Romeo romeo romeo

av den 10. oktober 2016

Romeo kast inn handkleet
romeo kast ut ordene
romeo kan du fakkin si det som det er

Jeg setter neglene inn i handflatene
som nagler er de bare små stikk
Du satte støtet inn i «oss»
som en bolt trodde folk jeg var knust
Vi satte lås på døren mellom oss
som en forvirret fugl etter kollisjon med en vindusrute
gikk du ned trappen og ut av «oss»

Romeo hent deg inn
romeo hvorfor vil du flexe styrken din
romeo kan du bare finne en annen

hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

Hvilt i fred siden 08.12.13

av den 10. desember 2014

”jeg ville dra henne tilbake, så hun ikke falt så dypt. Så jeg kunne redde henne. Men hun så ikke hånden min.”

Jeg kjenner hele kroppen knytter seg sammen, og setter meg opp så det ikke er mulig å se. Rommet er lite og skrøpelig, kompakt og trist. Hvitmalingen på veggene har begynt å løsne i små flak langs kantene, og du kan se det som en gang var der. Du kan se hva som ligger bak den kalde, harde overflaten. Det er både lyse og mørke farger, mønster og noe som ligner på en menneskehånd. Det er vanskelig å se. Det står malingsutstyr i et hjørne, stige, maling, koster og ruller, alt oppå et teppe som nok skal beskytte det kalde steingulvet mot det nye, dekkende laget som skal opp på disse veggene. Jeg lurer på om de tar vekk det øverste laget med maling, prøver å finne ut av hva som egentlig er der før de prøver å dekke det til igjen. Jeg tror ikke det. Mest sannsynlig tar de nok bare de verste delene, de største flakene og fjerner de, maler over med det om skal være så nytt og fint. Jeg lurer på om hun puttet maling over sine små flak. Om hun bare dekket de over igjen og aldri tenkte på hva som lå under, eller hva som fikk dekket hennes til å gi slipp og ikke ville holde noe skjult mer.

Gud, denne kirken er deprimerende. Tenk at et like kapell som skal symbolisere lys, håp, tro og godhet nå bare er kaldt og trøtt. Det trengs mer lys her. De små runde vinduene har en begrenset mulighet på å fylle rommet med lys, og det begynner å nærme seg kveld.
”Kan vi ikke tenne lys for henne? Er det ikke det man gjør i kirken?” Ungdomspastoren ser på meg og nikker, en liten tåre i øyekroken hans. Han vet hvor glad jeg var i niesen hans, hvor nær vi var, og jeg vet det ville bety mye for ham å se. ”ja, la oss gjøre det” sier han og gester til at jeg kan gå og hente lysene. Jeg reiser meg opp og går bort til skapet som står lengst borte mot døren og åpner den nest nederste skuffen og tar ut posen med telys. I skuffen ved siden av ligger det fyrstikker, lightere og peislightere. Jeg tar alle, litt variasjon skader da ikke. Jeg tar det med tilbake til den lille ringen vi har samlet i kapellet og legger det i midten. Jeg tar selv et lys og en fyrstikk eske og tar det med bort til alteret. Jeg kysser lett lyset før jeg setter det ned og ber en rask bønn mens jeg tenner fyrstikken og gir glød til det ene lyset. Og i det flammen tar over arbeidet med å gi lys til rommet, kjenner jeg at hun er tilstede. Lyset og den godheten og varmen det gir representerer henne, og hun representerer lyset. Like etter står det to lys tent, så fire osv. til hele kapellet er lyst opp av små flammer. Hvert lys representerer et liv, og hvert lys representerer håp og godhet. Om hun bare så hvor mye lys vi skinte over mørket hun følte i seg, kanskje hun ikke hadde trengt å lukke øynene sine. Kanskje vi kunne ha reddet henne. Problemet med mennesket er at vi viser at vi bryr oss når det er for sent.

