hus

av den 22. mai 2017

Første glimt av bygningen, var gjennomsyret med en følelse av utilgjengelighet.

Ledd

sprang det, fra et hjørne, to figurer som vinket armene sine vilt over hodet og skrek.

ledet vår gjest gjennomhus, og lot ham i et siste rom med tykke røde tepper – i en kjedelig uforstyrret smerte.

Ledd

rommet rommet.

hodeskallen som sitter på nakken i rommet, som bærer øyne, som holder neglene på fingrene,fingrene på hendene, hendene på armene, armene på skuldrene, skuldrene på ribbeina, ribbena på ryggraden, ryggraden på bekkenet, bekkenet på beina, beina på jorda.

Ledd

løftetaket ved øyevippen
og hodet og hodet,
som lufta og hvelving
og soler og svarte
åpen gulvet for føttene og kjelleren som er nede og jorden som er under.

Ledd

skulle skru hengslene av døren

i det låsen knekker seg fri fra sin rust

Ledd

korridor som er lav, mer fordreiet,

og pekt inn mot en vinkel,

gikk han(vår gjest) så hardt som han kunne gå,

Ledd

og terskelen krysset,

i mørke gangekløft,

og sengen der hvor ligger spor etter(…)

Ledd

lånte han hennes mørke øyne,

men så at trærne også virket svarte,

under hvilke gartnrn gjemte seg,

Ledd

midnatt og bøyet seg, blek, nesten slukket,

i sans smurt brast ham hele og svimmel,

på trappne rullet ankle og kniv,

Ledd

så dolk dro seg tolv gjennom salongen,

i enke månen lekkasje,

Ledd

som barket begge knærne,

blåste knoklene av begge hendene,

og som spydet løp gjennom han,

lagde han sitt tannløse kjøtt sammen,

Ledd

og da kom dommen, så lette lepper uttalt,

slo kvartalet over,

og han forsvant inn i den store jernovnen,

Ledd

morgen og stuegulv

bekker passere levningr,

ved blodets gjerning, garderobe og rullende øyebol,

Ledd

kom solen, i kvartalets religiøse stillhet,

… men lysets intensitet var som mørket

og brant huset ned …

2 kommentarer

  1. pedro · 31. mai 2017

    Hei.

    En av bøkene på nattbordet er en som heter «Lynch on Lynch» og er en intervjubok der filmregissøren David Lynch snakker om filmene sine, om ideer og hvordan disse utvikles, om hvordan man forvalter sitt eget talent. Noe av det mest interessante er det han sier om å være tro mot en eller anne slags indre kraft og billedlighet; å tørre å tenke egne tanker og være i stand til å gjennomføre en ide, uansett hvor rart det måtte s ut for alle andre. Jeg synes diktene dine bærer preg av en sånn type leting; jeg merker godt at du leter, at du lar deg inspirere og i denne aksen forøker du å finne det som er ditt, dine egne bilder, din egen måte å skrive på. i dette diktet liker jeg godt intensiteten, rytmikken, gjentagelsene, som f.eks

    Ledd

    rommet rommet.

    hodeskallen som sitter på nakken i rommet, som bærer øyne, som holder neglene på fingrene,fingrene på hendene, hendene på armene, armene på skuldrene, skuldrene på ribbeina, ribbena på ryggraden, ryggraden på bekkenet, bekkenet på beina, beina på jorda

    her er det stor intensitet og hastighet, et bilde som stadig utvides og lekes med; kroppen som en samling bestanddeler som er satt sammen som et leketøy, og som både er festet til seg selv og til alt utenfor (rommet, jorda).

    jeg liker også hvordan du jobber med tetthet og kompresjon, som her

    Ledd

    lånte han hennes mørke øyne,

    men så at trærne også virket svarte,

    under hvilke gartnrn gjemte seg,

    Ledd

    midnatt og bøyet seg, blek, nesten slukket,

    i sans smurt brast ham hele og svimmel,

    på trappne rullet ankle og kniv,

    dette verset begynner ganske streit (lånte han hennes mørke øyne,

    men så at trærne også virket svarte,)

    før det tetter seg til (under hvilke gartnrn gjemte seg,

    Ledd

    midnatt og bøyet seg, blek, nesten slukket,

    i sans smurt brast ham hele og svimmel)

    her leker du deg med konvensjonell gramatikk og ortografi og det tvinher meg til å lese sakte, til å lete etter mening eller billedlighet, noe jeg finner i fragmenter, glimt (i sans smurt brast ham hele og svimmel) som pirrer og gir lyst til å lese en gang til, for å se etter flere rester, småbiter av fortelling.

    takk for tekst nok en gang, alltid gøy å lese!

    P

    • StianGB
      StianGB · 31. mai 2017

      Hei Pedro!

      Kommentaren din er veldig kjærkommen, fordi jeg har et litt for distansert forhold til denne teksten. Den ligger på et litt annet sted enn de andre og jeg føler selv at jeg ikke helt «mestrer» den, selv om jeg liker den veldig godt(om det gir mening i det heletatt).
      Jeg har på følelsen av at den nærmer seg et mer tradisjonellt narrtaiv – men hver gang jeg gjennomleste i redigeringsprosessen løste teksten seg opp i små biter. Jeg tenker at det er derfor jeg har lagt inn «Ledd»-ene og avsnittet med «hodeskallen som sitter på nakken, i rommet(…)» som jeg føler sier noe om narrativ struktur sammenlignet med menneskekroppen, eller kulturlige vs. naturlige strukturer som etterligner hverandre — en konklusjon jeg kom til først nå etter å ha lest hva du tenker om teksten 🙂
      Setter også pris på sammenligningen med Lynch. Jeg tror han har en uhelbredelig innflytelse på meg(på godt og vondt), også på filmene jeg styrer med.
      Ser selv på denne teksten som en slags dekonstruksjon av diverse skrekkfilmestetikker – som jo kan rime litt med hva Lynch driver med, i for eksempel Eraserhead, Blue velvet og Lost Highway. Jeg var også veldig inspirert av Antonin Artauds tekster, som også kan minne om Lynch på et overfladisk vis…

      Plukket forresten opp det jeg kunne få tak i av bøkene og forfatterne du anbefalte sist. Jeg fikk veldig mye ut av «Verden finnes ikke på kartet», hvor jeg fant nye storfavoritter som Cesàr Vallejo, Adonis, Nathalie Quitane(som jeg har visst til alle mine ikke-litteraturinteresserte venner til stor suksess), Marcel Beyer, Nicanor Parra, Wole Soyinka ++++
      Leif høghaug og Vemund Ådland fikk jeg også lest, og fant veldig mye jeg like ved, også Yngve Pedersen som jeg med en gang følte et sterkt fellesskap med og kommer til å lese om igjen så snart jeg kommer meg tilbake til biblioteket 🙂

      Så, jeg kan ikke få sagt hvor enorm mye kommentarene dine gir meg!

      Mvh Stian

Legg igjen en kommentar