon as you are ready, and you have told your family. She knows who you are!” Said Alex out of nowhere.

It shocked me. Like thunder suddenly popped up.

“I’m sorry, I promised my mother to help her out with the yard.”

I know I lied but I was too afraid. I felt like my secret could pop out without us being aware. It would ruin everything. Though I felt like I had just deceived the most important human in my life, and the shame I felt was intense.

“Awwe, its ok. We’ll take it another time!” He smiled at me.

I felt relieved, he believed me! The shame still lingered but at least he wouldn’t find out for now.

Weeks later he asked again.

“Hey, lets go on a date! Bowling? Cinema? Restaurant? Whatever you want! And just to make sure. Whenever you can!”

“I don’t think I’m comfortable with going out that publicly yet. I’m sorry. Its been almost 3 months but I’m still insecure. Please understand!”

My heart ached while I was rejecting him. It felt like I stabbed him in the back.

“It’s ok. Take your time.” You could clearly hear the disappointment in his voice. It made me want to scream.

Just a week later I met him in the hut. He was crying! I ran to him and surrounded his waist with my arms and hugged him.

“What’s going on? I’m here for you!” I kissed his forehead.

“My grandfather went away yesterday. The burial is already planned, and we are holding it in a week. I’m not gonna nag on you more than this. But PLEASE come. I need you there!”

“I’ll come.” The words just fell out of me.

“Really?” His eyes were all red and swollen. This is a side I’ve never seen of him.

“Really.” I replied.

That day we just spend hugging. Alex needed comfort now more than ever. Usually I’m the one who is in his arms, but this one time he was in mine. I quite enjoyed it, though the scenario was all wrong for me to have enjoyed myself the way I did.

The day of Alex’s grandfather’s burial arrived, and my suit was ready. I dressed up and looked in the mirror. I looked good, but again. I did not recognize myself at all. And I started to shake. I just couldn’t bring myself to go to his burial and I cried my eyes out. The clock ticked, and I noticed that the burial had started. I imagined Alex’s disappointment.

I just couldn’t stop crying, I felt regret, shame and self-loathing. When he needed me the most I couldn’t pull up the courage to be there, just because I’m scared to say that I’m gay. He must have been so angry.

I checked my phone.

3 missed calls.

10 messages.

I couldn’t bring myself to check the messages. I was afraid of what the messages would say.

The burial was over, and I got one last message. I thought I needed to check it. I had to acknowledge his disappointment now. Sooner or later I would need to face it. And so, the earthquake-like feeling was back, the rivers in my eyes increased as I read through the messages.

“I’m waiting at the entrance to the church, thanks for coming!”

“It’s starting soon, where are you?”

“I really have to go inside now, if you come I will sit on the third row.”

“You’re not coming, are you?”

It felt like the devil held my heart. But the last message made my entire head explode.

“The hut, now!”

The anger in this message was clear. I could see through it like glass. I knew this was going to be dramatic. But I thought that I had to just go. So, I put my shoes on, I still wore my suit. The thought of changing did not cross my mind.

As I got there I could hear Alex sob. I stood outside the door for maybe 3 minutes, but it felt like hours. The sound of his voice crying and almost screaming -it broke my heart because I knew this was somewhat my fault.

I opened the door and I instantly watched his eyes. He wasn’t angry, he was furious. His eyes reminded me of a vicious serpent’s deadly stare. The little earthquake I felt as I read through our messages was just like a like a child shaking you, seeking to play. The one I felt now was like the entire ground tore apart under my feet.

“How could you? You promised to be there!” He said.

“I know, as you can see I planned to come, but my insecurity held me back.”

“Ok, let me ask you. What is the big problem? Your family will accept you, and if they don’t, I would! That should be plenty!”

“I know, I’m so..”

“NO, YOU DON’T KNOW! What am I to you even?” he interrupted.

“You are my everything. I wouldn’t have managed to deal with myself without you. That’s why it hurts so incredibly much for me to not be able to speak out and openly. I WANT to scream out to the entire universe that you are my boyfriend, but I’m afraid, and it KILLS me!” I cried out.

“I needed you today more than I have ever needed you, and you didn’t dare because you can’t face the fact that, you are you, and you are gay! There is no one that could take that away from you! But you were simply too blind to see it!”

“It’s not that easy, you would never understand. I’m not like you, who can easily jump in front of the class and scream out that I’m gay!”

“Easy? You really think that I thought it was easy? I simply remained calm, but inside I screamed in fright! I had to show strength to get it through! It was never even the slightest piece of cake!” Alex was now crying.

“But you are right, I will never understand it, because I would have been the strength you needed, the motivation. But no matter how hard I tried. You just rejected the fact that someone will accept you. I will accept you!” He continued.

“I can’t do this anymore. This is way too much.”


“I need space for myself. But I pray and hope we can stay friends.”

Don’t do this.”

“I’m sorry.”


Alex slowly turns and walks away. I want to say something, and I know the words I want to say. But something stops me. It’s like my jaw is frozen shut. I can’t open my mouth. I want to run, but it feels like there are chains surrounding my arms and legs, pulling me back!

And the chains created by society who none other than myself have let hold me back.

Mens vi venter på ny moderator:

av den 26. oktober 2018

Siden er for tiden uten moderator. Vi jobber med å få en/flere nye på plass – i mellomtiden håper vi at dere vil hjelpe hverandre med tekstrespons.


.Min første bok (WP)

av den 3. oktober 2018

Jeg har lenge tenkt på å skrive en roman, så jeg har begynt med det. Dette er de første kapitlene jeg har skrevet og første boken. Jeg er ikke sikker på hva tittelen skal være enda. Det skal være en dystopisk grøsser når jeg er ferdig. Jeg har kommet til kapittel 4 til nå. Er det et problem med teksten vær så snill å pek det ut du gjør meg en STOR tjeneste da! Takk på forhånd.


Kapittel 1:

Jeg har aldri vært helt fornøyd med meg selv. Jeg er feit, føler meg iblant helt ubrukelig, og bor hos tanten og onkelen min. Jeg ble flyttet vekk fra foreldrene mine for tre år siden… tre jævlige år der jeg har følt hjemlengsel hver eneste dag. Foreldrene mine bor i Tjensvoll og jeg på Hundvåg, flaks jeg snart er 15 år gammel da kan jeg få advokat, og jeg kan forhåpentligvis flytte tilbake til foreldrene mine… Men det er nok bare ønsketenkning. Ikke har foreldrene mine råd til advokat til meg, og det er heller ikke sikkert om vi vinner. Det har akkurat vært nyttår da foreldrene mine var på Hundvåg med noen i familien. Surt å vite at man ikke kan gå bort å hilse på dem siden det er utenfor samværet…

Jeg har heldigvis gode venner de støtter opp for meg. Vi liker å spille sammen det er alltid gøy å spille, siden da unnslipper man unna den virkelige verdenen. Tross alt så gjør jeg det helt greit på skolen og det er jeg fornøyd med.

Jeg blir vekket opp halv 7 om morgenen, tanten min sier at jeg må opp for å dusje, og så gå på skole. Jeg ligger i sengen en stund det kan vel ikke skade, helt til jeg lukker øynene og sovner nesten… Da hiver jeg meg ut av sengen og slenger til meg klær fra klesskapet. Da går jeg å dusjer. Jeg pakker ryggsekken og så går jeg ned til middagsbordet, der står en pakke med fire brødskiver med servelat på, det er vanlig kost tross alt, og sunnere enn en skulle tro.

Etter jeg har spist så går jeg til stuen der sitter Karl alle pleier å kalle han Karlos han er kjæreste med Tanten min. Tante Bente hadde kjørt på jobb for lenge siden.

ー Sovet godt eller ikke? Spør han.

ー Ja, jeg har sovet helt fint. mumler jeg tross alt etter jeg hadde lest en aldeles spennende bok, helt til klokken 12 i natt og var på kanten med å sovne i stad, den nye dusjen jeg tok var det som holdt meg våken. Bella valpen vår bykser bort mot meg og skal ha oppmerksomhet, jeg bærer henne opp, og holder henne mens jeg setter meg ned i sofaen, og koser med henne, hun vil leke og legger seg på ryggen og lekebiter meg. Jeg holdte på å leke litt med henne da hun bet meg ganske hardt. Hun klarte å lage et sår på meg det blødde og før jeg fikk tatt henne så slikket hun på det, da sved det enda mer, jeg tok rundt snuten hennes og la henne ned ikke hardt men nok til hun klynket da tok jeg hun ned.

ー Det er bra du tar henne når det trengs Joachim, hun må tross alt lære å ikke gjøre sånt lenger.

ー Jeg tar henne iallefall når hun gjør sånt. Jeg reiser meg og tar henne og plasserer hun inne i buret.

ー Jeg trenger kanskje et plaster, hun tygde hull i huden min. Sier jeg mens jeg ser ned på såret.

ー Det skal du få.

Nå slipper jeg iallefall å få et betent sår, men ingen vet hva som kunne hatt vært på tungen hennes som kan ha kommet inn i såret. Karlos kommer ned og gir meg plasteret, det setter jeg på,

ー Vel nå må du gå, skynd deg. Jeg må avsted.

ー Jaja, la meg kle meg før du sender meg ut da. mumler jeg.

Da jeg har kledd meg går jeg ut. Det er mørkt ute, det er fortsatt vinter. Vinterferien er ikke lenge til, det skal bli gøy å være på hytta til mormor og morfar på Idse for en uke, det er alltid gøy. Men varmen kommer snart også endelig, da vil det bli liv og lyd ute bestående av trekkfuglene som kommer igjen. Etter å hatt gått 20 minutter ute i mørket er jeg endelig fremme til Austbø skole. Det er såpass tidlig at ingen er kommet enda på skolen, så istedenfor å fryse ute går jeg inn i mediateket.

Jeg finner meg et blad og leser det til det ringer inn. Vi har tysk første time og i dag skal jeg få karakteren min! Jeg går bort til gangen og hilser på læreren. Vi har først en vanlig tysk time før vi får karakteren, læreren gir meg arket og på det så står det en fet 5- den er jeg virkelig fornøyd med! Nå skal vi ha et ti minutter langt friminutt.  Jeg går bort til Angel og Martin de er to av vennene mine jeg pleier som regel å snakke med dem og Mats hvert friminutt Mats er bestevennen min.

ー Så hva har du gjort i helgen da Angel. Spør Martin. Martin er en ganske god venn av meg han er snill og omtenksom, jeg møtte han på OTUS som er en slags møte eller introduksjon på en måte til klassen man skal ha i ungdomsskolen, han hjalp meg over en bekk som jeg ikke kom meg over. Jeg ble venn med han da jeg ble venn med Angel siden de var bestevenner

— Ingenting spesielt annet enn å spise, spille og sove som vanlig. svarer Angel. Angel snakket jeg først og fremst med da jeg kommenterte på noen da de feilet med å skyte på et fotballmål i gymtimen. Han snakket litt med meg og da ble vi med hverandre i friminuttene slik ble jeg venner med ham og Martin.

ー Jeg har ikke gjort noe særlig jeg heller. Svarer jeg.

Så hører jeg en rask løping, det var Mats, han er ganske atletisk og spiller på kretslaget i Rogaland. Selv om han har motsatt hobby interesse som meg er vi faktisk ganske gode venner siden sjuende klasse da jeg byttet skole. Han var den første som snakket til meg selv om han ler av nesten alle vitser jeg forteller selv om de er dårlige. Selvsagt noe jeg ikke var vant med på Tjensvoll skole som jeg gikk på før jeg møtte han, selvsagt Mats er ikke den som liker best å være med de to andre vennene mine bare jeg og Angel.

