Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 3)

av den 17. desember 2016

Du kaster røyken i verandagulvet, og tramper på den. Tar opp en ny sigarett fra lomma, men ombestemmer deg. Du drar opp alle sammen, hiver dem utfor verandakanten, går nærmere kanten, og kikker rett ned i den svarte avgrunnen, som om du stirrer inn i deg selv. Jeg ser hvordan hendene dine skjelver, hvordan øynene dine ikke finner et fast punkt, og at du må holde deg fast i verandakanten med de dirrende hendene dine. Du stønner, mumler noe jeg ikke får helt fatt i, prøver å snu deg for å gå inn i leiligheten igjen, men faller rett i det harde betonggulvet, kaver, blir liggende, og ut av munnen din kommer noen hule skrik, som gjaller mellom høyhusene. En av naboene kommer ut på verandaen ved siden av, som for å sjekke hva disse skrikene skyldes. Det er en gammel hvithåret mann, med en stokk i den ene hånden, og en røyk i den andre. Han kikker bort på deg, der du ligger, og jeg kan se hvordan øynene hans utspiller seg.

«Hvordan går det?» roper han til deg, men du svarer ikke. Du blir liggende, nærmest urørlig nå, og jeg kan se hvordan hudfargen din har gått fra gyllen til blek. Mannen forsvinner fra verandaen, går ut i yttergangen, og drar ned håndtaket på døren inn til leiligheten din. Du har glemt å låse, og mannen kommer seg ut til verandaen, der du ligger. Han setter seg på huk ved siden av deg, senker hodet, med øret mot munnen din, som for å lytte etter pust.

«Er du våken?» sier han flere ganger, og prøver å riste i kroppen din, for å få deg til å våkne. Du kommer sakte til deg selv, og kikker opp i ansiktet til mannen.

«Hvorfor ligger du her?» spør mannen deg. Du mumler bare, får ikke fram noe, vrir deg fra side til side.

«Er du påvirket av alkohol eller narkotika?» spør han bestemt. Fortsatt ikke noe svar. Du klarer så vidt å holde øynene oppe, og går ut og inn av bevissthet.

Jeg ser at mannen tar opp en mobiltelefon, og slår et nummer. Snakker med noen, i kanskje fem minutter, før han legger den fra seg, og snur deg over i stabilt sideleie. Passer på at du ikke blir kvalt av din egen tunge, og sørger for at du får nok luft. Det går ti minutter, kanskje femten, så hører jeg lyden av sirener, og ser hvordan blålysene blinker i mørket. Ambulansen stopper rett utenfor, og ut kommer to menn i gule dresser, med en båre mellom seg. De løper inn, tar heisen, og er oppe på et blunk. Jeg ser de går raskt ut på verandaen, den ene setter seg på huk, og prøver å prate rolig til deg.

«Er du våken?» spør den yngste av de to mennene, som har brunt, kortklipt hår, og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han rister i deg en gang, to ganger, tre ganger, men får ingen respons.

«Hvor lenge har han ligget her?» spør ambulansesjåføren den gamle mannen.

«Jeg vet ikke, men jeg tror han må ha ligget her en stund. Jeg hørte noen høylytte skrik utenfra, og lurte på hva i all verden det var. Så gikk jeg ut på min egen veranda, og oppdaget at han lå her ute, nesten livløs. Det var da jeg reagerte, gikk ut i gangen, og ved et lykketreff hadde han glemt å låse døren. Det var slik jeg kom meg inn her,» forteller den gamle mannen.

«Vet du om han har tatt noe?» spør den andre ambulansearbeideren.

Den gamle mannen rister på hodet igjen.

«Nei, det vet jeg ikke,» sier han.

Ambulansearbeideren nikker til ham.

«Takk for hjelpen,» sier han. «Du kan nok gå inn til deg selv igjen nå. Vi skal ta oss av ham,» sier han beroligende.
Den gamle mannen forsvinner inn til seg selv igjen, og de to ambulansearbeiderne løfter deg opp på båren, spenner deg fast, og tar deg med ned i ambulansen. Båren skyves inn, og en maske kommer på over ansiktet ditt. En venekanyle blir satt i det venstre håndleddet, en væskepose blir hengt opp på et stativ. Blålysene og sirenene kommer på.

