En uke opp i røyk

av den 25. februar 2016

En uke opp i røyk

Det var en måned som fløy

Ja en hel måned, en måned

Og så var året over

Stadige flashbacks

Faen ikke trygg når jeg sover

Jeg lover, er så desperat

for et avbekk

De fyller hodet mitt med sorger

Terroriserte lille borger

Jeg må komme meg vekk

Livet er aldri så lett

Burde fått tak i noe mekk

Føler meg som en komplett,

drittsekk

Når vi snurrer rundt i denne ringen

Nedsmelting i tredjegrad

Når du viser meg den fingen

Det ikkje nokke fett

Alle broer som har brent

En god del ting jeg skulle glemt

Definitivt ubekvem

Uforståelig kode,

Jeg kollapser oppe i hodet

Sinnsyken strømmer gjennom blodet

Rett før jeg mister troen

Blir det noe god vêr?

Jeg sitter bare her og loker, loker, loker

To uker opp i røyk

Det var en måned som fløy

Ja en hel måned, en måned

Plutselig var året over

Sjangler min vei opp i trappen

Omfavner den der knappen

Skrur alltid av det her lyset

No e det mørkt i hele huset

Men fortsatt,

fullbrakt paranoid

for at de

skal finne meg

Så forbanna fjern

Helt ekstern

fra meg og deg

og en fucked up verden

Forstyrrelser i atferden

Hektisk febrilsk, mongolid oppførsel

Når jeg svanser rundt i min etasje

Inni skallen slutter aldri maset

Jeg bor rett over en garasje

Min lille utskytingsrampe

Halvt om dagen, helt om natten

Vært sånn siden jeg fyllte atten

Kastes nokk snart ut på matten

Faller stadig utpå glatten

Tre uker opp i røyk

Det var en måned som fløy

Ja en hel måned, en måned

Plutselig var året over

Gikk tom for mine kroner

Kun meg og mine demoner

Igjen

Hallusinasjoner

Vi elsker denne angsten

Kom deg ut av den her transen

Jeg anser det

som min siste sjanse

Før det virkelig, helt sikkert, mest sannsynlig smeller

Det er nå det gjelder

Ofrer heller

mine gamle venner

For akkurat nå er det jeg trenger

En solrik utsikt hvor vannet renner

Og mine skritt kan tas helt fritt

Uten å treffe folk jeg tror jeg kjenner

Har en liste som stadig blir lenger og lenger

Nå må jeg komme meg vekk

fra en god del dritt

Dette ser ikke ut til å ha noen ende

Fire uker opp i røyk

Det var en måned som fløy

Ja en hel måned, en måned

Plutselig var året over

Over

Mørke

av den 14. august 2015

Den kjem sånn utan vidare.
Som ureina luft i naturlandskap.
Fyst er det berre litt,
Så blir den altomfattande og tung.
Nesten umulig å bli kvitt.

jeg beklager

av den 5. juni 2014

It became harder every day, to realize that I could not fix you,

I always believed I could kiss the pain away,

But it seemed like it only made it harder for you to breathe.

And my lips can’t form the word amazing enough times

For you to believe them

recovery – du er god nok

av den 15. april 2014

Jeg vet du hater denne kroppen. Jeg vet du hater den så mye at du ville heller ville ha skrubbet den ren med vaskemiddel og langt på natt overspisninger isteden for å innrømme til deg selv at du er usikker på deg selv. Men noen ganger er det bedre at du tar deg selv ned fra disse tankene enn å gjøre deg selv mindre bare for å få lårene til å passe mellom hendene dine.

Dette er din kropp, gjemt under lag og lav av hud som like godt kunne ha vært arr fra de tankene og handlingene du har rettet mot den. Men se heller på deg selv som tusenvis av lag med vann som prøver å beskytte det som ligger på bunnen. Ikke la den bli forsøplet av dårlige valg, hold den ren.

Det jeg vet om kjærlighet er at noen ganger så er den rettet så langt vekk fra oss selv slik som solen er fra jorden, men vi må vite at alle de millioner av milene som ligger i mellom er en reise som er verdt å ta, og den jetpack’en du trenger er den sunne vekten og tankemønsteret som du tar på deg.

Så slutt å kutte deg selv inn i mindre og mindre biter, slik som du gjør med maten, bare for å kunne passe inn i de minste plasser, og heller bruk den samme kniven til å skrive ditt navn og friske tanker inn i det som dro deg ned. Gjør forfriskningen din så synlig at de kan se det fra den andre siden av Mars.

