Snart slutter jeg

å bry meg om

at du ikke

bryr deg om meg

Tomrommet i meg

er som et kaldt og evigvarende vindpust

det er gjennomtrekk

gjennom meg.

Alle kriker og kroker er saumfart

støvet blåst av

mine møblerte og destruktive følelser.

De har bodd i meg lenge nå.

Så trofaste at jeg har

satt ned husleien.

«Finn dere til rette

Velkommen har dere bestandig vært»

sier jeg

mens jeg vanner dem

generøst

lar dem vokse og gro seg sterke

så store

at alt friskt som forsøker å nå inn

blir presset ut igjen

«Her er det fult», sier de

«hvert hjørne er utleid».

Dagen idag var usedvanlig vakker.

Solen skinte over sine fineste steder

vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt

og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet

over å få lov til å være til i denne deilige verden.

Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.

Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.

Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,

jeg lar dem passere.

Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.

Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,

har nå spredt seg til upresise steder,

og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.

Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske

ville på en dag som denne

løpt opp på de høyeste topper

hoppet i sjøen for et vårbad.

Men jeg

kjøre hjem.

Parkerer bilen på sin vandte plass

trer rutinert over dørstokken

til huset som rommer all min ensomhet.

Trekker for gardinene

og gråter

over alle disse dagene jeg går glipp av

og ber om at denne konkrete dagen

skal omsider ta slutt

med sitt tilbakevendende og trygge mørke.

Jeg lengter hjem

men hjemmet mitt

har dere frarøvet meg.

Men hadde noen spurt dere

ville dere svart:

Hun frarøvet oss hjemmet vårt.

Jeg vasket gulvene deres med blod

fylte rommene med skrik og vonde ord

stjal nattesøvnen deres

okkuperte tankene deres

og tok følelsene deres som gisler

Jeg spyttet på deres gode intensjoner

spolerte alle våre sjanser

og frastøtte meg all deres omsorg.

Så kanskje dere har rett:

Da jeg dro

var det ingenting igjen

av hjemmet deres.

Unnskyld.

Selvinnsikt har aldri vært

min sterkeste side.

Knust glass

spredd over gulvet.

Du springer

for å hente feiebrettet.

Og jeg bare

står der.

Og ser deg feie opp

hjertet mitt.

Jeg vil ikke at noen

Skal komme å dra meg

Ut av elendigheten.

Jeg vil at noen

Skal komme

Å være der

Sammen med meg.

Så kan vi etterhvert

Dra derfra

Sammen.

Solen kikker frem mellom trærne i korte glimt og lyser opp setet hvor hun sitter. Alt utenfor raser av sted. Blink. Rekker ikke å se landskapet før det allerede er forbi. Blink. Alt hun prøver å se er for lengst bak henne. Inntrykkene kommer som på etterskudd. Erstattes så av nye inntrykk, også på etterskudd. Blinkende i ruten virker det ikke ekte, men som på film. Utsikten spoles forbi. Ruten i glasset er lerretet, og i ruten kan hun se speilbildet av seg selv.

Tankene kommer susende i takt med det utenfor. Rekker ikke å tenke ferdig, før de erstattes av nye tanker. Sceneskiftene skjer med takten, rytmen som murrer og går under henne. Burde hun ha søkt direkte på studier istedenfor å ta friår? Det ble jo anbefalt. Blink. Kanskje hun burde ta opp matte? Treere ser jo ikke bra ut på karakterkortet. Blink. Hva hvis hun ikke er klar for å flytte ut nå likevel, er det en forhastelse? Blink. Hun burde ha tatt flere vakter i høst, da hadde hun hatt bedre råd. Blink. Rytmen har tatt tak i henne og løper bortetter skinnene.

Med ett blir glimtene av sollys til et åpent lerret, og foran henne åpner det seg et stort jorde. Solen lyser opp scenen som utfolder seg, spolingen er slutt. Som et trykk på TV- kontrollen vises filmen nå i normalt tempo. Rytmen har stilnet og tankene står med ett like stille. Landskapet utenfor svever forbi. På midten av det store jordet ligger det en liten gård. Så deilig det må være å ha råd til å bo på en gård. Være omgitt av naturen på den måten. Ha kuer, hester og sauer å ta hånd om…Alltid sånn. ”En vil alltid lengte etter det en ikke har”.  Sammenligner en det på den måten går det ikke opp- å streve etter det andre har istedenfor å være takknemlig for det en har selv. Skjerp deg.

Blink. Flimrende skog. Rytmen tar tak i henne igjen og spolingen er tilbake. Utsikten er igjen bak henne før den rekker å være foran. Skulle trodd tiden også raste av sted, men det er bare utsikten. Tiden kan også det, mange ting kan. Noe haster forbi, mens andre ting ser aldri ut til å ha en ende. De fine tingene forsvinner kjappest. Føles i hver fall sånn- fine ting er over på et blunk. Som med øyeblikkene i ruten står du plutselig å tenker tilbake på dem. Før du egentlig har rukket å ta dem helt inn over deg, er du på etterskudd. Motsetningen derimot slår seg ned, strekker seg ut, og blir værende en stund. Derfor det hadde vært fint å kunne styre spolingen, som på film. Likevel hadde det beste vært å kunne sette det hele på pause. Stoppe tiden og puste litt. Puste inn de fine øyeblikkene.

