hvis det er lys

av den 13. april 2017

Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i – hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle.

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys
være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,
la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget
og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys
skinne
på oss alle

Som Fugl føniks vil vi gjenoppstå (vers. 2)

av den 12. april 2017

Jeg fortalte det ikke da jeg publiserte den første, uredigerte versjonen av dette diktet, men da jeg skrev dette ble jeg inspirert av slampoesi. Det er en gren innenfor diktsjangeren jeg ikke har eksperimentert noe særlig med tidligere, men jeg syntes det var spennende å prøve noe nytt, og endte opp med å høre på slampoesi, eller «spoken poetry» på Youtube. Her har jeg redigert den første versjonen noe etter den gode tilbakemeldingen jeg fikk av Pedro. Men jeg jobber fortsatt med dette diktet, og kommer til å gjøre det en stund.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

av den 1. april 2017

Dette diktet er fremdeles i en redigeringsprosess, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger, da jeg ikke anser dette som ferdig ennå.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
når den verdenen du kjenner til faller sammen,
og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
hva depresjon og angst gjør med oss,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
alt på en gang, fyller oss opp med selvhat og skam, pågrunn
av hva vi har gjort med oss selv, noe vi aldri kan ta tilbake,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

diktfragmenter (2)

av den 6. mars 2017

jeg vet alt om sene nattetimer, ribbeinstille, forlatte bygater,
bare meg, gatelampene og papir som vinden fanger
mellom bygårdene, mur- og betonghusene
passerer et vakkert mørke, såvidt forstyrret
av det ene sporadisk, blinkende gatelyset,

lik et snart-siste-pust, klar til å slukkes ut,
mens natta skifter klokke
med dagen,

og et nytt lys, sola over åskammen, lampene
skrus på, lysstrime gjennom gardinene,
rett over det venstre øyet mitt, kom
deg opp, sier lyset, kle på deg
sola, kjenn hvordan selve livet
varmer ansiktet, tilstede
akkurat her, nå,

bevisst

hvordan mørke blir alltid lys
kan bli mørke
vil aldri og alltid
være mørke
for all tid.

diktfragmenter (1)

av den 6. mars 2017

skogen, et orkester, vi ikke lengre
lytter til, det sildrende vannet,
den åpne lysningens biesang,
er vi langt nok vekk fra byen,
kanskje kan vi høre
alt som ikke kan høres:
blomstenes språk – ordene på blomstring,
følelsen av å

blomstre
visne
gi bort
falle av

bli frastjålet
det vakreste
av det vakre,
farge på farge,
blad for blad.

Få og gi,
dele
mellom seg, gi det
videre til
neste årstid,

en ny generasjon,

natur.