Etter det som føles som en evighet med sorg og tårer, går vi endelig ut av det falleferdige kapellet og ut i kulden. Det er nysnø på bakken og i luften, svever lett gjennom den kalde vinter brisen. Himmelen er nærmere enn før, og verden føles stor og nydelig ut. Og fra beina våre og ut gjennom hele parkeringsplassen er det et hav av lys. Alle type lys. Telys, lykter, elektriske lys, alle strødd utover den kalde, hvite bakken. De skaper en atmosfære helt ulikt noe annet jeg har sett før. Der er som om Gud har lånt oss stjernene sine for en kveld, for å minnes om den største stjernen som vi hadde mistet. Jeg kjenner på både en enorm takknemlighet og en enorm sorg. Og selv om det bare er for i kveld, så føler jeg at det vil vare i en evighet.

Alle andre har gått, men jeg står fortsatt på samme stedet og bare beundrer hvor god mennesker faktisk kan være. Samtidig så vet jeg ikke om de gjør dette pga. anger for å ikke ha gjør noe før, eller for å vise respekt for henne og familien. Uansett hva motivet er, så er jeg takknemlig. Det viser i hvert fall omtanke og medmenneskelighet, og det er noe vi trenger mer av. Og vi må snakke, vi må snakke om vanskelige ting. Hvis ikke tror folk at det er greit å såre og skade hverandre slik som vi gjør, slik at noen tilslutt gir opp på livet og resten av menneskeheten. Og i dette øyeblikket skulle jeg ønske at andre sjanse var ekte, og at det gikk an å gjøre om på ting, om bare en gang. For om jeg kunne, jeg hadde gjort alt i min makt til å bruke min andre sjanse til å gi livet tilbake til deg.

Jeg sitter i bilen min og kjører hjemover, dagdrømmer om å være liten igjen. Liten på den måte hvor når vi mente det å bli høy mente det å vokse, og at smerte var å falle av sykkelen, og at død var bare noe som skjedde med gamle mennesker. Det er sånn det skal være. Dette er ikke det livet vi så for oss når vi var 5 år gamle. Hva skjedde egentlig? Jeg prøver å pusle sammen når det begynte å gå galt, når vi begynte å vokse opp og endre mening på alt. Men det er vel et av de spørsmålene vi aldri får svar på. Alt jeg tenker er at vi er alle personlig ansvarlig for å gjøre den verden vi vokste opp i litt mer etisk og god enn den vi kom til og vokste opp i. Og når du har en dårlig dag, prøv å behandle verden litt bedre enn den behandlet deg. Livet er kort, så burde vi ikke bruke den tiden vi har på å gjøre det bedre for de som kommer etter oss? Jeg lurer på om vi er blitt de menneskene som foreldrene våre advarte oss mot.

Jeg kommer tilbake til realiteten når jeg parkerer i innkjørselen til huset, men går ikke ut. I stede lener jeg meg over til passasjer setet og roter rundt i hanskerommet etter brevet hun skrev. Hun pleide å si at den eneste måten hun viste hva hun tenkte var når hun skrev det ned, og det ble merket med så mye hun skrev og reflektere på papiret. Hun var ellers veldig stille.

Jeg tar de gamle sidene ut av konvolutten og bretter de forsiktig opp, stryker fingrene over blekk bokstavene. Det er som dagen jeg fikk det, og jeg skjønner igjen hvor fortapt jeg var uten henne og hennes meninger. Jeg kremter, som om jeg skal lese det høyt, og begynner å lese.