Ute er det blitt mørkt. Filmen har gått til rulleteksten, men fortsetter å løpe forbi. En hånd klemmer hennes. Hun snur seg. Et smil møter henne. ”Du ser så tankefull ut. Hva er det du tenker på?” Hun ser ned. Drar på det. ”Ikke noe spesielt”. Latter. ”Kom igjen da! Hva er det?”. Hun kikker ut av vinduet igjen. Tankene suser sammen med rulleteksten, men bare et øyeblikk. Ser tilbake på smilet igjen. ”Vell, egentlig.” Smilet blender henne. Så fin han er! Blunker et par ganger. Som om solen har stått opp igjen, lyser han på henne der hun sitter i setet. ”Egentlig vil jeg ikke tenke så mye. Stoppe å tenke og heller ta ting som det kommer liksom.” Hånden stryker henne over kinnet. Hun trekker pusten. ”Stoppe tiden også egentlig, og bare være her og nå”. Solen lyser muligens opp enda mer, og omfavner henne. ”Det høres bra ut”.

Siden er for tiden uten moderator. Vi jobber med å få en/flere nye på plass – i mellomtiden håper vi at dere vil hjelpe hverandre med tekstrespons.

Takk!

Jeg har lenge tenkt på å skrive en roman, så jeg har begynt med det. Dette er de første kapitlene jeg har skrevet og første boken. Jeg er ikke sikker på hva tittelen skal være enda. Det skal være en dystopisk grøsser når jeg er ferdig. Jeg har kommet til kapittel 4 til nå. Er det et problem med teksten vær så snill å pek det ut du gjør meg en STOR tjeneste da! Takk på forhånd.

Kapittel 1:

Jeg har aldri vært helt fornøyd med meg selv. Jeg er feit, føler meg iblant helt ubrukelig, og bor hos tanten og onkelen min. Jeg ble flyttet vekk fra foreldrene mine for tre år siden… tre jævlige år der jeg har følt hjemlengsel hver eneste dag. Foreldrene mine bor i Tjensvoll og jeg på Hundvåg, flaks jeg snart er 15 år gammel da kan jeg få advokat, og jeg kan forhåpentligvis flytte tilbake til foreldrene mine… Men det er nok bare ønsketenkning. Ikke har foreldrene mine råd til advokat til meg, og det er heller ikke sikkert om vi vinner. Det har akkurat vært nyttår da foreldrene mine var på Hundvåg med noen i familien. Surt å vite at man ikke kan gå bort å hilse på dem siden det er utenfor samværet…

Jeg har heldigvis gode venner de støtter opp for meg. Vi liker å spille sammen det er alltid gøy å spille, siden da unnslipper man unna den virkelige verdenen. Tross alt så gjør jeg det helt greit på skolen og det er jeg fornøyd med.

Jeg blir vekket opp halv 7 om morgenen, tanten min sier at jeg må opp for å dusje, og så gå på skole. Jeg ligger i sengen en stund det kan vel ikke skade, helt til jeg lukker øynene og sovner nesten… Da hiver jeg meg ut av sengen og slenger til meg klær fra klesskapet. Da går jeg å dusjer. Jeg pakker ryggsekken og så går jeg ned til middagsbordet, der står en pakke med fire brødskiver med servelat på, det er vanlig kost tross alt, og sunnere enn en skulle tro.

Etter jeg har spist så går jeg til stuen der sitter Karl alle pleier å kalle han Karlos han er kjæreste med Tanten min. Tante Bente hadde kjørt på jobb for lenge siden.

ー Sovet godt eller ikke? Spør han.

ー Ja, jeg har sovet helt fint. mumler jeg tross alt etter jeg hadde lest en aldeles spennende bok, helt til klokken 12 i natt og var på kanten med å sovne i stad, den nye dusjen jeg tok var det som holdt meg våken. Bella valpen vår bykser bort mot meg og skal ha oppmerksomhet, jeg bærer henne opp, og holder henne mens jeg setter meg ned i sofaen, og koser med henne, hun vil leke og legger seg på ryggen og lekebiter meg. Jeg holdte på å leke litt med henne da hun bet meg ganske hardt. Hun klarte å lage et sår på meg det blødde og før jeg fikk tatt henne så slikket hun på det, da sved det enda mer, jeg tok rundt snuten hennes og la henne ned ikke hardt men nok til hun klynket da tok jeg hun ned.

ー Det er bra du tar henne når det trengs Joachim, hun må tross alt lære å ikke gjøre sånt lenger.

ー Jeg tar henne iallefall når hun gjør sånt. Jeg reiser meg og tar henne og plasserer hun inne i buret.

