Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 3)

av den 17. desember 2016

Du kaster røyken i verandagulvet, og tramper på den. Tar opp en ny sigarett fra lomma, men ombestemmer deg. Du drar opp alle sammen, hiver dem utfor verandakanten, går nærmere kanten, og kikker rett ned i den svarte avgrunnen, som om du stirrer inn i deg selv. Jeg ser hvordan hendene dine skjelver, hvordan øynene dine ikke finner et fast punkt, og at du må holde deg fast i verandakanten med de dirrende hendene dine. Du stønner, mumler noe jeg ikke får helt fatt i, prøver å snu deg for å gå inn i leiligheten igjen, men faller rett i det harde betonggulvet, kaver, blir liggende, og ut av munnen din kommer noen hule skrik, som gjaller mellom høyhusene. En av naboene kommer ut på verandaen ved siden av, som for å sjekke hva disse skrikene skyldes. Det er en gammel hvithåret mann, med en stokk i den ene hånden, og en røyk i den andre. Han kikker bort på deg, der du ligger, og jeg kan se hvordan øynene hans utspiller seg.

«Hvordan går det?» roper han til deg, men du svarer ikke. Du blir liggende, nærmest urørlig nå, og jeg kan se hvordan hudfargen din har gått fra gyllen til blek. Mannen forsvinner fra verandaen, går ut i yttergangen, og drar ned håndtaket på døren inn til leiligheten din. Du har glemt å låse, og mannen kommer seg ut til verandaen, der du ligger. Han setter seg på huk ved siden av deg, senker hodet, med øret mot munnen din, som for å lytte etter pust.

«Er du våken?» sier han flere ganger, og prøver å riste i kroppen din, for å få deg til å våkne. Du kommer sakte til deg selv, og kikker opp i ansiktet til mannen.

«Hvorfor ligger du her?» spør mannen deg. Du mumler bare, får ikke fram noe, vrir deg fra side til side.

«Er du påvirket av alkohol eller narkotika?» spør han bestemt. Fortsatt ikke noe svar. Du klarer så vidt å holde øynene oppe, og går ut og inn av bevissthet.

Jeg ser at mannen tar opp en mobiltelefon, og slår et nummer. Snakker med noen, i kanskje fem minutter, før han legger den fra seg, og snur deg over i stabilt sideleie. Passer på at du ikke blir kvalt av din egen tunge, og sørger for at du får nok luft. Det går ti minutter, kanskje femten, så hører jeg lyden av sirener, og ser hvordan blålysene blinker i mørket. Ambulansen stopper rett utenfor, og ut kommer to menn i gule dresser, med en båre mellom seg. De løper inn, tar heisen, og er oppe på et blunk. Jeg ser de går raskt ut på verandaen, den ene setter seg på huk, og prøver å prate rolig til deg.

«Er du våken?» spør den yngste av de to mennene, som har brunt, kortklipt hår, og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han rister i deg en gang, to ganger, tre ganger, men får ingen respons.

«Hvor lenge har han ligget her?» spør ambulansesjåføren den gamle mannen.

«Jeg vet ikke, men jeg tror han må ha ligget her en stund. Jeg hørte noen høylytte skrik utenfra, og lurte på hva i all verden det var. Så gikk jeg ut på min egen veranda, og oppdaget at han lå her ute, nesten livløs. Det var da jeg reagerte, gikk ut i gangen, og ved et lykketreff hadde han glemt å låse døren. Det var slik jeg kom meg inn her,» forteller den gamle mannen.

«Vet du om han har tatt noe?» spør den andre ambulansearbeideren.

Den gamle mannen rister på hodet igjen.

«Nei, det vet jeg ikke,» sier han.

Ambulansearbeideren nikker til ham.

«Takk for hjelpen,» sier han. «Du kan nok gå inn til deg selv igjen nå. Vi skal ta oss av ham,» sier han beroligende.
Den gamle mannen forsvinner inn til seg selv igjen, og de to ambulansearbeiderne løfter deg opp på båren, spenner deg fast, og tar deg med ned i ambulansen. Båren skyves inn, og en maske kommer på over ansiktet ditt. En venekanyle blir satt i det venstre håndleddet, en væskepose blir hengt opp på et stativ. Blålysene og sirenene kommer på.

