Time present

av den 20. oktober 2015

Før du leser, kikk ut av vinduet, opp, lengre opp, opp. 

Jeg stopper opp midt i bakgården, og kikker opp. Himmelen er svart, fire stjerner, jeg vet der er flere, men man kan ikke alltid se dem, de ligger i universets indre, bak alt det mørke. Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet. Glem dem, tenker jeg, og fester blikket på slørete skyer som er så tynne at den mørke nattehimmelen skimtes gjennom. Et lys viser seg på skyene, det er lyskasterne fra det Store Huset. På øret har jeg en bølgende stemme som sier time present is time past, and time past is time future. De siste ordene hennes vekker meg, og jeg bøyer hodet tilbake, går mot inngangsdøra og tenker at universet er større enn jeg greier tenke.

På et fortau, langs en bro

av den 4. februar 2015

Og vi reiste til København den tredje uken det året. Det hele var min idé, at det var dit vi skulle. Jeg hadde sett en dokumentar om unge jenter og deres liv i byen, og tanken på å sitte på et fortau, langs en bro midt i København, likesom de unge menneskene langs Seinen i Paris. Det var kanskje Paris vi skulle reist til. Men dagen tok oss nå enn til København, og vi var likeglade om vi bare fikk en øl og en svak gulblå himmel og en fredag å forsvinne i.

De reisende (red.)

av den 24. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

De reisende

av den 23. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

som vokter over reisefolket

Uten tittel (red. 1)

av den 23. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

som vokter over vandrerne

Uten tittel 2

av den 10. november 2014

Tre tomme stoler på et lappeteppe
av fargesirklens oransjtoner
mellom en søylegang av høstkledde trær
i en hage i Paris, og en mørk mannsskikkelse
i skyggene, som kommer gående, tilfeldig,

kanskje

skal han møte en ung kvinne
på l’atelier ved Champs-Élysées
innerst i hjertet av the city of light

eller kanskje

skal han hjem
til en tom leilighet
med arr i veggene

og ett ekko

Uten tittel

av den 10. november 2014

en sørgende dis har bredd et teppe
over byen, som ligger og venter
på regnet og den første frosten
som skal invadere

tiggeren på broenden, hutrende
under et teppe, med tomme hender,
og rynkete ansikt, som om hver fure
i huden forteller en historie

om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
gatelyktene er de høyreiste natteravnene
som vokter over vandrerne

og de som ikke skal hjem