ー Har du hørt det? Sier han.

ー Hva da? Spør Martin.

ー Det er blitt rapportert galne trekkfugler i Egypt i dag. De mister frykten for folk og samler seg i en stor flokk for å så angripe folk ute i gaten! Svarer Mats.

ー Hva slags sykdom er det? I tillegg hvis de ikke får tatt hånd om trekkfuglene vil de komme til Norge også veldig snart. Svarer jeg.

ー Det er sikkert ingenting! De kommer til å skyte ned fuglene med en gang de kommer til Norge og andre land. Svarer Angel. Jeg ble litt irritert da ingen svarte på spørsmålet mitt men det er sikkert ingen som kan svare på det enda.

ー Får håpe du har rett… Svarer Mats

ー Det er alltid noen fugler som klarer å smyge seg gjennom de andre europeiske landene, og de kan også smitte andre fugler på veien. Sier Kristoffer. Jeg ble kjent med han for ikke så veldig lenge siden han går i en kortgruppe som jeg og vennene mine går på. Vi ble da raskt kjent, og da begynte vi å være med hverandre i friminuttene.

ー Det håpe vi for all del ikke skjer. Sier jeg.

ー Vil du ta følge etter skolen Joachim? Spør Mats.

ー Det kan jeg sikkert.” Svarer jeg.

Skoleklokka ringer inn og vi går alle inn i klasserommet. Da vi kommer inn hilser vi på læreren.

ー Vi skal ha samfunnsfag nå, kjapp dere inn! Sier læreren vår Borghild. Hun er nokså kompetent med det hun gjør. Hun pleier å ha oss for det meste i teorifag, vi får i samfunnsfagen lov til å lese nyheter på laptopen, og det er greit, tross alt er det mye bedre enn å ha vanlig time. Borghild er for det meste streng men utenfor skoletiden er hun nokså snill, men hun hadde et litt bekymret uttrykk i fjeset. Jeg lurte først på hva dette var men forsto det raskt. Det må være situasjonen i Egypt! Har den blitt verre bare på tjue minutt? Det vet jeg ikke rett og slett, og mye mer vil jeg heller ikke vite, får håpe det skjer noe med det snart.

Jeg setter meg ned i bakerste rad, der sitter jeg helt bak der man rett og slett ikke ser dritt.

ー Vi skal ta opp laptopen nå, og så jobber vi med oppgaver. Sier Borghild. Noe må være galt siden hun pleier å la oss lese nyheter de første ti minuttene av timen. Det må være det om fuglene tenker jeg. Da alle i klassen har tatt opp laptopen så etter bare fem minutt får jeg en melding fra Mats: Fy fader! Se dette! Det er helt sykt! Det er en video han har sendt meg, jeg klikker på den, og det jeg ser er helt ubeskrivelig.

Kapittel 2

En person med et videokamera filmet de syke fuglene som var sinnsykt mange flere enn en skulle trodd. De skrek og fløy over folket. Han skrek ut vinduet med et språk som jeg ikke kjente igjen. Fuglene separerte menneskene som sauer, og da stupte de ned kanskje femti fugler eller mer… Hele det stakkars mennesket som ble revet bort fra de andre, ble revet fra hverandre. Innvoller armer og ben ble revet av som at mennesket var en porsjon med fersk kylling, fuglene sloss om kroppsdelene og fløy vekk med tarm, og andre innvoller i kjeften. Det var til å spy av grusomhetene! Jeg ble sittende med store øyne foran skjermen, Borghild kommer bort og ser på skjermen min.

ー Vel, de finner ut av alt på den skjermen der. Jeg burde vel si det allikevel. Sukket hun til seg selv.

Hun gikk bort til lærer skrivebordet, og trykket på tastene. Da hun var ferdig trykket hun på projektoren. Det var mye verre enn en skulle tro… Det var blitt så mye verre bare på omtrent en halvtime! Hun viste oss ikke videoen av massakren på videoen for åpenbare grunner.

ー Det er litt av en situasjon i Egypt. Det blir faktisk verre nå som vi snakker.

ー Vil det spre seg her eller? spør Martin uten å rekke opp hånden.

ー Ja, det vil det sikkert om de nede i Europa og Egypt ikke får has på de fuglene snart. Sukket Borghild.

Da ble hele klassen ble stille, og Borghild skjønte at det hun hadde sagt ikke var det lureste å si til klassen. Klokken går raskt og det er friminutt igjen. Jeg møter opp med vennene mine igjen etter jeg har vært på do, Mats var der også.

ー Dette må dere se! Fy faen altså! Gaper Mats og viser de tre andre videoen.

ー Hva skjer? Spør jeg helt vanlig slik som ingenting har skjedd.

ー Verdens ende kan skje. Svarer Kristoffer.

ー Det tror jeg ikke men det kan sikkert det. Sier jeg, later som at jeg er helt rolig da jeg er det helt motsatte av det.

ー Ja, dere vet hun Borghild hun snakket med oss om sykdommen i timen! Sier Martin.

ー Sær? Det er jo grusomt, hun er vel også bekymret om hva som kan skje. Svarer Kristoffer, det var jo ikke bra det som Borghild sa, men det er også en bra ting på samme tid, nå vet iallefall klassen hva som kan skje og gjøre seg klar til det. Det ringer inn igjen friminuttene føles så korte spesielt da det er noe spennende eller skummelt som vi snakker om. Hjernen min skrur seg automatisk om til norsk fordypningsoppgave, og mye arbeid gir bra resultat psyken. Klokken slår 14.50 og alle går ut av klasserommet, Mats venter på meg.

ー Joachim? Kom her litt. Spør Borghild. Dette lover ikke bra skal jeg få anmerkning for at jeg så på videoen i timen eller? Det var jeg ikke sikker på. Jeg går foran lærer skrivebordet.

ー Hva var det? Spør jeg. Jeg ville ikke vært overrasket om hun hadde sagt at jeg fikk anmerkning for å se på videoen men det visste jeg ikke som sagt.

ー Det som skjer i Egypt kommer bare til å bli verre, og jeg kommer ikke til å gi deg anmerkning siden du så på videoen det kan ingen gi deg skyld for, men du må ikke vise den videoen til andre i klassen før vi vet at sykdommen kommer her!

ー Ja, jeg skal ikke fortelle andre. Sier jeg, selv om det var en løgn så brydde jeg meg ikke så mye. De andre må få vite det slik at de kan gjøre seg klar psykisk sett til utbruddet skjer hvis det skjer da.

ー Du kan gå nå. Da går jeg ut alt får spent til å si ha det. Selv om jeg egentlig ikke burde være spent for noe som faktisk kan ende mitt liv og familie så er jeg det. Det er rart at man spenner seg til sånn men nå skjer det noe i verden unntatt for Donald Trump er uenig med Nord Korea og Nord Korea gjør klar ballistiske missiler som jeg ikke i det minste er interessert i.

ー Kommer du eller? Roper Mats.

ー Jaja, la meg ta på jakke og sekk da. Svarte jeg.

Mats går ut jeg hiver på meg sekken og går ut da låser Borghild døren. Vi går ut, vi skal hjem så klart.

ー Det er ganske skummelt det med fuglene som blir galne.

ー Det er det får håpe at de ikke kommer til Norge snart det ville bli en katastrofe. Sier Jeg.

ー Tror du fuglene kan smitte andre dyr som hund og sånt?

ー Det vet jeg ikke, kanskje. Svarer jeg. Selv om jeg tror at det ikke vil gå så bra etter det Kristoffer sa sist. Men man vet ikke hva som kommer til å skje uansett.

ー Får ikke håpe det. Forresten skal du noen plass i dag?

ー Nei, tenkte du at vi skulle gjøre lekser? Spør jeg.

ー Ja, akkurat det klokken 4 da?

ー Så klart. Svarer jeg.

Vi er meget bortskjemte her i Norge, vi har nesten alt, tror mange, men det er ikke det “perfekte” liv for alle oss nordmenn bak fasaden. Mitt liv er langt ifra perfekt. Ikke alle er styrtrike og får alt de peker på, som mange fra utlandet tror. Selv om vi har det nokså  godt, og tjener godt med penger er jo ting i butikken ufattelig dyrt også. Det betyr ikke at vi ikke er bortskjemte siden det er vi, så bortskjemt i vårt land at vi glemmer hva som skjer i Egypt akkurat nå i fritiden, det kan nå oss. Det kan ta livet av oss og mer, men ingen av oss tenker på det nå siden lekser og spilling er viktigere for oss. Etter jeg har vært å gjort lekser så går jeg hjem.

ー Snakkes i morgen da! Sier Mats.

ー I like måte. Sier jeg.

Jeg er veldig glad i foreldrene mine, de betyr mest av alt for meg. Jeg bor ikke hos dem og ser dem bare en helg i måneden som jeg er heldig å ha, jeg snakker med dem i telefonen en time i uken. Pappa er en sterk person han har vunnet NM i vektløfting noen ganger, jeg har en dyp respekt for pappa noe inne i han sier at du hører på hva han sier rett og slett. Meg og mamma er alt for han og han kunne aldri levd uten oss. Mamma er alt man kan tenke seg over en mor, ubetinget kjærlighet og uegoistisk det er moren min, hun er den som snakker med meg mest i telefonen.

Jeg lurer på hva de tenker nå om det som skjer i Egypt hvis de har lest det enda. Selv om trekkfuglene ikke kommer tidligst før i mars eller april så er det noe å tenke på siden vinteren i år har vært nokså mild som vanlig med masse regn. Nå er det bare fire uker til vinterferien og det skal bli gøy.

Da jeg er utenfor huset så ringer jeg på. Da åpner tante Bente opp døren.

ー Har du gjort alle leksene nå da?

ー Ja, det har jeg. Svarer jeg.

ー Kom inn da.

Jeg kler av meg jakken og støvlettene og setter meg i sofaen. Med en gang jeg satt meg ned så tenkte hjernen i spinn skal jeg ta det opp med tante om det med fuglene eller ikke? Munnen snakket uten at hjernen tenkte noe særlig på det.

ー Har du sett det med fuglene i Egypt? Spør jeg.

ー Ja, så klart har jeg det.

ー Når fikk du med deg det? Spør Karlos.

ー Da jeg var på skolen, hele utbruddet i Egypt skjedde rundt klokken ti. Svarer jeg.

ー Ja, men du vet at ー

ー Nå har vi snakket nok om det, jeg vil ikke høre mer av det nå! Avbryter tante Bente.

Jeg skjønner vel litt hvorfor tante Bente ikke vil snakke om dette men jeg finner ut av nye ting om denne saken hele tiden, så det er ikke vits for henne å holde meg igjen.

Kapittel 3: Fire uker senere…

Situasjonen i Egypt har blitt mye verre, sykdommen har spredd seg til andre land i afrika og noen land som Hellas, Italia og Spania i Europa. Vinterferien har akkurat tatt slutt og varmen og fuglene kommer snart hit… På hytta er det ikke mye informasjon som jeg har fått tak i, siden fjernsynet ikke virker der. Besteforeldrene mine strikker og leser i avisen hele dagen lang. Mobildata er den eneste måten å få informasjon med og det var ikke mye siden jeg ikke har mye data i det hele tatt.


