Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

Hvilt i fred siden 08.12.13

av den 10. desember 2014

”jeg ville dra henne tilbake, så hun ikke falt så dypt. Så jeg kunne redde henne. Men hun så ikke hånden min.”

Jeg kjenner hele kroppen knytter seg sammen, og setter meg opp så det ikke er mulig å se. Rommet er lite og skrøpelig, kompakt og trist. Hvitmalingen på veggene har begynt å løsne i små flak langs kantene, og du kan se det som en gang var der. Du kan se hva som ligger bak den kalde, harde overflaten. Det er både lyse og mørke farger, mønster og noe som ligner på en menneskehånd. Det er vanskelig å se. Det står malingsutstyr i et hjørne, stige, maling, koster og ruller, alt oppå et teppe som nok skal beskytte det kalde steingulvet mot det nye, dekkende laget som skal opp på disse veggene. Jeg lurer på om de tar vekk det øverste laget med maling, prøver å finne ut av hva som egentlig er der før de prøver å dekke det til igjen. Jeg tror ikke det. Mest sannsynlig tar de nok bare de verste delene, de største flakene og fjerner de, maler over med det om skal være så nytt og fint. Jeg lurer på om hun puttet maling over sine små flak. Om hun bare dekket de over igjen og aldri tenkte på hva som lå under, eller hva som fikk dekket hennes til å gi slipp og ikke ville holde noe skjult mer.

Gud, denne kirken er deprimerende. Tenk at et like kapell som skal symbolisere lys, håp, tro og godhet nå bare er kaldt og trøtt. Det trengs mer lys her. De små runde vinduene har en begrenset mulighet på å fylle rommet med lys, og det begynner å nærme seg kveld.
”Kan vi ikke tenne lys for henne? Er det ikke det man gjør i kirken?” Ungdomspastoren ser på meg og nikker, en liten tåre i øyekroken hans. Han vet hvor glad jeg var i niesen hans, hvor nær vi var, og jeg vet det ville bety mye for ham å se. ”ja, la oss gjøre det” sier han og gester til at jeg kan gå og hente lysene. Jeg reiser meg opp og går bort til skapet som står lengst borte mot døren og åpner den nest nederste skuffen og tar ut posen med telys. I skuffen ved siden av ligger det fyrstikker, lightere og peislightere. Jeg tar alle, litt variasjon skader da ikke. Jeg tar det med tilbake til den lille ringen vi har samlet i kapellet og legger det i midten. Jeg tar selv et lys og en fyrstikk eske og tar det med bort til alteret. Jeg kysser lett lyset før jeg setter det ned og ber en rask bønn mens jeg tenner fyrstikken og gir glød til det ene lyset. Og i det flammen tar over arbeidet med å gi lys til rommet, kjenner jeg at hun er tilstede. Lyset og den godheten og varmen det gir representerer henne, og hun representerer lyset. Like etter står det to lys tent, så fire osv. til hele kapellet er lyst opp av små flammer. Hvert lys representerer et liv, og hvert lys representerer håp og godhet. Om hun bare så hvor mye lys vi skinte over mørket hun følte i seg, kanskje hun ikke hadde trengt å lukke øynene sine. Kanskje vi kunne ha reddet henne. Problemet med mennesket er at vi viser at vi bryr oss når det er for sent.

Etter det som føles som en evighet med sorg og tårer, går vi endelig ut av det falleferdige kapellet og ut i kulden. Det er nysnø på bakken og i luften, svever lett gjennom den kalde vinter brisen. Himmelen er nærmere enn før, og verden føles stor og nydelig ut. Og fra beina våre og ut gjennom hele parkeringsplassen er det et hav av lys. Alle type lys. Telys, lykter, elektriske lys, alle strødd utover den kalde, hvite bakken. De skaper en atmosfære helt ulikt noe annet jeg har sett før. Der er som om Gud har lånt oss stjernene sine for en kveld, for å minnes om den største stjernen som vi hadde mistet. Jeg kjenner på både en enorm takknemlighet og en enorm sorg. Og selv om det bare er for i kveld, så føler jeg at det vil vare i en evighet.

Alle andre har gått, men jeg står fortsatt på samme stedet og bare beundrer hvor god mennesker faktisk kan være. Samtidig så vet jeg ikke om de gjør dette pga. anger for å ikke ha gjør noe før, eller for å vise respekt for henne og familien. Uansett hva motivet er, så er jeg takknemlig. Det viser i hvert fall omtanke og medmenneskelighet, og det er noe vi trenger mer av. Og vi må snakke, vi må snakke om vanskelige ting. Hvis ikke tror folk at det er greit å såre og skade hverandre slik som vi gjør, slik at noen tilslutt gir opp på livet og resten av menneskeheten. Og i dette øyeblikket skulle jeg ønske at andre sjanse var ekte, og at det gikk an å gjøre om på ting, om bare en gang. For om jeg kunne, jeg hadde gjort alt i min makt til å bruke min andre sjanse til å gi livet tilbake til deg.