*

Når du våkner, er alt hvitt. Du kikker forfjamset rundt deg. Ved sengen sitter en dame i uniform. Du forsøker å bevege armene og beina, men de er spent fast med noe som ligner på reimer. Du prøver å rive deg løs, kaster deg fra side til side, så langt det går. Damen løser ut alarmen, og inn stormer det to andre pleiere, som må holde deg nede, og strammer reimene ytterligere, så du ikke skal kunne skade deg selv.
«Hvorfor i helvete er jeg her, hva er det dere vil?» skriker du, og prøver å komme deg ut av grepet til pleierne, men mislykkes gang på gang. En sprøyte blir satt i låret ditt, og nok en gang blir alt svart.

*

Sola steker rett i ansiktet ditt, og gardinene er trukket fra. Det er ikke lenger natt. Damen i uniform er borte. I stedet sitter det en mann med et morskt uttrykk i ansiktet der. Han kikker bort på deg, reiser seg, og går bort til sengen. Blir stående en stund, kikker på deg, med et observant blikk.

«Hvordan er det med deg?» spør han med grov, dyp stemme. Står der avventende, observerer hvordan du beveger deg og hvordan du oppfører deg.

«Det går dritt. Kan du svare meg på hvorfor jeg er her nå?» svarer du sint.

«Du ble funnet bevisstløs på din egen veranda. Blodprøvene viste at du hadde en promille på over 4,5. Du burde være glad for at du lever,» svarer den mannlige vakten nøkternt.

Barna i Aleppo

av den 15. desember 2016

Jeg heter Ana, og er 12 år. Jeg sover ikke. Jeg klarer såvidt å puste. Brystet mitt snører seg sammen. Hjertet mitt banker i hundre kilometer i timen. Svetten pipler nedover pannen min. Håndflatene mine er klamme. Pappa, pappa, hvor er du? Alt jeg ser og kjenner er betong. Det er dørgende stille, bortsett fra noen få drypp. Jeg ligger kilt fast mellom de massive betongblokkene i ruinene. Den største, over brystet, kveler meg sakte. Hvert åndedrag, forgjeves. Støvet tørker meg ut, munnen og halsen min, som sandpapir. Bomberegnet fortsetter. Det runger i ruinene, de massive betongblokkene rister og beveger på seg, bygningsrester, stein og støv slynges rundt meg. Den øredøvende lyden gjaller i hodet. Kort stillhet. Nytt bombenedslag. Jeg er så tørr i øynene at jeg ikke engang klarer å gråte, så tett i brystet, at jeg ikke klarer å skrike. Nok en betongblokk faller ned, og det siste jeg tenker er at: Nå dør jeg, nå dør jeg, nå dør jeg. Før det blir svart.

Det drypper blod ned i bygningsmassene, de hvite betongblokkene blir rødflekkete. Knappenålsstillhet. Betongblokkene har sluttet å riste. Bombene har sluttet å falle. Ei lita og sped jente ligger mellom to betongblokker, øynene hennes er lukket, det svarte, langbølgede håret er klistret til ansiktet, halvparten av hodet er innsauset i blod.

Jeg sperrer opp øynene. Smerten skjærer igjennom hele kroppen som et prosjektil, men jeg får ikke beveget meg en millimeter. Jeg vil skrike, jeg vil gråte. Alt jeg vil er å komme meg vekk herfra. Kjære gud, hjelp meg. Hjelp meg. Hjelp meg, hjelp meg, tenker jeg, men ut kommer ikke en lyd. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget her, eller hvor lang tid jeg har igjen. Det er ingenting som tilsier om det er dag eller natt. Her nede er det helt mørkt.

Pusten forsvinner ut av den lille kroppen, hun blir blek, hjerteslagene saktner av og stopper opp. Hun rykker til, og blir borte. Et altfor kort liv er ubønnhørlig over. I ruinene graver en far desperat etter datteren med bare hendene, men kommer ingen vei. Oppløst i tårer gir han opp, kollapser og blir liggende i fosterstilling. Fra ham kommer det hule, maktesløse skrik, når han innser at det har gått altfor lang tid. Og at det ikke lengre er noe håp, om å finne datteren i live.