Skolen begynner i dag, det er mandag. Kom jeg i går klokken fem, jeg er helt dautrøtt etter å ha hatt vinterferie med sene kvelder hele uken. Angel og Martin står og snakker som vanlig, med en gang Angel ser meg så går han bort til meg.

ー Det har blitt enda verre nå, Hellas, Italia og Spania har fått smitten i fuglene sine! Sier han.

ー En regner med at det er nesten hysterisk der folk skyter ned alle fugler de ser, men det er ikke nok det er for mange av dem. Sier Martin litt lenger borte.

ー Det blir snart varmt det er ikke lenge til de kommer hit heller. Sier jeg.

ー Det håper de er ferdige med fuglene til da. Svarer Angel.

Læreren åpner døren og vi går alle inn i klasserommet. Borghild går bort mot kateteret og har et enda mer bekymret uttrykk i fjeset hennes.

ー Om vi kan se på nyheter i timen? Spurte Kaia som går i klassen min.

ー Nei, vi skal gjøre forberedelser til prøven om to uker. Svarer Borghild.

Noe er galt her siden måten hun svarte på var løyen. Siden hun hadde unngått å la oss vite mer om hva som skjer i sør-europa. Vi tar alle opp laptopen og begynner på skole arbeidet. Jeg tar og ser på nyhetene på nettet. “Flokk av ville hunder observert, hundeeier brutalt drept…” Dette fikk meg til å flasse øynene mine jeg leser nærmere på denne tråden.


“I natt morges i dag er det blitt funnet en hundelufter, han har blitt brutalt drept. Han har bitemerker over hele seg, han mangler store mengder av kjøtt og hans venstre arm har blitt revet av. Det er ingen tvil om hva som skjedde. sier kriminaletterforsker Romero Lianes. Det er blitt observert en flokk av ville hunder som er meget aggressive i området. “Disse hundene har ikke blitt observert til å ha blitt infisert med rabies, det er noe annet merkelig og farlig” Sier hundeekspert Edgar Nielsen. Hvor disse hundene er og hvordan de er blitt så aggressive forblir et vanskelig spørsmål til nå.”


Det lå til og med en video av disse hundene på siden. Så klart de var ikke i angrep men man kunne se hvor blodige de var rundt kjeften… Båndene de pleide å ha rundt halsen var tygd rett av… Uhyggelige greier. Begynner denne smitten å smitte dyr som hunder nå? i så fall så vil det ikke være trygt for bøndene i alle land i verden… De vil bli sult, død og fattigdom i mange land hvis dette blir tilfelle! Det ringer ut og vi har vårt siste friminutt får skolen er slutt. Jeg går bort til vennene mine som vanlig. Jeg forteller dem straks de jeg så leste.

ー Har dere lest nyheter i timen? Spør jeg.

ー Så klart har vi det, mumler Martin. Alle har gjort det,  ingen har jobbet i timen i det hele tatt.

ー Det er ikke stort mer enn å forvente. Svarer Angel.

ー Det er bare helt sykt… sier jeg dystert. Hvem vet hva som vil skje, når vanlige dyr blir syke og aggressive hva vil skje med bøndene i verden, det vil bli sult…

Hele gjengen er helt stille. Det gikk vel opp for dem det jeg sa hvis dette skjer, men slik sykdommen sprer seg så kan det hende fort, i sør europa skjer det. I nord europa står det for tur…  Det ringer inn igjen og da vi går inn og fullfører skolen for i dag. Jeg går hjem alene i dag, da jeg er inne går jeg rett opp på rommet mitt… Jeg må ha andre ting å tenke på. ー Middag! Hører jeg tanten min brøle så jeg går ned og spiser. Vi snakket ikke noe i det hele tatt rundt middagsbordet. To timer etterpå går jeg på svømmingen, som jeg går på ganske ofte. Svømming har jeg alltid likt å gå på, det er avslappende og det er en av de beste typene trening man kan ha. Siden man trener nesten hver eneste kroppsdel. Da jeg er ferdig å svømme og har kledd meg så hopper jeg inn i bilen med tanten min. Da går nyhetssendingen på radioen rett i midten av en kjent rockemusikk.

ー Kan de ikke gi seg, med dette– herregud! jeg er så lei av det! Klager tante Bente i bilen.

ー Hysj! Jeg ville virkelig høre denne nyhetssendingen, siden vi er i midten av Februar og våren er akkurat begynt.  

ー Bare hør på galskapen da! De viser det sikkert på alle de andre radiokanalene samtidig uansett…

Mannen som pleide å snakke i radioen ble erstattet med en saklig kvinnes stemme:


“Forskere nå i dag i Egypt har nå funnet sykdommen Torsaplasma Istria i en syk egyptisk gribb. Dette antar de er hovedsaken til infeksjonen som hovedsakelig går etter dyr som fugler og andre husdyr. Sykdommen er en slags virus. Den ble først funnet i en egyptisk falk i 2016… Hvordan dette viruset sprer seg, er til nå fortsatt et mysterium. Dødstallet er konfirmert til  å være over 10 000 mennesker. Dette er hovedsakelig bønder som ble drept av hovedsakelig kveg, dette dødstallet forventes til å stige… Dette var alt for kveldsnytt 18.00.”


Den typiske nyhets musikken spilles av etterpå. En kort nyhetssending som nevner de tusenvis av brutalt drepte folka i bare en setning, det er noe å tenke på, at de bare var verdt en setning i sendingen…  

ー Ja… Nå vet de iallefall hva som forårsaker sykdommen som har vært så farlig til nå. Kommenterer tante Bente.  

ー De første fuglene kommer om noen få dager… Sier jeg sakte, så hun forstår alvoret.

ー Ja, jeg vet det! Svarer hun bryskt, jeg tier etterpå, det nytter ikke å si noe ting til henne.

Neste dag på skolen, så har ting aldri vært det samme i timen… Alle sitter og glor på nyheter, og læreren gjør ingenting med det. Vennene mine er heller ikke helt som før… Jeg har sikkert endret meg, Angel er ikke like selvsikker med at fuglene ikke kommer hit. Martin begynner å bli mer og mer voksen. Jeg og Mats er nå enda mer bekymret om det som kommer til å hende.

En uke etterpå er alt ikke normalt som vanlig. Nyhetssendingen snakker stadig om hvor parasitten har kommet så langt. Danmark har akkurat fått smitten. Vi merker virkelig mangelen på enkelte matvarer i butikken som frukt og kjøtt. Sikkert siden bøndene i mange land har blitt drept. Det med dyr som får parasitten er offisielt nå, og mange bønder i landet vårt har allerede kvittet seg med dyrene sine. Dødsfall på bøndene har økt som forventet med ganske mye… Byene så langt er nokså trygge og virker som den beste plassen å være så langt. På skolen er det ikke like mye melk som elevene får. Omtrent 1 kartong med et melkeprodukt hverandre dag for de som bestiller det, ikke akkurat verdt pengene lenger, men de må spare på melken siden det blir bare mindre av den. Da jeg er i skolen for i dag så merker jeg raskt at Mats og Martin ikke er der, Borghild leser opp fravær…

Helena… Sara… Kaia… Hans… Martin og Mats er de ikke her? Roper Borghild opp.

Alle i klassen rister på hodet.

ー Jeg har ikke sett dem på bussen. Svarer Tiril.

ー Det var da veldig mye sykdom nå da! Svarer Borghild høyt.

Det er helt sant. Tenker jeg, det kan ikke være parasitten vel? Fuglene har ikke kommet hit. Det må sikkert bare være forkjølelsen som vanlig. Selv om insektene akkurat har kommet i live igjen, ellers har ikke fuglene kommet enda, men de kommer snart. Jeg ble bitt av en mygg noen dager siden, det har vært nokså varmt med sol i begynnelsen av mars. Fuglene er mye senere enn vanlig men det er da en god ting. En norsk mygg skal være harmløs så det er sikkert ikke noe farlig. Vi får en teit oppgave av læreren som ingen orker å gjøre uansett. Jeg gidder ikke å gjøre oppgaven som alle andre og istedenfor, åpner jeg opp hangouts. Jeg skriver raskt til Angel og Kristoffer i chattegruppen vår:


ー Når tror dere de første fuglene kommer eller? Jeg tror ikke det er lenge til, det begynner jo å bli bittelitt varmt.


Etter et halvt minutt så kommer Angel og Kristoffer på.

ー Jeg tror det ikke er veldig lenge til, skriver Angel.

ー Det kan være i dag, i morgen,  uker om ikke måneder, skriver Kristoffer.

ー Jeg tror ikke at det vil ta måneder men det er jo spørsmålet. Hvor lang tid vil det ta egentlig? Skriver jeg tilbake, jeg føler meg ikke noe spesielt god i dag ー føler meg litt slapp jeg hadde ikke noe valg for jeg måtte gå på skolen ikke noe spørsmål, men jeg synes at jeg burde slippe skolen i dag.

ー Føler dere litt uvel eller? Skriver jeg videre,

ー Ja, føler meg litt slapp begynner å få hodepine noe som jeg egentlig aldri får, skriver Angel.

ー Jeg tror jeg tar fri, jeg føler det samme som dere, skriver Kristoffer.


Jeg logger stille av, usikker på hva som kommer til å skje. Har vi alle som er syke i dag fått viruset? I så fall hva gjør det med kroppen? Kan det i det hele tatt smitte mennesker? Kan noen være immune? Dette var alle spørsmålene som gikk rundt i hodet mitt resten av denne dagen, mens jeg følte en intens hodepine mot slutten av dagen. Om kvelden da jeg legger meg rundt halv ni siden jeg føler meg litt sliten av all hodepinen hele dagen. Jeg skrur på radioen på rommet mitt, plugger inn ørepluggene og venter til kveldsnytt klokken 9, nøyaktig klokken 9 hører jeg den ikoniske nyhetsmusikken fra TV2.


“Store mengder hodepine rundt i Europa. Farmasøyter rundt i verden vet endelig hva viruset gjør med hjernen til syke organismer. Det er meldt om store mengder med hodepine eller migrene rundt om i landet, mange mennesker har fått hjerneslag i Europa, det er ennå ikke oppklart hva som skyldes dette. Vi har farmasøyt Jon Liam hos besøk i kontoret hva har du å si om dette Jon?”


ー Vi har fått mange prøver fra Danmark, jeg har fått være der og forsket på viruset. Det vi har funnet fram til er at viruset angriper forskjellige deler av hjernen på våre forsøksdyr. De angriper de delene av hjernen som påvirker følelser som smerte, det er også antatt at viruset angriper deler av hjernen som styrer dyrets evne til å oppfatte byttedyr som mennesker, i tillegg gir viruset en økt evne for dyret til å holde seg i langt større flokker enn før.


Reporteren kremter litt,

ー Hvordan er situasjonen i Danmark etter vi har hørt alt dette da?

ー Jeg har selv vært vitne til hva som skjer der nede, det er ikke langt ifra et kaos. Det er ingen menneskene i gatene, de som går ute er tungt bevæpnet, militæret patruljerer rundt og skyter infiserte dyr, de som er alene ute står i høy risiko for å bli drept.


ー Hvordan legger du merke til hva som er infisert da? spør reporteren.


ー For det første så er dyrene meget aggressive, og angriper deg med første blikk. De tiltrekker seg av lyd, og de holder seg i store flokker.


Reporteren puster inn og samler pusten sin.


ー Vil viruset infisere mennesker?


ー Mennesker har en annerledes hjerne enn andre dyr, dette er vanskelig forutse, dette viruset muterer seg raskt og hyppig. Han trekker pusten nervøst. Hvis det infiserer mennesker så vil vi ha katastrofal hendelse foran oss…   


Reporteren spør nervøst og litt spakt.


