Skog på skjerm

av den 19. april 2016

Jeg tror på det de sier
når de ikke snakker om
seg selv i rom
eller meg i tid
men dem i morgentimene

Setninger med få
personlige pronomen
bare naturens

eiker
steinrøyser
lyng
vannfall
kjenn et gresstrå mellom fingrene og en stein på panna
sildrer

jeg renner tilbake
til minuttets siste oppdatering

Time present

av den 20. oktober 2015

Før du leser, kikk ut av vinduet, opp, lengre opp, opp. 

Jeg stopper opp midt i bakgården, og kikker opp. Himmelen er svart, fire stjerner, jeg vet der er flere, men man kan ikke alltid se dem, de ligger i universets indre, bak alt det mørke. Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet. Glem dem, tenker jeg, og fester blikket på slørete skyer som er så tynne at den mørke nattehimmelen skimtes gjennom. Et lys viser seg på skyene, det er lyskasterne fra det Store Huset. På øret har jeg en bølgende stemme som sier time present is time past, and time past is time future. De siste ordene hennes vekker meg, og jeg bøyer hodet tilbake, går mot inngangsdøra og tenker at universet er større enn jeg greier tenke.

På et fortau, langs en bro

av den 4. februar 2015

Og vi reiste til København den tredje uken det året. Det hele var min idé, at det var dit vi skulle. Jeg hadde sett en dokumentar om unge jenter og deres liv i byen, og tanken på å sitte på et fortau, langs en bro midt i København, likesom de unge menneskene langs Seinen i Paris. Det var kanskje Paris vi skulle reist til. Men dagen tok oss nå enn til København, og vi var likeglade om vi bare fikk en øl og en svak gulblå himmel og en fredag å forsvinne i.

Natt i byen min

av den 4. april 2014

Denne byen er for liten
for oss
jeg får ikke puste
mild vinternatt, en gylden, lys blå himmel

Vi suser gjennom stille gater
i din lave bil
tørr asfalt
det kjennes som Paris
jeg kjenner at jeg lever

Å rømme fra alt bak oss, gjennom gatene
stille, duse gater
mild vinternatt, en grønn himmel
bak ruter i en lav, sølvgrå bil
herligheten tar oss

Denne byen er for liten
vi gjør hva vi kan, farten gjør den større
hvem er vi til å dømme, ungdom i en rask bil
du er den du er
du sier ingenting
lar oss holde på
og venter til vi kommer igjen

Forglem meg ei

av den 28. mars 2014

Jeg lukket øynene
noen sekunder
og da jeg åpnet dem igjen
var hun vekk

Da stod du der
ikke forandret, men utviklet
ikke en annen
ikke den samme

Hadde opplevd verden og dens smerte
uten meg
blitt voksen
uten meg

Kollektive drømmer glemmes
Gleden vi en gang delte
svinner hen
som deg må jeg nå klare meg alene

Nei
du smilte til meg i dag
og jeg så oss i øynene dine
du glemmer meg ei

Nå.

av den 17. november 2013

I et veikryss på Danmarksplass.

Hvorfor så dårlig tid.

Fyllesyk.

Gårdagens møte med Jæger.

Kjærlighetssyk etter morgenstundens knull.

Vill i hjertet etter lørdagens farvel.

Jeg vet, jeg vet ingenting om kjærlighet.

Jeg er i et spill.

Et spill alle spiller.

Men jeg er verst.

Versting, kall meg det.

Stopp.

Jeg må tenke.

Ingen har tid.

Til å stoppe.

Jeg går den ville veien.

Veien til murene.

Likevel.

Livet blir lært.

Kan ikke stoppe nå.

Rødt.

Trygg.

Oransje.

Angrer.

Grønn.

Det er meg de venter på.

Hvilken vei.

