Skog på skjerm

av den 19. april 2016

Jeg tror på det de sier
når de ikke snakker om
seg selv i rom
eller meg i tid
men dem i morgentimene

Setninger med få
personlige pronomen
bare naturens

eiker
steinrøyser
lyng
vannfall
kjenn et gresstrå mellom fingrene og en stein på panna
sildrer

jeg renner tilbake
til minuttets siste oppdatering

Time present

av den 20. oktober 2015

Før du leser, kikk ut av vinduet, opp, lengre opp, opp. 

Jeg stopper opp midt i bakgården, og kikker opp. Himmelen er svart, fire stjerner, jeg vet der er flere, men man kan ikke alltid se dem, de ligger i universets indre, bak alt det mørke. Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet. Glem dem, tenker jeg, og fester blikket på slørete skyer som er så tynne at den mørke nattehimmelen skimtes gjennom. Et lys viser seg på skyene, det er lyskasterne fra det Store Huset. På øret har jeg en bølgende stemme som sier time present is time past, and time past is time future. De siste ordene hennes vekker meg, og jeg bøyer hodet tilbake, går mot inngangsdøra og tenker at universet er større enn jeg greier tenke.

Et døgnflueliv

av den 25. mars 2014

Ved kiosken strømmer de ut fra nærmeste utested. Korte skjørt presser seg mot grå dressbukser, ut i snøen. Ut i vinternatta. Bare knær skjelver, røde kinn smiler. De har spisse sko, og snus under leppa, tenner sigaretter. Leende, hylende, hensynsløse, men redde. De lever bare for i natt. Morgendagen eksisterer ikke. Håret som lå perfekt klokken seks i går kveld, er nå klokken tre ødelagt. Strømpebuksene som var nye, er nå revne. Hvite skjorter som var rene, er nå flekkete. Røde, gule, lange flekker. Brune skinnsko er våte. Er menneskene som smilte lørdag, de samme slitne søndag? Hva endret dem? Var det hun pene tidlig på kvelden, eller hun høye litt senere. Var det han første du kysset, eller eksdama hans du lå med etterpå? De ler høyt, og kjøper mat på kiosken. Fra champagne klokken åtte, til pølse i brød klokken kvart over tre. Rødsprengte, dovne øyne møter mine. Jeg står i lang, mørk siluett, midtnattsblå og sort. Skjørt som flagrer over flate, blanke sko, gammel kåpe som ikke varmer. Jeg står alene på snøen og skriver. Lysblå negler skjelver over en lysende iPhoneskjerm. For jeg skriver best om natten, tekst som blir hel søndag. Ytrer og skildrer en jeg møtte i går, i kveld, forleden time. Musikken stilner, tiggerens bongotrommer klaprer alene mot stille vinternatt. Jenter og damer og menn og gutter trasker hjem i ørska av champagne fra i går. Vi andre tar bussen i stillhet. Pusten går rolig, og jeg savner igår.

 

Tenk

av den 7. februar 2014

Tenk om en person kom bort til deg og sa:

«Alt som alle menneskene i livet ditt har fortalt deg er løgn.»

Og det var sant. Bare tenk. De to voksne menneskene som oppdra deg er ikke dine foreldre. Gutten eller jenta du kranglet med så ofte, men samtidig er ufattelig glad i er ikke din søster eller bror. Landet du bor i heter ikke Norge. Europa eksisterer ikke. Verden er ikke rund som en ball. Det finnes ingen måne eller sol. Ikke engang universet.

Det er vanskelig å forestille seg.

Vet du hva som er løgn og hva som er sannhet? Hvordan vet du det? Jo, basert på hva noen engang fortalte deg.

Hvordan vet du at sola er gul og gresset grønt? Det er det samme som å spørre: «Hvordan vet du at du lever?»

Kanskje vi alle egentlig er døde.

 

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Jack Frost

av den 18. desember 2013

He smiles

As crystals explode

Fall in a broken world

In glass

That’s the bowl he shattered

Its weight made him trip

The increasing cries

Of small people

Who shriek about things

Things they already have

 

He smiles until

His mouth is only a

Crack in the ice

 

They took that too.

Sommernatt

av den 15. desember 2013

Vinden er en sommerfugl

Vifter glamorøst med vingene

I takt med øyelokkene mine

Med munnen

Mens fingrene krølles

Prøver å ta tak

I hjertestrengen

Slå en akkord

Et kjærtegn mot gåsehud

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.