Jeg sitter i bilen min og kjører hjemover, dagdrømmer om å være liten igjen. Liten på den måte hvor når vi mente det å bli høy mente det å vokse, og at smerte var å falle av sykkelen, og at død var bare noe som skjedde med gamle mennesker. Det er sånn det skal være. Dette er ikke det livet vi så for oss når vi var 5 år gamle. Hva skjedde egentlig? Jeg prøver å pusle sammen når det begynte å gå galt, når vi begynte å vokse opp og endre mening på alt. Men det er vel et av de spørsmålene vi aldri får svar på. Alt jeg tenker er at vi er alle personlig ansvarlig for å gjøre den verden vi vokste opp i litt mer etisk og god enn den vi kom til og vokste opp i. Og når du har en dårlig dag, prøv å behandle verden litt bedre enn den behandlet deg. Livet er kort, så burde vi ikke bruke den tiden vi har på å gjøre det bedre for de som kommer etter oss? Jeg lurer på om vi er blitt de menneskene som foreldrene våre advarte oss mot.

Jeg kommer tilbake til realiteten når jeg parkerer i innkjørselen til huset, men går ikke ut. I stede lener jeg meg over til passasjer setet og roter rundt i hanskerommet etter brevet hun skrev. Hun pleide å si at den eneste måten hun viste hva hun tenkte var når hun skrev det ned, og det ble merket med så mye hun skrev og reflektere på papiret. Hun var ellers veldig stille.

Jeg tar de gamle sidene ut av konvolutten og bretter de forsiktig opp, stryker fingrene over blekk bokstavene. Det er som dagen jeg fikk det, og jeg skjønner igjen hvor fortapt jeg var uten henne og hennes meninger. Jeg kremter, som om jeg skal lese det høyt, og begynner å lese.

”Noen ganger er bare det å komme seg opp om morgenen og putte et smil om munnen en måte å putte handling bak troen din. Og jeg har følt alt fra hat til kjærlighet, fra kjærlighet til lyst, og fra lyst til sannhet. Og jeg fant ut at selv hvor stort noe kan føles eller virke, så er det aldri større enn den du er, og det du er. Og du må aldri glemme at du eier alt som har skjedd med deg. Så fortell historien din. Om mennesker ville at du skulle snakke varmt om dem skulle de ha oppført seg bedre. Det er ikke din jobb å gjøre mennesker gode igjen. Alle er hvert sitt enkelt menneske og hvert sitt sett med tanker, følelser, tro, håp og lidenskaper, akkurat som Gud hadde planlagt. Og jeg, jeg var født med glass bein og papir hud. Og hver morgen ville jeg knuse beina mine, hver ettermiddag ville jeg rive armene mine. Og om natten ville jeg ligge våken og vente på at hjertet mitt skulle stoppe opp etter alle slagene det fikk, og det ville endelig putte meg i søvn så jeg kunne finne det evige og lykkelige livet sammen med Gud som vi var lovet. Det er mitt mål, å vokse i troen min og så nå det komplette, å møte min Herre og kunne leve med han og bli tilgitt alle synder. For jeg har syndet. Jeg har ropt med full hals etter demoner som levde inni meg, jeg har gropet opp huden med kronblader og jeg har benektet at jeg var god nok for Han, for meg eller for noen andre.

Livet, har jeg funnet ut, handler ikke om å være god nok for alle andre, men for en selv. Og kanskje du er lei av å hive hjertet ditt i tomrommet mellom ribbeina dine, og kanskje du er lei av å løpe mot låste dører som du aldri får opp. Men det går fint. Alt vil gå fint til slutt, så lenge du ikke gir opp på det som virkelig betyr noe, slik som jeg gjør nå.

Jeg har levd mange liv, og opplevd flere bølgedaler enn jeg kan telle, og jeg, jeg skal hvile i fred når min tid kommer. Jeg skal kunne kjenne at vingene mine vokser og blir til noe stort, så jeg endelig kan lære å sveve over alt det vonde. Og det, det skal være en god dag”

Hun vokste aldri ut vingene sine, og hun kjente aldri på det å sveve over, hun svevde bare opp i stede. Men det er sant som hun sier, hun kom til den evige lykken og freden hos Gud, og hun skal alltid være der. Og jeg håper, hvor enn hun er, at hun ser ned på den lille, triste kirken, og ser hvor mange liv hun har berørt og hvor stor endring hun har gjort i denne lille bygden, om det så bare er for en dag, en måned eller et år. Hun vil alltid bli husket som engelen som fylte kirkeplassen med stjerner. Og det vil jeg si er en velsignelse.

