Igjen

av den 9. februar 2017



Jeg vet det ikke er bra for meg, og jeg vet det ikke er rett. Men når jeg kjenner jeg mister selv dét, så er det akkurat som om jeg mister ham igjen.

De er ikke bra for meg, og jeg lar dem ødelegge meg. Men når jeg skal be dem dra, så føles det som om han slipper mellom fingrene mine igjen. Jeg blir etterlatt igjen. Alene og kald, igjen. Blir andpusten, får vondt i brystet og skjelver… igjen.

Men jeg trenger ikke dem, egentlig. Og ihvertfall ikke ham. Det jeg trenger er å få lappet meg selv sammen. Leve igjen. Puste, igjen.

Jeg trenger ikke dem for å «passe» på meg. Jeg trenger ikke synke ned dit, sette ned mine standarder og regler for at de skal gi meg trøst. «Kjærlighet». Den falske følelsen av trygghet. Nei. Ikke mer nå.

Aldri igjen.

Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

a game of chess

av den 2. juli 2015

He made it so hard for me to love him. At one point I thought he might’ve been making it difficult on purpose, to see how much I would take before I walked away. Sometimes I did that too, because I hoped he would stay. And now, I don’t know who won, because we both gave in.

Klisjé

av den 3. april 2014

Det er en faens klisjé
at den du elsker, lar du gå
du lar han slippe fri
du lar henne fly fritt
fritt svev ut i intet, uten deg

Det er en veldig klisjé
likevel er det slik med klisjeer
at de som regel har rett
de er der for en grunn

Det er en uoverkommelig klisjé
at jeg nå lar deg gå
gå hvor du vil, jeg sier det er det samme for meg
det er greit, jeg er enig
men jeg er ikke det, egentlig
klisjeen har talt
du får fly fritt
luftig svev, og jeg håper du glemmer meg fort

Det er en vondt og grusom klisjé
at jeg nå står på bakken
igjen alene
så jeg snur meg og går
ser ikke tilbake
for da tauer jeg deg bare ned igjen
og ingenting er mer smertefullt enn det

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

207

av den 4. oktober 2013

Hun er redd. Redd for å glemme men redd for å huske. Hun er redd for å miste grepet, men enda reddere for å knytte seg.
Hun har hatt den beste sommeren hun kan huske, fordi det er akkurat det hun ikke gjør – å huske. Han er eldre. Han er langt over Susannes nivå, det er i hvert fall det hun tenker. I realiteten er det hun som har ham rundt lillefingeren, hun vet det innerst inne. Han sa det mens de lå der, krøket sammen for å få plass til begge to oppå den lille madrassen, dele sovepose for å varme den helt nakne huden ved å ligge tett inntil hverandre. Skyhøy promille som sørget for at alt som skjedde før hun sluknet var som et uvirkelig eventyr. Det var som å leve i en drøm. Glemme alt, glemme alle. Alt som foregikk utenfor festivalen var ubetydelig.
Hun har fortrengt de dumme tingene, de som hun kunne vært festivalen foruten. Likevel vil hun aldri glemme de 100 meterne de måtte gå for å komme ut av festivalområdet.

Klokken var passert tolv på formiddagen, festivalen var over. Susanne satt i en av de forlatte campingstolene og så rundt seg. Teltet hans lå der enda, de tok det ikke med seg hjem. Madrassen hun hadde tilbragt nettene på, den lå der bare. «Han er borte. Det som har skjedd her blir igjen her, akkurat som den madrassen,» hvisket en stemme i hodet hennes. Hun så bort på bordet. Alkohol, halvfulle flasker som fremdeles stod der etter i går kveld, siste kvelden. Anine var klar. «Nå må vi dra». Hun stumpet bortover, med en uggen bakrus uten å reagere videre på det. Hun hadde hatt konstant bakrus hele uken. Ingenting kjentes annerledes nå, bortsett fra et sterkt snev av savn, et enormt ønske om å spole tilbake tiden, leve denne uken om igjen resten av livet.

Hun hadde mistet all kontroll over kalenderen, men det var greit. Hva som skjedde når var ubetydelig. Det hadde skjedd. Det var det som betød noe for henne. Dessverre betød det fortsatt noe, selv nå når det hele var borte. Hvordan Tobias tilfeldigvis ble med til toalettene den første kvelden var fremdeles uklart, men det forandret alt. Alkohol, rettere sagt si store mengder sprit, hadde blitt konsumert før hun hadde hatt guts til å kaste seg over ham mens de ventet utenfor toalettene. Hvorfor akkurat ham, det visste hun godt. Hun siktet alltid på den uskyldige, den som vanligvis må ta det han får. Denne gangen var det annerledes. Han var eldre. Han burde ikke, han visste, og hun visste. Hun hadde sett det i øynene hans. Måten blikket hans vridde seg unna, det strålte av usikkerhet. Det var ikke lenger tvil om at det var ham hun ville ha. Susanne nøyer seg aldri med «det hun får». Hun tar det hun har oppnådd.

«Jeg burde ikke, herregud». Hun husker måten Tobias tviholdt den helt nakne kroppen hennes, kjente på henne mens han nølte over ordene. Studerte brystene hennes. «Du er bare så ung, jeg burde ikke,» sa han, men hendene hans rikket seg ikke fra hoftene hennes. Blikket stod fast. Susanne bare smilte. Så lenge hendene hans holdt henne fast fremfor å dytte henne unna, hadde hun ham enda på kroken. Hun visste nøyaktig hvilke knapper hun skulle trykke på herfra for at han skulle slippe taket på reglene i hodet sitt. «Det er festival, jeg har inntatt alkohol, hun er fin, hun vil ligge med meg». Flere unnskyldninger trengte han ikke for å slippe henne til. «Du har meg så sykt rundt lillefingeren og, du» sa han og stirret på henne med de brune øynene. Hun smilte til ham og så bort for å ikke drukne i de dype, uskyldige øynene hans. Blikket hans rikket seg fortsatt ikke. «Du er så fin og du».

Susanne sovnet på magen hans den natten, med armene hans over seg. Den natten som veldig snart skulle gjentas, og så gjentas enda en gang.