Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.

Mørke

av den 14. august 2015

Den kjem sånn utan vidare.
Som ureina luft i naturlandskap.
Fyst er det berre litt,
Så blir den altomfattande og tung.
Nesten umulig å bli kvitt.

hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Quiet words

av den 18. oktober 2013

Innholdet kan være sterkt og upassende for noen.

 

Lyden vekker meg alltid med et brak. En alarm som er fem ganger høyere enn jeg husker å ha stilt den til dirrer i vinduskarmen ved sengen min. Hodet verker. Jeg ser ingenting. Ingen tanker går gjennom hodet mitt annet enn at jeg må komme meg tilbake til søvnen. Jeg kan ikke være her. Jeg kan ikke være våken. Jeg vil ikke være våken.

Jeg hører søsteren min gå ned trappen utenfor rommet mitt, tramper i hvert trinn og det braker som torden. STOP! Hodet mitt verker! Jeg klarer ikke lyder. Jeg tar høretelefonene i ørene, men starter ikke den øverste sangen på spillelisten min. Jeg må ha det stille. De stenger ute lyd, de stenger ute alt. Alt annet enn stemmen som hvisker til meg. Som håner meg. Drar i meg og skjeller meg ut for hvert åndedrag jeg tar. Jeg er nummen. Låret mitt verker og jeg kan tydelig se hvorfor. Strekene er store og rød. De lyser opp og blender meg. Jeg får vondt. Ikke på grunn av smerten, den ble jeg vandt med for lenge siden. Jeg er motbydelig. Jeg kan ikke for å forakte meg selv for det jeg gjør. Handlinger er meningsløse. Alt jeg sier er bare drit som jeg selv tro gir mening. Jeg er gal. Alle vet det.

Jeg kommer meg opp og går på badet. Gårsdagens mascara er gnidd utover ansiktet mitt. Jeg ser trøtt ut. Sliten. Syk. Ingen overraskelse der. Jeg vasker fjeset mitt og prøver å fjerne alle rester før jeg legger på et nytt lag. Lag på lag med masker som jeg skal gjemme meg under resten av dagen. Det hjelper. Jeg ser litt friskere ut. Føler meg litt friskere. Stemmen er uenig. Jeg ser ut som en liten jente. Jeg ser ut som jeg er skjørbar og redd, noe som ikke er så langt fra fakta. Jeg legger et lag med eyeliner på. Sånn, litt bedre. Nå ser jeg ikke like syk ut. Men jeg føler meg ikke bra nok til å ta imot omverden enda, så jeg beholder ørepluggene. Stemmen fortsetter å snakke, så jeg stenger den ute med musikk. En unnslipning jeg må bruke alt for mye. En av mania sangene mine kommer på. Jeg føler meg ikke klar for det. Jeg er fortsatt nummen. Jeg er fortsatt vekke. Jeg finner noe akustisk og lar det fylle rommet i tankene mine mens jeg forsiktig drar på meg klærne. Ikke riv opp noen gamle sår nå da, sier stemmen. Jeg prøver. Jeg vrir og vender meg inn i bokser og gensere, prøver å dekke meg til. Jeg skal ikke vise hud i dag. Det er ikke en god dag for det. Det er det aldri.

Jeg skipper frokosten, en vane jeg bygget inn i 5. Klasse når jeg ble kalt for feit og stygg. Fra 6. Klasse når han først rørte meg og sa at det kanskje ikke var verdt det allikevel, jeg så ikke akkurat fantastisk ut. Fra 7. Klasse når vi skulle ha et eksperiment og jeg måtte veies foran alle i klassen. Det gikk ikke mer. Jeg skulle ikke ha det sånn mer. Så ingen frokost.

Ingen frokost.

Ingen lunsj.

Ingen middag.

Nei. Det skal det ikke være noe av. Pene jenter spiser jo ikke, er det ikke sånn? Men pene jenter kutter ikke opp huden sin heller. Så, kanskje jeg aldri får en sjanse.

Dagen går i baner. Time etter time sitter jeg og bare prøver å fokusere på fagstoffet. Vi har om omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i dag. Blokk dag. 7 timer med dette. En dårlig dag å ha dette temaet på, men jeg sier ikke noe. Vi skal ikke snakke om sånt. Det er tabu og ingen vil vite om stakkars lille deg.
Jeg synker inn i boken, prøver å finne noe jeg kan få ut av det. Jeg skanner side etter side og finner bare feilene. Det er ikke sånn det er. De føler seg ikke sånn. Jeg følte meg ikke sånn. Dette er bare boss. Jeg sier ingenting. Hva kan jeg si? Jeg er stille. Jeg er alltid stille. Ingen trenger å vite noe. Jeg stenger det ute.

Jeg sovner i det jeg lar hode falle på puten. Enda en vane jeg har plukket opp. Jeg må sove når jeg kan. Jeg sover heller om dagen enn om natten. Drømmene jeg får kveler meg og får meg til å bli paranoid. Det takler jeg ikke. Og jeg er sliten. Så sliten. Alltid sliten.
Dagen går og jeg sitter igjen begravd i bøker og lekser. Prøver å isolere meg. Prøver å rømme fra tankene mine. Det funker dårlig. Jeg sitter og sukker frem til jeg ikke takler meg. Jeg finner noe jeg kan drikke. Jeg er tørst. Jeg er sulten. Jeg vil ha mat. Jeg finner noe lett og lite. Et eple får duge. Det hjelper. Det er noe i hvert fall.

Jeg leser igjennom bok etter bok etter bok. Alltid en ny bok for vær uke. Jeg trenger en til hylle på veggen. Jeg har allerede fylt opp fem av de. Jeg trenger flere hyller. Jeg trenger flere bøker. Bøker hjelper. Jeg forsvinner inn i andres problemer og liv, og slipper å tenke på mitt eget. Slipper å føle meg så alene og maktesløs. Jeg trenger ikke å si noe, jeg trenger bare å lytte og forstå.
Jeg ser meg i speilet. Jeg ser fortsatt trøtt ut. Fortsatt sliten og syk. Jeg tar vekk sminken og pusser tennene. Jeg finner frem den lille kurven med alle glassene med piller. En, to, tre, fire, fem. Alle flyter i håndflaten min. Jeg tar alle samtidig, noe jeg har lært med flere års trening med medisiner og piller. Jeg kler av meg og føler meg mer naken enn noen gang. Jeg er helt eksponert og jeg er så sårbar. Og det er nå, kl. 12 om kvelden at jeg lar meg selv bryte sammen for første gang i løpet av denne dagen. Bryter sammen av slitasje, depresjon og angst. Bryter fordi jeg vet at alt dette kommer til å bli repetert i morgen. Alle dager er de samme. Alle følelser er de samme. Jeg er alltid like dårlig. Jeg blir aldri frisk.