ー Jeg trenger kanskje et plaster, hun tygde hull i huden min. Sier jeg mens jeg ser ned på såret.

ー Det skal du få.

Nå slipper jeg iallefall å få et betent sår, men ingen vet hva som kunne hatt vært på tungen hennes som kan ha kommet inn i såret. Karlos kommer ned og gir meg plasteret, det setter jeg på,

ー Vel nå må du gå, skynd deg. Jeg må avsted.

ー Jaja, la meg kle meg før du sender meg ut da. mumler jeg.

Da jeg har kledd meg går jeg ut. Det er mørkt ute, det er fortsatt vinter. Vinterferien er ikke lenge til, det skal bli gøy å være på hytta til mormor og morfar på Idse for en uke, det er alltid gøy. Men varmen kommer snart også endelig, da vil det bli liv og lyd ute bestående av trekkfuglene som kommer igjen. Etter å hatt gått 20 minutter ute i mørket er jeg endelig fremme til Austbø skole. Det er såpass tidlig at ingen er kommet enda på skolen, så istedenfor å fryse ute går jeg inn i mediateket.

Jeg finner meg et blad og leser det til det ringer inn. Vi har tysk første time og i dag skal jeg få karakteren min! Jeg går bort til gangen og hilser på læreren. Vi har først en vanlig tysk time før vi får karakteren, læreren gir meg arket og på det så står det en fet 5- den er jeg virkelig fornøyd med! Nå skal vi ha et ti minutter langt friminutt.  Jeg går bort til Angel og Martin de er to av vennene mine jeg pleier som regel å snakke med dem og Mats hvert friminutt Mats er bestevennen min.

ー Så hva har du gjort i helgen da Angel. Spør Martin. Martin er en ganske god venn av meg han er snill og omtenksom, jeg møtte han på OTUS som er en slags møte eller introduksjon på en måte til klassen man skal ha i ungdomsskolen, han hjalp meg over en bekk som jeg ikke kom meg over. Jeg ble venn med han da jeg ble venn med Angel siden de var bestevenner

— Ingenting spesielt annet enn å spise, spille og sove som vanlig. svarer Angel. Angel snakket jeg først og fremst med da jeg kommenterte på noen da de feilet med å skyte på et fotballmål i gymtimen. Han snakket litt med meg og da ble vi med hverandre i friminuttene slik ble jeg venner med ham og Martin.

ー Jeg har ikke gjort noe særlig jeg heller. Svarer jeg.

Så hører jeg en rask løping, det var Mats, han er ganske atletisk og spiller på kretslaget i Rogaland. Selv om han har motsatt hobby interesse som meg er vi faktisk ganske gode venner siden sjuende klasse da jeg byttet skole. Han var den første som snakket til meg selv om han ler av nesten alle vitser jeg forteller selv om de er dårlige. Selvsagt noe jeg ikke var vant med på Tjensvoll skole som jeg gikk på før jeg møtte han, selvsagt Mats er ikke den som liker best å være med de to andre vennene mine bare jeg og Angel.

ー Har du hørt det? Sier han.

ー Hva da? Spør Martin.

ー Det er blitt rapportert galne trekkfugler i Egypt i dag. De mister frykten for folk og samler seg i en stor flokk for å så angripe folk ute i gaten! Svarer Mats.

ー Hva slags sykdom er det? I tillegg hvis de ikke får tatt hånd om trekkfuglene vil de komme til Norge også veldig snart. Svarer jeg.

ー Det er sikkert ingenting! De kommer til å skyte ned fuglene med en gang de kommer til Norge og andre land. Svarer Angel. Jeg ble litt irritert da ingen svarte på spørsmålet mitt men det er sikkert ingen som kan svare på det enda.

ー Får håpe du har rett… Svarer Mats

ー Det er alltid noen fugler som klarer å smyge seg gjennom de andre europeiske landene, og de kan også smitte andre fugler på veien. Sier Kristoffer. Jeg ble kjent med han for ikke så veldig lenge siden han går i en kortgruppe som jeg og vennene mine går på. Vi ble da raskt kjent, og da begynte vi å være med hverandre i friminuttene.

ー Det håpe vi for all del ikke skjer. Sier jeg.

ー Vil du ta følge etter skolen Joachim? Spør Mats.

ー Det kan jeg sikkert.” Svarer jeg.

Skoleklokka ringer inn og vi går alle inn i klasserommet. Da vi kommer inn hilser vi på læreren.

ー Vi skal ha samfunnsfag nå, kjapp dere inn! Sier læreren vår Borghild. Hun er nokså kompetent med det hun gjør. Hun pleier å ha oss for det meste i teorifag, vi får i samfunnsfagen lov til å lese nyheter på laptopen, og det er greit, tross alt er det mye bedre enn å ha vanlig time. Borghild er for det meste streng men utenfor skoletiden er hun nokså snill, men hun hadde et litt bekymret uttrykk i fjeset. Jeg lurte først på hva dette var men forsto det raskt. Det må være situasjonen i Egypt! Har den blitt verre bare på tjue minutt? Det vet jeg ikke rett og slett, og mye mer vil jeg heller ikke vite, får håpe det skjer noe med det snart.

