ubestemmelighet (red.)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ribbeinstille (red.)

av den 14. mars 2017

jeg vet alt
om sene nattetimer,
ribbeinstille, forlatte bygater,
bare meg, gatelampene og
papir som vinden fanger
mellom bygårdene, mur- og betonghusene
passerer et vakkert mørke, såvidt forstyrret
av det ene sporadisk, blinkende gatelyset,

lik et snart-siste-pust,
klar til å slukkes ut,
mens natta skifter klokke
med dagen,

og et nytt lys, sola over åskammen,
lampene skrus på, lysstrime
gjennom gardinene,
rett over det venstre øyet mitt,

kom

deg opp, sier lyset, kle på deg
sola, kjenn hvordan selve livet
varmer ansiktet, tilstede
akkurat her, nå,

bevisst

hvordan mørke
blir alltid lys
kan bli mørke
vil aldri
og alltid
være mørke

for all tid

Havmannen

av den 17. desember 2016

Korleis kunne du gløyme kven du var
då du var ein kval, cetacea,
som pusta ut gjennom holet,
gjennom huda, og ut
i bella blu

og korleis han jamrar seg
med hovudet under havet
utan å kunne la oksygen
og karbondioksid
transporterast
mellom blodet
og Atmos
gjennom
det ytste laget
av kjøt

ut og inn
i saltet

og korleis han kunne gløyme
at menneske ikkje er kvaldyr,
som dykkar, og lagrar oksygen
i spekklagets inste nerve

slik ein ung mann
ville gjømd
demonane sine
i ein djupsvart
kjeller

Regressio (red.)

av den 12. april 2016

Jeg drømmer
om å kunne stoppe
skuddene,
sende dem tilbake
inn i pistolhylsene,
regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,

skru tida tilbake,
redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger,
miste deg tre ganger så mange,

kjøtt, blod, dump lyd,
lukten av våt jord
under
føtter,
mister festet,
tyngdekraften treffer,
forlater,
forlater ikke,
hodet halvveis
– på en stein,
Verden åpner seg,
hjernemasse til syne,
forsvar gjennomboret,

likevel bevis på liv,
jeg returnerer hjerne
-og drømmer
til guttens skalle

for alltid
skal jeg ta tilbake hodet,
forspilt blod,
massen
som er din –
skadet hud,
blir ren igjen
forsvinner arr
ikke,
bleket av solen
skal vi ta alt
som er mistet

tilbake