*

Når du våkner, er alt hvitt. Du kikker forfjamset rundt deg. Ved sengen sitter en dame i uniform. Du forsøker å bevege armene og beina, men de er spent fast med noe som ligner på reimer. Du prøver å rive deg løs, kaster deg fra side til side, så langt det går. Damen løser ut alarmen, og inn stormer det to andre pleiere, som må holde deg nede, og strammer reimene ytterligere, så du ikke skal kunne skade deg selv.
«Hvorfor i helvete er jeg her, hva er det dere vil?» skriker du, og prøver å komme deg ut av grepet til pleierne, men mislykkes gang på gang. En sprøyte blir satt i låret ditt, og nok en gang blir alt svart.

*

Sola steker rett i ansiktet ditt, og gardinene er trukket fra. Det er ikke lenger natt. Damen i uniform er borte. I stedet sitter det en mann med et morskt uttrykk i ansiktet der. Han kikker bort på deg, reiser seg, og går bort til sengen. Blir stående en stund, kikker på deg, med et observant blikk.

«Hvordan er det med deg?» spør han med grov, dyp stemme. Står der avventende, observerer hvordan du beveger deg og hvordan du oppfører deg.

«Det går dritt. Kan du svare meg på hvorfor jeg er her nå?» svarer du sint.

«Du ble funnet bevisstløs på din egen veranda. Blodprøvene viste at du hadde en promille på over 4,5. Du burde være glad for at du lever,» svarer den mannlige vakten nøkternt.

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 2, redigert)

av den 31. august 2014

Jeg har sett henne i lyset av gatelyktene, tror jeg, men noen ganger er jeg ikke sikker. Kanskje er det bare ønsketenkning fra min side, men jeg har sett henne. Jeg har det. Jeg lover. Hun har stått der med hodet vendt mot vinduet mitt, i flere timer av gangen, med hendene hengende nonchalant langs sidene, og bare sett mot meg. Øynene våre har møttes, og jeg har kjent hvordan hjertet galopperer i 110 kilometer i timen. Alt jeg vil er å kunne stå slik for alltid, slik at jeg kan se ansiktet hennes som åpner seg, og det vibrante smilet jeg aldri glemmer. Kjenne de myke leppene hennes inntil mine, kjenne det brunbølgede håret kile meg i ansiktet, og det å kunne se rett inn i henne, gjennom de dypgrønne øynene. Faen, som jeg vil se henne igjen. Jeg hadde gjort hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare jeg kunne lagt hodet mitt på skulderen hennes igjen, bare jeg kunne kjent hendene hennes rundt meg, bare jeg kunne latt meg selv falle igjen. En gang til, bare en gang til.

Hun er ikke borte, men tilstede. Her, sammen med meg. Jeg åpner døra ut til verandaen, går ut, fisker opp en røyk fra bukselomma, på den samme jeansen jeg hadde på meg den dagen alt forandret seg. Jeg tar opp lighteren og tenner sigaretten. Puster inn nikotinen, kjenner hvordan den går helt ned i lungene, og jeg blåser røyken ut mellom leppene, slik at det dannes noe som ligner på røykringer. Faen, faen, faen, skriker jeg så høyt jeg klarer, og det er først når jeg hører den hese, skingrende stemmen min, at det går opp for meg hvor gal jeg høres ut. Hvis hun bare hadde vært her, kunne hun trøstet meg, løftet meg ut av dette hullet, som aldri ser ut til å fylles. Jeg skulle ønske det gikk an å gå tilbake i tid, forandre, gjøre det jeg aldri fikk gjort. Hvorfor måtte dette skje meg? Hvorfor? roper jeg så høyt, at hele Oslo må høre meg, men det blåser jeg i. Jeg bryr meg ikke om noe som helst lenger.