Forgjengelighet

av den 3. desember 2016

Du står midt i en åker, og lar natta være et maleri, i de kullsvarte pupillene dine. Du strikker med de grasstråene du kan finne. På et tidspunkt lurer du på hvordan du havnet der, og langt borte hører du bruset fra det gurglende havet, som puster og lever og vokter. I hendene har du et oransjefarget blad, og du lurer på hvordan det havnet der. Du lurer på hvordan Gud kunne skape noe så vakkert, når det en dag skal forlate denne verden, når det en dag skal dø, og aldri komme tilbake.

Du står midt i en åker, og lar greinene dine være tusen hender, som griper om verden og gir alle dem som trenger det en klem, noe å holde i, noe å tro på. Du har blitt deres religion, slik jeg en gang var min egen tro. Ringene symboliserer alle livene som har levd samtidig med deg, og som du har påvirket på ulikt vis. Du har et oransjefarget blad i hendene, og du løfter det så høyt du bare kan, slik at alle kan se hvor stolt du er, og du lar alle de hundrevis av bladene du en gang hadde fly av sted, og tillater stillheten å være høyere enn det du kan høre.

Du står midt i en åker, og hver gang du blunker forandres en liten bit av verden rundt deg. Du har på deg en svart kåpe, og den rekker deg rett over knærne. I hånden har du en veske, og du lurer på hva du en gang hadde i den, og du antar at den om noen timer vil være borte, og du vil lure på hvor den ble av eller om du noensinne hadde den. Himmelen henger lavt, og fremtiden råtner i øyekanten din. Du kikker opp, og ser tåken henger blant greinene i oransje, grønt og gult mens du lurer på hvordan du havnet her, eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

Du våkner i åkeren.

Natta er et maleri, i de kullsvarte pupillene dine.

Alt du ser er skikkelsen din, som om det aldri eksisterte.

Du ser fremdeles ikke, og lurer på hvordan du havnet her
eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

(Skrevet i 2012)

En merkelig jente

av den 1. august 2016

Det var en regel i klasse 3B ved Stavanger katedralskole at ingen snakket med Mathilda Sørensen. Den selv lite taletrengte jenten satt alene ved plassen nærmest utgangen. Herfra kunne hun, om behovet ble sterkt nok, raskt smyge seg ut for prisen av en anmerkning idet lyden av døren som lukket seg bak henne, ikke så ulik som den av noen som svelger, gjorde alle oppmerksomme på hennes urettmessige fravær. Jenten skjøv nå noe av det mørke, tynne håret sitt bak det ene øret. Foran tavlen styrte læreren, som akkurat hadde kommet inn i klasserommet, med spennene til skinnskuldervesken sin på det slitne kateteret foran tavlen. Det stod igjen tilsmussede skisser av molekyler i kritt bak ham, skjorteryggen hans allerede litt hvit fra da han hadde kommet bort i det. Mathilda så heller mot de høye vinduene langs veggen lengst unna henne. Himmelen var fortsatt nesten helt klar og solen fikk snøen, som hun tidligere hadde knirket seg gjennom i de gule gummistøvlene sine, til å glitre stadig nye steder ettersom øynene hennes gled over den. Hun tenkte det var som om stjernene hadde falt ned fra himmelen samme natt og knust som kolossale vaser i tusen millioner, hvite sandaktige biter. Mathilda skyndte seg å skrive den lure formuleringen ned et sted.