”Noen ganger er bare det å komme seg opp om morgenen og putte et smil om munnen en måte å putte handling bak troen din. Og jeg har følt alt fra hat til kjærlighet, fra kjærlighet til lyst, og fra lyst til sannhet. Og jeg fant ut at selv hvor stort noe kan føles eller virke, så er det aldri større enn den du er, og det du er. Og du må aldri glemme at du eier alt som har skjedd med deg. Så fortell historien din. Om mennesker ville at du skulle snakke varmt om dem skulle de ha oppført seg bedre. Det er ikke din jobb å gjøre mennesker gode igjen. Alle er hvert sitt enkelt menneske og hvert sitt sett med tanker, følelser, tro, håp og lidenskaper, akkurat som Gud hadde planlagt. Og jeg, jeg var født med glass bein og papir hud. Og hver morgen ville jeg knuse beina mine, hver ettermiddag ville jeg rive armene mine. Og om natten ville jeg ligge våken og vente på at hjertet mitt skulle stoppe opp etter alle slagene det fikk, og det ville endelig putte meg i søvn så jeg kunne finne det evige og lykkelige livet sammen med Gud som vi var lovet. Det er mitt mål, å vokse i troen min og så nå det komplette, å møte min Herre og kunne leve med han og bli tilgitt alle synder. For jeg har syndet. Jeg har ropt med full hals etter demoner som levde inni meg, jeg har gropet opp huden med kronblader og jeg har benektet at jeg var god nok for Han, for meg eller for noen andre.

Livet, har jeg funnet ut, handler ikke om å være god nok for alle andre, men for en selv. Og kanskje du er lei av å hive hjertet ditt i tomrommet mellom ribbeina dine, og kanskje du er lei av å løpe mot låste dører som du aldri får opp. Men det går fint. Alt vil gå fint til slutt, så lenge du ikke gir opp på det som virkelig betyr noe, slik som jeg gjør nå.

Jeg har levd mange liv, og opplevd flere bølgedaler enn jeg kan telle, og jeg, jeg skal hvile i fred når min tid kommer. Jeg skal kunne kjenne at vingene mine vokser og blir til noe stort, så jeg endelig kan lære å sveve over alt det vonde. Og det, det skal være en god dag”

Hun vokste aldri ut vingene sine, og hun kjente aldri på det å sveve over, hun svevde bare opp i stede. Men det er sant som hun sier, hun kom til den evige lykken og freden hos Gud, og hun skal alltid være der. Og jeg håper, hvor enn hun er, at hun ser ned på den lille, triste kirken, og ser hvor mange liv hun har berørt og hvor stor endring hun har gjort i denne lille bygden, om det så bare er for en dag, en måned eller et år. Hun vil alltid bli husket som engelen som fylte kirkeplassen med stjerner. Og det vil jeg si er en velsignelse.

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Strå som venter

av den 19. august 2014

Et strå
 ventet
på vinden
den skulle komme

Med ett
en svak berøring fra sør-vest
strået svaier lett da vinden puster

Storm
 tar seg opp
slenger et strå rundt
knekker
mot mørk jord og dypt vann

Der ligger det på bakken, se
strået smiler
tenker på da vinden lekte på inn og utpust
takker
for tiden som vaiende strå

teller dager, teller år

av den 30. juli 2014

I juni lå jeg i sengen og skypet deg fra solen var oppe, til den gikk den, og til øynene dine ikke lenger klarte å la lyset komme til, og du sluknet samtidig som morgenmisten kom til syne. Og selv hvor trøtt jeg selv var, klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn måten pannen din rynket seg på mens du drømte.
02:00
03:00
04:23, du sover, og jeg.. jeg så for meg hvordan det måtte være å ligge i armene dine, kjenne pusten din i nakken min, og høre deg bli irritert over håret mitt som konstant kom i veien for fjeset ditt.

I juli gikk dagene fortere enn turen ned togskinnene for å komme til deg, og tiden gikk raskere enn lynet, samtidig som den rente saktere enn en elv. Timene føltes som dager, og de to siste minuttene før jeg traff øynene dine, føltes som to evigheter som fløy forbi meg i slowmotion.

Jeg har aldri følt meg så levende som når huden din var presset mot min, og du klaget over hvor liten plass det var i sengen. For å være 1.55 cm tok jeg opp det meste av plassen, og du, som så vidt passet når det var bare deg, lå i hjørnet med meg presset opp mot deg, hodet på brystet, beina flettet sammen. Du kysset pannen min, leppene mine, nakken min. Du hvisket at du elsket meg i den varme natteluften, og jeg måtte holde pusten for å ikke fly av sted av gleden og lettelsen av disse ordene.

