Frank

av den 28. september 2015

Var på eitt utruleg lærerikt skrive-og inspirasjonsworkshop på laurdag (26.09.15). Då eg kom heim skreiv eg ferdig på nokre av oppgåvane me fekk.

 

Frank

 

Han heit Frank. At han berre skulle bli 29 år, var det ingen som venta. Dei smaragdgrøne auga hans hadde jo nett opna seg. Føtta hans hadde jo nett begynt å gå livets skog, i flotte sko av italiensk skinn, skostørresle 43. Ikkje lett å få tak i så store sko frå Italia. Barna hans skulle aldri få sjå han att. Heller ikkje oppleve at han gifta seg på nytt. Ekskona skulle aldri få sjå at livet til Frank kunne ordne seg utan henne. Verden ville heller aldri få oppleve Frank sine buktalingstalenter. Det kunne hende at det aldri ville skje uansett. Frank var så sjenert over at han ikkje kunne uttale bokstaven r. Den blei berre ein j. Han introduserte seg difor aldri som Frank. Takket vere foreldra hans, hadde Frank fått eit uvanleg etternamn, nemleg Bøks. Det var dette han brukte å introdusere seg med. Eller, det var det han pleide å gjere. Det ville han aldri gjere att. Noko anna Frank aldri ville få oppleve igjen, var hjortejakt. Han elska å jakte. Han kunne gå i timesvis. Opp fjell, ned daler og over elver. Oppleve så mykje idyllisk naturlandskap på jakt etter eit enkelt dyr. Noko av gleda med jakt, var at han kunne dele den eineståande opplevinga saman med bestekompisen sin, Henrik. Det var deira greie. Henrik derimot, ville aldri dra på jakt igjen. Det lova han seg sjølv der  han sto. Pinn stille. Rykande rifle. Ekkoet etter skotet framleis jomande i fjellveggane. Lyden av hjorten medan han sprang vekk mellom buskar og trær. Henrik kunne ikkje fokusere på den vakre naturen han var omgitt av. Kunne ikkje sjå korleis solstrålane som braut seg gjennom blada på trea. Dei mest hardføre blomane som framleis sto stolt på bakken eksisterte ikkje for han. Han kunne berre fokuserte på Frank. Der han låg, livlaus.

Hvilt i fred siden 08.12.13

av den 10. desember 2014

”jeg ville dra henne tilbake, så hun ikke falt så dypt. Så jeg kunne redde henne. Men hun så ikke hånden min.”

Jeg kjenner hele kroppen knytter seg sammen, og setter meg opp så det ikke er mulig å se. Rommet er lite og skrøpelig, kompakt og trist. Hvitmalingen på veggene har begynt å løsne i små flak langs kantene, og du kan se det som en gang var der. Du kan se hva som ligger bak den kalde, harde overflaten. Det er både lyse og mørke farger, mønster og noe som ligner på en menneskehånd. Det er vanskelig å se. Det står malingsutstyr i et hjørne, stige, maling, koster og ruller, alt oppå et teppe som nok skal beskytte det kalde steingulvet mot det nye, dekkende laget som skal opp på disse veggene. Jeg lurer på om de tar vekk det øverste laget med maling, prøver å finne ut av hva som egentlig er der før de prøver å dekke det til igjen. Jeg tror ikke det. Mest sannsynlig tar de nok bare de verste delene, de største flakene og fjerner de, maler over med det om skal være så nytt og fint. Jeg lurer på om hun puttet maling over sine små flak. Om hun bare dekket de over igjen og aldri tenkte på hva som lå under, eller hva som fikk dekket hennes til å gi slipp og ikke ville holde noe skjult mer.

Gud, denne kirken er deprimerende. Tenk at et like kapell som skal symbolisere lys, håp, tro og godhet nå bare er kaldt og trøtt. Det trengs mer lys her. De små runde vinduene har en begrenset mulighet på å fylle rommet med lys, og det begynner å nærme seg kveld.
”Kan vi ikke tenne lys for henne? Er det ikke det man gjør i kirken?” Ungdomspastoren ser på meg og nikker, en liten tåre i øyekroken hans. Han vet hvor glad jeg var i niesen hans, hvor nær vi var, og jeg vet det ville bety mye for ham å se. ”ja, la oss gjøre det” sier han og gester til at jeg kan gå og hente lysene. Jeg reiser meg opp og går bort til skapet som står lengst borte mot døren og åpner den nest nederste skuffen og tar ut posen med telys. I skuffen ved siden av ligger det fyrstikker, lightere og peislightere. Jeg tar alle, litt variasjon skader da ikke. Jeg tar det med tilbake til den lille ringen vi har samlet i kapellet og legger det i midten. Jeg tar selv et lys og en fyrstikk eske og tar det med bort til alteret. Jeg kysser lett lyset før jeg setter det ned og ber en rask bønn mens jeg tenner fyrstikken og gir glød til det ene lyset. Og i det flammen tar over arbeidet med å gi lys til rommet, kjenner jeg at hun er tilstede. Lyset og den godheten og varmen det gir representerer henne, og hun representerer lyset. Like etter står det to lys tent, så fire osv. til hele kapellet er lyst opp av små flammer. Hvert lys representerer et liv, og hvert lys representerer håp og godhet. Om hun bare så hvor mye lys vi skinte over mørket hun følte i seg, kanskje hun ikke hadde trengt å lukke øynene sine. Kanskje vi kunne ha reddet henne. Problemet med mennesket er at vi viser at vi bryr oss når det er for sent.