Jeg setter meg ned i bakerste rad, der sitter jeg helt bak der man rett og slett ikke ser dritt.

ー Vi skal ta opp laptopen nå, og så jobber vi med oppgaver. Sier Borghild. Noe må være galt siden hun pleier å la oss lese nyheter de første ti minuttene av timen. Det må være det om fuglene tenker jeg. Da alle i klassen har tatt opp laptopen så etter bare fem minutt får jeg en melding fra Mats: Fy fader! Se dette! Det er helt sykt! Det er en video han har sendt meg, jeg klikker på den, og det jeg ser er helt ubeskrivelig.

Kapittel 2

En person med et videokamera filmet de syke fuglene som var sinnsykt mange flere enn en skulle trodd. De skrek og fløy over folket. Han skrek ut vinduet med et språk som jeg ikke kjente igjen. Fuglene separerte menneskene som sauer, og da stupte de ned kanskje femti fugler eller mer… Hele det stakkars mennesket som ble revet bort fra de andre, ble revet fra hverandre. Innvoller armer og ben ble revet av som at mennesket var en porsjon med fersk kylling, fuglene sloss om kroppsdelene og fløy vekk med tarm, og andre innvoller i kjeften. Det var til å spy av grusomhetene! Jeg ble sittende med store øyne foran skjermen, Borghild kommer bort og ser på skjermen min.

ー Vel, de finner ut av alt på den skjermen der. Jeg burde vel si det allikevel. Sukket hun til seg selv.

Hun gikk bort til lærer skrivebordet, og trykket på tastene. Da hun var ferdig trykket hun på projektoren. Det var mye verre enn en skulle tro… Det var blitt så mye verre bare på omtrent en halvtime! Hun viste oss ikke videoen av massakren på videoen for åpenbare grunner.

ー Det er litt av en situasjon i Egypt. Det blir faktisk verre nå som vi snakker.

ー Vil det spre seg her eller? spør Martin uten å rekke opp hånden.

ー Ja, det vil det sikkert om de nede i Europa og Egypt ikke får has på de fuglene snart. Sukket Borghild.

Da ble hele klassen ble stille, og Borghild skjønte at det hun hadde sagt ikke var det lureste å si til klassen. Klokken går raskt og det er friminutt igjen. Jeg møter opp med vennene mine igjen etter jeg har vært på do, Mats var der også.

ー Dette må dere se! Fy faen altså! Gaper Mats og viser de tre andre videoen.

ー Hva skjer? Spør jeg helt vanlig slik som ingenting har skjedd.

ー Verdens ende kan skje. Svarer Kristoffer.

ー Det tror jeg ikke men det kan sikkert det. Sier jeg, later som at jeg er helt rolig da jeg er det helt motsatte av det.

ー Ja, dere vet hun Borghild hun snakket med oss om sykdommen i timen! Sier Martin.

ー Sær? Det er jo grusomt, hun er vel også bekymret om hva som kan skje. Svarer Kristoffer, det var jo ikke bra det som Borghild sa, men det er også en bra ting på samme tid, nå vet iallefall klassen hva som kan skje og gjøre seg klar til det. Det ringer inn igjen friminuttene føles så korte spesielt da det er noe spennende eller skummelt som vi snakker om. Hjernen min skrur seg automatisk om til norsk fordypningsoppgave, og mye arbeid gir bra resultat psyken. Klokken slår 14.50 og alle går ut av klasserommet, Mats venter på meg.

ー Joachim? Kom her litt. Spør Borghild. Dette lover ikke bra skal jeg få anmerkning for at jeg så på videoen i timen eller? Det var jeg ikke sikker på. Jeg går foran lærer skrivebordet.

ー Hva var det? Spør jeg. Jeg ville ikke vært overrasket om hun hadde sagt at jeg fikk anmerkning for å se på videoen men det visste jeg ikke som sagt.

ー Det som skjer i Egypt kommer bare til å bli verre, og jeg kommer ikke til å gi deg anmerkning siden du så på videoen det kan ingen gi deg skyld for, men du må ikke vise den videoen til andre i klassen før vi vet at sykdommen kommer her!

ー Ja, jeg skal ikke fortelle andre. Sier jeg, selv om det var en løgn så brydde jeg meg ikke så mye. De andre må få vite det slik at de kan gjøre seg klar psykisk sett til utbruddet skjer hvis det skjer da.

ー Du kan gå nå. Da går jeg ut alt får spent til å si ha det. Selv om jeg egentlig ikke burde være spent for noe som faktisk kan ende mitt liv og familie så er jeg det. Det er rart at man spenner seg til sånn men nå skjer det noe i verden unntatt for Donald Trump er uenig med Nord Korea og Nord Korea gjør klar ballistiske missiler som jeg ikke i det minste er interessert i.

ー Kommer du eller? Roper Mats.

ー Jaja, la meg ta på jakke og sekk da. Svarte jeg.