Jeg vet du hater denne kroppen. Men du vil aldri finne din selvrespekt i en toalettskål eller i vannet som skyller ned restene av deg. Det snurrende vannet er bare en ide om at tynn er lik pen. Men vennen, du trenger ikke være en tannpirker for å bli sett på som verdifull eller vellykket. For det som er nydelig er en mage full av sanger og solstråler, en mage full av liv og glede at det kan holde en million sommerfugler, og de vil aldri kunne treffe veggene.

Så hold ilden i beina dine tent, og i stede for å tenke på deg selv som aldri god nok, prøv å se gleden i de små glimtene av lys som du finner, og behold de nært deg, for vennen, det er hva livet handler om.

Og jeg vet du hater denne kroppen, men det å la all vekten falle av deg slik som en fugl mister fjær vil ikke gi den kraften til å sveve, men forvandles heller til et par skjøre vinger som prøver sitt hardeste til å lette fra bakken.

Stop med å holde pusten for å holde magen inne for å få deg til å se mindre ut, og slutt å håpe på at du minsker på den måten, for det skjer ikke. Men pust heller ut. Pust ut all hatet, usikkerheten, sinne, sorgen, fortvilelsen. Pust ut nederlaget. Og fortsett å gå til alt er vekke, og det bare er godhet og kjærlighet for deg selv igjen, for det er det vennen min, som du skal lengte etter, ikke et ideale som du tror du trenger for å oppnå å være verdig noe. Du er allerede verdt mer enn de milliarder av stjerne i universet, og du, du skinner klarere enn dem alle.

Kanskje

av den 23. februar 2014

”alle ønsker og trenger oppmerksomhet” sier hun.
ja, alle trenger det, men det er ikke alle som ønsker det.
Når hun ser seg rundt på rommet jeg har dekorert med notatbøker i stede for bildet, skjønner hun kanskje hvor ensom jeg er. Kanskje hun ser lidelsen min i titlene som ligger i bokhyllen min. Kanskje hun ser hvor kamuflert jeg er fra sminken på nattbordet mitt. Kanskje hun ser at jeg ikke vil ha den oppmerksomheten, nettopp fordi jeg aldri fikk den. Kanskje, men bare kanskje, klarer hun å se meg gjennom de tårene som jeg prøver å tørke bort før hun kan se.
”kanskje du bare trenger litt mer oppmerksomhet” sier hun.
Ja, det er klart jeg trenger det. Men jeg vil ikke ha det.

Christmas Evening

av den 20. desember 2013

Finaly the day is here. The day I have been waiting for for so long. I can’t describe the feeling in my tummy. But it feels like it is going to explode , with butterflys coming out. I couldn’t wait till church was over and the evening is coming. Then, when it’s time, the Christmas evening can begin.
But I didn’t know that my faith was going to go away.

It’s today. It’s today. I jumped out of bed and ran in to mum and dad. They were still sleeping. How could they sleen today? This day is the best day ever. Better than birthdays or any other holiday. It’s Christmas. Every childs dream day. I jumped up in mum and dads bed and jumped while I sang a Christmas carol out loud. I finally woke them and made funny «wake-up»-sounds. The only other sound they made was «Stop».
– Wake up. Wake up. Wake up, I repeated again and again.
– Guess what day it is! It’s Christmas. We have to get ready for church and make dinner and all that stuff. Now! I screamed the last part in joy. Mum started to get up and get dressed, but dad didn’t move. I made him move.
– Honey, don’t jump on daddy. He’ll wake up soon, mum said with a sleepy voice. I jumped down from the bed and ran downstairs to the living-room and right to the tree. I wanted to open the presents or at least one, so I put on the «puppy-face» and walked back up to mum. She couldn’t resist the face so I got to open a little one, cause I had to save the biggest ones for later. When we were done eating breakfast, we got dressed and went to church. I love church. It’s all white, bright and pretty with all the windows. I love to sing along to the songs, even though I didn’t know the lyrics. I even got to put money in the «money-collector». Back home I played with my new toy while mum made the food and dad sat in the sofa, watching football like always.

«Ding-Dong». It came from the door. I ran over to see who it was. I’m quite small, so I couldn’t reach the doorhandle.
– Let me open it, dad said. When he did that, I saw a stranger. I felt afraid and grabbed my fathers leg in a weak attempt to hold him back. I heard mum’s voice asking who it was and, even though he winked at the strange man in the door, dad answer that it was just a salesman and said «no thanks» before he closed the door. Now I was really afraid, and wanted to ask dad who the man was and what he was doing here.

