Straffen for angsten

av den 16. januar 2017

For 3 år siden kunne jeg ikke sett for meg at jeg kom til å sitte 2 timer å gråte på grunn av en 5er i norsk. 5 i norsk var helt uoppnåelig for meg på den tiden. Men etter hvert som jeg begynte å skrive og lese, fant jeg fort ut at dette var meg. Endelig fant jeg noe JEG var god på. Noe jeg kunne bedre enn de andre. Og denne gaven har jeg tatt godt vare på.

Karakteren min i norsk gikk opp fra 3 til 4 og fra 4 til 5, og i år var året jeg skulle få 6. Alle innleveringene mine har jeg fått høyeste score på, og alt ser utrolig lovende ut. Men en dag tar læreren meg til side. Hun spør meg hvorfor jeg ikke er muntlig i timene. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke liker å snakke høyt i klasserommet. Jeg er utrolig ukomfortabel med klassen min, og jeg har mange ganger vært nær å besvime når jeg har blitt tvunget til å snakke. Jeg forklarer henne situasjonen og hun sier at hun skal ta meg ut på gangen å snakke med meg for å kunne gi meg en muntlig karakter.

Noe av det siste hun sa til meg, og noe av det som klistret seg mest fast til meg, var at jeg var en 6er i norsk. Jeg hadde endelig klart noe jeg også. En av mine første 6ere. Hun sier ingenting om at jeg må bli bedre til å snakke høyt i klasserommet, fordi de faglige diskusjonene skulle jeg jo ta på gangen.

Timene gikk og karakterene ble satt. 5. Der fikk jeg den i fleisen. Der hadde hun stått og sagt at jeg var en 6er, siden hun skulle respektere at jeg ikke klarte å snakke høyt i klassen. Men så var grunnen til at jeg ikke var oppnåelig nok for en 6er, at jeg ikke var muntlig i timene.

Det er sikkert teit og gråte over en 5er. Men når du allerede har fått hørt av læreren din at du skal få 6er, men så trekker hun den tilbake på grunn av en psykisk lidelse, er det faen ikke greit. Og det gjør det ikke noe bedre når de som ikke engang vet hva dobbeltkonsonant er, får utlevert en 5er de også.

Så der gikk talentet mitt bort. Skriving regnes ikke lenger som noe jeg er god på. I hvert fall ikke når hvem som helst klarer å få samme karakter som meg, bare fordi de har dumme spørsmål når det gjelder verb.

Så takk til norsklæreren som gjorde meg enda mer usikker på meg selv, og fikk angsten til å føle seg veldig betydningsfull i livet mitt igjen. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å møte opp til neste norsktime.

Uten tittel

av den 10. oktober 2014

Hvordan er det mulig, med all din erfaring med ensomheten, å reise deg og bare gå? De har sittet i samme togkupé i to timer da toget stopper på hans holdeplass. Så han reiser seg for å gå, men stopper på vei for å heise sekken over skulderen. De har samme sekk, hun en sort og han en grønn, Kånken. Han ser lenge på henne før han faller brått tilbake i setet. Hun har et tomt uttrykk, omkranset av brunt, tørt hår, ullgenser i samme farge. I to timer har hun ikke sagt et ord, ikke han heller, og nå ber hun ham om å bli. Han kjenner henne ikke.

Hvem er du? Spør han. Hun svarer ikke, bare fortsetter å stirre tomt på ham med armene i kors. Han prøver å smile, ser ut av vinduet. Det snør, desember, store puter av frosset vann faller sakte fra en stjerneklar himmel. Hvem er du? Gjentar han. Svelger, han må av før toget starter igjen, så han tar et nytt grep om sekken, reiser seg. I kupédøren stopper han igjen, snur seg. God jul da, han prøver å virke hyggelig. Når han kommer av toget sekunder etterpå snør det ikke lengre, desember, det snør ikke.