Mats går ut jeg hiver på meg sekken og går ut da låser Borghild døren. Vi går ut, vi skal hjem så klart.

ー Det er ganske skummelt det med fuglene som blir galne.

ー Det er det får håpe at de ikke kommer til Norge snart det ville bli en katastrofe. Sier Jeg.

ー Tror du fuglene kan smitte andre dyr som hund og sånt?

ー Det vet jeg ikke, kanskje. Svarer jeg. Selv om jeg tror at det ikke vil gå så bra etter det Kristoffer sa sist. Men man vet ikke hva som kommer til å skje uansett.

ー Får ikke håpe det. Forresten skal du noen plass i dag?

ー Nei, tenkte du at vi skulle gjøre lekser? Spør jeg.

ー Ja, akkurat det klokken 4 da?

ー Så klart. Svarer jeg.

Vi er meget bortskjemte her i Norge, vi har nesten alt, tror mange, men det er ikke det “perfekte” liv for alle oss nordmenn bak fasaden. Mitt liv er langt ifra perfekt. Ikke alle er styrtrike og får alt de peker på, som mange fra utlandet tror. Selv om vi har det nokså  godt, og tjener godt med penger er jo ting i butikken ufattelig dyrt også. Det betyr ikke at vi ikke er bortskjemte siden det er vi, så bortskjemt i vårt land at vi glemmer hva som skjer i Egypt akkurat nå i fritiden, det kan nå oss. Det kan ta livet av oss og mer, men ingen av oss tenker på det nå siden lekser og spilling er viktigere for oss. Etter jeg har vært å gjort lekser så går jeg hjem.

ー Snakkes i morgen da! Sier Mats.

ー I like måte. Sier jeg.

Jeg er veldig glad i foreldrene mine, de betyr mest av alt for meg. Jeg bor ikke hos dem og ser dem bare en helg i måneden som jeg er heldig å ha, jeg snakker med dem i telefonen en time i uken. Pappa er en sterk person han har vunnet NM i vektløfting noen ganger, jeg har en dyp respekt for pappa noe inne i han sier at du hører på hva han sier rett og slett. Meg og mamma er alt for han og han kunne aldri levd uten oss. Mamma er alt man kan tenke seg over en mor, ubetinget kjærlighet og uegoistisk det er moren min, hun er den som snakker med meg mest i telefonen.

Jeg lurer på hva de tenker nå om det som skjer i Egypt hvis de har lest det enda. Selv om trekkfuglene ikke kommer tidligst før i mars eller april så er det noe å tenke på siden vinteren i år har vært nokså mild som vanlig med masse regn. Nå er det bare fire uker til vinterferien og det skal bli gøy.

Da jeg er utenfor huset så ringer jeg på. Da åpner tante Bente opp døren.

ー Har du gjort alle leksene nå da?

ー Ja, det har jeg. Svarer jeg.

ー Kom inn da.

Jeg kler av meg jakken og støvlettene og setter meg i sofaen. Med en gang jeg satt meg ned så tenkte hjernen i spinn skal jeg ta det opp med tante om det med fuglene eller ikke? Munnen snakket uten at hjernen tenkte noe særlig på det.

ー Har du sett det med fuglene i Egypt? Spør jeg.

ー Ja, så klart har jeg det.

ー Når fikk du med deg det? Spør Karlos.

ー Da jeg var på skolen, hele utbruddet i Egypt skjedde rundt klokken ti. Svarer jeg.

ー Ja, men du vet at ー

ー Nå har vi snakket nok om det, jeg vil ikke høre mer av det nå! Avbryter tante Bente.

Jeg skjønner vel litt hvorfor tante Bente ikke vil snakke om dette men jeg finner ut av nye ting om denne saken hele tiden, så det er ikke vits for henne å holde meg igjen.

Kapittel 3: Fire uker senere…

Situasjonen i Egypt har blitt mye verre, sykdommen har spredd seg til andre land i afrika og noen land som Hellas, Italia og Spania i Europa. Vinterferien har akkurat tatt slutt og varmen og fuglene kommer snart hit… På hytta er det ikke mye informasjon som jeg har fått tak i, siden fjernsynet ikke virker der. Besteforeldrene mine strikker og leser i avisen hele dagen lang. Mobildata er den eneste måten å få informasjon med og det var ikke mye siden jeg ikke har mye data i det hele tatt.

Skolen begynner i dag, det er mandag. Kom jeg i går klokken fem, jeg er helt dautrøtt etter å ha hatt vinterferie med sene kvelder hele uken. Angel og Martin står og snakker som vanlig, med en gang Angel ser meg så går han bort til meg.

ー Det har blitt enda verre nå, Hellas, Italia og Spania har fått smitten i fuglene sine! Sier han.

ー En regner med at det er nesten hysterisk der folk skyter ned alle fugler de ser, men det er ikke nok det er for mange av dem. Sier Martin litt lenger borte.

ー Det blir snart varmt det er ikke lenge til de kommer hit heller. Sier jeg.

