Trenger ikke

kart og kompass

nødrakett og redningsvest

For å vite at du

du står like bak.

La meg bare

gråte oss i søvn

skrike deg øredøv

knuse frokostserviset

røske tak i hjertet ditt

rive det ut

for så å komme tilbake

og legge det fint på plass.

Så skal vi se

hvor stødig du står.

Mellom oss

finnes en

ubegripelig avstand.

I denne sengen.

I denne verden.

Sovner inn

i hvert vårt univers.

Våkner opp

i felles tåkedis.

Armkroken din

er det eneste hjem

jeg noen gang har kjent.

Hold meg nær, så later vi som.

Om

du bare hadde forstått

hvor

verdifull

essensiell

fundamental

nødvendig

betydningsfull

berikende

uunnværlig

du er i mitt liv

ville du kjempet

med nebb og klør

og alt som er

for å holde ut.

Knust så mange ganger.

Du limer meg sammen

som en dyrebar

antikvitet.

Bir for bit

klem for klem

ord for ord.

I will be your canvas, I will be your colours.

Whenever inspiration strikes, I will let you paint your emotions.

So, when your heart becomes too loud, and your hands begin to quiver; I will be your art.

And as colours spew against the walls, I wonder where your mind wanders.

And, I wonder when there is no more room left on me for new paintings, when the colours have run dry. What then?

Will you find someone new, someone with more vibrant colours?

Or will you finally put down the brush, and see the masterpiece that was always there; dripping in red.

– For you always said I looked best in red.

Snart slutter jeg

å bry meg om

at du ikke

bryr deg om meg

Tomrommet i meg

er som et kaldt og evigvarende vindpust

det er gjennomtrekk

gjennom meg.

Alle kriker og kroker er saumfart

støvet blåst av

mine møblerte og destruktive følelser.

De har bodd i meg lenge nå.

Så trofaste at jeg har

satt ned husleien.

«Finn dere til rette

Velkommen har dere bestandig vært»

sier jeg

mens jeg vanner dem

generøst

lar dem vokse og gro seg sterke

så store

at alt friskt som forsøker å nå inn

blir presset ut igjen

«Her er det fult», sier de

«hvert hjørne er utleid».

Dagen idag var usedvanlig vakker.

Solen skinte over sine fineste steder

vinden blåste friskt inn bilvinduet mitt

og jeg kjente på en umiddelbar (dog kortvarig) takknemlighet

over å få lov til å være til i denne deilige verden.

Takknemligheten går fort over i en magevondt frykt.

Tenker at idag, akkurat denne dagen i dette året, vil jeg aldri få igjen.

Alle disse dagene som potensielt kunne gjort meg lykkelig,

jeg lar dem passere.

Skrekken for å gå glipp av mitt tildelte liv er altoppslukende.

Frykten som for litt siden var begrenset til magevondt,

har nå spredt seg til upresise steder,

og siver til slutt rundt i årene mine som en kronisk og akseptert sorg.

Et normalt (og oppriktig takknemlig) menneske

ville på en dag som denne

løpt opp på de høyeste topper

hoppet i sjøen for et vårbad.

Men jeg

kjøre hjem.

Parkerer bilen på sin vandte plass

trer rutinert over dørstokken

til huset som rommer all min ensomhet.

Trekker for gardinene

og gråter

over alle disse dagene jeg går glipp av

og ber om at denne konkrete dagen

skal omsider ta slutt

med sitt tilbakevendende og trygge mørke.

Jeg lengter hjem

men hjemmet mitt

har dere frarøvet meg.

Men hadde noen spurt dere

ville svaret vært

hun frarøvet oss hjemmet vårt.

Jeg polerte gulvene deres med blod

fylte luften med skrik og panikk

stjal nattesøvnen

okkuperte tankene

og tok følelsene deres som gisler.

Jeg spyttet på deres gode intensjoner

frastøtte meg all deres omsorg

og spolerte alle våre sjanser

Tryggheten dere kunne tilby

ble for utrygg.

Måtte knuse det som knuses kunne

teste det som kunne testes.

Så kanskje dere har rett:

Da jeg dro

var det ingenting igjen

av hjemmet deres.

All min selvdestruktivitet

forgiftet hvert et rom.

Hvis all min anger og selvbebreidelse

kunne kjøpt dere et nytt hjem

ville dere bodd i et palass.