Klisjé

av den 3. april 2014

Det er en faens klisjé
at den du elsker, lar du gå
du lar han slippe fri
du lar henne fly fritt
fritt svev ut i intet, uten deg

Det er en veldig klisjé
likevel er det slik med klisjeer
at de som regel har rett
de er der for en grunn

Det er en uoverkommelig klisjé
at jeg nå lar deg gå
gå hvor du vil, jeg sier det er det samme for meg
det er greit, jeg er enig
men jeg er ikke det, egentlig
klisjeen har talt
du får fly fritt
luftig svev, og jeg håper du glemmer meg fort

Det er en vondt og grusom klisjé
at jeg nå står på bakken
igjen alene
så jeg snur meg og går
ser ikke tilbake
for da tauer jeg deg bare ned igjen
og ingenting er mer smertefullt enn det

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Jack Frost

av den 18. desember 2013

He smiles

As crystals explode

Fall in a broken world

In glass

That’s the bowl he shattered

Its weight made him trip

The increasing cries

Of small people

Who shriek about things

Things they already have

 

He smiles until

His mouth is only a

Crack in the ice

 

They took that too.

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.

Tomhet og lengsel

av den 24. november 2013

Han så på meg, smerte i blikket hams. Han kjenner meg for godt. Han kjenner til alt, og det dreper meg at ham så se dette. Men det var enda mer skadelig at jeg ikke hadde fortalt det.
”hva skjer med deg? Du dyttet meg konstant vekk, og jeg begynner å bli lei av det! Jeg vet du har det vondt, okei? Jeg vet! Men det betyr ikke at du kan stenge meg ute. Du har ikke lov til å dytte meg vekk. Vi er her sammen, husker du ikke?” tårene  begynte å forme seg i øynene hans, men stoltheten hans holdt dem tilbake. For selv hvor sårbare vi skulle være, ville han aldri gråte i mitt samvær. Han ville ikke vise svakhet. Det ville han aldri. Og det var vel en av grunnene til at jeg aldri ville vise svakhet heller. Vi tar fra de menneskene vi har rundt oss, formes av de, og følger deres mønstre. Vi begge skulle være så streke og modige. Vi var overlevende,  så vi måtte komme oss gjennom dette også.
”hver så snill og fortell meg hva som skjer”

Jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva som er galt. Alt jeg vet er at jeg ikke takler mer. Jeg klarer ikke å holde pusten gående mer. Jeg klarer ikke stå for meg selv mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vet ikke hvorfor jeg kjenner alt, hører alt. Alt jeg vil er så slå det av, og med mindre han kunne fortelle meg hvordan jeg kunne gjøre det, så ville jeg ikke ta opp styrken min ved å si noe som jeg ikke kan få noe fornuftig respons på. Jeg er i helvete. Jeg er nummen. Tom. Det er noe som mangler, men hva det er, er ukjent for meg. Og jeg vet jeg burde kjenne sorgen over at han gikk fra meg, men det er ikke grunnen til depresjonen. Heller ikke det at pappa falt av vognen igjen, noe som burde gjøre meg sur. Og det var heller ikke frustrasjonen over det at mamma ikke er rundt mer, og dermed ikke ser hva som er galt mer.
Men det er ikke det. Jeg er ikke noen av de tingene. Jeg er bare hul, og det er en nervepirrende følelse. Og det er skummelt fordi jeg vet aldri hva jeg kan gjøre når jeg er i denne tilstanden. Og jeg er redd for at jeg skal finne det ut på en dårlig måte. Jeg er redd for meg selv, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal endre.

Jeg er mitt eget monster.

Grådighet. Slu. Depresjon tar overhånd og tar tak rundt halsen. Jeg puster ikke. Beina er bundet, livet er forkortet, av de verste tanker som tar år fra mitt sinn.
Hvis ikke tomrommet snart forsvinner, er det jeg som kommer til å gå.