Skog på skjerm

av den 19. april 2016

Jeg tror på det de sier
når de ikke snakker om
seg selv i rom
eller meg i tid
men dem i morgentimene

Setninger med få
personlige pronomen
bare naturens

eiker
steinrøyser
lyng
vannfall
kjenn et gresstrå mellom fingrene og en stein på panna
sildrer

jeg renner tilbake
til minuttets siste oppdatering

Frank

av den 28. september 2015

Var på eitt utruleg lærerikt skrive-og inspirasjonsworkshop på laurdag (26.09.15). Då eg kom heim skreiv eg ferdig på nokre av oppgåvane me fekk.

 

Frank

 

Han heit Frank. At han berre skulle bli 29 år, var det ingen som venta. Dei smaragdgrøne auga hans hadde jo nett opna seg. Føtta hans hadde jo nett begynt å gå livets skog, i flotte sko av italiensk skinn, skostørresle 43. Ikkje lett å få tak i så store sko frå Italia. Barna hans skulle aldri få sjå han att. Heller ikkje oppleve at han gifta seg på nytt. Ekskona skulle aldri få sjå at livet til Frank kunne ordne seg utan henne. Verden ville heller aldri få oppleve Frank sine buktalingstalenter. Det kunne hende at det aldri ville skje uansett. Frank var så sjenert over at han ikkje kunne uttale bokstaven r. Den blei berre ein j. Han introduserte seg difor aldri som Frank. Takket vere foreldra hans, hadde Frank fått eit uvanleg etternamn, nemleg Bøks. Det var dette han brukte å introdusere seg med. Eller, det var det han pleide å gjere. Det ville han aldri gjere att. Noko anna Frank aldri ville få oppleve igjen, var hjortejakt. Han elska å jakte. Han kunne gå i timesvis. Opp fjell, ned daler og over elver. Oppleve så mykje idyllisk naturlandskap på jakt etter eit enkelt dyr. Noko av gleda med jakt, var at han kunne dele den eineståande opplevinga saman med bestekompisen sin, Henrik. Det var deira greie. Henrik derimot, ville aldri dra på jakt igjen. Det lova han seg sjølv der  han sto. Pinn stille. Rykande rifle. Ekkoet etter skotet framleis jomande i fjellveggane. Lyden av hjorten medan han sprang vekk mellom buskar og trær. Henrik kunne ikkje fokusere på den vakre naturen han var omgitt av. Kunne ikkje sjå korleis solstrålane som braut seg gjennom blada på trea. Dei mest hardføre blomane som framleis sto stolt på bakken eksisterte ikkje for han. Han kunne berre fokuserte på Frank. Der han låg, livlaus.

It is only the molecules moving

av den 30. januar 2015

When them birds have trouble flying
cause the wind howles and scream
of a night not yet darkened
oh, what a scene

The trees follow dancing
to the flute in the air
it is only the molecules moving
it is only them who dare

To move like thunder fast
through woods and towns they run
and all the people on the ground
Longing for some sun

I have still not yet forgotten
the horror of the curse
when ten thousand trees are waving
I feel the weight of the universe

Natt til andre

av den 5. november 2014

Jeg teller pusten hans i timene jeg ikke får sove, i den tiden jeg har igjen med han før jeg må gå. Øyelokkene flagrer lett og utpusten blir dypere når han drømmer, og jeg retter på de ville hårstråene hans som vil alt annet enn å ligge på plass. Jeg glir fingrene langs hodebunnen, styrker over han, et spørsmål jeg alltid blir bedt. Han puster tyngre når jeg når nakken, og vrir seg lett i den smale sengen. Han har tullet seg inn i hele dynen, så jeg har kun luften til å omfavne meg. Men det går bra. Jeg trenger ingenting rundt meg for å holde varmen når jeg får varme nok fra ham. Han ligger der så uvitende om hvor langt ute av min dybde jeg er, og hvor lite det gjør meg. Jeg kunne ha vært forsvunnet, og fremdeles føle meg helt tilstede i hans nærvær.
Han snur på seg, mot meg, og jeg setter meg opp så hodet hans finner gropen i mellomlivet mitt, hvor han alltid legger seg når han er trøtt. Jeg fortsetter å la fingrene stryke over han, over hud og muskler og hår, og Gud som jeg elsker han.

sannheten om stillhet:

av den 25. oktober 2014

tenk deg New Yorks gater helt tomme,
uten en lyd, uten et menneske

med bare trær
kledd i oransje drakter
som en linje inn i horisonten
mellom ensomme gatelykter
og høyhus som har stilnet

byen sier så mye mer
når den er tom

og bilene

ikke slipper ut
mørke toner

som lager hull
i hjertene våre

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Borte

av den 7. mars 2014

Arket drukner snart. Ordene flyter rundt. Bokstavene stokker seg. Om ikke lenge vil de forsvinne. Lette fra arket å fly opp i himmelen.

Der ingen vil se dem.

Høre dem.

Huske dem.

Ordene vil være borte for all tid.

 

Usynlige skrik

av den 12. januar 2014

Mens lite blir sagt

og stillheten inntar

gjør tankene seg klar

ubevisst, kanskje

men fortsatt

klar

Til å spinne, vurdere

bekymre og analysere

rundt alt

ikke ingenting

for ingenting er ingenting

alt er noe

dessverre

tror jeg

håper jeg

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

12