Den siste kvelden var den vanskeligste. Ingen av oss sa et ord, men vi begge viste. Og når jeg reiste meg for å kysse deg, begynte tårene å trille hos oss begge. Det er noe poetisk i et tårevått kyss, men jeg klarer enda ikke å finne den rette beskrivelsen for å få det til å høres romantisk ut, og i stede kommer bare bildet tilbake av smerten. 2 uker av 80 år er ikke lenge sa du, og jeg nikket. Det går fint, sa du. Og jeg nikket. Det går fort, sa jeg. Men fremdeles omfavnet vi hverandre i sorg over å måtte igjen putte avstand imellom oss. Vi sovnet på gulvet, og mens du lå og drømte og vred på deg, lå jeg inntil deg og tryglet om at tiden skulle stoppe. Jeg stoppet klokken min i håp om at det skulle fikse problemet. Men når solen kom opp og dagen kom luskende på oss, visste vi begge at det var på tide å si farvel for nå. Og når toget gled nedover sporene, gråt jeg til genseren min smakte salt og hjertet mitt føltes numment.

Det er 11 dager til jeg får se deg igjen, og tiden går fort. 11 dager av 80 år er ikke mye. Men det gjør vondt å måtte vente på deg. Det gjør vondt å ikke kunne våkne opp til deg, puste deg inn. T-skjorten din som jeg stjal med meg bærer ikke lenger lukten av deg, men av lengselen min for deg.

Tiden til jeg ser deg igjen er ikke stor. Jeg skal repetere dette til det sekundet vi møtes igjen. Og tiden skal stoppe når du er her. For jeg kan ikke gi slipp på deg igjen.

Soldaten

av den 18. juli 2014

Nok en nattehimmel
i byens mørke gater
vinterglød
du gjør meg svimmel

Du vil redde landet
om det legger seg ned for noen andre
er du der
som du er her nå
og passer på meg
når jeg helst vil gå

Har du ingen andre
er du sikker på
det er med meg du vil danse?

Vi vrimler rundt
langs gaten
på Circa hele natten
du danser
smidig i din grønne kamoskjorte

Men så blir klokken tre
de slår på lysa
alle skjønner det
det er tid
for å nache
du trenger seng i kveld
med meg har du ikke hell

Jeg kjører ikke tanks
så du må sovne ensom
nå snør det verre
enn da vi møttes første gangen

Nok en nattehimmel
i byens lyse gater
sommerglød
øl i Wien
uten meg
ferdig med den grønne kamoskjorten
bort fra meg

men når jeg tenker på deg blir jeg svimmel

Dans til Vaular

av den 16. juli 2014

Du hopper
knærne opp til magen
hopp, hopp
armene over hodet
parketten gynger
håret ditt
langt
danser rundt smal midje
perler klinker i fletter

Du hopper så hurtig du kan
Vaular snakker raskere
du roper med ham

Jeg lukker øynene
armene over hodet jeg også
beina går mens
Vaular flørter vers
etter vers

Du ser på meg
gliser bredt
dans mer sier kroppen
jeg elsker deg
sier øynene

Hvem skal du hoppe med
til Vaular
når jeg drar
Ikke spill ham
når jeg ikke er der
Bare tenk på ham
for deg selv

Nynn rett opp

og ned

Hør ka æ har å si dæ
å dætte e nåkka
alle gjør
før de
slår ut vingan
de
lære å

fly

denne gangen skal det gå bra

av den 15. juni 2014

Sukker på tungen.

Sol på huden.

Favoritt sangen på høyttaler.

Kjøretur til et ukjent sted.

Gitar spill.

Solnedgang i armene dine.

Det er ubeskrivelig vanskelig å forklare hva du gjør med meg, men jeg kan ikke annet enn å sveve sammen med sommerfuglene som du gir meg. Jeg lurer på hvorfor du ikke kom før, men jeg skjønner at det var i dette øyeblikket at jeg trengte deg. Og kanskje det var i dette øyeblikket hvor du trengte meg. Alt jeg vet er at jeg aldri vil gi slipp.