 

 

Kanskje det er meningen

av den 23. oktober 2013

 

Kanskje ting ikke skjer for en grunn. Kanskje de ikke har en grunn eller en mening. Og kanskje vi bare finner måter å overtale oss selv om det som skjer rundt oss, alt vi opplever, har en mening. Men kanskje de ikke har det. Kanskje det ikke er noen mening med livet. Og det kanskje ikke er noen spesiell måte du skal gjøre noe på. Det er ingen plan du må følge. Det fins ingen oppskrift, eller en bok som vi får utdelt ved fødselen, hvor alle livets hemmeligheter ligger. Det er ingen bestemt måte noe skal bli gjort på. Det er ikke en spesifikk måte du skal være på. Det er ikke virkeligheten. Men det er det vi kjenner til. Vi kjenner til det stereotype livet som vi ser rundt oss. Og vi prøver så desperat å oppnå det. Vi prøver å bli det vi ser rundt oss. Vi blir opphengt i det som blir forventet av oss.

Det var det jeg beundret så mye ved henne. Måten hun oppfattet livet. Hvordan hun alltid satte ord på det. Hvordan hun brukte ord og lagde meninger og metaforer jeg kunne forstå. Hvordan hun på en eller annen måte så gjennom meg og skjønte at jeg ikke var som alle andre. Og hvordan hun fikk meg til å skjønne det. Hun lærte meg mye. Mer enn jeg noen gang kunne tro at en jente kunne lære meg. Mer enn noen kommer til å kunne lære meg.

Hun har stirret livet inn i det brutale og kalde øyne, og til tider så gjør hun det enda, og kommer til å gjøre det til hun tar sitt siste åndedrag. Hun lærte meg kunsten i å se. Å oppfatte og skjønne hva som foregikk rundt meg. Hun lærte meg at det fins mer der ute enn det som møter øyet. Og hun lærte meg at ikke alle lever som om de var ment for det.

Det er så mange store filosofer som igjennom historien har prøvd å finne ”meningen med livet” meningen til hvorfor vi er som vi er, men siden jeg traff henne, lærte hvordan hun tenkte på og hvordan hun så tingene rundt seg, skjønte jeg litt mer av hvordan jeg selv oppfatter alt. Jeg er ikke noe særlig filosofisk av meg, og ikke noe spesielt god til å snakke for meg eller om meg og mine meninger. Hvem ville uansett ha hørt på det?

”Det er så mange ideer og oppfinnelser som skal vise oss hva våre menneskelige behov er. Hva det er vi ønsker mer enn noe annet, hva vi trenger mer enn noe annet. Jeg skjønner hva de tenker, men de bør da tenke litt mer utenfor boksen enn som så. For en musiker for eksempel. Tror du mat og vann er det aller viktigste og grunnleggende for en musiker, eller tror du det er stemmen og instrumentet? Eller for en forfatter, der er det pennen og papiret.” Hun tar en bok ut av hyllen og ser lurt på meg. ”eller for en leser, så er bøkene det viktigste og mest grunnleggende. Og for kristne eller andre religioner, der hvor deres Gud er det viktigste for dem.Hvem bryr seg vel om alt det andre når de har deres mest åndelige behov akkurat ved dem til en vær tid?”
Hun er smart. Smartere enn de fleste. Og jeg tror hun har skjønt ting som vi enda stusser sånn med. For hva er egentlig meningen med livet? Mennesker har vandret på denne jorden i tusenvis av år, og enda så har ingen av oss funnet noen logisk forklaring. Men selv da så går alle å snakker om det som om det er grunnen vår til å leve. For å finne vår ”grunn”. Vår betydning og vårt livs mål. Alle er forskjellige, jeg skjønner den. Men hva om hun har rett? Hva om det faktisk bare ikke er noe bestemt. For kanskje, bare kanskje, så blir bare livet basert på hvordan du lever det, og ikke på den planen som vist skal være der for deg. Det hadde fått meg til å føle meg bedre i hvert fall, å vite at det ikke var noe ekstremt spesielt krev av meg, noe som jeg ikke viste hva var. Det er nesten litt betryggende. Jeg kan legge planen og målene for mitt eget liv, og jeg kan selv forme det slik som jeg vil. Det er ikke noe som bestemmer, ingen som har noe å si.

For livet har mest sannsynlig ikke noen stor mening. Og kanskje ting ikke skjer for en grunn. Og kanskje vi bare overbeviser oss selv om at det er grunner og meninger fordi vi er redd for å ta besluttsomme valg i livet. Jeg vet at det er skremmende nok i seg selv. Så kanskje det er en måte å sikre og beskytte oss på. Og kanskje det er meningen.

Kanskje det er meningen.