ー Vil viruset komme til Norge? Hvis det gjør, når?


Farmasøyten puster dypt inn.


ー Ja, det er meget mulig at sykdommen kommer til Kristiansand, om ikke så lenge. Vi tror at viruset ikke sprer seg bare via kontakt med infiserte organismer, men sprer seg også via lufta, vi er meget usikre på dette, men det kan være en forklaring på den raske spredningen av viruset…


Kapittel 4: Viruset kommer… (PH)

Jeg fikk dårlig søvn den natten… Og den etterpå… Noen minutter siden viste det seg at  Kristiansand også hadde fått fuglene og det nå kommer oppover, bøndene i landet har slaktet nesten alle oppdretts dyra sine for sin egen sikkerhet. Det senket prisene på kjøtt i ganske høyt, sant sies har vi hatt et par gode middager med spareribs og biff. Melkeprodukter går det fort tom for og har aldri vært dyrere. Enkelte i norden har klamret seg i håp på at viruset ikke kommer opp der, men jeg tviler på det. I fremtiden, hvis jeg har en fremtid, så kommer den til å være veldig vegetarisk.

I dag ble bussen gratis for alle som går på skolen for sikkerhets skyld. Da jeg er kommet inn i timen sitter alle elevene i klassen urolig på pultene sine, Borghild reiser seg opp og sier god morgen til alle, jeg skjønner fort hva hun skal formidle snart:


ー Nå er de fuglene rett ved døra våres. Sier hun. De kommer til å være her i Stavanger om noen timer. Nå trenger dere ikke å være redde militæret kommer til å beskytte dere her og når dere skal ta bussen hjem. Ingen og jeg gjentar: Ingen skal gå ut i friminuttene lenger det er rett og slett for farlig. Hun setter seg ned litt og ser ned i kateteret. Etter en stund så trekkes en av hendene i lufta. Læreren sukker.


ー Ja? Johannes. Svarer hun oppgitt akkurat som hun ikke håpet på spørsmål.


ー Får vi ikke lovt til å gå ut mer? Hvordan skal jeg komme meg hjem? Huset mitt er ikke rett utenfor busstoppet. Sier han oppgitt. Hva skal vi gjøre får ikke vi en slags form av beskyttelse?


ー Nei vi får ikke lov til å gå ut i skolegården mer. Sier hun. Og det med at huset ditt er et stykke vekke fra busstoppet. Det er rett og slett ikke nok personell for å beskytte alle du må bare springe så fort du kan hjem det er det eneste du kan.


Gisp, stønn og småsnakking kunne høres gjennom hele klasserommet.

Jeg bor nesten rett utenfor busstoppet for meg tar det omtrent 1 minutt å løpe ned, men sånn gjelder ikke for alle. Jeg håper bare at det ikke er noen i klassen som blir offer for dyrene.


ー Jeg må legge til… At ingen må gå ut i skogen nå, før alt dette med viruset skjedde så døde i gjennomsnitt 100 000 mennesker av dyreangrep hvert år. Det er allerede dødt mer enn dette til nå, mesteparten av dødsfallene har skjedd i skogen der hjelp var umulig å nå. Blir du bitt eller skadet av et sånt infektert dyr, så må du med en gang få såret skylt og renset, for å da få deg så fort som mulig til sykehuset.


Da skolen er ferdig for dagen blir vi eskortert til bussen av et par militære de var begge tungt bevæpnet de hadde maskingevær og en hagle hver. De var tause begge to nesten litt nifse også. Jeg stolte ikke helt på dem, de hadde på en måte en mørk skygge over hverandre som fikk de fleste til å holde avstand fra de.

Dette er alt jeg har skrevet til nå, hva syns dere? Vær ærlig det er best på den måten!


Tog ut: Europa.

av den 25. september 2018

Vi kjøper hver vår halvliterflaske med vann. T kjøper sin egen på to liter. Vi kjøper en donut på deling. T kjøper to til seg selv før vi rekker å få sukk for oss. Ja, før vi rekker å snu oss, egentlig. Hun blir borte vekk før vi rekker å snu óg sukke. Som regel inn i et bakeri. Eller for kjøpe tyggis. Hubba bubba i ny smak. Tørket frukt eller sjokoladesmak. Huske å gå innom butikken, sier T, og forsvinner inn i en butikk vi passerer uten forvarsel. Eller kanskje er det akkurat det hun har – varslet om på forhånd. Vi må huske å kjøpe jordbær, sier T, og henter en korg til seg selv.
På toget til Praha forsøker hun å vaske fingerene med to-liters dunken og papir. Se på disse hendene, sier hun, se på disse sktine hendene. Nei.. hvis vi går forbi et apotek i Praha må vi huske å kjøpe antibac og våtservietter. Det må vi huske.

Ankommer Praha tirsdag kveld. Lett by. Finner fram. Korte strekninger. Hostel Marakesh. Vet ikke hvorfor, egentlig. Hostel Marakesh har et verdenskart på veggen og vegger som sprader i et fargekart av gul, oransje og sjøgrønn, hvis det er en farge. Trangt lite sted i andre etasje, koselig smal balkong. Vi venter nesten en time på hun som driver stedet. Stramt oppsatt hår. Stram klesdrakt. Høye heler. Ringer som glimrer. Bleikete tenner. Veldig hyggelig. Falske og ekte negler.
Kollegaen er syk. Hun må holde to steder åpen samtidig
smal trapp
trang trapp
køyesenger, senger under tak som er så lave at skrå-vinduene er i samme høyde. Veldig koselig.
Vi er sultne og klokken er tolv. Det er kveld og vi er sultne. Togturen fra Berlin til Praha var vakker. Vi hadde samtlige latterkick. Av T sin oppakning for eksempel. Vi satt i kupé. Der satt en mann som så økonomisk ansvarlig ut for noe veldig viktig, + en ung fyr og en dame på våre foreldres alder. Tre over tre i kupè. De var litt berørt, tror jeg. Vi prøvde å beherske oss. Men T var i siget. Hun satt i det bakvendte setet ved vinduet. Det kan være jeg blir kvalm, sier hun. Det kan være vi må bytte, sa T, og plukket fram Dunkin Donuts plastikkposten med en og en halv chipspose i + to sjokolade donuts. Til seg selv. Hun finner snart fram de to smykkene hun fikk som 7- og 12-åring som har smeltet sammen i en veldig knute. Har ikke brukt de siden. Har prøvd. Har ikke fått det til. Vil gjerne få det til. Jeg prøver. I en time sitter jeg konsentrert som sjeldent er og prøver. Later som om dette er noe jeg gjør. Kanskje daglig. Kanskje smykke-designer. Kanskje et yrke. Det går an. Så kan de som som T påstår er i familie, uten å kommunisere verbalt, tro hva de vil.

Vi går. Går og går. Praha er stille. Folk i gatene, men stille. Til slutt spør vi en kelner som er i ferd med å stenge, om han vet om et sted å spise. Og drikke. Yes yes: Koala. Ved den nasjonale banken; yes, og til høyre; ok. Så finner vi Koala, en brun bar med en lang brun gang. Setter oss ved det største bordet. Ombestemmer oss. Finner et mindre. Blir enige om å være hensynsløse og fandenivolsk, vi er sultne. Vi er turister. Go home.
Jeg bestiller chili con carne, svinekjøtt og bønner i en inntørket saus med ris. Dekker den største middagstallerkenen jeg har spist av i hele mitt liv. Latterlig billig.
M bestiller røyket svinekjøtt med tilhørende dumplings og surkål. Hver vår ølmugge med lager på tapp.
T bestiller ostesnitzel og gleder seg veldig.

Var imidlertid ikke potetmos og pølse, som T håpet på. Hun gledet seg veldig. Jeg forsøkte å si at det trengte hun ikke. Hun ble mildt sagt skuffet.

Vi var i gamlebyen, og nyebyen, Praha. Betalte seksti spenn for appelsin-juice og noe pommfritz som druknet i tomat og sennep. Elvecruise. En time. Historiske anekdoter på fem forskjellige språk. Dritchill.

Så gikk vi opp trange gater. Mot den der kirken bygget på 1100-tallet. Spiste lunsj til litt mer enn vi hadde penger til. Aperol, øl, mojito. Henge opp hengekøyer. Spiser indisk i gaten. Tikka masala, korma. Vin til førti kroner glasset.

Dro til Bukowski. Møter to bergensere i døren: ”no kommer det folk, no trenger vi isje å gå.” Og jeg og M går stillferdig til baren for å bestille, stiller oss på rekke: jeg gjenkjenner han ene. Amerikanere, tjekki-slovakere, Bergen, Irland. Og M ser ingenting for hun sitter med ryggen til men irske toner strømmer langs og rundt i rommet og musikken er ikke viktig lenger, bartenderen er flott og kjekk og spør om vi vil ha mer: ja, ja takk, ja, mojito, gin og bringebær, øl og øl og mer øl takk og ja. Vi hører irske toner: de ler, og alt de sier uten at vi er i stand til å oppfatte hva, høres bra og kult ut samtidig.

Baren er brun, seks lamper i rommet på femogførti kvadratmeter, det er speil på veggene i alle mulige fasonger, skatere kommer og går, vi ramler ned
fra doen
for mind the gap er ikke opplyst om
det kommer en tid der det hele svartner og stenger, vi har ikke lyst til å gå men vi må så vi stopper en taxi for det var tross alt  et stykke å gå erindrer vi han er opptatt men gir oss kortet sitt og vi går går forbi de irske og ned de bratte gatene det er litt mørkt ikke akkurat gatelys får øye på en taxi med dunkel belysning og spør om han er ledig jada en fyr rundt femti-seksti spør hvor mye det koster han svarer ikke direkte på det skjønner vi egentlig først etterpå for det går i hundrede og ti nedover motorveien tar cirka fem minutter han stopper utenfor hostell marakesh og peker på taksameteret som viser 900 tjekkiske spenn

Vi er tvunget til å paye, M og jeg, for gaten er mørk og ute finnes ikke folk på det nåværende tidspunktet og taxi-sjåføren hisser seg opp og slår med armene når jeg spør /privat/ og han bjeffer /ja/ og _burde visst bedre_ og hendene i ren desperasjon oppi/nedi lommeboken som så vidt holder varmen rundt noen sedler som selvsagt ikke vil og paranoiaen spinner om bordeller og sexslaver og kjenninger og en kiste med diger hengelås direkte til Katmandu så vi gir det vi har for dørene har han låst og pannen hans er våt og jeg svetter mest og han gneldrer tilbake enda vi har gitt
en kanskje månedslønn for han
og et Skysskort for oss
forbanner hele situasjonen
men vi kom nå fra det med lemmene i behold, flirer jeg, og tenner en sigg. husk at vi har drukket drinker til bare tjue spenn

forbi kommer to franske gutter som roper ey! u ok? suuuup
og jeg roper we just got robbed! og de griner litt på nesen med oss og stopper med oss og tenner en sigg med oss forteller at de er franske og at de skater. de skater, drikker og røyker i Praha. bor på hotell. spiser og dusjer.
walk in paris

walk in paris
owæ! hvordan er det
….å gå til paris

walk! cycle! og samtalen blir umiddelbart interessant – klatrer noen nivåer fra det stedet vi i utgangspunktet var i stand til å bevege oss fra – de sykler i – de sykler trolig til og fra paris de er tro til hjulene – de både skater og sykler i paris før beundringen brer seg i et latterkick idet vi forstår, etter tredje eller femte repetisjon
eller de
men han med dysleksi
jobber i paris
ikke som syklist
ikke levebrød som skater
men noe foodora-shiet
ja ja
god kveld og ha det ja

Fanga fluer.

av den 7. september 2018

Lure på om han ennå tenke på hena.

