Havmannen

av den 17. desember 2016

Korleis kunne du gløyme kven du var
då du var ein kval, cetacea,
som pusta ut gjennom holet,
gjennom huda, og ut
i bella blu

og korleis han jamrar seg
med hovudet under havet
utan å kunne la oksygen
og karbondioksid
transporterast
mellom blodet
og Atmos
gjennom
det ytste laget
av kjøt

ut og inn
i saltet

og korleis han kunne gløyme
at menneske ikkje er kvaldyr,
som dykkar, og lagrar oksygen
i spekklagets inste nerve

slik ein ung mann
ville gjømd
demonane sine
i ein djupsvart
kjeller

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 3)

av den 17. desember 2016

Du kaster røyken i verandagulvet, og tramper på den. Tar opp en ny sigarett fra lomma, men ombestemmer deg. Du drar opp alle sammen, hiver dem utfor verandakanten, går nærmere kanten, og kikker rett ned i den svarte avgrunnen, som om du stirrer inn i deg selv. Jeg ser hvordan hendene dine skjelver, hvordan øynene dine ikke finner et fast punkt, og at du må holde deg fast i verandakanten med de dirrende hendene dine. Du stønner, mumler noe jeg ikke får helt fatt i, prøver å snu deg for å gå inn i leiligheten igjen, men faller rett i det harde betonggulvet, kaver, blir liggende, og ut av munnen din kommer noen hule skrik, som gjaller mellom høyhusene. En av naboene kommer ut på verandaen ved siden av, som for å sjekke hva disse skrikene skyldes. Det er en gammel hvithåret mann, med en stokk i den ene hånden, og en røyk i den andre. Han kikker bort på deg, der du ligger, og jeg kan se hvordan øynene hans utspiller seg.

«Hvordan går det?» roper han til deg, men du svarer ikke. Du blir liggende, nærmest urørlig nå, og jeg kan se hvordan hudfargen din har gått fra gyllen til blek. Mannen forsvinner fra verandaen, går ut i yttergangen, og drar ned håndtaket på døren inn til leiligheten din. Du har glemt å låse, og mannen kommer seg ut til verandaen, der du ligger. Han setter seg på huk ved siden av deg, senker hodet, med øret mot munnen din, som for å lytte etter pust.

«Er du våken?» sier han flere ganger, og prøver å riste i kroppen din, for å få deg til å våkne. Du kommer sakte til deg selv, og kikker opp i ansiktet til mannen.

«Hvorfor ligger du her?» spør mannen deg. Du mumler bare, får ikke fram noe, vrir deg fra side til side.

«Er du påvirket av alkohol eller narkotika?» spør han bestemt. Fortsatt ikke noe svar. Du klarer så vidt å holde øynene oppe, og går ut og inn av bevissthet.

Jeg ser at mannen tar opp en mobiltelefon, og slår et nummer. Snakker med noen, i kanskje fem minutter, før han legger den fra seg, og snur deg over i stabilt sideleie. Passer på at du ikke blir kvalt av din egen tunge, og sørger for at du får nok luft. Det går ti minutter, kanskje femten, så hører jeg lyden av sirener, og ser hvordan blålysene blinker i mørket. Ambulansen stopper rett utenfor, og ut kommer to menn i gule dresser, med en båre mellom seg. De løper inn, tar heisen, og er oppe på et blunk. Jeg ser de går raskt ut på verandaen, den ene setter seg på huk, og prøver å prate rolig til deg.

«Er du våken?» spør den yngste av de to mennene, som har brunt, kortklipt hår, og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han rister i deg en gang, to ganger, tre ganger, men får ingen respons.

«Hvor lenge har han ligget her?» spør ambulansesjåføren den gamle mannen.

«Jeg vet ikke, men jeg tror han må ha ligget her en stund. Jeg hørte noen høylytte skrik utenfra, og lurte på hva i all verden det var. Så gikk jeg ut på min egen veranda, og oppdaget at han lå her ute, nesten livløs. Det var da jeg reagerte, gikk ut i gangen, og ved et lykketreff hadde han glemt å låse døren. Det var slik jeg kom meg inn her,» forteller den gamle mannen.

«Vet du om han har tatt noe?» spør den andre ambulansearbeideren.

Den gamle mannen rister på hodet igjen.

«Nei, det vet jeg ikke,» sier han.

Ambulansearbeideren nikker til ham.