Etter det som føles som en evighet med sorg og tårer, går vi endelig ut av det falleferdige kapellet og ut i kulden. Det er nysnø på bakken og i luften, svever lett gjennom den kalde vinter brisen. Himmelen er nærmere enn før, og verden føles stor og nydelig ut. Og fra beina våre og ut gjennom hele parkeringsplassen er det et hav av lys. Alle type lys. Telys, lykter, elektriske lys, alle strødd utover den kalde, hvite bakken. De skaper en atmosfære helt ulikt noe annet jeg har sett før. Der er som om Gud har lånt oss stjernene sine for en kveld, for å minnes om den største stjernen som vi hadde mistet. Jeg kjenner på både en enorm takknemlighet og en enorm sorg. Og selv om det bare er for i kveld, så føler jeg at det vil vare i en evighet.

Alle andre har gått, men jeg står fortsatt på samme stedet og bare beundrer hvor god mennesker faktisk kan være. Samtidig så vet jeg ikke om de gjør dette pga. anger for å ikke ha gjør noe før, eller for å vise respekt for henne og familien. Uansett hva motivet er, så er jeg takknemlig. Det viser i hvert fall omtanke og medmenneskelighet, og det er noe vi trenger mer av. Og vi må snakke, vi må snakke om vanskelige ting. Hvis ikke tror folk at det er greit å såre og skade hverandre slik som vi gjør, slik at noen tilslutt gir opp på livet og resten av menneskeheten. Og i dette øyeblikket skulle jeg ønske at andre sjanse var ekte, og at det gikk an å gjøre om på ting, om bare en gang. For om jeg kunne, jeg hadde gjort alt i min makt til å bruke min andre sjanse til å gi livet tilbake til deg.

Jeg sitter i bilen min og kjører hjemover, dagdrømmer om å være liten igjen. Liten på den måte hvor når vi mente det å bli høy mente det å vokse, og at smerte var å falle av sykkelen, og at død var bare noe som skjedde med gamle mennesker. Det er sånn det skal være. Dette er ikke det livet vi så for oss når vi var 5 år gamle. Hva skjedde egentlig? Jeg prøver å pusle sammen når det begynte å gå galt, når vi begynte å vokse opp og endre mening på alt. Men det er vel et av de spørsmålene vi aldri får svar på. Alt jeg tenker er at vi er alle personlig ansvarlig for å gjøre den verden vi vokste opp i litt mer etisk og god enn den vi kom til og vokste opp i. Og når du har en dårlig dag, prøv å behandle verden litt bedre enn den behandlet deg. Livet er kort, så burde vi ikke bruke den tiden vi har på å gjøre det bedre for de som kommer etter oss? Jeg lurer på om vi er blitt de menneskene som foreldrene våre advarte oss mot.

Jeg kommer tilbake til realiteten når jeg parkerer i innkjørselen til huset, men går ikke ut. I stede lener jeg meg over til passasjer setet og roter rundt i hanskerommet etter brevet hun skrev. Hun pleide å si at den eneste måten hun viste hva hun tenkte var når hun skrev det ned, og det ble merket med så mye hun skrev og reflektere på papiret. Hun var ellers veldig stille.

Jeg tar de gamle sidene ut av konvolutten og bretter de forsiktig opp, stryker fingrene over blekk bokstavene. Det er som dagen jeg fikk det, og jeg skjønner igjen hvor fortapt jeg var uten henne og hennes meninger. Jeg kremter, som om jeg skal lese det høyt, og begynner å lese.

