Frank

av den 28. september 2015

Var på eitt utruleg lærerikt skrive-og inspirasjonsworkshop på laurdag (26.09.15). Då eg kom heim skreiv eg ferdig på nokre av oppgåvane me fekk.

 

Frank

 

Han heit Frank. At han berre skulle bli 29 år, var det ingen som venta. Dei smaragdgrøne auga hans hadde jo nett opna seg. Føtta hans hadde jo nett begynt å gå livets skog, i flotte sko av italiensk skinn, skostørresle 43. Ikkje lett å få tak i så store sko frå Italia. Barna hans skulle aldri få sjå han att. Heller ikkje oppleve at han gifta seg på nytt. Ekskona skulle aldri få sjå at livet til Frank kunne ordne seg utan henne. Verden ville heller aldri få oppleve Frank sine buktalingstalenter. Det kunne hende at det aldri ville skje uansett. Frank var så sjenert over at han ikkje kunne uttale bokstaven r. Den blei berre ein j. Han introduserte seg difor aldri som Frank. Takket vere foreldra hans, hadde Frank fått eit uvanleg etternamn, nemleg Bøks. Det var dette han brukte å introdusere seg med. Eller, det var det han pleide å gjere. Det ville han aldri gjere att. Noko anna Frank aldri ville få oppleve igjen, var hjortejakt. Han elska å jakte. Han kunne gå i timesvis. Opp fjell, ned daler og over elver. Oppleve så mykje idyllisk naturlandskap på jakt etter eit enkelt dyr. Noko av gleda med jakt, var at han kunne dele den eineståande opplevinga saman med bestekompisen sin, Henrik. Det var deira greie. Henrik derimot, ville aldri dra på jakt igjen. Det lova han seg sjølv der  han sto. Pinn stille. Rykande rifle. Ekkoet etter skotet framleis jomande i fjellveggane. Lyden av hjorten medan han sprang vekk mellom buskar og trær. Henrik kunne ikkje fokusere på den vakre naturen han var omgitt av. Kunne ikkje sjå korleis solstrålane som braut seg gjennom blada på trea. Dei mest hardføre blomane som framleis sto stolt på bakken eksisterte ikkje for han. Han kunne berre fokuserte på Frank. Der han låg, livlaus.

Mammas lille jente

av den 2. april 2015

Hun forsvant, igjen. På flere måter enn bare det fysiske, hennes forstand ble også sporløst forsvunnet noen ganger. Noe som ikke var uvanlig for henne. Hun dro alltid ned til åkeren, fant den lille åpningen moren hadde laget mange år før. Bakken var tørr, stådene som tørt høy etter innhøstning. Hun satt seg ned, lukket øynene og lyttet. Hun lengtet etter en lyd, en melodi hun håpet ville lede henne. Når tolmodigheten rente ut av henne, begynte hun å nynne. Lyden imiterte melodien hennes mor sang for henne og broren som små. Hun savnet moren. Savnet nærheten og godheten. Savnet broren som snudde seg unna og latet som søvnen hadde tatt ham når morens raspete og tonedøve stemme fylte soverommet. Hun tror han savnet henne også, og prøvde å finne henne i alt han så, noe som inkluderte jentene han tok med hjem, men som aldri ble lenge nok til å lære om moren vår.

Hun nynnet øyere, og lot til slutt ordene fly ut, fremdeles øynene lukket, som om hun var et helt annet sted. Hun ville bli ledet tilbake, tilbake til når de delte rom og broren smilte og faren lo og hun selv så opp til lyset i moren øyne, som hun en dag selv ville oppleve å ha. Men det kommer ikke skje. Hun ville bare gjenskape moren, få henne tilbake på et vis, om det så måtte være gjennom jenten selv. Så hun sang de samme sangene, smilte på samme måte, og tok på seg morens kjoler, de alt for lange og store som hun enda ikke ville fylle på noen år, og gikk til åkeren i all sin stillhet, akkurat som moren. Og hun ba om at det ville være nok.

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Jack Frost

av den 18. desember 2013

He smiles

As crystals explode

Fall in a broken world

In glass

That’s the bowl he shattered

Its weight made him trip

The increasing cries

Of small people

Who shriek about things

Things they already have

 

He smiles until

His mouth is only a

Crack in the ice

 

They took that too.

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.

Skilsmisse

av den 17. november 2013

Det holder.

Stopp

”du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

langt ifra. Jeg sto ved deres side når dere ga deres løfter.

Jeg delte gleden med dere.

Og jeg deler sorgen.

Jeg er støtten i deres lille spill, dommeren som klarer å si ifra når nok er nok.

Og nå er det nok.

Stopp.

Skyld.

Skam.

Tap.

Tårer.

”det er din feil”

”Du ødela for meg”

hun hører ikke.

Jeg er støtten hos dere, slik at deres kanter ikke faller fra hverandre. Slik at dere ikke faller fra deres bunnede ringer.

Jeg lever i konstant inndragelse i et liv som ikke er mitt.

Stopp!

”Du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

Nei. Det er jeg ikke.

Og det var du som ødela det. Det var du som knuste det.

Det var du som bøyde dine egne løfter og din egen ring.

Det er din rett å gi de tilbake.