Jeg tar røyken opp til munnen igjen, tar ett drag, to drag, tre drag, men puster ikke ut røyken, og får et massivt hosteanfall. For et røykesvin jeg er, tenker jeg, og kikker utover Carl Berners plass, som nå er badet i mørke. Den irriterende og øredøvende lyden av sirener kommer nærmere og nærmere. De vante bylydene natt til lørdag. Biler som tuter. Mennesker på by’n som hoier og skriker. Ufyselig dunkemusikk som kan høres på flere kilometers avstand. Folk sier at New York aldri sover, men det gjør ikke Carl Berners plass heller. Forbanna drittplass.

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 2, uferdig)

av den 30. august 2014

Jeg har sett henne i lyset av gatelyktene, tror jeg, men noen ganger er jeg ikke sikker. Kanskje er det bare ønsketenkning fra min side, men jeg har sett henne. Jeg har det. Jeg lover. Hun har stått der med hodet vendt mot vinduet mitt, i flere timer av gangen, med hendene hengende nonchalant langs sidene, og bare sett mot meg. Øynene våre har møttes, og jeg har kjent hvordan hjertet galopperer i 110 kilometer i timen. Alt jeg vil er å kunne stå slik for alltid, slik at jeg kan se ansiktet hennes som åpner seg, og det vibrante smilet jeg aldri glemmer. Kjenne de myke leppene hennes inntil mine, kjenne det brunbølgede håret kile meg i ansiktet, og det å kunne se rett inn i henne, gjennom de dypgrønne øynene. Faen, som jeg vil se henne igjen. Jeg hadde gjort hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare jeg kunne lagt hodet mitt på skulderen hennes igjen, bare jeg kunne kjent hendene hennes rundt meg, bare jeg kunne latt meg selv falle igjen. En gang til, bare en gang til.

Hun er ikke borte, men tilstede. Her, sammen med meg. Jeg åpner døra ut til verandaen, går ut, fisker opp en røyk fra bukselomma, på den samme jeansen jeg hadde på meg den dagen alt forandret seg. Jeg tar opp lighteren og tenner sigaretten. Puster inn nikotinen, kjenner hvordan den går helt ned i lungene, og jeg blåser røyken ut mellom leppene, slik at det dannes noe som ligner på røykringer. Faen, faen, faen, skriker jeg så høyt jeg klarer, og det er først når jeg hører den hese, skingrende stemmen min, at det går opp for meg hvor gal jeg høres ut. Hvis hun bare hadde vært her, kunne hun trøstet meg, løftet meg ut av dette jævla hullet, som aldri ser ut til å fylles. Jeg skulle ønske det gikk an å gå tilbake i tid, forandre, gjøre det jeg aldri fikk gjort. Høre de tre ordene, som betyr alt, igjen og igjen. Men det skjer ikke, det skjer ikke, det skjer ikke. Hvorfor måtte dette skje meg? Hvorfor? roper jeg så høyt, at hele Oslo må høre meg, men det gir jeg faen i. Jeg bryr meg ikke om noe som helst lenger.

Jeg tar røyken opp til munnen igjen, tar ett drag, to drag, tre drag, men puster ikke ut røyken, og får et massivt hosteanfall. For et jævla røykesvin jeg er, tenker jeg, og kikker utover Carl Berners plass, som nå er badet i mørke. Den irriterende og øredøvende lyden av sirener kommer nærmere og nærmere. De vante bylydene natt til lørdag. Biler som tuter. Mennesker på by’n som hoier og skriker. Ufyselig dunkemusikk som kan høres på flere kilometers avstand. Folk sier at New York aldri sover, men det gjør faen ikke Carl Berners plass, midt i Oslo heller. Forbanna drittplass.

Mea memoriae

av den 10. august 2014

I do not know where I am or where I have ended up. All I know is that I meant something to someone.

To them.

This is how my story starts. I see my life in replay and my childhood flies by. In particular, one memory is stronger than the others. There is a woman with blond hair and a floral dress, who laughs with a crystal clear laughter. She smiles when I come running towards her, and I throw myself into her embrace. The embrace only lasts for a few seconds, but I remember this incident as one of my earliest childhood memories. I cannot have been more than two and a half, yet this woman was one of the dearest things I had.