– Who was that, dad? I asked.
– No one you need to worry about, he answered indifferent.
– I saw you winking at him. I’m seven, not four, I said angrily. Dad just laughed and went back to the football. I went back to play with my toy. I saw dad walking into the kitchen and talking to mum, but I couldn’t make out the words. The door rang again, but I didn’t go to it this time. Mum did. This time grandma and grandpa came. I ran over to hug them.
– Hi, grandma. Hi, grandpa.
– Hello, honey, they answered. I felt safe now.

We sat around the table and waited for mum to bring the food. When she did, we ate until we could burst. I was full after my second plate, but the grown-ups ate much more. They ate and talked. Boring.
– Are you done eating? I asked impatient.
– You have to wait, mum said softly.
– We grown-ups like to sit and talk, she continued.
-Do you now!? I thought sourly. Why do you have to waste my «unwrapping-prestents»-time? I hoped the boring part of the day would ends soon.
After we had opened some of the presents, the door rang again. I found a chair and ran to the door and used the chair to stand on, so that it was me who opened the door this time. I fell off when I saw who stood there.
– Ho ho ho! Are you OK?, a deep voice, much deeper than dads voice, asked jolly.
– Santa? I said in wonder. My body felt paralysed and he helped me to my feet. He didn’t let go until he was sure I could stand on my own. I screamed. My mum hurried to see if I was OK. I was screaming with joy. Santa was at our house.

I got so many cool stuff and no socks, that was the best part. Mum said I had to go to sleep, so I did it a bit unwilling. My dad tucked me in the duvet and gave me a kiss on the cheek.
– Go to sleep. You need it after all this exitment, he said and hugged me.
– OK. I love you, dad, I answered and he rose from the bed and over to my door.
– Dad?
– Yes? What is it?
– Who was that man at the door before? You know, the scary one? I asked.
– I told you. A salesman. He gives people stuff, dad said and turned off the lights and closed the door.
The sad thing is, that Christmas is over for today. The good thing is that it’s a new Christmas next year.

He gives people stuff? Gives people stuff? Santa? Santa plays  a salesman? The salesman played Santa? No Santa? No Santa!

Min feil

av den 19. desember 2013

Sengen begynte å bli oversvømt

Av stilhet og hemmeligheter som gjemte seg under dynen.

Jeg lente meg over for å gi det et god natt kyss, men det skulte kom i veien,

Ved å føre tankene mine over på det dystre, mørke, lengselsfulle, som lå gjemt under dynen.

Og jeg leste for å distrahere stemmene i hode,

Men stemmen din forsvant også i bråket jeg selv lagde

 

Jeg så aldri øynene dine så glansfull

Som når du så arrene fra fortiden min,

Og skjønte hva det var, selv uten forklaring.

Og du dro meg inn i matskapet og kysset meg

Og jeg tenkte at ting vil bli bra igjen.

 

Når vi var alene, låste vi alle dårer

Inkludert våre egne

Og brukte kun tiden i hverandres underflater.

Du sa at kroppen min var et lerret,

Og du ville male på all den skjønnheten du så på den

For å motbevise hemmelighetene under dynen i det de hadde å si

 

Men med tiden ble det vanskeligere å huske

Hvordan vi egentlig fungerte

Og om vi egentlig elsket hverandre i det hele tatt

Eller om vi bare var hverandres svar på et ubestemt spørsmål.

Men jeg trodde deg fremdeles på de ordene du sa

For hvilken jente kan glemme det å høre

”Du ga alt mening for meg.”

 

Men en jente vil heller aldri glemme

De ordene de får når deres kjærlighet skjønner at det er håpløst.

”Det blir vanskeligere for hver dag, å innse at jeg kan ikke fikse deg.

Jeg trodde alltid at jeg kunne kysse smerten vekk,

men det virket som det bare gjorde det verre for deg å puste.

Og leppene mine kan ikke forme fantastisk nok ganger

For at du skal tro meg.”

 

Og etter det var det ikke lenger så liten plass i sengen mer

Ikke når du forlot dem for en annen blondines fristelser

Men jeg kan vel ikke klandre deg for at sengen er blitt kald

For det var jo tross alt, alt min feil.

 

Stillhet

av den 5. desember 2013

Alt forsvinner. Alt dør. Du eier ikke tankene dine.