Sånn så hu tenke på han.

«Det sko bli oss to,» seie hu.

«Oss to for alltid.»

Og det trudde hu på.

Lite visste hu at han for lengst hadde tenkt;

«Oss to blir det nok aldri».

Tenkte det,

men fortalte det ikkje.

Han lot hu leva i uvissheten om at han snart drog sin veg.

For godt.

Sånn så fluene gjer når di endelig finne vinduet i rommet di har blitt fanga i.

Sånt forsvant han.

For godt.

Lights Out

av den 31. august 2018

Da jeg først kom hjem til hytten hans i skogen var han grei.  Det begynte bra, han passet på meg og jeg holdt meg så mye som mulig i hans nærhet. Hyggelige han holdt meg i armene og strøk meg over pelsen, tuklet med inn i tøy og holdt meg foran peisen da jeg kom inn fra regnhelvetet. Han ga meg bein også, det likte jeg godt. De beste var unge , de aller beste var 0.29 år gamle. De var sjeldne så det gjaldt å nyte den salte margen og når han kom med dem var han på sitt lykkeligste. Opprømt og oppspilt med lysende rosa kinn. Vi løp rundt ute i skogen og han trente meg til å grave hull og jeg da jeg ble ferdig fikk jeg kjeks og jo kjappere jeg ble ferdig desto flere fikk jeg.

Hans forandring skjedde ikke gradvis, men i løpet av et kort øyeblikk og sjokkerte meg fullstendig. Han hadde nettopp stengt av motoren og jeg løp ut for å ønske han velkommen hjem. Øynene hans lignet på kattens, et langt vilt snitt i midten og en mørk pupill sirklende rundt, med røde flekker på overallen og ett par røde flekker på fingrene som jeg umiddelbart begynte å slikke. Før han dro hånden til seg og tilbake mot snuten min i et hardt slag som dyttet meg sidelengs i gjørmen. Det var ikke hans blod. Svetten rant fra pannen hans og han gikk mot meg og begynte å gå løs på meg. Forsiktige slag og berøringer i begynnelsen, så grusom smerte og til slutt, rett før han ga seg, numne dunk i en 1-2 rytme. Han gikk inn i huset da han var ferdig og jeg følte på en skam og smerte ulikt noe et levende vesen var i stand til.

Hva hadde jeg gjort galt?

Hvorfor hadde min herre reagert slik? Fortjente jeg denne behandlingen?

Forsøk på en oppklaring bar ikke frukter. Han holdt seg på avstand, han låste til og med døren, og jeg begynte å vandre rundt huset i jakt på en annen inngang. Under terrassen var det et lite hull som ledet inn i kjelleren, som var blitt blokkert av en stein. Vinduet ved døren var blitt spikret igjen og luken på døren ville ikke åpnes. Jeg begynte å hyle og ule og han kom ikke ut. Jeg skrek og raspet opp døren, begynte å kaste meg på vinduet ved døren, men glasset ville ikke knuse. Til slutt var stemmen min så svak at det eneste som kom ut av kjeften var små pipelyder som bare kunne høres av meg.

Jeg ga opp. La meg i oppkjørselen. Sulten begynte å gnage og jeg gikk løs på bein rester jeg hadde forlatt ute i skogen.

Noen timer etter på. Røyk begynte å sive ut fra pipen og jeg registrerte et omriss av en blå overall med størknet blod som fløt ut av pipen. Så en t-skjorte og til slutt hadde han brent seg gjennom hele garderoben sin.

Dager hadde passert og mine bein rasjoner begravet rundt omkring skogen var blitt ranet da han endelig  steg ut av døren. Naken, høyere og bredere, med lengre hår og lengre skjegg, med et stort bein i venstre hånd og en stor sag i høyre hånd. Jeg følte en viss brorskap med han da, han minnet om meg selv da jeg jaktet rundt på rottene i kjelleren. Han så ut til å tenke seg om før han tok et valg.  Han slapp sagen og begynte å svinge rundt med beinet.

Etter det var jeg redd for å gå inn i huset, enda han inviterte meg inn. Han laget en vei av hundekjeks som ledet mot luken og da dette feilet kastet han beinrester på hundekjeks-stien. Fristelsen var stor, sulten rev større hull i meg for hver dag som gikk. Tappet meg for energi, noe som ikke hjalp da han begynte å gå ut om kveldene med et stort nett.

En kveld besøkte sulten meg. Kvinnen satte seg ned ved siden av meg og begynte å snakke.

Han kommer ikke til å skade deg, han vil bare gi deg kjeks og bein. 

Men hvordan kan du være så sikker? 

Hvorfor skulle han skade deg. Han tilbyr deg nytelse og du nekter å ta det i mot. Hvem har noensinne dratt nytte fra abstinens? 

Hvorfor tror du at han ikke kommer til å slå.

For hvordan kan en person være slem og avskyelig hvis de tilbyr deg medisin til sykdommen din. Du skader bare deg selv her ute, skader deg selv til ingen nytte, for når du finner mat er denne smerten uten poeng, vits eller formål.

Jeg kommer til å bli sterkere og sterkere jo lengre du holder deg her ute. Jeg kommer å vinne uansett, det må jeg. 

Hvorfor må du det?

Er det ikke opplagt. Når du dør, dør jeg.

Etter det reiste hun seg og forsvant inn i meg. Magen rumlet. Et blad balanserte i luften.


Jeg hadde aldri lurt på hva som skjedde da jeg døde. I øyeblikket er det ikke noe man tenker på, i øyeblikket er det distraksjoner som gjelder. Det jeg døde kort etter at damen hadde forlatt meg innså jeg at livet var et ventespill, ikke ulikt å stå i en kø. Man venter på maten, på leken og på at livet skal ta slutt. Og da det har tatt slutt er det igjen ny  venting. Venting på noe, for her vandrer jeg følelsesløs, ingen ser meg og jeg kan ikke ta på noen. Jeg skulle ønsket at slutten kom, ikke mer venting.

Jeg sulter ikke lenger. Hun tok feil. Når jeg døde ble jeg gjenfødt og hun forble død. Kanskje hun visste det? Kanskje det var derfor hun ville at jeg skulle gå tilbake.

Jeg returnerer fortsatt til hytten og den er fortsetter å være tom. Men den var alltid tom. Et skalkeskjul med et sjarmerende utseende, koselig og lite, hjemmet til en mann som var klar med beinet, en mann som bar rundt på tanker om smerte og lidelse og bare ventet for en grunn til å slippe den ut. Det ga mening nå, det virker som et sykt spill nå, det virker planlagt, den umiddelbare omvandlingen, adopsjonen, få min tillit før fasaden rakner. La offeret stige inn i ritualets sirkel.

Jeg vet ikke hva som skjedde med mannen. Men jeg håper at jeg ikke møter han igjen. For denne gangen kommer jeg til å bite beinet hans.

Tilbake til fortiden

av den 30. august 2018

Kapittel 1: Auschwitz 1, Polen – 22. April 1941 Dagene i leiren ble bare tyngre og tyngre. Hvert skritt føltes ut som det siste. Alle gikk rundt uten mot og lyst til å leve, gjorde alt de ble bedt om i frykt for tortur og smerte. Gjorde du noe feil, ble du straffet, og gjorde du noe som var for bra ble du også straffet. Livet i Auschwitz var verre enn helvete selv. Ingen hadde det bra og alle gikk rundt sultne hvert eneste sekund. Sulten var virkelig ikke til å holde ut, og det ble verre for hver dag som gikk.

Han hadde en anelse om at de ikke ble sendt til en bra plass når han var på vei hit, men han hadde ingen anelse om at det var så ille. Turen til leiren var til de grader den verste reisen han noen gang hadde vært med på. Han hadde blitt sendt til Falstad for et år siden og ankom Auschwitz for et halvår siden. Falstad er en norsk fangeleir som ligger i Ekne i Sør-Trøndelag. Bygget var et mur-bygg som lå like ved en skog. Rommene der inne var trange og det var veldig dårlig luft. Hvert åndedrag måtte nøye tenkes gjennom. De lå der inne og tenkte på familie, venner, kjærester, ektefeller, ungene sine. De håpet at en dag ville man se dem igjen. Det var det lille håpet som hold en gående. Arbeidet på Falstad var ekstremt tungt. Gnagsårene i føttene sendte ilende smerter gjennom hele kroppen hans. Man ble så sliten at man begynte å lure på om dette var ens siste dag. Triste og frustrerte ansikt overalt. Sorgen var stor. Arbeidet de gjorde var å bære store steiner et godt stykke, og risikerte mann og miste dem eller ramle ble mann sparket og slått av vaktene. I verste fall ble mann skutt på stedet. Det gjorde like vondt hver gang noen ble pint av vaktene. En dag ble noen av fangene ført opp i skogen og kom aldri tilbake igjen. Ingen så dem noen gang igjen. Noen sa at de ble sendt bort via skogen, andre sa de hørte skudd. Han viste ikke hva han skulle tro. Noen bra plass var det garantert ikke.

En dag for cirka et halvt år siden ble han og flere andre sendt videre til Trondheim, hvor de ble satt av i et kvinnefengsel. Kvinnefengselet var enda verre en Falstad. Både trangere og enda dårligere luft. Absolutt alle rom var trange og du følte deg kvalt i hvert enste rom. Det var som om noen prøvde å kvele deg og ikke ga seg. Angstfølelsen var ikke til å holde ut. Noen dager etter de ankom kvinnefengselet ble de sendt med båt til Polen. I båten måtte de ligge under dekket og det var veldig trangt. Folk var overalt og det ble ikke sluppet inn noe lys. Det var flere som ble sjøsyke og lukten av spy var overveldende. Han hadde aldri før tenkt at noen kunne bli behandlet så dårlig. Framme i Auschwitz ble de jaget ut av båten som kyr og deretter presset inn i kuvogner. Han og alt for mange andre ble presset inn i samme kuvogn. Mann skulle ikke tro at så mange fikk plass i en så liten vogn. Lukt av innestengt og avføring fulgte han hele turen til leiren. Smerten i føttene var virkelig ille. Ikke kunne man sitte, ikke kunne mann bevege seg. «Vel» fremme måtte han oppgi om man var frisk eller ikke til en doktor. De som var syke ble sendt en annen vei enn de som var friske. Han fikk senere vite at de som var syke ble sendt for å dø. Bare fordi de ikke var i stand til å arbeide ble de brutalt tatt livet av. Tanken gjorde han kvalm. Selv visste han ikke hvilken vei han hadde valgt hvis han hadde vist.

Kapittel 2: Trondheim, Norge – 6. Oktober 2011

Solen sto høyt på himmelen når det ringte ut og skoledagen var over. Elevene dro sammen alt de hadde og stappet det i sekkene sine. Lyden av stoler som skraper mot gulvet og prating. Alle hadde det travelt med å komme seg ut av klasserommet og skolen. Vel, nesten alle. Unntaket var hun stille og beskjedne som satt bakerst til venstre i klasserommet. Hun kunne ikke forstå hvorfor alle hele tiden hadde det så travelt. Hvorfor stresse over livet når man like gjerne kunne ta det med ro og ikke stresse. Selv om hun var en veldig rolig person av seg, tenkte hun veldig mye. Det var i hvertfall det hun tenkte selv. Ofte hadde hun problemer med å stoppe tankene. De svirret rundt i hodet som hodeløse høns.