ー Det håper de er ferdige med fuglene til da. Svarer Angel.

Læreren åpner døren og vi går alle inn i klasserommet. Borghild går bort mot kateteret og har et enda mer bekymret uttrykk i fjeset hennes.

ー Om vi kan se på nyheter i timen? Spurte Kaia som går i klassen min.

ー Nei, vi skal gjøre forberedelser til prøven om to uker. Svarer Borghild.

Noe er galt her siden måten hun svarte på var løyen. Siden hun hadde unngått å la oss vite mer om hva som skjer i sør-europa. Vi tar alle opp laptopen og begynner på skole arbeidet. Jeg tar og ser på nyhetene på nettet. “Flokk av ville hunder observert, hundeeier brutalt drept…” Dette fikk meg til å flasse øynene mine jeg leser nærmere på denne tråden.

“I natt morges i dag er det blitt funnet en hundelufter, han har blitt brutalt drept. Han har bitemerker over hele seg, han mangler store mengder av kjøtt og hans venstre arm har blitt revet av. ー Det er ingen tvil om hva som skjedde. sier kriminaletterforsker Romero Lianes. Det er blitt observert en flokk av ville hunder som er meget aggressive i området. “Disse hundene har ikke blitt observert til å ha blitt infisert med rabies, det er noe annet ー merkelig og farlig” Sier hundeekspert Edgar Nielsen. Hvor disse hundene er og hvordan de er blitt så aggressive forblir et vanskelig spørsmål til nå.”

Det lå til og med en video av disse hundene på siden. Så klart de var ikke i angrep men man kunne se hvor blodige de var rundt kjeften… Båndene de pleide å ha rundt halsen var tygd rett av… Uhyggelige greier. Begynner denne smitten å smitte dyr som hunder nå? i så fall så vil det ikke være trygt for bøndene i alle land i verden… De vil bli sult, død og fattigdom i mange land hvis dette blir tilfelle! Det ringer ut og vi har vårt siste friminutt får skolen er slutt. Jeg går bort til vennene mine som vanlig. Jeg forteller dem straks de jeg så leste.

ー Har dere lest nyheter i timen? Spør jeg.

ー Så klart har vi det, mumler Martin. Alle har gjort det,  ingen har jobbet i timen i det hele tatt.

ー Det er ikke stort mer enn å forvente. Svarer Angel.

ー Det er bare helt sykt… sier jeg dystert. Hvem vet hva som vil skje, når vanlige dyr blir syke og aggressive hva vil skje med bøndene i verden, det vil bli sult…

Hele gjengen er helt stille. Det gikk vel opp for dem det jeg sa hvis dette skjer, men slik sykdommen sprer seg så kan det hende fort, i sør europa skjer det. I nord europa står det for tur…  Det ringer inn igjen og da vi går inn og fullfører skolen for i dag. Jeg går hjem alene i dag, da jeg er inne går jeg rett opp på rommet mitt… Jeg må ha andre ting å tenke på. ー Middag! Hører jeg tanten min brøle så jeg går ned og spiser. Vi snakket ikke noe i det hele tatt rundt middagsbordet. To timer etterpå går jeg på svømmingen, som jeg går på ganske ofte. Svømming har jeg alltid likt å gå på, det er avslappende og det er en av de beste typene trening man kan ha. Siden man trener nesten hver eneste kroppsdel. Da jeg er ferdig å svømme og har kledd meg så hopper jeg inn i bilen med tanten min. Da går nyhetssendingen på radioen rett i midten av en kjent rockemusikk.

ー Kan de ikke gi seg, med dette– herregud! jeg er så lei av det! Klager tante Bente i bilen.

ー Hysj! Jeg ville virkelig høre denne nyhetssendingen, siden vi er i midten av Februar og våren er akkurat begynt.  

ー Bare hør på galskapen da! De viser det sikkert på alle de andre radiokanalene samtidig uansett…

Mannen som pleide å snakke i radioen ble erstattet med en saklig kvinnes stemme:

“Forskere nå i dag i Egypt har nå funnet sykdommen Torsaplasma Istria i en syk egyptisk gribb. Dette antar de er hovedsaken til infeksjonen som hovedsakelig går etter dyr som fugler og andre husdyr. Sykdommen er en slags virus. Den ble først funnet i en egyptisk falk i 2016… Hvordan dette viruset sprer seg, er til nå fortsatt et mysterium. Dødstallet er konfirmert til  å være over 10 000 mennesker. Dette er hovedsakelig bønder som ble drept av hovedsakelig kveg, dette dødstallet forventes til å stige… Dette var alt for kveldsnytt 18.00.”

Den typiske nyhets musikken spilles av etterpå. En kort nyhetssending som nevner de tusenvis av brutalt drepte folka i bare en setning, det er noe å tenke på, at de bare var verdt en setning i sendingen…  

ー Ja… Nå vet de iallefall hva som forårsaker sykdommen som har vært så farlig til nå. Kommenterer tante Bente.  