”Noen ganger er bare det å komme seg opp om morgenen og putte et smil om munnen en måte å putte handling bak troen din. Og jeg har følt alt fra hat til kjærlighet, fra kjærlighet til lyst, og fra lyst til sannhet. Og jeg fant ut at selv hvor stort noe kan føles eller virke, så er det aldri større enn den du er, og det du er. Og du må aldri glemme at du eier alt som har skjedd med deg. Så fortell historien din. Om mennesker ville at du skulle snakke varmt om dem skulle de ha oppført seg bedre. Det er ikke din jobb å gjøre mennesker gode igjen. Alle er hvert sitt enkelt menneske og hvert sitt sett med tanker, følelser, tro, håp og lidenskaper, akkurat som Gud hadde planlagt. Og jeg, jeg var født med glass bein og papir hud. Og hver morgen ville jeg knuse beina mine, hver ettermiddag ville jeg rive armene mine. Og om natten ville jeg ligge våken og vente på at hjertet mitt skulle stoppe opp etter alle slagene det fikk, og det ville endelig putte meg i søvn så jeg kunne finne det evige og lykkelige livet sammen med Gud som vi var lovet. Det er mitt mål, å vokse i troen min og så nå det komplette, å møte min Herre og kunne leve med han og bli tilgitt alle synder. For jeg har syndet. Jeg har ropt med full hals etter demoner som levde inni meg, jeg har gropet opp huden med kronblader og jeg har benektet at jeg var god nok for Han, for meg eller for noen andre.

Livet, har jeg funnet ut, handler ikke om å være god nok for alle andre, men for en selv. Og kanskje du er lei av å hive hjertet ditt i tomrommet mellom ribbeina dine, og kanskje du er lei av å løpe mot låste dører som du aldri får opp. Men det går fint. Alt vil gå fint til slutt, så lenge du ikke gir opp på det som virkelig betyr noe, slik som jeg gjør nå.

Jeg har levd mange liv, og opplevd flere bølgedaler enn jeg kan telle, og jeg, jeg skal hvile i fred når min tid kommer. Jeg skal kunne kjenne at vingene mine vokser og blir til noe stort, så jeg endelig kan lære å sveve over alt det vonde. Og det, det skal være en god dag”

Hun vokste aldri ut vingene sine, og hun kjente aldri på det å sveve over, hun svevde bare opp i stede. Men det er sant som hun sier, hun kom til den evige lykken og freden hos Gud, og hun skal alltid være der. Og jeg håper, hvor enn hun er, at hun ser ned på den lille, triste kirken, og ser hvor mange liv hun har berørt og hvor stor endring hun har gjort i denne lille bygden, om det så bare er for en dag, en måned eller et år. Hun vil alltid bli husket som engelen som fylte kirkeplassen med stjerner. Og det vil jeg si er en velsignelse.

Génocide

av den 8. april 2014

Vi vet ikke hva smerte er
vi vet ikke hva ensomhet er
vi vet ikke hva håpløshet bærer med seg
eller hva desperasjon virkeliggjør
for alt vi vet er feil

Vi vet ikke hva vi snakker om
vi vet ikke hvordan det er
å være alene
å ikke høre til
eller forstå
hvorfor ting er som de er

Vi vet ikke hva vi snakker om
når vi sier vi kjenner deres smerte
de er alene
deres hyl er fremmede for oss
men vi later som om vi forstår hva som skjer

De kaver og kjemper seg fram i mørket
de er alene
forlatt
vi er mange
og kikker ned på dem, mens vi hvisker
dette klarer du

Smerte, smerte og pine
ingen nåde
fra løvene i hulen
jaguarene på slettene
antiloper har det verst

De vil ikke klage
men klagesangen når oss
og rører et lite sekund noe
i oss
før vi snur om
og lar dem klare seg selv
antiloper kan også løpe
så de løper
for bare livet

 

Jack Frost

av den 18. desember 2013

He smiles

As crystals explode

Fall in a broken world

In glass

That’s the bowl he shattered

Its weight made him trip

The increasing cries

Of small people

Who shriek about things

Things they already have

 

He smiles until

His mouth is only a

Crack in the ice

 

They took that too.

Farvel

av den 12. desember 2013

Jeg kunne hørte hjertet mitt slå.

Jeg kunne høre alles hjerter slå.

Og jeg hørte tikkingen av tiden vi hadde sammen,

og tiden vi hadde igjen.

Kulden braste gjennom vinduet,

og traff oss med en intens smerte.

Alt var så intenst.

Jeg hørte øynene smerte,

holde tilbake alt til siste dråpe.

Vi skulle ikke gråte.

Vi skulle ikke si noe.

Pusten var langsom, trist og utmattet.

Lungene var lei. Hjertet var lei.

Men hun skulle vente. Hun skulle se alle.

Hun skulle gi av sitt siste.

Hun strakte hånden min, og smilte når jeg satt meg bort.

«Jeg er så stolt av deg»  Siste ordene jeg hørte.

Siste hun klarte å si.

Og jeg sa «jeg er glad i deg». Og med det gled hun bort.

Med det svever hun. Og hun danser igjen.

Og hun er med sin kjære igjen.  Hun fikk sin hvile.

Takk for alt farmor.

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.