«Takk for hjelpen,» sier han. «Du kan nok gå inn til deg selv igjen nå. Vi skal ta oss av ham,» sier han beroligende.
Den gamle mannen forsvinner inn til seg selv igjen, og de to ambulansearbeiderne løfter deg opp på båren, spenner deg fast, og tar deg med ned i ambulansen. Båren skyves inn, og en maske kommer på over ansiktet ditt. En venekanyle blir satt i det venstre håndleddet, en væskepose blir hengt opp på et stativ. Blålysene og sirenene kommer på.

*

Når du våkner, er alt hvitt. Du kikker forfjamset rundt deg. Ved sengen sitter en dame i uniform. Du forsøker å bevege armene og beina, men de er spent fast med noe som ligner på reimer. Du prøver å rive deg løs, kaster deg fra side til side, så langt det går. Damen løser ut alarmen, og inn stormer det to andre pleiere, som må holde deg nede, og strammer reimene ytterligere, så du ikke skal kunne skade deg selv.
«Hvorfor i helvete er jeg her, hva er det dere vil?» skriker du, og prøver å komme deg ut av grepet til pleierne, men mislykkes gang på gang. En sprøyte blir satt i låret ditt, og nok en gang blir alt svart.

*

Sola steker rett i ansiktet ditt, og gardinene er trukket fra. Det er ikke lenger natt. Damen i uniform er borte. I stedet sitter det en mann med et morskt uttrykk i ansiktet der. Han kikker bort på deg, reiser seg, og går bort til sengen. Blir stående en stund, kikker på deg, med et observant blikk.

«Hvordan er det med deg?» spør han med grov, dyp stemme. Står der avventende, observerer hvordan du beveger deg og hvordan du oppfører deg.

«Det går dritt. Kan du svare meg på hvorfor jeg er her nå?» svarer du sint.

«Du ble funnet bevisstløs på din egen veranda. Blodprøvene viste at du hadde en promille på over 4,5. Du burde være glad for at du lever,» svarer den mannlige vakten nøkternt.

En januardag i tjuetolv

av den 16. desember 2016

Solen trengte så vidt gjennom tåkedisen som lå som et flyvende teppe over Ulriken, den januarmorgenen i tjuetolv. Jeg møtte min far, og sammen gikk vi mot Haukeland Sykehus, i tunge vinterfrakker med røde, rennende neser. Vi kan jo gå, sa far. F ligger på enerom, isolasjonsavdeling, sa han. Men tilstanden er mer stabil nå, enn hva den var for en uke siden. Så forteller far om en samtale han hadde med F sin kone, før han stoppet å snakke midt i en setning, snøt nesen og pekte på et tre: de der trærene der vokser ikke i Norge opprinnelig, Marte. Jeg kikker bort på han som et spørsmålstegn. Nei de gjør ikke det. De kalles Apetrær. Jeg husker da vi bodde i Gimleveien på søttitallet, noen som var kommet fra Chile hadde med seg frø og sådde, og trærene vokste seg enorme, med lange armer, bartre av familie, og de samme menneskene smuglet bittesmå apekatter som de hadde i hagen. Apene hoppet fra tre til tre, svingte sine små apearmer fra gren til gren

-hvordan i alle dager kunne apekatter overle-

-de tok de inn om vinteren

det var bare vi i nabolaget som visste om hva som foregikk

jeg ser ned i asfalten mens vi går

-far kan jeg låne litt papir av deg

her,

sier far og ser en annen vei, mens han rekker meg et gjennomvått lite tørkle jeg snyter nesen i.

Jeg får umiddelbart en kvalmende fornemmelse av den der monsteraktige grå konstruksjonen som står, liksom med sitt gap og brede sluk. Svingdører: kom inn, og kanskje du ikke kommer ut igjen i live . Her besøkte vi farfar for bare et år siden, her døde han i en sykehusseng. Det er som om jeg husker hvordan det lukter før vi når inngangspartiet, ser for meg de der grå-gule korridorene, de røde tunge dørene, sykepleiere som halvt løper halvt går gjennom gangene, oppkast og tårer: fornemmelsen av at noen skal dø på avdeling 3 og 4

hva sier vi egentlig, spør jeg

nå fokuserer vi på det positive, svarer far

hva mener du med det

vi snakker som om alt er normalt

men alt er jo ikke normalt

nå må ikke du lage dårlig stemning, smiler far

far trykker på knappen til 4 etasje

pling

-hei hei, ja vi skal besøke F.S

kom med meg, sier den lyse sykepleieren med anorakk og støvler og et munnbind som har glidd like under neseborene, uten at det ser ut til å sjenere henne umiddelbart