ー De første fuglene kommer om noen få dager… Sier jeg sakte, så hun forstår alvoret.

ー Ja, jeg vet det! Svarer hun bryskt, jeg tier etterpå, det nytter ikke å si noe ting til henne.

Neste dag på skolen, så har ting aldri vært det samme i timen… Alle sitter og glor på nyheter, og læreren gjør ingenting med det. Vennene mine er heller ikke helt som før… Jeg har sikkert endret meg, Angel er ikke like selvsikker med at fuglene ikke kommer hit. Martin begynner å bli mer og mer voksen. Jeg og Mats er nå enda mer bekymret om det som kommer til å hende.

En uke etterpå er alt ikke normalt som vanlig. Nyhetssendingen snakker stadig om hvor parasitten har kommet så langt. Danmark har akkurat fått smitten. Vi merker virkelig mangelen på enkelte matvarer i butikken som frukt og kjøtt. Sikkert siden bøndene i mange land har blitt drept. Det med dyr som får parasitten er offisielt nå, og mange bønder i landet vårt har allerede kvittet seg med dyrene sine. Dødsfall på bøndene har økt som forventet med ganske mye… Byene så langt er nokså trygge og virker som den beste plassen å være så langt. På skolen er det ikke like mye melk som elevene får. Omtrent 1 kartong med et melkeprodukt hverandre dag for de som bestiller det, ikke akkurat verdt pengene lenger, men de må spare på melken siden det blir bare mindre av den. Da jeg er i skolen for i dag så merker jeg raskt at Mats og Martin ikke er der, Borghild leser opp fravær…

Helena… Sara… Kaia… Hans… Martin og Mats er de ikke her? Roper Borghild opp.

Alle i klassen rister på hodet.

ー Jeg har ikke sett dem på bussen. Svarer Tiril.

ー Det var da veldig mye sykdom nå da! Svarer Borghild høyt.

Det er helt sant. Tenker jeg, det kan ikke være parasitten vel? Fuglene har ikke kommet hit. Det må sikkert bare være forkjølelsen som vanlig. Selv om insektene akkurat har kommet i live igjen, ellers har ikke fuglene kommet enda, men de kommer snart. Jeg ble bitt av en mygg noen dager siden, det har vært nokså varmt med sol i begynnelsen av mars. Fuglene er mye senere enn vanlig men det er da en god ting. En norsk mygg skal være harmløs så det er sikkert ikke noe farlig. Vi får en teit oppgave av læreren som ingen orker å gjøre uansett. Jeg gidder ikke å gjøre oppgaven som alle andre og istedenfor, åpner jeg opp hangouts. Jeg skriver raskt til Angel og Kristoffer i chattegruppen vår:

ー Når tror dere de første fuglene kommer eller? Jeg tror ikke det er lenge til, det begynner jo å bli bittelitt varmt.

Etter et halvt minutt så kommer Angel og Kristoffer på.

ー Jeg tror det ikke er veldig lenge til, skriver Angel.

ー Det kan være i dag, i morgen,  uker om ikke måneder, skriver Kristoffer.

ー Jeg tror ikke at det vil ta måneder men det er jo spørsmålet. Hvor lang tid vil det ta egentlig? Skriver jeg tilbake, jeg føler meg ikke noe spesielt god i dag ー føler meg litt slapp jeg hadde ikke noe valg for jeg måtte gå på skolen ikke noe spørsmål, men jeg synes at jeg burde slippe skolen i dag.

ー Føler dere litt uvel eller? Skriver jeg videre,

ー Ja, føler meg litt slapp begynner å få hodepine noe som jeg egentlig aldri får, skriver Angel.

ー Jeg tror jeg tar fri, jeg føler det samme som dere, skriver Kristoffer.

Jeg logger stille av, usikker på hva som kommer til å skje. Har vi alle som er syke i dag fått viruset? I så fall hva gjør det med kroppen? Kan det i det hele tatt smitte mennesker? Kan noen være immune? Dette var alle spørsmålene som gikk rundt i hodet mitt resten av denne dagen, mens jeg følte en intens hodepine mot slutten av dagen. Om kvelden da jeg legger meg rundt halv ni siden jeg føler meg litt sliten av all hodepinen hele dagen. Jeg skrur på radioen på rommet mitt, plugger inn ørepluggene og venter til kveldsnytt klokken 9, nøyaktig klokken 9 hører jeg den ikoniske nyhetsmusikken fra TV2.

“Store mengder hodepine rundt i Europa. Farmasøyter rundt i verden vet endelig hva viruset gjør med hjernen til syke organismer. Det er meldt om store mengder med hodepine eller migrene rundt om i landet, mange mennesker har fått hjerneslag i Europa, det er ennå ikke oppklart hva som skyldes dette. Vi har farmasøyt Jon Liam hos besøk i kontoret hva har du å si om dette Jon?”