Hun var av den typen som likte best å være alene, fremfor å være med folk. Hun hadde noen venner, det var ikke noe med det. Det var som om ensomheten hørte hjemme i henne. Følelsen av å klare seg selv og det å ikke trenge noen andre. Selvstendighet.

Hun hadde nøttebrune øyne som fikk henne til å se ganske klok ut. Hun følte ofte at hun fikk mye blikk-kontakt med folk. Hun søkte ikke mot blikket til folk, det bare skjedde. Hun hadde et smalt ansikt som fikk henne til å se mye tynnere ut enn det hun var. Håret var langt, og som regel flettet. Hun viste at hun ble sett på som en outsider. En som aldri fulgte trendene. En som sto opp imot urett og urettferdighet. En som turte å gå imot strømmen, bevist om risikoen for å bli utestengt.

Veien hjem fra skolen var alltid like lang å gå. Det var småkaldt ute og frosten hadde nettopp lagt seg. Hun trakk jakken tettere rundt seg og dro luen lengre nedover hodet. Det var en sur vind som man kjente godt denne dagen. Trærne hadde mistet alt av blader og de sto der og så triste ut. Hun likte å se på høsten som en trist årstid. Alt så bare trist og dystert ut. Når bladene hadde falt og snøen var rett rundt hjørnet var det bare enda verre. På veien hjem tenkte hun på diktet de hadde snakket om på skolen i norsktimen i dag. Jeg våknet i natt av en underlig drøm, det var en stemme som talte til meg. Hun likte tekster, spesielt diktning. Det fikk henne til å tenke over ting hun ikke hadde tenkt over før. Fjern som en underjordisk strøm- og jeg reiste meg opp, hva er det du vil meg? Diktet var «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland. Det handlet om å noe med det som er urett og stå opp imot urettferdighet å ikke bare stå der og se på. Du må ikke sove! Du må ikke ignorere det. Du må gjøre noe.

Kapittel 3: Auschwitz 1, Polen –  25. April 1941

Denne dagen var en av de dagene. Det var nesten ingen som sa et eneste ord. Noen dager var slik. Bare absolutt stillhet. Det var som regel på disse dagene at man kunne føle mer enn bare sin egen smerte. Man kunne føle de andre fangenes smerte i tillegg. Det var som en ekstra byrde å bære.

Han pleide noen ganger å gå bort til enden av gjerdet og bare se etter liv. Annet liv enn det forferdelig livet til alle i leiren. Annet liv enn triste sjeler, desperat på jakt etter noe som helst glede i livet. Det var ikke noe særlig mye og se. Mann måtte snike seg unna vaktene og finne en plass der de ikke kunne se at du gikk. Hvis du gikk rett bort til gjerdet kunne du bli tatt som en av de som sprang inni gjerdet for å ta sitt eget liv, men ble skutt før de kom seg dit. Dagen før hadde hatt blitt vitne til en stygg hendelse der det var en fange han hadde snakket mye med og blitt god venn med, springe i full fart mot gjerdet og deretter bli skutt i kaldt blod av en av vaktene. I det øyeblikket fangen sprang forbi han, kunne han se noe i ansiktet hans. Noe lignende hadde han ikke sett tidligere i sitt liv. Det var som om han endelig hadde funnet lykken i livet. Lykken i å drepe seg selv, i håp om et bedre liv som død. Det lille smilet hans som han kun hadde sett noen få ganger tidligere, bredte seg i ansiktet hans. Øynene full av liv. Han skulle få slippe. Sekunder etterpå lå han død på bakken. Blod kom rennende fra brystet hans og vaktene dro han bort like kaldblodig som når de skøyt han.

Framme ved gjerdet speidet han etter liv i dag også. Det var som om de hemmelige turene bort til enden av gjerdet holdt ham gående. Tanken på at kanskje, hvis han var heldig, så skulle han en dag få leve livet sitt igjen. Kanskje skulle han få bli god og mett. Kanskje skulle han få sove i egen seng, og ikke dele med 6 andre. Kanskje var det håp. Mye liv var det ikke i dag heller. Han kunne se en liten fugl sitte på andre siden av gjerdet. En liten svart fugl. Nesten like stor som handen hans. Svart som natten. Fuglen kikket bort på han med kullsvarte øyne før den fløy sin vei. Det var det ikke alle som kunne gjøre. Det var noen som kunne ønske de kunne ha gjort det.

Kapittel 4: Trondheim, Norge – 8. Oktober 2011

Hun hørte egentlig ikke etter. Stemmen til læreren summet bare svakt i bakhodet. Det som ble sagt viste hun fra før av. Lærene måtte ofte gjenta ting, fordi elvene egentlig aldri fulgte med. Klassen hennes og de to andre klassene på trinnet hadde vunnet en tur til konsentrasjonsleirene i polen. Hovedsakelig Auschwitz 1 og Auschwitz-Birkenau i nærheten av Kraków. Tidligere på året hadde de deltatt i en konkurranse som var andre verdenskrig- relatert og nå sto de her med premien. De ble nå igjen fortalt om turen og hvor heldige de var som fikk oppleve dette gratis. De skulle reise om to uker og hadde mye å lære før de dro. Som regel fulgte hun med i timene, men siden de hadde blitt fortalt dette før, tenkte hun at det ikke var så viktig å følge med.

Senere på dagen satt hun på rommet sitt, og tankene førte tilbake til turen de skulle på. Det kom vel til å bli spennende, men om de var så heldige var hun ikke så sikker på. Det kommer sikkert til å bli mye å ta inn over seg tenkte hun. Mye inntrykk. Mye å prøve å forstå. Tidligere på året hadde hun skrevet et dagbok-innlegg, som var skjønnlitterært og hun skulle late som hun var jøde eller politisk fange under andre verdenskrig og skrive hvordan det var på leirene, men hadde hun fått skrevet dette etter turen, ville det blitt mere virkelig. Da kunne ha fått til skildringene bedre og følt hvordan de hadde det.

Hun begynte å tenke på hennes families egen historie. Hvordan oldefaren hennes hadde forsvunnet under andre verdenskrig og oldemoren hennes hadde dødd få år etter. Det var noe hun hadde lurt på lenge. Hva var det som skjedde med dem? Hun hadde prøvd å spørre foreldrene sine om det, men ble bare kjapt avvist og feid bort. Hun hadde prøvd flere ganger, men det gikk like dårlig hver gang hun prøvde. Hun hadde hørt faren sin si en gang når de satt nede og spiste middag rundt det store hvite kjøkkenbordet som moren var så stolt over, at han hadde gjort motstand eller noe lignende. Kanskje han var motstandsmann? Mistenkelig var det uansett, hvordan ingen ville snakke om han. Noen ganger kom hun bare til den konklusjon at hun var bare altfor nysgjerrig. Likevel lå tanken der. Hele tiden.

Hun bestemte seg for å prøve å spørre moren sin igjen. Hun reiste seg fra sengen, gikk bort og åpnet døren sin. Brått stivnet hun. Stemmene til foreldrene hennes var høyere enn de pleide. De snakket høylytt og de hørtes ut som om de hadde en alvorlig samtale. Nesten som en krangel. Plutselig hørte hun faren, nesten rope «Nei, det kan vi ikke gjøre!». Det ble stille i første etasje. Lyden av skritt hørtes og en dør smalt igjen. Hun kikket ned trappen, men det var ingen der. Hun tenkte de måtte ha gått ut. Hun tok et skritt ned trappen. Trappen deres var en slik trapp der man kunne gå ned uten at noen hørte deg. Den knirket aldri. Bilder av henne og søsteren hennes fylte veggene i trappen. Veggene var grønne, en nokså sterk farge som fikk bildene fremhevet. Hun viste at moren og faren var veldig stolt over familien sin.

Turen ned trappen fortsatte og hun var snart nede i gangen. Hun gikk med raske skritt inn i stuen. Der var det ingen. Hun gikk inn på kjøkkenet. Ingen der heller. Hun ble redd for at foreldrenes krangel var alvorlig, og at de hadde gått ut slik at hun ikke kunne høre dem. Foreldrene hennes hadde kranglet før og det hadde aldri vært noe veldig alvorlig. Hun gikk tilbake og møtte moren i gangen. Moren så sliten og lei ut. Det lyse, korte håret hennes hadde løsnet fra hestehalen og hun hadde ringer under øynene. «Mamma?» spurte hun forsiktig. Moren kikket på henne og sa svakt, «Ikke nå, Vera» som om hun visste hva hun skulle spørre om.

Kapittel 5: Auschwitz 1, Polen – 3. Mai 1941

Folk ble drept hver dag i leiren nå. Ført bort og brutalt myrdet. Brutalt drept. Vaktene viste ingen nåde. Han tenke ofte på hvordan de kunne gjøre det. Myrde folk i kaldt blod. De var noe for seg selv. Når han tenkte på det kunne han ikke komme på en gang han hadde sett en av dem smile. Ansiktene deres var som forstenet. De hadde alle like uniformer med hakekorset på. Uniformene hadde en stygg grønn-farge og de gikk også med lærstøvler. Det var ingen som likte dem. Hver eneste handling de gjorde, fikk han til å hate dem enda mer. Alt de gjorde var å gå rundt og bestemme over fangene og utføre heslige, ufyselige handlinger mot dem.

Grusen var hard å tråkke på. I hele leiren var det grus. Noen plasser var grusen som store steiner, og de som ikke hadde sko, fikk kjapt gnagsår. Piggtrådgjerdene omringet hele leiren. Fanger over alt. Hvis han skulle beskrive oppholdet på leiren i et ord ville ordet blitt fanget. Fordi det var sånn det var. Du var fanget. Fanget fordi du er jøde. Fanget på grunn av din tro. Han var på vei fra arbeidet til brakken han sov i med alt for mange andre, da han ble vitne til en annen grusom hendelse. Like utenfor naboblokka sto en ung gutt foran en av vaktene. Vakten var en av de vaktene som var strengest og mest heslig. Han hadde lyst hår og det så ut som han kunne drepe gutten med bare blikket. Gutten sto med nakken bøyd og kikket ned på skoene sine. Gutten sitt hode var barbert slik som alle fangene sitt hode var. Han så livredd ut, noe som var forståelig. Plutselig hørte han vakten rope noe på tysk. Det så deretter ut som han forventet at gutten skulle svare. Gutten var musestille og fortsatte bare å kikke på skoene sine. Plutselig tok vakten knyttneven sin og slo til gutten i ansiktet. Gutten falt på bakken og ble bare liggende der. Farsinstinktet hans slo inn og han var akkurat på vei til å gå bort til gutten da han ble stoppet av to andre fanger. De holdt han så han ikke fikk seg løs. Han kjente sinne blåse seg opp og kikket på fangene. De ristet bare på hodet. Han ble frustrert. Det var urettferdig at de skulle bli behandlet slik. Han ville hjelpe gutten.