dere må ta på dere disse

fram trekker hun en enorm gul tøydrakt som minner meg om den romdrakten jeg gav min nevø på fire år i julepresang

mens jeg og far subbet inn på rom 328 som om vi skulle til å stige inn i Apollo 11 og videre til månen, lå F, liten som han var blitt, druknet i en alt for stor helseskjorte

der satt vi, og holdt pusten en kort tid, en kjølig januar dag i tjuetolv, brannen herjet i Årdal på tv, F drakk noe dårlig utvannet saft, jeg og far – i hver vår astronautbekledning – og far la samtalen an til å handle om en fremtid vi sjeldent eller aldri før hadde snakket om, i tilfellet så var det heller sånn at jeg førte en monolog og han mumlet hm ja tja åja hjernedødt tilbake
-ja, M her vil gjerne søke jusstudiet til neste år

-å, vil du det, spør F og hever de nærmest hårløse øyenbrynene

-vel ja hehe jeg tenkte kanskje det hadde vært inter-

-mmh det vil hun, avbryter far, og jeg personlig må si det høres ut som en klok og vel overveid avgjørelse

-nå, det er gjerne ikke sånn at jeg har –

F nikker, det er et tungt studie, sier han – men du kan jo alltid spørre din far og meg

-har du forresten de der tre bøkene av Andenæs som du lånte av meg? jeg mener har du lest kapittel 3-682 om

-far

-jeg ville anbefalt deg å se gjennom bind ett til det åtteogtyvende som han gav ut i fjor, er du ikke enig F, det er viktig å stille forberedt, for du skal tross alt gjennom fem lange år hvor det meste dreier seg om å

leseleselese

metodemetodemetode

skriveskriveskrive

tenketenketenketenke

og gjøre alt jeg sa fem millioner ganger til i omvendte rekkefølger

prøver å være morsom

-jeg er ikke komm

-det vet jeg vel

jeg kikker på F som har festet blikket i veggen

-M har nemlig en særlig evne til å drøfte og argumentere

-du har lest én oppgave

-og nå skal hun søke jusstudiet til neste år

F ser på far med et dovent blikk

far smiler fornøyd

hendene har han festet rundt kneet som er lagt over den venstre foten mens han vipper fram og tilbake på krakken han sitter på, som en eller annen tilfreds femåring benket foran tv-en en lørdagskveld med lørdagsgodterier i uendelige kvanta

jeg smiler påført, litt skeivt

ydmyket av d hele

-smakte pannekaken, F, spør far

-nei ikke noe særlig

-får du nok mat her

-ja, det er klart, men jeg spiser ikke så mye for tiden

-nei, ikke jeg heller, istemmer far

jeg ser ned i gulvet

føler meg svimmel

lukten av kreft

trykket i pannen

som om tåken fra Ulriken var trukket inn på rom 328

 

 

 

Barna i Aleppo

av den 15. desember 2016

Jeg heter Ana, og er 12 år. Jeg sover ikke. Jeg klarer såvidt å puste. Brystet mitt snører seg sammen. Hjertet mitt banker i hundre kilometer i timen. Svetten pipler nedover pannen min. Håndflatene mine er klamme. Pappa, pappa, hvor er du? Alt jeg ser og kjenner er betong. Det er dørgende stille, bortsett fra noen få drypp. Jeg ligger kilt fast mellom de massive betongblokkene i ruinene. Den største, over brystet, kveler meg sakte. Hvert åndedrag, forgjeves. Støvet tørker meg ut, munnen og halsen min, som sandpapir. Bomberegnet fortsetter. Det runger i ruinene, de massive betongblokkene rister og beveger på seg, bygningsrester, stein og støv slynges rundt meg. Den øredøvende lyden gjaller i hodet. Kort stillhet. Nytt bombenedslag. Jeg er så tørr i øynene at jeg ikke engang klarer å gråte, så tett i brystet, at jeg ikke klarer å skrike. Nok en betongblokk faller ned, og det siste jeg tenker er at: Nå dør jeg, nå dør jeg, nå dør jeg. Før det blir svart.

Det drypper blod ned i bygningsmassene, de hvite betongblokkene blir rødflekkete. Knappenålsstillhet. Betongblokkene har sluttet å riste. Bombene har sluttet å falle. Ei lita og sped jente ligger mellom to betongblokker, øynene hennes er lukket, det svarte, langbølgede håret er klistret til ansiktet, halvparten av hodet er innsauset i blod.