ー Vi har fått mange prøver fra Danmark, jeg har fått være der og forsket på viruset. Det vi har funnet fram til er at viruset angriper forskjellige deler av hjernen på våre forsøksdyr. De angriper de delene av hjernen som påvirker følelser som smerte, det er også antatt at viruset angriper deler av hjernen som styrer dyrets evne til å oppfatte byttedyr som mennesker, i tillegg gir viruset en økt evne for dyret til å holde seg i langt større flokker enn før.

Reporteren kremter litt,

ー Hvordan er situasjonen i Danmark etter vi har hørt alt dette da?

ー Jeg har selv vært vitne til hva som skjer der nede, det er ikke langt ifra et kaos. Det er ingen menneskene i gatene, de som går ute er tungt bevæpnet, militæret patruljerer rundt og skyter infiserte dyr, de som er alene ute står i høy risiko for å bli drept.

ー Hvordan legger du merke til hva som er infisert da? spør reporteren.

ー For det første så er dyrene meget aggressive, og angriper deg med første blikk. De tiltrekker seg av lyd, og de holder seg i store flokker.

Reporteren puster inn og samler pusten sin.

ー Vil viruset infisere mennesker?

ー Mennesker har en annerledes hjerne enn andre dyr, dette er vanskelig forutse, dette viruset muterer seg raskt og hyppig. Han trekker pusten nervøst. Hvis det infiserer mennesker så vil vi ha katastrofal hendelse foran oss…   

Reporteren spør nervøst og litt spakt.

ー Vil viruset komme til Norge? Hvis det gjør, når?

Farmasøyten puster dypt inn.

ー Ja, det er meget mulig at sykdommen kommer til Kristiansand, om ikke så lenge. Vi tror at viruset ikke sprer seg bare via kontakt med infiserte organismer, men sprer seg også via lufta, vi er meget usikre på dette, men det kan være en forklaring på den raske spredningen av viruset…

Kapittel 4: Viruset kommer… (PH)

Jeg fikk dårlig søvn den natten… Og den etterpå… Noen minutter siden viste det seg at  Kristiansand også hadde fått fuglene og det nå kommer oppover, bøndene i landet har slaktet nesten alle oppdretts dyra sine for sin egen sikkerhet. Det senket prisene på kjøtt i ganske høyt, sant sies har vi hatt et par gode middager med spareribs og biff. Melkeprodukter går det fort tom for og har aldri vært dyrere. Enkelte i norden har klamret seg i håp på at viruset ikke kommer opp der, men jeg tviler på det. I fremtiden, hvis jeg har en fremtid, så kommer den til å være veldig vegetarisk.

I dag ble bussen gratis for alle som går på skolen for sikkerhets skyld. Da jeg er kommet inn i timen sitter alle elevene i klassen urolig på pultene sine, Borghild reiser seg opp og sier god morgen til alle, jeg skjønner fort hva hun skal formidle snart:

ー Nå er de fuglene rett ved døra våres. Sier hun. De kommer til å være her i Stavanger om noen timer. Nå trenger dere ikke å være redde militæret kommer til å beskytte dere her og når dere skal ta bussen hjem. Ingen og jeg gjentar: Ingen skal gå ut i friminuttene lenger det er rett og slett for farlig. Hun setter seg ned litt og ser ned i kateteret. Etter en stund så trekkes en av hendene i lufta. Læreren sukker.

ー Ja? Johannes. Svarer hun oppgitt akkurat som hun ikke håpet på spørsmål.

ー Får vi ikke lovt til å gå ut mer? Hvordan skal jeg komme meg hjem? Huset mitt er ikke rett utenfor busstoppet. Sier han oppgitt. Hva skal vi gjøre får ikke vi en slags form av beskyttelse?

ー Nei vi får ikke lov til å gå ut i skolegården mer. Sier hun. Og det med at huset ditt er et stykke vekke fra busstoppet. Det er rett og slett ikke nok personell for å beskytte alle du må bare springe så fort du kan hjem det er det eneste du kan.

Gisp, stønn og småsnakking kunne høres gjennom hele klasserommet.

Jeg bor nesten rett utenfor busstoppet for meg tar det omtrent 1 minutt å løpe ned, men sånn gjelder ikke for alle. Jeg håper bare at det ikke er noen i klassen som blir offer for dyrene.

ー Jeg må legge til… At ingen må gå ut i skogen nå, før alt dette med viruset skjedde så døde i gjennomsnitt 100 000 mennesker av dyreangrep hvert år. Det er allerede dødt mer enn dette til nå, mesteparten av dødsfallene har skjedd i skogen der hjelp var umulig å nå. Blir du bitt eller skadet av et sånt infektert dyr, så må du med en gang få såret skylt og renset, for å da få deg så fort som mulig til sykehuset.

Da skolen er ferdig for dagen blir vi eskortert til bussen av et par militære de var begge tungt bevæpnet de hadde maskingevær og en hagle hver. De var tause begge to nesten litt nifse også. Jeg stolte ikke helt på dem, de hadde på en måte en mørk skygge over hverandre som fikk de fleste til å holde avstand fra de.

Dette er alt jeg har skrevet til nå, hva syns dere? Vær ærlig det er best på den måten!