Blomster for fred (redigert utdrag)

av den 18. desember 2016

Jeg har begynt å jobbe med dette to år gamle prosjektet igjen. Etter en utrolig hjelpsom tilbakemelding jeg fikk av Pedro på denne teksten for nærmere to år siden, har jeg redigert teksten en god del. Og jeg må også takke Pedro for tilbakemeldingen, noe jeg har brukt altfor lang tid på å få meg til å gjøre. Beklager det! Jeg kommer nok til å fortsette å flikke på dette utdraget mer etterhvert også. Fortsettelse følger.

Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Tyskerne har nettopp overgitt seg. Jeg befinner meg langt øst i Tyskland, på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til.

«Mamma, hvorfor er det krig?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi det er veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal forklare det til ei jente på ni år. Hva skal jeg si? Jeg kan ikke fortelle henne hvordan alle de uskyldige menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Kanskje senere, men ikke nå. Jeg sa aldri noe av det jeg tenkte. Jeg fikk meg ikke til å si sannheten, selv om jeg ville.

«Men hva skal vi gjøre nå?» spør hun, og klamrer seg inntil meg, med de klamme håndflatene sine i mine.
«Skjønne, lille venn, du vet at jeg er veldig glad i deg? Alt vi kan gjøre nå er å be for seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier er det ingen overlevelse, og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har blitt slukket. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.»

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og holdt henne hardt inntil meg.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.

Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»

På et fortau, langs en bro

av den 4. februar 2015

Og vi reiste til København den tredje uken det året. Det hele var min idé, at det var dit vi skulle. Jeg hadde sett en dokumentar om unge jenter og deres liv i byen, og tanken på å sitte på et fortau, langs en bro midt i København, likesom de unge menneskene langs Seinen i Paris. Det var kanskje Paris vi skulle reist til. Men dagen tok oss nå enn til København, og vi var likeglade om vi bare fikk en øl og en svak gulblå himmel og en fredag å forsvinne i.

Uten tittel

av den 10. oktober 2014

Hvordan er det mulig, med all din erfaring med ensomheten, å reise deg og bare gå? De har sittet i samme togkupé i to timer da toget stopper på hans holdeplass. Så han reiser seg for å gå, men stopper på vei for å heise sekken over skulderen. De har samme sekk, hun en sort og han en grønn, Kånken. Han ser lenge på henne før han faller brått tilbake i setet. Hun har et tomt uttrykk, omkranset av brunt, tørt hår, ullgenser i samme farge. I to timer har hun ikke sagt et ord, ikke han heller, og nå ber hun ham om å bli. Han kjenner henne ikke.

Hvem er du? Spør han. Hun svarer ikke, bare fortsetter å stirre tomt på ham med armene i kors. Han prøver å smile, ser ut av vinduet. Det snør, desember, store puter av frosset vann faller sakte fra en stjerneklar himmel. Hvem er du? Gjentar han. Svelger, han må av før toget starter igjen, så han tar et nytt grep om sekken, reiser seg. I kupédøren stopper han igjen, snur seg. God jul da, han prøver å virke hyggelig. Når han kommer av toget sekunder etterpå snør det ikke lengre, desember, det snør ikke.

Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 2, redigert)

av den 31. august 2014

Jeg har sett henne i lyset av gatelyktene, tror jeg, men noen ganger er jeg ikke sikker. Kanskje er det bare ønsketenkning fra min side, men jeg har sett henne. Jeg har det. Jeg lover. Hun har stått der med hodet vendt mot vinduet mitt, i flere timer av gangen, med hendene hengende nonchalant langs sidene, og bare sett mot meg. Øynene våre har møttes, og jeg har kjent hvordan hjertet galopperer i 110 kilometer i timen. Alt jeg vil er å kunne stå slik for alltid, slik at jeg kan se ansiktet hennes som åpner seg, og det vibrante smilet jeg aldri glemmer. Kjenne de myke leppene hennes inntil mine, kjenne det brunbølgede håret kile meg i ansiktet, og det å kunne se rett inn i henne, gjennom de dypgrønne øynene. Faen, som jeg vil se henne igjen. Jeg hadde gjort hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare jeg kunne lagt hodet mitt på skulderen hennes igjen, bare jeg kunne kjent hendene hennes rundt meg, bare jeg kunne latt meg selv falle igjen. En gang til, bare en gang til.

Hun er ikke borte, men tilstede. Her, sammen med meg. Jeg åpner døra ut til verandaen, går ut, fisker opp en røyk fra bukselomma, på den samme jeansen jeg hadde på meg den dagen alt forandret seg. Jeg tar opp lighteren og tenner sigaretten. Puster inn nikotinen, kjenner hvordan den går helt ned i lungene, og jeg blåser røyken ut mellom leppene, slik at det dannes noe som ligner på røykringer. Faen, faen, faen, skriker jeg så høyt jeg klarer, og det er først når jeg hører den hese, skingrende stemmen min, at det går opp for meg hvor gal jeg høres ut. Hvis hun bare hadde vært her, kunne hun trøstet meg, løftet meg ut av dette hullet, som aldri ser ut til å fylles. Jeg skulle ønske det gikk an å gå tilbake i tid, forandre, gjøre det jeg aldri fikk gjort. Hvorfor måtte dette skje meg? Hvorfor? roper jeg så høyt, at hele Oslo må høre meg, men det blåser jeg i. Jeg bryr meg ikke om noe som helst lenger.

Jeg tar røyken opp til munnen igjen, tar ett drag, to drag, tre drag, men puster ikke ut røyken, og får et massivt hosteanfall. For et røykesvin jeg er, tenker jeg, og kikker utover Carl Berners plass, som nå er badet i mørke. Den irriterende og øredøvende lyden av sirener kommer nærmere og nærmere. De vante bylydene natt til lørdag. Biler som tuter. Mennesker på by’n som hoier og skriker. Ufyselig dunkemusikk som kan høres på flere kilometers avstand. Folk sier at New York aldri sover, men det gjør ikke Carl Berners plass heller. Forbanna drittplass.

Blomster for fred (utdrag)

av den 13. juli 2014

Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Året er 1945, og tyskerne har nettopp overgitt seg etter seks år med krig. Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset selv om Stalin er uenig med Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamnkonferansen. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til. Datteren min på ni år spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu, a ne mir, pochemu my stroim steny, a ne mosty?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi et spørsmål som «hvorfor spiller vi krig og ikke fred, eller hvorfor bygger vi murer, og ikke broer?» er vanskelig å besvare. Det er tross alt min ni år gamle datter som spør, og hva forklarer man sitt eget barn, når millioner av mennesker er brutalt drept i hendelser hun ikke forstår? Jeg kan ikke forklare henne hvordan disse menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Jeg sa aldri dette, men det var et spørsmål jeg besvarte med:

«For få rollemodeller,» og hun spør hva er vårt mål, og jeg svarer:
«Jeg kan svare med ett ord, det er seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier, er det ingen overlevelse,» og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har slukket, og som ei heller har blitt slukket av tyskerne. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og trakk henne inntil meg, men jeg synes ikke dette er nok, og mener at det aller viktigste er å sørge for freden.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.

Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg like sterkt som tyskerne hatet jødene, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»