Når han snudde seg tilbake skulle han bli vitnet til de fæleste han noen gang hadde blitt vitne til. Flere vakter hadde kommet opp til gutten og den heslige vakten. De sto og gliset ned på gutten som om de var rovdyr som skulle til å spise byttet sitt. De kikket på hverandre før den vakten som var mest heslig med det lyse håret begynte å sparke til gutten. Deretter begynte alle å sparke gutten. Lærstøvlene deres slo inn mot guttens ribbein og mage. Gutten tok seg til magen, men vaktene fortsatte bare. Han kunne kjenne vært spark gutten fikk. Det vridde seg inn i kroppen hans. Han prøvde å vri seg fra grepet til de andre fangene, men de holdt han bare enda hardere fast. Gutten hadde stoppet å bevege seg og enda fortsatte vaktene å sparke han. Han kunne se blod. Etter et par minutter stoppet de, og flirte litt før de gikk fra han, men da var det allerede for sent. Gutten var død.

De to andre fangene slapp han, og han falt ned på kne. Knærne hans kjørte seg godt ned i grusen, og han kjente kroppen falle framover. Det var som om noen hadde tatt hjertet hans og klemt veldig hardt. Han kjente hjerterytmen og pulsen øke. Hvis han bare hadde kunnet gjøre noe. Han kunne ha gjort noe.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.


Kapittel 6: Trondheim, Norge – 20. Oktober 2011

Stillheten i huset var kvelende. Helt siden den dagen hun hadde hørt foreldrene krangle hadde det vert unormalt stilt i huset. Foreldrene gikk rundt og sa nesten ingenting. Det var som om de skjulte noe for henne og hvis de sa noe som helst kunne de avsløre det. Stillheten var så ikke til å holde ut at hun gledet seg til å dra på skolen. Hun måtte nesten dra ordene ut av munnen deres bare så de kunne svare på et ja eller nei spørsmål. Hun og lillesøsteren hadde snakket sammen om det for noen dager siden, men de hadde ikke kommet til noen konklusjon. Det var Lillesøsteren som hadde kommet til henne, hun hadde lagt merke til det hun og.

Ved middagsbordet senere den dagen var det like stille. Hun la merke til flere ganger hvordan faren og moren sendte hverandre blikk over bordet. Moren så ikke like sliten ut lenger. Hvis du så bort i fra stillheten, var hun seg selv. Det var verre med faren, det virket nesten som han var sur for noe. Munnvikene til faren var strammet og han så veldig konsentrert ut. Håret hans hadde falt ned foran øynene så hun kunne ikke se øynene hans, men hun kunne se at noe plaget han. Hun kikket tilbake på moren. Hun kikket tilbake og i ett sekund møttes blikket deres. Noe som ikke hadde skjedd på en stund. Moren kikket straks bort, og hun kunne mene å se at moren så trist ut. Stillheten fortsatte.

«Gleder du deg til å dra på tur, Vera?». Lillesøsteren brøt stillheten. Hun snudde seg mot søsteren. Søsteren var to år yngre enn henne selv, men var likevel høyere. Hun hadde langt lyst hår og klare blåe øyne. Søsteren så alvorlig på henne, som om hun ville at hun skulle svare kjapt slik at en samtale kunne starte. «Det blir spennende, men mye å ta inn over seg» svarte hun søsteren. Det ble ingen fortsettelse på samtalen. Ingen sa noe mer. Hun måtte spørre hva som skjedde. Dette taklet hun ikke mye lenger. «Hvorfor er dere så stille?» Spurte hun brått, og kikket bort på foreldrene. Moren skvatt litt og faren kikket bort på henne. Han så fortsatt sur ut. Moren svelget og kikket bort på henne. «Vera…» Begynte moren, men før hun fikk sagt ferdig setningen sin, avbrøt faren. «det er ingenting du skal bekymre deg for, Vera». Faren la fra seg bestikket og var på vei til å reise seg, som et tegn på at samtalen var ferdig. «Burde de ikke få vite det? Har de ikke rett til det?» Spurte moren og kikket bort på faren. «Nei!» Kjeftet faren og gikk fra bordet. Nå så han virkelig sur ut. «hva da?» Spurte hun. Det var ingen som svarte.

Kapittel 7: Auschwitz 1, Polen – 7.mai 1941

Han vet ikke hvordan han havnet der. Alt som hadde skjedd de siste dagene. Det var som om han hadde gått rundt i tåka i flere dager. Helt forlatt og alene i en verden han ikke kjenner igjen. For det var slik. Verden er ikke som den en gang var. Verden har blitt et forferdig sted. Forskjellsbehandling og urettferdighet. Verden kan aldri fikses igjen. Ikke nå. Ikke senere. Ikke noen gang. Det er for sent.

Etter den dagen han så gutten bli sparket og torturert til døde, hadde han vært dårlig. Ikke fysisk dårlig, men psykisk dårlig. En gutt brutalt myrdet. En helt vanlig gutt, myrdet på grunn av sin jødiske opprinnelse. Det er ikke slik det burde være tenkte han. Bare fordi man er jøde skal man bli utryddet, drept og torturert? Jøder er også mennesker, akkurat som alle andre. Han hadde hørt teoriene til nazistene om at jødene var monstre og at de skulle ta over verden og alt det andre. Bare tull. Det er jo akkurat det nazistene gjør nå. Erobrer Europa. Tror de har rett til å bestemme, og utrydde alle Europas jøder. De er de som er monstre.

Jeg tenkte: nå er det noe som hender,-

 vår tid er forbi – Europa brenner!

Blokk 11. Kjelleren. Hvordan hadde han havnet der? Han trodde det var der han var. Det var der mann ble sendt når man skulle ha det vondt. Vondere enn det man trodde var mulig. Han trodde han måtte ha gjort noe dumt. Hvorfor ellers skulle han være hær? Den lille båsen han sto i var en meter bred og en meter lang. Det var lavt under taket. Det var bekmørkt og mur i alle kanter. Muren var hard og kald og det var umulig å få i seg varme. Han hadde aldri hatt det så kaldt noen gang. Ikke en gang i blokkene her i Auschwitz, og kvinnefengselet i Trondheim. Kulden var som lim mot huden og det føltes ut som om neglene var på vei av huden. Tennene hadde stoppet og klapre for en stund tilbake. 1 time? Et døgn? En uke? Han viste ikke. Nederst i båsen var det vann, så mann kunne ikke sette seg ned. Man måtte stå. det var ekstremt smertefullt. Hvert eneste bein, hver eneste muskel i kroppen verket.

Kapittel 8: Kraków, Polen – 23. Okotber 2011

Bussen trillet rolig inn på parkeringsplassen. Den gynget litt fram og tilbake og siktet seg inn mellom to hvite streker. Unger og foreldre stormet ut i alle retninger. Solen sto høyt på himmelen og det var ingen skyer. Himmelen var knallblå. Været var varmt og fint. Det var mange som skulle besøke Auschwitz 1 denne dagen. Lange køer over alt. Personer som hadde et ønske om mer kunnskap fra andre verdenskrig. Personer som ville se hva som virkelig skjedde. Skoleklasser. Enkeltpersoner. Familier. Venner.

Hun kunne vel si at hun var spent for hva som lå henne i vente. Hva som skulte seg bak porten. Ville det bli like mye sterke inntrykk som hun hadde forventet? Ville det bli sterkere inntrykk? Ville det bli mindre sterkt enn de hun hadde forventet seg? Klassen hadde samlet seg innenfor porten og hun kunne se det store svarte skiltet med bokstavene «Arbeit mach frei». Arbeid gjør fri. Ja, særlig. Jødene hadde blitt lurt. De trodde at de kunne bli fri hvis de arbeidet og gjorde det de ble bedt om. Det var bare mindretallet. De fleste ble sendt i gasskammer, skutt, pint til døde, sultet og mye mer. Noen overlevde oppholdet og ble reddet av russiske og amerikanske tropper. Hun hadde lært og hørt mye om hvor sjokkerte de ble da de kom inn i leirene og så hvor dårlig det sto til. Sjokkert over hvor mange døde, sjokkert over hvor mange som var utmagret. Sjokkert over boforholdene. Sjokkert over hele situasjonen.

De tråkket innover leiren. Det var store brune steinhus over alt. De såkalte blokkene. Alle blokkene hadde et nummer. De var en blokk de skulle ned i kjelleren på. Blokk 11. Det var der det ble prøvd Zyklon B for første gang. Gassen som jødene ble drept med. De hadde en guide med seg som fortalte, mens de gikk rundt mellom og i blokkene. Gresset rundt blokkene var grønt og klippet helt ned. Leiren så veldig ryddig ut, der man gikk mellom klippet plen og bygninger som sto pent på rekke og rad. De gikk inn i en blokk og opp en trapp. Trappen var skeiv og det syntes at folk hadde gått der før. Når man gikk i trappene føltes det ut som man sank ned i et hull. Oppe i andre etasje på blokka gikk de inn i et rom. Gjennom et glassvindu kunne man se tusenvis av sko. Brune og svarte sko lå i en diger haug på innsiden av glasset. Jøder og andre fanger hadde brukt disse en gang. Mennesker med håp, glede og livslyst. Mesteparten død nå. Mesteparten av de igjen døde under andre verdenskrig. Skoene deres tatt vare på, som et minne om det som skjedde. Uretten som ble begått.

Kapittel 9: Auschwitz 1, Polen – 8. Mai 1941

Han ble rolig fulgt ut av blokk 11 og tilbake til den brakka han tilhørte. Ryggen hans hadde store smerter etter han hadde stått inne i båsen. Hele kroppen hans var egentlig i smerte, han bare kjente det ekstra godt i ryggen. Føttene hadde fått mange blemmer, de var knallrøde og de hadde blitt iskalde etter vannet. Han var tynn som et skjellet. Han var helt utmagret. Han trodde selv at han ikke kunne veie mer enn 35 kilo. Han hadde vanskeligheter for å finne noe positivt. Han prøvde å tenke positivt. Han prøvde å tenke på at kanskje en dag kunne han få se igjen ektefellen sin og ungene sine, men når man har blitt hold fanget på denne måten var det ikke mye livslyst igjen å finne.

Inne i blokka var det tomt. Det var noe galt. Alle sengene var tomme. Halm lå utover. Noen fangedrakter lå igjen, men eller var det nesten ingenting der. Aldri før hadde det vært så tomt og stille inne i blokka. Ikke en god stillhet. En kvelende stillhet. En stillhet som var advarende. Det var en advarsel om at noe var galt. Fryktelig galt. Bak han sto de to vaktene som hadde fulgt han til brakka. De diskuterte høyt på tysk. Når vaktene snakket sammen hørtes de alltid sure ut. Han hadde flere ganger lurt på om det var slik vakter snakket eller om det var bare slik tysk hørtes ut. Brått tok den ene vakten han i skulderen og dro han ut av brakka. Solen sto høyt på himmelen. Det begynte å bli vår.

Han hadde en dårlig følelse da de fulgte han mot blokk 11 igjen. Dette går ikke bra. Han ville ikke ned i båsen igjen. Han ville ikke gå igjennom det samme smerte-helvetet igjen. Han kjente smerten så godt enda at han kunne gjøre alt for å ikke bli tvunget ned dit igjen. Han var villig til å gå imot vaktene. Han prøvde å dra seg løs fra vaktene ved å bruke alt han hadde igjen av krefter. Begge vaktene dro han til seg og holdt han så hard at han kunne kjenne benene knuses. Han skjønte at slaget var tapt. De dro han gjennom blokk 11 og ned i kjelleren. I kjelleren møtte han litt av et syn. Det var fanger over alt og de var nakne. Alle så redde og forvirrede ut. De kikket rundt seg i frustrasjon.