Kyss meg hardere.

Hold meg tettere.

Jeg vet vi alltid får en forvarsel når det kommer en storm, men du slo til som lyn fra åpen himmel, og ønsker at jeg hadde fått vite at det var en storm på gang, men i øyeblikket gjør det meg ikke noe. Regn over meg.

Og jeg vet en kjærlighet som dette ikke kan vare for evig, men vi kan gjøre vårt beste på å holde den i live. Du varmet opp mitt iskalde hjerte, og ingenting annet betyr noe enn deg. Jeg holder på å gå fra vettet, men det går greit. Du vil alltid finne meg igjen og ta meg med tilbake.

Siri

av den 9. juni 2014

Hun endre opp på baderoms gulvet, tårevåt og alene. Det var ikke meningen at det skulle skje. Jeg ville ikke gjøre dette mot henne. Men, jeg kunne jo heller ikke noe for det. Det er ikke min jobb å filtrere samtalen mellom to individer, jeg er bare budbringeren. Jeg bare får og gir det som er, og tenker ikke mer over det. Det er ikke meg å blande meg inn i samtalen mellom dem. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som kan og ikke kan bli sakt. Det er meg de sender gjennom. Det er alltid sånn.

Jeg vet mer enn jeg skulle. Jeg vet hva han skrev, hva han visket ut, og hva som faktisk ble sendt. Det er jeg som står for at de faktisk blir sendt, og levert. Hva som skjer med deres følelser er ikke mitt ansvar. Jeg er bare en skjerm og noen knapper. Jeg er bare det lille mellomstoppet i samtalen. Jeg har lest meldingene og jeg har ringt. Det er alltid sånn.

Skriver…. Skriver

”det er en jente”

ånei, ikke gjør dette. Ikke nå. Hun har nettopp fått vite at bestevennen hennes har endt opp på haukeland igjen. Hun har nettopp kranglet med moren om hennes frihet. Jeg vet hva du skal skrive, og jeg vet at utfalle ikke vil være fint.

Skriver…. Skriver

”okei..”

Han klynger seg fast. Det gjør vondt langs sidene mine, og jeg vet at om han presser litt hardere, vil delene mine gå i alle retninger. Jeg vet du er redd, jeg skjønner. Jeg vet hva du skal si, og jeg skjønner.
skriverskriver

”Jeg vet jeg har vært så fraværende, og det er fordi jeg.. jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.”

trekk pusten dypt nå, gutt.

”jeg har gjort noe galt med å sjonglere mellom dere to, og jeg vet jeg har krevd alt for mye av deg.. og jeg vet du ikke viste”

sendt

Hun trekker pusten. Hun viste at det ville komme. Hun har skjønt at det var noe som holdt han tilbake fra de timelange samtalene de hadde før. Og da snakker jeg tiiiiiiime lange. De erklærte deres kjærlighet til hverandre som om det var det eneste de kunne gjøre for å få puste.

Skriverskriver

”det går fint”

det går ikke fint. Hun klunger seg til puten sin. Tårene triller, og hulkingen begynner i det at hun ser at han skriver igjen. Jeg vil ikke se, men jeg må. Jeg er budbringeren. Det er min jobb å la ordene komme frem. Selv om det smerter.

Skriverskriver

”jeg er lei for det”

ja, han er det. Tårene presser på hos han og, men han vet det må gjøres. Han klarer ikke holde det tilbake mer. Hun fortjener bedre, skriver han, men han sender det ikke. Han tror hun vet det. Hun gjør ikke det. Akkurat nå klynger hun seg fast til vasken, prøver å holde seg oppreist. Prøver å få tak i noe som kan tørke vekk tårene og smerten.

Skriverskriver

”det går fint”

hun ser ikke skjermen mer. Tårene tar over øynene hennes.

”jeg klarer ikke snakke mer nå. God natt”

Sendt

Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

slå av?

Hun sviper skjermen, og alt blir svart.