Igjen

av den 9. februar 2017



Jeg vet det ikke er bra for meg, og jeg vet det ikke er rett. Men når jeg kjenner jeg mister selv dét, så er det akkurat som om jeg mister ham igjen.

De er ikke bra for meg, og jeg lar dem ødelegge meg. Men når jeg skal be dem dra, så føles det som om han slipper mellom fingrene mine igjen. Jeg blir etterlatt igjen. Alene og kald, igjen. Blir andpusten, får vondt i brystet og skjelver… igjen.

Men jeg trenger ikke dem, egentlig. Og ihvertfall ikke ham. Det jeg trenger er å få lappet meg selv sammen. Leve igjen. Puste, igjen.

Jeg trenger ikke dem for å «passe» på meg. Jeg trenger ikke synke ned dit, sette ned mine standarder og regler for at de skal gi meg trøst. «Kjærlighet». Den falske følelsen av trygghet. Nei. Ikke mer nå.

Aldri igjen.

Frank

av den 28. september 2015

Var på eitt utruleg lærerikt skrive-og inspirasjonsworkshop på laurdag (26.09.15). Då eg kom heim skreiv eg ferdig på nokre av oppgåvane me fekk.

 

Frank

 

Han heit Frank. At han berre skulle bli 29 år, var det ingen som venta. Dei smaragdgrøne auga hans hadde jo nett opna seg. Føtta hans hadde jo nett begynt å gå livets skog, i flotte sko av italiensk skinn, skostørresle 43. Ikkje lett å få tak i så store sko frå Italia. Barna hans skulle aldri få sjå han att. Heller ikkje oppleve at han gifta seg på nytt. Ekskona skulle aldri få sjå at livet til Frank kunne ordne seg utan henne. Verden ville heller aldri få oppleve Frank sine buktalingstalenter. Det kunne hende at det aldri ville skje uansett. Frank var så sjenert over at han ikkje kunne uttale bokstaven r. Den blei berre ein j. Han introduserte seg difor aldri som Frank. Takket vere foreldra hans, hadde Frank fått eit uvanleg etternamn, nemleg Bøks. Det var dette han brukte å introdusere seg med. Eller, det var det han pleide å gjere. Det ville han aldri gjere att. Noko anna Frank aldri ville få oppleve igjen, var hjortejakt. Han elska å jakte. Han kunne gå i timesvis. Opp fjell, ned daler og over elver. Oppleve så mykje idyllisk naturlandskap på jakt etter eit enkelt dyr. Noko av gleda med jakt, var at han kunne dele den eineståande opplevinga saman med bestekompisen sin, Henrik. Det var deira greie. Henrik derimot, ville aldri dra på jakt igjen. Det lova han seg sjølv der  han sto. Pinn stille. Rykande rifle. Ekkoet etter skotet framleis jomande i fjellveggane. Lyden av hjorten medan han sprang vekk mellom buskar og trær. Henrik kunne ikkje fokusere på den vakre naturen han var omgitt av. Kunne ikkje sjå korleis solstrålane som braut seg gjennom blada på trea. Dei mest hardføre blomane som framleis sto stolt på bakken eksisterte ikkje for han. Han kunne berre fokuserte på Frank. Der han låg, livlaus.

Siri

av den 9. juni 2014

Hun endre opp på baderoms gulvet, tårevåt og alene. Det var ikke meningen at det skulle skje. Jeg ville ikke gjøre dette mot henne. Men, jeg kunne jo heller ikke noe for det. Det er ikke min jobb å filtrere samtalen mellom to individer, jeg er bare budbringeren. Jeg bare får og gir det som er, og tenker ikke mer over det. Det er ikke meg å blande meg inn i samtalen mellom dem. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som kan og ikke kan bli sakt. Det er meg de sender gjennom. Det er alltid sånn.

Jeg vet mer enn jeg skulle. Jeg vet hva han skrev, hva han visket ut, og hva som faktisk ble sendt. Det er jeg som står for at de faktisk blir sendt, og levert. Hva som skjer med deres følelser er ikke mitt ansvar. Jeg er bare en skjerm og noen knapper. Jeg er bare det lille mellomstoppet i samtalen. Jeg har lest meldingene og jeg har ringt. Det er alltid sånn.

Skriver…. Skriver

”det er en jente”

ånei, ikke gjør dette. Ikke nå. Hun har nettopp fått vite at bestevennen hennes har endt opp på haukeland igjen. Hun har nettopp kranglet med moren om hennes frihet. Jeg vet hva du skal skrive, og jeg vet at utfalle ikke vil være fint.

Skriver…. Skriver

”okei..”

Han klynger seg fast. Det gjør vondt langs sidene mine, og jeg vet at om han presser litt hardere, vil delene mine gå i alle retninger. Jeg vet du er redd, jeg skjønner. Jeg vet hva du skal si, og jeg skjønner.
skriverskriver

”Jeg vet jeg har vært så fraværende, og det er fordi jeg.. jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.”

trekk pusten dypt nå, gutt.

