Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

av den 1. april 2017

Dette diktet er fremdeles i en redigeringsprosess, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger, da jeg ikke anser dette som ferdig ennå.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
når den verdenen du kjenner til faller sammen,
og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
hva depresjon og angst gjør med oss,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
alt på en gang, fyller oss opp med selvhat og skam, pågrunn
av hva vi har gjort med oss selv, noe vi aldri kan ta tilbake,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

1 kommentar

  1. pedro · 3. april 2017

    Hei!

    takk for nok en fin tekst fra deg. det er så kjekt at du er så aktiv, at du skriver så mye, at du bruler så masse tid på å prøve å forstå både deg selv og verden rundt deg. Denne teksten synes jeg var fin, på mange plan – spesielt må jeg jo si meg enig i det tematiske her; det at ethvert menneske må både lære av- og leve med sine egne valg, sine mistak og sine feil. Når det er sagt så synes jeg likevel at teksten – om det skal leses som et dikt – først får ordentlig energi da du nevner michelangelo og arbeidet med det sixtinske kapellet. diktets første del er mer som en dagboksnedtegnelse, føler jeg, som om du der er tydelig på HVA du vil si (og sier det), som om du der har lyst til å avsløre de forskjellige nivåene i teksten. la meg forklare: Arrene du nevner, kan leses som både konkrete og metaforiske (billedlige) størrelser, ikke sant? det er fint at det er arrene som får lov til å åpne diktet; arr som merke, som synbol, som bevis. jeg liker bildet du her lager, at arrene er spor etter oss selv, på et vis, og det er jo det diktet handler om. men jeg synes energien uteblir litt når du blir forklarende, som f.eks her:

    dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
    når den verdenen du kjenner til faller sammen,
    og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
    hva depresjon og angst gjør med oss,

    misforstå meg rett: jeg tviler ikke på sannhetsgehalten i dette utsagnet, snarere tvert imot, men det er et eller annet som butter i mot når jeg leser det; hadde det vært et leserinnlegg, et blogginlegg, et essay…da hadde jeg ikke reagert. men siden dette er et dikt så føles det overforklarende, litt for tydelig. jeg liker bedre når du jobber med bilder, som her:

    forlater hvite merker på håndleddene våre,
    veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
    alt på en gang

    her synes jeg diktet åpner seg, blir inkluderende og undrende i stedet for bombastisk og meningstung. her inne er det pass til meg også, til mitt blikk, slik at jeg selv kan se for meg merkene, retningene, alt det som livet av og til kan kjennes ut som; som om alt finnes på en gang.

    Du har åpenbart en stor interesse av å jobbe med språk for å uttrykke deg, og det synes jeg er så fint! I dette tilfellet ville jeg ha vurdert hva slags tekst jeg ville skrive. Slik jeg ser det er det større plass til meninger og stabdpunkter i essayet/sakprosa enn det er i poesien; poesien må være billedrik, assosiativ, elliptisk og dunkel, klar og skarp på en og samme tid. de hvite merkene på hendene og tiden som legger seg oppå seg selv; det er så fine bilder, og for meg VISER de frem noe som jeg kan se, istedet for å FORTELLE meg hva jeg bør se.

    Alt godt fra Pedro

Legg igjen en kommentar