språkets drabantby

av den 25. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg
smeltes sammen,
en smeltedigel av by,
alt det vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss,

ord for nettopp denne stillheten
ord for det som ikke beveger seg
det som ikke gir lyd
en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet (vers. 3)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg
smeltes sammen,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet (red.)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd, husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det vi ikke kan se,
de stjernestille vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ribbeinstille (red.)

av den 14. mars 2017

jeg vet alt
om sene nattetimer,
ribbeinstille, forlatte bygater,
bare meg, gatelampene og
papir som vinden fanger
mellom bygårdene, mur- og betonghusene
passerer et vakkert mørke, såvidt forstyrret
av det ene sporadisk, blinkende gatelyset,

lik et snart-siste-pust,
klar til å slukkes ut,
mens natta skifter klokke
med dagen,

og et nytt lys, sola over åskammen,
lampene skrus på, lysstrime
gjennom gardinene,
rett over det venstre øyet mitt,

kom

deg opp, sier lyset, kle på deg
sola, kjenn hvordan selve livet
varmer ansiktet, tilstede
akkurat her, nå,

bevisst

hvordan mørke
blir alltid lys
kan bli mørke
vil aldri
og alltid
være mørke

for all tid

ribbeinstille

av den 10. mars 2017

jeg vet alt om sene nattetimer, ribbeinstille, forlatte bygater,
bare meg, gatelampene og papir som vinden fanger
mellom bygårdene, mur- og betonghusene
passerer et vakkert mørke, såvidt forstyrret
av det ene sporadisk, blinkende gatelyset,

lik et snart-siste-pust, klar til å slukkes ut,
mens natta skifter klokke
med dagen,

og et nytt lys, sola over åskammen, lampene
skrus på, lysstrime gjennom gardinene,
rett over det venstre øyet mitt, kom
deg opp, sier lyset, kle på deg
sola, kjenn hvordan selve livet
varmer ansiktet, tilstede
akkurat her, nå,

bevisst

hvordan mørke blir alltid lys
kan bli mørke
vil aldri og alltid
være mørke
for all tid

alt lyset vi ikke ser *

av den 13. februar 2016

dagene er kalde og mørke;
hvit frostrøyk ut av munnen
til alle som går forbi

vinduene;

et speil, og en mottaker
av liv som har blitt levd

nå og da:

tomme gater, en kald vind
som feier inn over byen
i natten; en merkverdig stillhet
kl. 03:20 natt til tirsdag

når selv taxiene står stille
og trafikklysene blinker gult
i alle retninger

og Drammenselva flyter
slik den alltid gjør.

* Tittel fra boken «Alt lyset vi ikke ser» av Anthony Doerr. Skriver for tiden dikt inspirert av boktitler.

Drømmen om Bergen

av den 15. desember 2015

Hvorfor dette rosenrøde livet i byen, spør jeg meg selv

Hva er det egentlig som lokker under denne regnskyen?

Drømmen om å bo i overfyllte blokker?

Fulle folk i gaten som går rundt og tråkker?

Lukten av overpriset kaffe i store kopper?

Gatehjørner som prydes av daffe, sultne kropper?

..

Hvorfor dette rosenrøde livet i byen, spør jeg meg selv

Hva er det egentlig som frister under regnskyen?

Et trehus som venter så spent etter gnister?

En nestenpåkjørsel av sinte bilister?

Trekkspill som lyder fra gateartister?

Egoisten i baren som aldri tipser?

..

Hvorfor dette rosenrøde livet i byen, spurte jeg meg selv

Hva var det egentlig som førte deg under regnskyen?

Var det fargre pikers blikk som flørtet med deg?

Skatter du fant i en urørt bakveg?

Fremmedes samtaler som avslørte seg?

Flaksende duers kulørte lydpreg?

..

Da en fremmed fot tok sitt første steg

Hva var det egentlig som møtte deg?

Jeg så en åpen vei som strekte seg

Og det var som om byen tilhørte meg

sannheten om stillhet: (red.)

av den 25. juni 2015

tenk deg New Yorks gater helt tomme,
uten en lyd, uten et menneske

med bare trær
kledd i oransje drakter
som en linje inn i horisonten
mellom gatelykter og høyhus

som har stilnet

Alt er stengt

av den 7. april 2015

i en fargeblind natt,
uten mennesker, uten liv

i en by, der sola sover
og månen er himmelens lampe
som stråler inn i to sorte pupiller,
vinduer, uten gardiner.

Langt borte i en dobbel virkelighet
høres lyden av et vogntog
som suser forbi

og etterlater seg hjulspor
på en ubrukt vei
utenfor byen

der bare stjernene
er naturens voktere