At the time her face was bright, I remember how she smiled and how she hugged me when I needed it. One day her smile was no longer there, her skin was pale, she was thin, her hands were shaking. When I tried to hug her, it smelled strongly of alcohol. One day when my father had picked me up from kindergarten, she lied on the couch with bottles of beer and wine all over the place. I ran up to her and tried to wake her up, but I failed. I shaked her shoulders, almost hit her in the face, but she did not wake up. My father tried to pull me away, at first he did not manage, but then he took a strong grip around me and sat me down in my bedroom. I remember my father trying to wake up my mother several times, he tried to talk to her, but it did not work. I did not know then that she was gone, but the years that has gone by afterwards, I have been told what really happened.

It feels a long time ago, as if all that is left of her is a shadow, or not even that. She is not here anymore, and it feels like I am not either. I remember when this woman took me to my very first day of preschool. She held my hand and squeezed it hard. I think she must have been more nervous than me. When we were separated she hugged me, and I could see that her lip trembled.

“It is all good. Just go,” she said and smiled nervously.

I smiled back and waved before I ran to the other children. It was suddenly quiet when I came running into the classroom. I could not really see why. Some children in the back row giggled quietly as they glanced mischievously at me. I stood there for a while, until I saw an empty desk and sat down. The clock on the wall ticked slowly towards half past eight when the hour was supposed to start. I was quickly pulled out of my own thoughts, when the teacher came in and closed the door behind her.

“Good morning, children,” she greeted as she looked over the class.

“Today is your first day at school, and I think that we should use this day to get to know each other.”

I noticed that the children around me began to talk. I looked up at the teacher; she stood there quietly and shushed on the children who were yelling.

“Now it is enough with all this trouble,” she shushed.

“Let us rather make a name game, and get to know each other.”

All the children went out on the floor and stood in a ring. I remember it particularly well. I came next to a girl with pigtails and a bright red dress. She took my hand and smiled. I smiled back.

“Everyone should say their names one by one,” the teacher said:
“Ine, Henriette, Ole, Anna Bella, Sophie, Nils, Thomas …”

I remember my stomach knotted up, when it was approaching my turn. My hands began to tremble, I tried as best I could to keep it in check. I would really not want anyone to notice that I was nervous. The teacher pulled me abruptly out of my own thoughts again.

“May you say your name?” she asked friendly.

“Who, what, I …?” I replied, confused.
The other children started laughing. The teacher nodded at me.

“Yes, it is your turn.”

As I was saying my name, I did not produce a sound. My voice was gone. I tried to clear my throat and cough, but it did not come back. Several of the children broke out into laughter.

Fifteen years later we met again at a reunion party. They recognised me, but did not meet my gaze. Some of them came up to me and it is rare I see adult men to tears, but it happened that is.

“I am truly sorry for everything and wish I could take it back, but I cannot. Nonetheless, I hope you will forgive me,” they said in turn.

I must admit I was overwhelmed and I really had not expected them to come over to ask for forgiveness. I had one voice inside that said that I should forgive them, yet there was another voice that said I should not. I thanked them for their words and never saw them again. In a way I thought it was too late coming back fifteen years later, because they wanted to be friends. On the other hand, I think it was brave of them. The rest of the evening I hung out with my real friends; those who always had been there for me and who supported me through the ups and downs.

It was night. The party was long over, and I went out on the porch with a glass of champagne in my left hand. The moon shone bright and clear. I sipped champagne and thought of the evening’s events. How my life had been and what I had achieved. Even with my experiences I could feel tingling in my body of bliss. Whether it only lasted for a few seconds, I knew that I had meant something to someone.

To them.

I do not know where I am or where I have ended up. I do not know whether I am alive or whether I am dead. My eyes are open and I see the world in a whole new perspective. The voices are silent. It is bright.

I wake up and it is dark. I hear the song from my own funeral. Every bench in the church is full of people who once meant something to me, and people I have meant something to. I do not know how long I have been here, or how long it will be. There is no time or place.

The sound of singing grows from the floor and up in every corner of the church, through their tear-stained faces and down in my cabin. The priest faces the assembly. I see all the flowers, eyes closing; I hear the sound of singing being slowly erased.