Som mange andre hadde hun kommet for sent den samme morgenen. Det ble sagt at den værfaste køen hadde ålt seg helt fra Madla sentrum, og frem til langfriminuttet hadde det fortsatt å renne inn nye elever til de halvtomme klasserommene, slitne og rødmende fra kulden som hoper av foreldreløse etter en krig. En stund hadde Mathilda, mens hun selv satt fast, latt seg underholde av alle de oppgitte, voksne menneskene som kom ut for å stå på tærne og kikke over de endeløse biltakene foran seg før de hoderistende satte seg inn i varmen igjen for å fortsette å skifte radiostasjoner, men så hadde hun blitt opptatt av jenten som hadde plassen bak henne i bussen og gråtkvalt hvisket i mobiltelefonen sin til kjæresten sin. Det var bare bussjåførene som ikke lot til å la seg plage særlig av påkjennelsen. Mens Mathilda litt senere igjen hadde krympet seg for varme i det grå bussetet sitt, pyntet med rette linjer og små geometriske former i primærfarger, hadde hun lurt på om det var en kulturell forklaring på dette. Det fikk henne jo alltid til å smile hvordan de hovedsaklig polske, EØS-innvandrede bussjåførene vinket til hverandre når de kjørte forbi hverandres busser, så ulikt kjølige nordmenn. Kanskje, mens sjåførene stoisk ventet ved sine skipsaktige ratt på at snøen skulle falle for Stavanger, Norges nesten bestandig forskyede oljehovedstad med en nedbørsmengde nær Afrikas regnskoger, var det den samme tålmodigheten som slo inn som hadde fått det polske folk gjennom tiår med brødkøer og byråkrati før generalen og statsministeren Piotr Jaroszewicz med sine endeløse pakter og pekefingre endelig hadde møtt sin ende! I sine siste år, hadde nylig Mathilda dypt fascinert lest i National Geographic, hadde det tidligere statsoverhodet blitt svært paranoid og forsiktig. Til slutt hadde han likevel blitt funnet på hjemmekontoret sitt med hodet sårt fra sløve slag påført mens han ennå var i live og et belte trangt spent rundt halsen etter en antikk isøks han selv en gang stolt hadde stilt ut på skrivebordet sitt. Eller kanskje bussjåførene bare var rolige fordi de var de eneste som faktisk var der de skulle være og kunne føle de brukte tiden produktivt; de ville uansett blitt sittende hvor de var, og dette var i det minste en forandring fra hverdagen.

Latter i det ene hjørnet av klasserommet fanget Mathildas oppmerksomhet. I sentrum for det var Anita Lyngstad som satt og pirket i pastaskruene på bunnen av det gjennomsiktige salatbegeret sitt med en hvit plastgaffel mens hun ventet på at timen skulle begynne. Hun var en munter jente med kort, mørkt hår – og klassens representant i elevrådet. Den skjærende lyse stemmen hennes og hvor naiv hun noen ganger kunne være, blant annet eksemplifisert av alle gangene hun la den bærbare datamaskinen sin igjen på en tilfeldig trapp på skolen og ble overrasket når den ikke var der når hun kom tilbake (enten fordi noen faktisk hadde stjålet den eller fordi noen tok vare på den i et klasserom nær), gjorde at at hun til tross for at hun var blant de populære likevel ble baksnakket heftig av mange. Mathilda, som egentlig skulle ønske alle var litt mer som Anita Lyngstad, syntes å overhøre det stadig vekk. Den andre hovedrollen idag var Martin Lie Hegstad. Han hadde rufsete mørkeblondt hår og gikk alltid småstilig kledd med gensere over finstrøkne skjorter. Mathilda forstod egentlig hva mange jenter så i ham, men fant ham også litt veldig ufordragelig. Faren hans var en slags tidligere ambassadør og hadde nå et viktig embede i Stavanger Høyre mens sønnen spilte klassisk piano. Likevel gikk Martin som en klisjé rundt med rødt Palestina-skjerf og lærte seg selv hebraisk på fritiden for en gang å kunne dra til Israel og skvære dem opp med Palestina eller noe. Det falske ble forsterket av hvor følsom han var for det sosiale. Mathilda hadde mange ganger sett ham bare smile beklagende til de han snakket med for så å ta igjen en mer populær person som kom forbi. Ingen snakket om dette hierarkiet Mathilda syntes å se overalt, men det virket som om alle hadde en implisitt forståelse av det. Hvis noen tvang hele klassen til å rangere hverandre var hun sikker på at resultatene ville blitt mer eller mindre de samme, med henne selv alltid på bunnen.
«Det er sant da,» sa Anita likegyldig, selv om hun var irritert, for å indikere oppriktighet.
«Hva snakker dere om?» spurte en birolle. Katrine? Amalie? Mathilda kjente ikke igjen stemmen.
«Anitas søster så dobbeltgjengeren sin etter et … nachspiel,» sa Martin. Alle i dette hjørnet av klasserommet lo hjertelig av implikasjonen. Mathilda forstod ikke hvorfor alkohol og dets effekter alltid fikk folk til å le så lett, voksne og ungdom. Kanskje, som ved et trylleslag, ville hun også begynne å synes alkohol var hylende morsomt det samme øyeblikket hun smakte sin første dråpe. Man skulle ikke dømme for raskt.
«Jeg mener,» begynte Martin og fikk et fjernt drag ved øynene, «selv om søsteren hennes tror at hun så dobbeltgjengeren sin, og selv om Anita tror på søsteren sin, så finnes det fortsatt langt enklere forklaring på det enn å måtte forholde seg til at det faktisk er snakk om dobbeltgjengere.»
«Jeg sier jo ikke at det er noe paranorm– …»
«Okay, alle sammen,» sa en grov, voksen stemme. Det var læreren. Han fant frem en av de store, hvite tavlelinjalene med kraftig gult håndtak, og tall og detaljer i rødt og grønt. Idet resten av klassen kopierte foretaket i miniatyr hørtes raslingen i ryggsekker og pennaler ut som et vindkast gjennom en klynge bladtunge trær. De hadde gjort seg ferdig med vektorer, forklarte læreren, og nå skulle de begynne på romgeometri. Øyeskyggehøyforbrukende Vanessa Frandsen, observerte Mathilda, ble ferdig med å tegne det samme læreren snart hadde satt på tavlen før alle de andre og ble sittende å se ut av vinduet. En veldig treg, eldre mann med hatt kom gående forbi med bæreposer fra klesbutikker. Imellomtiden fikk åpenbart ikke rødhårede, blankøyede Amalie Tystbø med seg et ord av fruktene fra lærerens mastergrad i kjemi, hun hadde forøvrig lagt en god del på seg i det siste og Mathilda hadde overhørt rykter om graviditet med Matias i A-klassen, mens Rikardine Sofie Amarantha Breland, med skitne briller på nesen, fortsatt lette etter linjalen sin. Og ingen i hele klasserommet snakket med Mathilda Sørensen.