”jeg har gjort noe galt med å sjonglere mellom dere to, og jeg vet jeg har krevd alt for mye av deg.. og jeg vet du ikke viste”

sendt

Hun trekker pusten. Hun viste at det ville komme. Hun har skjønt at det var noe som holdt han tilbake fra de timelange samtalene de hadde før. Og da snakker jeg tiiiiiiime lange. De erklærte deres kjærlighet til hverandre som om det var det eneste de kunne gjøre for å få puste.

Skriverskriver

”det går fint”

det går ikke fint. Hun klunger seg til puten sin. Tårene triller, og hulkingen begynner i det at hun ser at han skriver igjen. Jeg vil ikke se, men jeg må. Jeg er budbringeren. Det er min jobb å la ordene komme frem. Selv om det smerter.

Skriverskriver

”jeg er lei for det”

ja, han er det. Tårene presser på hos han og, men han vet det må gjøres. Han klarer ikke holde det tilbake mer. Hun fortjener bedre, skriver han, men han sender det ikke. Han tror hun vet det. Hun gjør ikke det. Akkurat nå klynger hun seg fast til vasken, prøver å holde seg oppreist. Prøver å få tak i noe som kan tørke vekk tårene og smerten.

Skriverskriver

”det går fint”

hun ser ikke skjermen mer. Tårene tar over øynene hennes.

”jeg klarer ikke snakke mer nå. God natt”

Sendt

Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

slå av?

Hun sviper skjermen, og alt blir svart.

Klisjé

av den 3. april 2014

Det er en faens klisjé
at den du elsker, lar du gå
du lar han slippe fri
du lar henne fly fritt
fritt svev ut i intet, uten deg

Det er en veldig klisjé
likevel er det slik med klisjeer
at de som regel har rett
de er der for en grunn

Det er en uoverkommelig klisjé
at jeg nå lar deg gå
gå hvor du vil, jeg sier det er det samme for meg
det er greit, jeg er enig
men jeg er ikke det, egentlig
klisjeen har talt
du får fly fritt
luftig svev, og jeg håper du glemmer meg fort

Det er en vondt og grusom klisjé
at jeg nå står på bakken
igjen alene
så jeg snur meg og går
ser ikke tilbake
for da tauer jeg deg bare ned igjen
og ingenting er mer smertefullt enn det

Borte

av den 7. mars 2014

Arket drukner snart. Ordene flyter rundt. Bokstavene stokker seg. Om ikke lenge vil de forsvinne. Lette fra arket å fly opp i himmelen.

Der ingen vil se dem.

Høre dem.

Huske dem.

Ordene vil være borte for all tid.

 

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.

Tomhet og lengsel

av den 24. november 2013

Han så på meg, smerte i blikket hams. Han kjenner meg for godt. Han kjenner til alt, og det dreper meg at ham så se dette. Men det var enda mer skadelig at jeg ikke hadde fortalt det.
”hva skjer med deg? Du dyttet meg konstant vekk, og jeg begynner å bli lei av det! Jeg vet du har det vondt, okei? Jeg vet! Men det betyr ikke at du kan stenge meg ute. Du har ikke lov til å dytte meg vekk. Vi er her sammen, husker du ikke?” tårene  begynte å forme seg i øynene hans, men stoltheten hans holdt dem tilbake. For selv hvor sårbare vi skulle være, ville han aldri gråte i mitt samvær. Han ville ikke vise svakhet. Det ville han aldri. Og det var vel en av grunnene til at jeg aldri ville vise svakhet heller. Vi tar fra de menneskene vi har rundt oss, formes av de, og følger deres mønstre. Vi begge skulle være så streke og modige. Vi var overlevende,  så vi måtte komme oss gjennom dette også.
”hver så snill og fortell meg hva som skjer”

Jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva som er galt. Alt jeg vet er at jeg ikke takler mer. Jeg klarer ikke å holde pusten gående mer. Jeg klarer ikke stå for meg selv mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjenner alt, hører alt. Alt jeg vil er så slå det av, og med mindre han kunne fortelle meg hvordan jeg kunne gjøre det, så ville jeg ikke ta opp styrken min ved å si noe som jeg ikke kan få noe fornuftig respons på. Jeg er i helvete. Jeg er nummen. Tom. Det er noe som mangler, men hva det er, er ukjent for meg. Og jeg vet jeg burde kjenne sorgen over at han gikk fra meg, men det er ikke grunnen til depresjonen. Heller ikke det at pappa falt av vognen igjen, noe som burde gjøre meg sur. Og det var heller ikke frustrasjonen over det at mamma ikke er rundt mer, og dermed ikke ser hva som er galt mer.
Men det er ikke det. Jeg er ikke noen av de tingene. Jeg er bare hul, og det er en nervepirrende følelse. Og det er skummelt fordi jeg vet aldri hva jeg kan gjøre når jeg er i denne tilstanden. Og jeg er redd for at jeg skal finne det ut på en dårlig måte. Jeg er redd for meg selv, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal endre.

Jeg er mitt eget monster.

Grådighet. Slu. Depresjon tar overhånd og tar tak rundt halsen. Jeg puster ikke. Beina er bundet, livet er forkortet, av de verste tanker som tar år fra mitt sinn.
Hvis ikke tomrommet snart forsvinner, er det jeg som kommer til å gå.