Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.

Frank

av den 28. september 2015

Var på eitt utruleg lærerikt skrive-og inspirasjonsworkshop på laurdag (26.09.15). Då eg kom heim skreiv eg ferdig på nokre av oppgåvane me fekk.

 

Frank

 

Han heit Frank. At han berre skulle bli 29 år, var det ingen som venta. Dei smaragdgrøne auga hans hadde jo nett opna seg. Føtta hans hadde jo nett begynt å gå livets skog, i flotte sko av italiensk skinn, skostørresle 43. Ikkje lett å få tak i så store sko frå Italia. Barna hans skulle aldri få sjå han att. Heller ikkje oppleve at han gifta seg på nytt. Ekskona skulle aldri få sjå at livet til Frank kunne ordne seg utan henne. Verden ville heller aldri få oppleve Frank sine buktalingstalenter. Det kunne hende at det aldri ville skje uansett. Frank var så sjenert over at han ikkje kunne uttale bokstaven r. Den blei berre ein j. Han introduserte seg difor aldri som Frank. Takket vere foreldra hans, hadde Frank fått eit uvanleg etternamn, nemleg Bøks. Det var dette han brukte å introdusere seg med. Eller, det var det han pleide å gjere. Det ville han aldri gjere att. Noko anna Frank aldri ville få oppleve igjen, var hjortejakt. Han elska å jakte. Han kunne gå i timesvis. Opp fjell, ned daler og over elver. Oppleve så mykje idyllisk naturlandskap på jakt etter eit enkelt dyr. Noko av gleda med jakt, var at han kunne dele den eineståande opplevinga saman med bestekompisen sin, Henrik. Det var deira greie. Henrik derimot, ville aldri dra på jakt igjen. Det lova han seg sjølv der  han sto. Pinn stille. Rykande rifle. Ekkoet etter skotet framleis jomande i fjellveggane. Lyden av hjorten medan han sprang vekk mellom buskar og trær. Henrik kunne ikkje fokusere på den vakre naturen han var omgitt av. Kunne ikkje sjå korleis solstrålane som braut seg gjennom blada på trea. Dei mest hardføre blomane som framleis sto stolt på bakken eksisterte ikkje for han. Han kunne berre fokuserte på Frank. Der han låg, livlaus.

hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

Jeg hadde en pappa

av den 23. november 2013

Jeg hadde en pappa.
Nå har jeg en fjern venn.

Jeg kan ikke, sa jeg.
Å så leit, sa han.

Jeg har ikke tid, sa jeg.
En annen gang, sa han.

Det er hans feil, tenkte jeg.
For det var han som dro.

Skilsmisse

av den 17. november 2013

Det holder.

Stopp

”du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

langt ifra. Jeg sto ved deres side når dere ga deres løfter.

Jeg delte gleden med dere.

Og jeg deler sorgen.

Jeg er støtten i deres lille spill, dommeren som klarer å si ifra når nok er nok.

Og nå er det nok.

Stopp.

Skyld.

Skam.

Tap.

Tårer.

”det er din feil”

”Du ødela for meg”

hun hører ikke.

Jeg er støtten hos dere, slik at deres kanter ikke faller fra hverandre. Slik at dere ikke faller fra deres bunnede ringer.

Jeg lever i konstant inndragelse i et liv som ikke er mitt.

Stopp!

”Du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

Nei. Det er jeg ikke.

Og det var du som ødela det. Det var du som knuste det.

Det var du som bøyde dine egne løfter og din egen ring.

Det er din rett å gi de tilbake.