Det foregikk noe uvanlig i Stavanger, anno 2015. Mathilda hadde både overhørt det mange steder og lest i avisene om det. På YouTube hadde hun til og med sett en engelskspråklig dokumentar om fenomenet hvor den hippe, amerikanske programlederen med ironisk skjegg tok seg tid til å smake på en brødskive brunost mellom alle intervjuene og forklaringene. Han laget grimaser og spyttet det ut på fortauet. Det siste året hadde det i Stavanger-området blitt rapportert besynderlig mange tilfeller av nærkontakt med dobbeltgjengere. Det kunne skje når som helst, som midt i ens egen bursdagsfest mens ens venner og familie så på, eller når man var helt alene: En middelaldrende bonde hadde for eksempel en tåkete, mørk morgen i arbeid på åkrene sine måttet stoppe traktoren foran en kopi av seg selv som stod i veien. Bonden hadde, skjelvende og tørr i munnen, klatret ned fra traktoren og endt opp med å håndhilse på kopien sin som deretter simpelthen hadde snudd seg og forsvunnet tilbake i tåken mens originalen stod lammet igjen. Mange mente den såkalte dobbeltgjengerepidemien bare var en slags dille, man snakket om Dawkins’ hypoteser om memer — idéer som formes og sprer seg som gener i befolkningen — og om massehysteri, men tilhengere av slike kulturelle og sosiale forklaringer hadde vanskelig for å begrunne den geografiske ekslusiviteten til fenomenet. De største konkurrerende hypotesene kretset rundt atmosfæriske endringer forårsaket av global oppvarming. En miljøforsker hadde foreslått at disse skapte gode vilkår for en sjelden form for luftspeilinger mens en annen hevdet de slapp løs mildt hallusinatoriske gasser i steinrøysen på Jæren. I en stor kronikk i Aftenposten hadde den førstnevnte forskeren avsluttet ved å påpeke at dobbeltgjengeren fra gammelt av var et tegn på ulykke, mer spesifikt at man selv eller noen man kjente ville dø snart, og at man burde se på dette som et siste advarsel fra planeten om vår skjødesløse spredning av karbondioksid. Mathilda elsket sære mysterier som dette, men fordi emnet var så populært unngikk hun å engasjere seg noe særlig.

Det umulige

av den 17. september 2014

Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummende mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.