Jeg sperrer opp øynene. Smerten skjærer igjennom hele kroppen som et prosjektil, men jeg får ikke beveget meg en millimeter. Jeg vil skrike, jeg vil gråte. Alt jeg vil er å komme meg vekk herfra. Kjære gud, hjelp meg. Hjelp meg. Hjelp meg, hjelp meg, tenker jeg, men ut kommer ikke en lyd. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget her, eller hvor lang tid jeg har igjen. Det er ingenting som tilsier om det er dag eller natt. Her nede er det helt mørkt.

Pusten forsvinner ut av den lille kroppen, hun blir blek, hjerteslagene saktner av og stopper opp. Hun rykker til, og blir borte. Et altfor kort liv er ubønnhørlig over. I ruinene graver en far desperat etter datteren med bare hendene, men kommer ingen vei. Oppløst i tårer gir han opp, kollapser og blir liggende i fosterstilling. Fra ham kommer det hule, maktesløse skrik, når han innser at det har gått altfor lang tid. Og at det ikke lengre er noe håp, om å finne datteren i live.

Kveld

av den 14. desember 2016

Ho røyker lange sigarettar. Smalare enn dei vanlege, med kvitt filter. Held dei fast med tynne fingrar, lener hovudet bak og blæs ut. Ser opp mot himmelen. «Murakami skriv om folk som ikkje ser opp», seier ho.  Stemmen går langsamt, stille. Auga fortsatt planta mot stjernene. «Ingen ser opp, og legg derfor ikkje merke til at det har dukka opp ein liten, grøn måne ved sidan av den vanlege.» På leppene hennar har det lagt seg ein blå kant. I mørkret er den ikkje tydeleg, men eg ser den. Nokre gongar tørkar ho dei med ein kvit serviett, før ho enno ein gong løftar opp vinglaset. «Det han kanskje ikkje veit,» fortset ho,  «Murakami altså, er at det er fleire månar der oppe. Vi berre ser dei ikkje. Drøssevis av månar sirklar rundt jorda, men dei er så små at ingen kan sjå dei.» Ho stumpar sigaretten i eit oskebeger, men gjer det ikkje skikkeleg. Røyken siv fortsatt opp. «Er ikkje det litt trist?» spør ho, og ser på meg. Eg har kvilt olbogane på bordet, men no løftar eg dei av. Lener meg bakover og ler. «Eg veit ikkje!» Ho smiler med auga peikande nedover. Løftar glaset og tar dei siste, raude dropane. «Skal vi ta enno ein runde?»

Jeg kikker ned på jorkloden om natten,

av den 14. desember 2016

brede felt av lys:
fiskebåter, skogbranner

menneskene lever om natten,
og det er noe som vokter:
stjerner og galakser

et tredje øye kikker ned,
og undrer seg over hvordan vi lever:
jorden kommer til liv,
mens vi sover

Gjest!!!! Maria Dorothea Schrattenholz!!!

av den 7. desember 2016

Kjære alle; jeg har gleden av å presentere et mini-intervju med Maria Dorothea Schrattenholz, en av våre fineste unge poeter. Om debuten Atlaspunkt har kritiker Mari Nymoen Nilsen skrevet:

 

«Nærliggende begreper som apokalypse, forurensing, undergang og mennesket versus teknologi gjør det mulig å lese denne samlingen med økokritisk perspektiv, og den fungerer også best der den gir rom for komplekse menneskelige erfaringer omkring mennesket i naturen/landskapet.»

 

Jeg har bedt Maria om å svare på tre spørsmål om skriving. Håper det er noe her dere kan bruke som inspirasjon!

 

 

 

1. kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

Jeg har vel alltid kjent en dragning mot det, men det var først i 2011, da jeg var 31 år, at jeg begynte å skrive for alvor. Det er mulig det var studiene innen visuell kunst som gjorde at jeg følte meg trygg nok til å uttrykke meg gjennom ord også. Jeg har alltid lest mye, men hatt litt for mye «ærefrykt» for skriving til å tørre å prøve. Skrivingen begynte med at jeg kjøpte en notatbok og bare skrev ned alt av ord og setninger jeg kom på i løpet av døgnet. Mye av det kom når jeg lå og prøvde å sove, og det var en del ganger jeg slo på lyset og skrev ned ting i halvsøvne, noe samboeren min på den tiden ikke helt forstod seg på, haha. Men det førte til at jeg etterhvert hadde en del materiale jeg begynte å sette sammen til små dikt, og så sendte jeg noen av dem til Signaler og ble antatt, og så var jeg liksom i gang. Men det tok to år med forfatterstudier (toårig Forfatterstudium i Tromsø) etter det, før jeg følte meg helt fortrolig og komfortabel med det å skrive.
2. kan du si litt om veien fra ide til bok? hvordan vet du at det er denne ideen som er best?
For min del var det en ganske lang prosess uten noen klar ide fra starten. Jeg drev og skrev på de diktene mine underveis i forfatterstudiet, og ante ikke hva det skulle bli til eller om det kom til å bli til noe helhetlig og «ferdig». Da jeg mot slutten av studiet sendte inn til forlag og fikk jobbe med redaktøren min tok prosjektet en slags form og struktur. Jeg var veldig glad for at det kunne få være science fiction, for det har jeg alltid lest mye av og drømt om å skrive, og menneskene i diktene havnet på Mars, og jeg var veldig glad for at selv om diktene spenner fra den første menneskelige opprinnelsen og inn i fremtiden, var det mulig å ha en tilnærmelig struktur i det. Det var en stund jeg følte det handlet om for mye, liksom «alt», og det var vanskelig å se for seg at trådene kunne samles. Men det kunne de, jeg trengte bare andres blikk utenfra for å få oversikt.
3. har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? noen gode skriveråd?
Skriv ned alt du kommer på. Drit i om det ikke er bra, eller om det føles ubrukelig, eller hva man nå tenker. Bare skriv det ned. Det er alltid noen ord eller setninger eller tanker som kan brukes senere. Når jeg for alvor lærte dette med å bare klippe og lime og løse opp ting jeg trodde var ferdige dikt, fikk jeg større arbeidsrom i tekstene og ting kan falle på plass på andre måter enn man først trodde. Bruk kjipe ting i livet for alt de er verdt skrivingen. Jeg har alltid slitt med søvnforstyrrelser, nå har det en slags positiv side også fordi jeg får skrevet på en annen måte enn vanlig når hjernen er i insomnia-tilstanden, bevisstheten endres litt og det kan være bra for skrivingen. Sykdom, kjærlighetssorg, oppvekst, politikk, ja alt mulig dritt kan man bruke. Ellers vil jeg jo si at det er ytterst viktig å få tilbakemeldinger fra andre. Man drukner lett i sitt eget prosjekt og det er vanskelig å se det fullstendig klart. Selv om teksten kommer fra deg og føles personlig, prøv å ta et skritt til siden og la andre gi kritikk – ha en intensjon om at du vil teksten din det beste, du vil la flest mulig potensialer blomstre i den. Teksten er ikke deg, den er seg selv. Forfatterstudier er topp, eller bruk alle ressuser du har rundt deg, venner eller andre som kan lese, start en skrivegruppe. Hør på Pedro, han er klok. Les mye, les det du liker å lese, skriv det du liker å skrive, vil du skrive science fiction-poesi eller hva som helst så gjør du bare det. Alt er mulig. 🙂

Lem for lem

av den 6. desember 2016

trekker fra meg faller
lem for bein
hodet skuldre
kne skal jeg til mine
der den banker
heller tiltåket
stirrer stirrer
ser vindu som et speil
der de løp
beina for bare ansiktet
smørt over
glasset som et hull
der trappen gikk
nesa til jorden
og dette aldri
igjen
dette siste
dette første
fugler fly gjennom
døden på vinduet
så dypt haken faller
til fang gaper som jeg svelger
av mine og meg
og du skal vite
det er ingenting her
og jeg vil bare snakke
tomt
skal jeg plukke forbi deres
spor de steg er så lange og
de smiler så smiler så
bredt som jeg aldri
aldri mer i det minste
skal jeg love
meg aldri holde aldri
løfter løfter for tungt…

Akkurat slik

av den 3. desember 2016

Eg høyrer korleis musikken strøymer gjennom hendene
til eit menneskje lik varmt vatn, og korleis buen
vedkjem strengane, slik eit menneskje
vil røra ved eit anna

Strengane knyttar seg opp mot nervelivet,
og blir ein hjartestreng, akkurat slik
navlestrengen er vår rot til liv,
og me heng saman, eg treng deg, og du
treng meg, akkurat slik

hestane held vakt, og passar på kvarandre
ute på grasslettane, når hausten kjem,
og sola ligg litt lavare for kvar oktoberdag,
til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
ned i hovuda og andleta, lik brennmerke
i huda, slik hestane blir merka,
som eit symbol på kven dei er

akkurat slik menneska vandrar i mørkret
for å finna vegen, ljoset, ein stad der ute,
som om livet er eit endelaust hav,
og det einaste ein treng er kart og kompass

når mørkret kjem, og det fryktinngytande
har tatt sin plass:

vent, akkurat slik