Du blendes av lyset som ikke blir slippet inn, vil ikke inn. Skal ikke inn.

Det er klekkfritt rundt deg. Ingen støvkorn. Ingen tomflasker eller klær som slenger over stolen. Det rundt deg representerer det rene, friske, frie som du ikke er.

Alt er kaos. Men ingen ser det.

Strengene blir strammet. Tone etter tone, melodi etter melodi. Ord formes.

Du puster.

Hodet bøyes, og tanker bryter. Hinnen brister. Noe vil ut. Strupen strammes. Lungene fylles.

Skrik.

Ingenting.

Ikke et pip. Ikke et ord.

Det er rent, frisk, fritt rundt deg.

Men du er et kaos.

Du, og alt, vil alltid være et kaos.

For hva ellers skal du være? Lykkelig?

Er det i det hele tatt en tilstand mer? Er det en tiltatt følelse? Livsopplevelse?

Nei. Ikke for oss.

Ikke for outsiderne med tanker som styrer og ruinerer.

Den tredje verdenskrig er i gang.

Og dette kommer til å være det største nederlaget. Du kan ikke vinne.

For du kan ikke skrike.

Ikke et pip. Ikke et ord.

Stillhet.

 

 

Tomhet og lengsel

av den 24. november 2013

Han så på meg, smerte i blikket hams. Han kjenner meg for godt. Han kjenner til alt, og det dreper meg at ham så se dette. Men det var enda mer skadelig at jeg ikke hadde fortalt det.
”hva skjer med deg? Du dyttet meg konstant vekk, og jeg begynner å bli lei av det! Jeg vet du har det vondt, okei? Jeg vet! Men det betyr ikke at du kan stenge meg ute. Du har ikke lov til å dytte meg vekk. Vi er her sammen, husker du ikke?” tårene  begynte å forme seg i øynene hans, men stoltheten hans holdt dem tilbake. For selv hvor sårbare vi skulle være, ville han aldri gråte i mitt samvær. Han ville ikke vise svakhet. Det ville han aldri. Og det var vel en av grunnene til at jeg aldri ville vise svakhet heller. Vi tar fra de menneskene vi har rundt oss, formes av de, og følger deres mønstre. Vi begge skulle være så streke og modige. Vi var overlevende,  så vi måtte komme oss gjennom dette også.
”hver så snill og fortell meg hva som skjer”

Jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva som er galt. Alt jeg vet er at jeg ikke takler mer. Jeg klarer ikke å holde pusten gående mer. Jeg klarer ikke stå for meg selv mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjenner alt, hører alt. Alt jeg vil er så slå det av, og med mindre han kunne fortelle meg hvordan jeg kunne gjøre det, så ville jeg ikke ta opp styrken min ved å si noe som jeg ikke kan få noe fornuftig respons på. Jeg er i helvete. Jeg er nummen. Tom. Det er noe som mangler, men hva det er, er ukjent for meg. Og jeg vet jeg burde kjenne sorgen over at han gikk fra meg, men det er ikke grunnen til depresjonen. Heller ikke det at pappa falt av vognen igjen, noe som burde gjøre meg sur. Og det var heller ikke frustrasjonen over det at mamma ikke er rundt mer, og dermed ikke ser hva som er galt mer.
Men det er ikke det. Jeg er ikke noen av de tingene. Jeg er bare hul, og det er en nervepirrende følelse. Og det er skummelt fordi jeg vet aldri hva jeg kan gjøre når jeg er i denne tilstanden. Og jeg er redd for at jeg skal finne det ut på en dårlig måte. Jeg er redd for meg selv, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal endre.

Jeg er mitt eget monster.

Grådighet. Slu. Depresjon tar overhånd og tar tak rundt halsen. Jeg puster ikke. Beina er bundet, livet er forkortet, av de verste tanker som tar år fra mitt sinn.
Hvis ikke tomrommet snart forsvinner, er det jeg som kommer til å gå.

Alliansen vår om livet

av den 4. november 2013

Det jeg venter på er livet som kommer. Det eneste som er verdt å lide for er fremtiden jeg lengter. Når jeg sitter bak låst dør med sårene på knoken og kniven i den åpne skuffen tenker jeg på den kvelden som var så bra, den sommeren vi drakk og sang, den kvelden vi kysset hverandre og falt i søvn. Hvor mange sånne kvelder kan jeg oppleve i livet, undret jeg og låste skuffen.

12