Kanskje det er meningen

av den 23. oktober 2013

 

Kanskje ting ikke skjer for en grunn. Kanskje de ikke har en grunn eller en mening. Og kanskje vi bare finner måter å overtale oss selv om det som skjer rundt oss, alt vi opplever, har en mening. Men kanskje de ikke har det. Kanskje det ikke er noen mening med livet. Og det kanskje ikke er noen spesiell måte du skal gjøre noe på. Det er ingen plan du må følge. Det fins ingen oppskrift, eller en bok som vi får utdelt ved fødselen, hvor alle livets hemmeligheter ligger. Det er ingen bestemt måte noe skal bli gjort på. Det er ikke en spesifikk måte du skal være på. Det er ikke virkeligheten. Men det er det vi kjenner til. Vi kjenner til det stereotype livet som vi ser rundt oss. Og vi prøver så desperat å oppnå det. Vi prøver å bli det vi ser rundt oss. Vi blir opphengt i det som blir forventet av oss.

Det var det jeg beundret så mye ved henne. Måten hun oppfattet livet. Hvordan hun alltid satte ord på det. Hvordan hun brukte ord og lagde meninger og metaforer jeg kunne forstå. Hvordan hun på en eller annen måte så gjennom meg og skjønte at jeg ikke var som alle andre. Og hvordan hun fikk meg til å skjønne det. Hun lærte meg mye. Mer enn jeg noen gang kunne tro at en jente kunne lære meg. Mer enn noen kommer til å kunne lære meg.

Hun har stirret livet inn i det brutale og kalde øyne, og til tider så gjør hun det enda, og kommer til å gjøre det til hun tar sitt siste åndedrag. Hun lærte meg kunsten i å se. Å oppfatte og skjønne hva som foregikk rundt meg. Hun lærte meg at det fins mer der ute enn det som møter øyet. Og hun lærte meg at ikke alle lever som om de var ment for det.

Det er så mange store filosofer som igjennom historien har prøvd å finne ”meningen med livet” meningen til hvorfor vi er som vi er, men siden jeg traff henne, lærte hvordan hun tenkte på og hvordan hun så tingene rundt seg, skjønte jeg litt mer av hvordan jeg selv oppfatter alt. Jeg er ikke noe særlig filosofisk av meg, og ikke noe spesielt god til å snakke for meg eller om meg og mine meninger. Hvem ville uansett ha hørt på det?

”Det er så mange ideer og oppfinnelser som skal vise oss hva våre menneskelige behov er. Hva det er vi ønsker mer enn noe annet, hva vi trenger mer enn noe annet. Jeg skjønner hva de tenker, men de bør da tenke litt mer utenfor boksen enn som så. For en musiker for eksempel. Tror du mat og vann er det aller viktigste og grunnleggende for en musiker, eller tror du det er stemmen og instrumentet? Eller for en forfatter, der er det pennen og papiret.” Hun tar en bok ut av hyllen og ser lurt på meg. ”eller for en leser, så er bøkene det viktigste og mest grunnleggende. Og for kristne eller andre religioner, der hvor deres Gud er det viktigste for dem.Hvem bryr seg vel om alt det andre når de har deres mest åndelige behov akkurat ved dem til en vær tid?”
Hun er smart. Smartere enn de fleste. Og jeg tror hun har skjønt ting som vi enda stusser sånn med. For hva er egentlig meningen med livet? Mennesker har vandret på denne jorden i tusenvis av år, og enda så har ingen av oss funnet noen logisk forklaring. Men selv da så går alle å snakker om det som om det er grunnen vår til å leve. For å finne vår ”grunn”. Vår betydning og vårt livs mål. Alle er forskjellige, jeg skjønner den. Men hva om hun har rett? Hva om det faktisk bare ikke er noe bestemt. For kanskje, bare kanskje, så blir bare livet basert på hvordan du lever det, og ikke på den planen som vist skal være der for deg. Det hadde fått meg til å føle meg bedre i hvert fall, å vite at det ikke var noe ekstremt spesielt krev av meg, noe som jeg ikke viste hva var. Det er nesten litt betryggende. Jeg kan legge planen og målene for mitt eget liv, og jeg kan selv forme det slik som jeg vil. Det er ikke noe som bestemmer, ingen som har noe å si.

For livet har mest sannsynlig ikke noen stor mening. Og kanskje ting ikke skjer for en grunn. Og kanskje vi bare overbeviser oss selv om at det er grunner og meninger fordi vi er redd for å ta besluttsomme valg i livet. Jeg vet at det er skremmende nok i seg selv. Så kanskje det er en måte å sikre og beskytte oss på. Og kanskje det er meningen.

Kanskje det er meningen.