Han hadde ingen anelse om hva som var i ferd med å skje. Fortvilelsen var stor. Ikke bare for han. Han så det på alle andre nede i kjelleren og. Brått begynte en av vaktene som fulgte han å rope noe til han på tysk og dra i skjorten hans. Han skjønte at han skulle av med klærne. Han kledde av seg. Han kunne ikke gjøre det så veldig kjapt på grunn av smertene i hele kroppen. Vakten dyttet i han og kremtet misfornøyd. Straks han hadde fått av seg klærne ble han dyttet lengre ned i blokka. Døren ble lukket bak han og det ble mørkt. Man kunne ta og føle på stemningen der nede. Han var redd. Han måtte innrømme det. Han hadde en sterk følelse av at noe forferdelig var i ferd med å skje. Noe grusomt. Det var helt stille nå. Akkurat i det han tenkte det, kunne man høre en svak lyd. Han visste ikke hvordan han skulle beskrive den. Plutselig kjente han en kvelende følelse over hele kroppen. En tettsittende følelse. Huden hans fikk ikke puste. Det var så smertefullt at han fikk lyst til å skrike. Det var mange som skrek og hylte. Mange som gikk rundt i smerte og ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. I det han tok sine siste åndedrag klemte han seg mot veggen og klorte. Som om det skulle redde han fra det som var i ferd med å skje. Som om det skulle gjøre han fri.

Kapittel 10: Auschwitz 1, Polen – 23. Oktober 2011

Hun fulgte guiden og resten av klassen inn i blokk 11 og ned i kjelleren. Et kaldt gufs var det første som møtte henne. Det var som om det aldri var luftet ut der nede. Det kjentes ut som om luften var igjen etter at jødene ble gasset med Zyklon B der nede, for lenge siden. De var fremme ved fire små båser og guiden snakket om hvordan fangene ble torturert ved å måtte stå der flere timer i strekk uten vann, mat og muligheten til å stå ordentlig eller sitte. hun fortalte at nede i kjelleren pleide det også å være vannlekkasjer og at vann rant inn i boksene. Hun kunne kjenne på seg at dette ikke var riktig. Det måtte være ekstremt smertefullt.

Guiden fortalte om hva som skulle skje etter de var ferdige i kjelleren i blokk 11. De skulle få se bilder av fangene i en annen blokk. Før de kom opp med ideen om å gi fangene fangenummer hadde de tatt bilder av dem. Hun fortalte om at de hadde fått tak i så mange navn som mulig fra fangene og at hvis noen i klassen hadde jødiske besteforeldre eller oldeforeldre ville de mest sannsynligvis finne navnene i ei liste.

Hvis noen i klassen hadde jødiske besteforeldre eller oldeforeldre som hadde vert i Auschwitz ville de finne navnene i ei liste? Hvis noen hadde oldeforeldre og besteforeldre med jødisk blod? En tanke skulle få grobunn i hodet hennes. Hun tenkte tilbake på hvordan hun hadde fått høre at oldefaren hennes hadde forsvunnet under andre verdenskrig, Hvordan ingen hadde villet snakket om det. Hvordan foreldrene hadde holdt noe skjult for henne og gått rundt stille i flere dager. Hvordan moren mente at hun fortjente å vite det. «nei» tenkte hun. «det kan ikke være mulig». Hun fikk en sår følelse inni seg. Hun kjente en smerte og tristhet hun aldri hadde kjent maken til. Hun dro fingrene ned langs noen kloremerker nede i kjelleren og et kaldt gufs jaget gjennom kroppen hennes.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm, det var som en stemme som talte til meg, fjern som en underjordisk strøm – og jeg reiste meg opp: hva er det du vil meg?

-Sissel Sofie Skauby Grønning-

Med utdrag fra «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland.






Solskinn som svir i ørene

av den 11. mai 2018

I det siste har du begynt å likne mer og mer på solen

Du er det aller verste når jeg gruer meg til skolen

Jeg føler, når du smiler, at du maler meg en dommedag

Hver gang jeg snurrer rundt deg, atter nærmere et nederlag

Selv om jeg alltid mister synet, hjertet og besinnelsen

Så er å se på deg det nærmeste jeg kommer himmelen

Uten tittel

av den 9. april 2018

er ikke akkurat uredd

du, du som skal være så tøff hele tiden

er ikke akkurat det

jeg er: ikon for grammofon

jeg er: enstemt mikrofon

jeg er ikke: vet ikke

jeg er alt jeg ikke vet

alt jeg vet

ikke jeg

jeg vet

alt ikke jeg


jeg ikke


jeg følte meg som et barn i går. av og til, så blir jeg barnet. jeg er lik, barn

jeg er meg, tenker jeg jo

barnet kan ikke bare ha dratt

vær så snill og si, at barnet bare datt

og at på bakken er skyggen grodd fast

at barnet er skyggen i bakken og sitter fast

at jeg må finne skyggen

har noen sett skyggen

jeg mener: barn

har noen sett


barnet i meg, sier de

barnet jeg var

den gangen jeg var


den gang jeg var barn, altså

da var jeg

bare barn

jeg var: bare et barn. alt jeg vet er: barn

å være barn

nei, sier jeg

nei, sier alle alderne i meg

alle de der årene, frem til tjueto

(jeg er passert tjueto og barnién)

var ikke bare et barn

frem til tjueen

var: flere aldre på engang

var ikke barn når barn var

var barn før og etter tjueen

barnet er ikke noe som bare var

barnet ble

den som var trodverdig og ble, var barn

og de som dro, de var bare en illusjon

på hvem du ville bli hvem du ville være hvem du forsøkte

å imponere,

du skulle imponere barnet

ikke glemme

barnet i deg glemmer ikke

barnet i deg forlater ikke

barnet i deg er der for å minne deg på

når du føler

når du føler deg behandlet

behandlet som et barn

eller når du oppfører deg


som et barn

du får skylden: du er et barn

flytt deg: du er bare

i veien

pass opp for,

barn leker i veien

var barn

bare en lek

i en vei som

ulykken smalt


av den 22. mars 2018

Løp. Løp, Luna. Så fort de slitne beina dine klarer. Det er alt jeg hører. Lyden av bilene som suser forbi finnes ikke lenger. Bare stemmen som sier at jeg må løpe. Jeg vet ikke hvor jeg skal løpe. Det er iskaldt å snøen faller lett. Jeg kan kjenne melkesyren krable opp å trenge ut i beina mine. Det blåser iskaldt. Den kalde luften treffer meg hardt, prøver å hindre meg i å løpe. Jeg skulle ønske jeg tok på meg noe annet enn en t-skjorte og en blå shorts. Det lange brune håret mitt flyr i vinden. Det er midt på natten. Sist jeg sjekket klokken, nærmet den seg halv fem. Jeg kjenner kulden enda mer. Ikke lenger bare på beina, men på de likbleike armene som jobber frem å tilbake. Om å gjøre å løpe fortest. Jeg kjenner hjerte mitt dunke hardt i brystet. Rett før det sprekker ut av brystet mitt. Øynene mine er våte å tåkete av den kalde luften som treffer meg. Pusten min blir høyere å høyere. Jeg puster fortere å fortere. Jeg er snart ute av nabolaget. Bare noen få hus til. Jeg løper nedover den siste bakken før jeg er trygg. Enn så lenge. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg løper bort til en gammel, fuktig benk på lekeplassen og setter meg fort ned. Det verker i bein og armer. Jeg orker ikke løfte de en centimeter til. Jeg puster tungt. Det dunker i hodet. Jeg holder pusten i noen sekunder. Ute er det ikke en levende sjel å se. Gresset som ikke er dekket av snø, blafrer lett i vinden. Jeg er trygg nå. Pusten min roer seg. Hjertet mitt sakter ned farten. Jeg fokuserer på pusten min. Rolig, rolig. Jeg lukker øynene. Hjertet mitt dunker fortere igjen. Pusten min går fortere. Jeg sperrer opp øynene. Hiver etter pusten. Jeg klarer nesten ikke se noe. Alt jeg ser for meg er de store grønne øynene. Kjenner tårene presse på. Jeg tar meg til nakken. Det stikker og verker i hele nakken. Jeg ser rundt meg. Studerer omgivelsene. Stille. Helt stille. Jeg roer meg ned.

Plutselig legger jeg merke til en mann. Han står bare noen meter fra meg. Jeg kjenner nakkehårene reise seg og en kald bris fly gjennom kroppen. Mannen er høy og mager, sikkert i førtiårene. Han har grått hår og et langt skjegg. Han har på seg en slitt dress. Jeg kan lukte alkoholen helt bort. Han ser på meg. Jeg studerer øynene hans. De er brune. Han kommer hit over. Jeg ser det på måten han går. Han tar noen skritt mot meg før han stopper. Han ser på meg. Nøye. Som om han kjenner meg. Jeg presser meg bakover. Helt til jeg kjenner skruene på benkeplatene presse inn i ryggen. Jeg har lyst til å løpe vekk, men jeg har ingen steder å løpe til. Jeg ser på han enda mer. Studerer han fra topp til tå og ber til Gud om at det er en jeg kjenner. Men det er ikke det. Kanskje han var en venn av mine foreldre. Mannen halter forsiktig bort til benken jeg sitter på. Han setter seg tungpustet ned på benken. Jeg kikker skremt bort på ham. Jeg tar opp knærne og setter meg på huk for å prøve å holde varmen. Han hoster og klør seg på nesen før han drar noe opp fra lommen. Det er en klokke. Han ser på den. Også på meg. Jeg stirrer tilbake på han. Jeg tørr ikke blinke. Tørr ikke lage en eneste lyd. Jeg holder pusten. Nattemørket gjør at jeg ikke kan se fjeset hans. Hele han er en stor svart skygge. Han snakker. Jeg hører stemmen hans. Den er hes og mørk.

  • “Er det ikkje litt seint for ei jente på seksten år å være ute så seint på kvelden?”, spør han.

Haugesunds dialekt. Jeg kjenner den igjen med en gang. Jeg sperrer opp øynene og stirrer ham rett inn i det jeg tror er øynene hans. Jeg har nesten ikke stemme igjen.

«Hvordan vet du hvor gammel …” sier jeg, men blir avbrutt av et voldsomt hosteanfall.


Han svarer ikke. Han reiser seg sakte opp og snur seg mot meg. Det stikker i den høyre armen min. Skikkelig stikking. Som om en liten bie står på armen min og stikker. Før jeg rekker å blunke sitter jeg bak i en stor svart bil. Jeg kjenner meg tørr i halsen å kald i nakken. Jeg ser etter mannen jeg satt på benken med. Han kjører bilen. Jeg roper til han. Det ser ikke ut som han bryr seg. Etter et kvarter med skriking svarer han endelig.

” Jeg heter Alex. Jeg kjenner faren din”

Jeg stopper å skrike. Alex. Jeg har hørt det navnet før. Pappa har sikkert snakket med han i telefonen en million ganger. Jeg svarer han ikke. Jeg klarer ikke snakke. Jeg får tårer i øynene bare ved tanken. Plutselig kjenner jeg et stikk i nakken. Det samme stikket jeg kjente i høyre armen. Jeg ser bak meg. Enda en svart skikkelse ser rett på meg med store øyne. Jeg skal til å rope. Men det er noe som stopper meg. Jeg føler meg slapp å trøtt. Jeg lukker øynene. Da ser jeg pappa som ligger på gulvet i stuen. Jeg hører skriking å ser blodet igjen. Jeg prøver å åpne øynene igjen. Men jeg får det ikke til. Øyelokkene er blitt så tunge. Alt blir svart. Alt blir stille.