Uten tittel

av den 6. februar 2014

frosset er jeg
og frosset vil jeg være
til den dagen du for en gangs skyld
faktisk legger dine varme iriser på meg
og faktisk ser igjennom meg
og ikke bare den lille som du ser i gangen

Jeg tinte litt, når du ventet på meg
og fulgte meg ned spirallen
og snakket med meg hele veien
og ordene dine føltes som en salme

Jeg smelter av luften
som din lukt fyller
og smilene du stråler meg
hva skal jeg gjøre for at du faktisk
skal smile til meg?

Jeg er fortapt i omfavnelsen din
og jeg vil ikke gi slipp
for ordene du sier
og ordene du mener
er flettet sammen som en båtknute
som aldri vil løsne.

men frosset er jeg
og frosset vil jeg være
til den dagen du sier du elsker meg

207

av den 4. oktober 2013

Hun er redd. Redd for å glemme men redd for å huske. Hun er redd for å miste grepet, men enda reddere for å knytte seg.
Hun har hatt den beste sommeren hun kan huske, fordi det er akkurat det hun ikke gjør – å huske. Han er eldre. Han er langt over Susannes nivå, det er i hvert fall det hun tenker. I realiteten er det hun som har ham rundt lillefingeren, hun vet det innerst inne. Han sa det mens de lå der, krøket sammen for å få plass til begge to oppå den lille madrassen, dele sovepose for å varme den helt nakne huden ved å ligge tett inntil hverandre. Skyhøy promille som sørget for at alt som skjedde før hun sluknet var som et uvirkelig eventyr. Det var som å leve i en drøm. Glemme alt, glemme alle. Alt som foregikk utenfor festivalen var ubetydelig.
Hun har fortrengt de dumme tingene, de som hun kunne vært festivalen foruten. Likevel vil hun aldri glemme de 100 meterne de måtte gå for å komme ut av festivalområdet.

Klokken var passert tolv på formiddagen, festivalen var over. Susanne satt i en av de forlatte campingstolene og så rundt seg. Teltet hans lå der enda, de tok det ikke med seg hjem. Madrassen hun hadde tilbragt nettene på, den lå der bare. «Han er borte. Det som har skjedd her blir igjen her, akkurat som den madrassen,» hvisket en stemme i hodet hennes. Hun så bort på bordet. Alkohol, halvfulle flasker som fremdeles stod der etter i går kveld, siste kvelden. Anine var klar. «Nå må vi dra». Hun stumpet bortover, med en uggen bakrus uten å reagere videre på det. Hun hadde hatt konstant bakrus hele uken. Ingenting kjentes annerledes nå, bortsett fra et sterkt snev av savn, et enormt ønske om å spole tilbake tiden, leve denne uken om igjen resten av livet.

Hun hadde mistet all kontroll over kalenderen, men det var greit. Hva som skjedde når var ubetydelig. Det hadde skjedd. Det var det som betød noe for henne. Dessverre betød det fortsatt noe, selv nå når det hele var borte. Hvordan Tobias tilfeldigvis ble med til toalettene den første kvelden var fremdeles uklart, men det forandret alt. Alkohol, rettere sagt si store mengder sprit, hadde blitt konsumert før hun hadde hatt guts til å kaste seg over ham mens de ventet utenfor toalettene. Hvorfor akkurat ham, det visste hun godt. Hun siktet alltid på den uskyldige, den som vanligvis må ta det han får. Denne gangen var det annerledes. Han var eldre. Han burde ikke, han visste, og hun visste. Hun hadde sett det i øynene hans. Måten blikket hans vridde seg unna, det strålte av usikkerhet. Det var ikke lenger tvil om at det var ham hun ville ha. Susanne nøyer seg aldri med «det hun får». Hun tar det hun har oppnådd.

«Jeg burde ikke, herregud». Hun husker måten Tobias tviholdt den helt nakne kroppen hennes, kjente på henne mens han nølte over ordene. Studerte brystene hennes. «Du er bare så ung, jeg burde ikke,» sa han, men hendene hans rikket seg ikke fra hoftene hennes. Blikket stod fast. Susanne bare smilte. Så lenge hendene hans holdt henne fast fremfor å dytte henne unna, hadde hun ham enda på kroken. Hun visste nøyaktig hvilke knapper hun skulle trykke på herfra for at han skulle slippe taket på reglene i hodet sitt. «Det er festival, jeg har inntatt alkohol, hun er fin, hun vil ligge med meg». Flere unnskyldninger trengte han ikke for å slippe henne til. «Du har meg så sykt rundt lillefingeren og, du» sa han og stirret på henne med de brune øynene. Hun smilte til ham og så bort for å ikke drukne i de dype, uskyldige øynene hans. Blikket hans rikket seg fortsatt ikke. «Du er så fin og du».

Susanne sovnet på magen hans den natten, med armene hans over seg. Den natten som veldig snart skulle gjentas, og så gjentas enda en gang.