Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.

Klisjé

av den 3. april 2014

Det er en faens klisjé
at den du elsker, lar du gå
du lar han slippe fri
du lar henne fly fritt
fritt svev ut i intet, uten deg

Det er en veldig klisjé
likevel er det slik med klisjeer
at de som regel har rett
de er der for en grunn

Det er en uoverkommelig klisjé
at jeg nå lar deg gå
gå hvor du vil, jeg sier det er det samme for meg
det er greit, jeg er enig
men jeg er ikke det, egentlig
klisjeen har talt
du får fly fritt
luftig svev, og jeg håper du glemmer meg fort

Det er en vondt og grusom klisjé
at jeg nå står på bakken
igjen alene
så jeg snur meg og går
ser ikke tilbake
for da tauer jeg deg bare ned igjen
og ingenting er mer smertefullt enn det

Tenk

av den 7. februar 2014

Tenk om en person kom bort til deg og sa:

«Alt som alle menneskene i livet ditt har fortalt deg er løgn.»

Og det var sant. Bare tenk. De to voksne menneskene som oppdra deg er ikke dine foreldre. Gutten eller jenta du kranglet med så ofte, men samtidig er ufattelig glad i er ikke din søster eller bror. Landet du bor i heter ikke Norge. Europa eksisterer ikke. Verden er ikke rund som en ball. Det finnes ingen måne eller sol. Ikke engang universet.

Det er vanskelig å forestille seg.

Vet du hva som er løgn og hva som er sannhet? Hvordan vet du det? Jo, basert på hva noen engang fortalte deg.

Hvordan vet du at sola er gul og gresset grønt? Det er det samme som å spørre: «Hvordan vet du at du lever?»

Kanskje vi alle egentlig er døde.

 

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt