Axella

av den 3. april 2016

Kapittel 1

Svart. Det var alt jeg så. Mørke. Det var helt stille. Jeg prøvde å bevege meg, men det gikk ikke. Det var som om noe holdt meg fast. Jeg merket at jeg hadde hendene bak på ryggen. Øyelokkene mine føltes tunge, men jeg klarte akkurat å åpne de. Jeg satt oppover en vegg i et helt hvit rom. Både veggene og gulvet var hardt, som betong. Det var ingen vinduer i rommet, bare en ståldør. Det var to stoler og et bord i rommet, også hvite. Jeg la også merke til et overvåkningskamera som hang oppunder taket ved døren. Av en eller annen grunn fikk jeg en deja vu følelse. Jeg prøvde å tenke tilbake til hvordan jeg kom hit, og det var da det gikk opp for meg at jeg ikke husket noen ting. Jeg begynte å få panikk, men jeg kunne fortsatt ikke bevege meg. Da hørte jeg skritt utenfor og piping. Sannsynligvis en kode som ble slått inn for i det neste øyeblikket gikk døren opp. To menn i grønne uniformer kom inn i rommet etterfulgt av en høy mann i svart dress. Mannen i dress hadde svart hår og et strengt blikk. Han så ut som om han var rundt 20årene. Det var noe med han som gjorde meg uvel. Mennene i uniformer kom mot meg. Jeg ble nervøs da jeg så at de begge hadde pistoler i beltet. De tok hardt tak i armene mine og løftet meg opp som om jeg ikke var tyngre enn en fjær. Det var da jeg kjente at det verket i hodet. De bar meg bort til stolen. Mannen i dress satte seg ned på stolen på andre siden av bordet.

«Okay», sa mannen i dressen og prøvde seg på et smil, men det så mer ut som en grimase. «Jeg er General Jespersen. Og hvem er så du?», sa han med en mild stemme. Nervøs for at jeg ikke kom til å klare å snakke åpnet jeg munnen for å svare. «Jeg vet ikke», sa jeg så lavt at jeg nesten ikke kunne høre det selv. Smilet til General Jespersen forsvant og han stirret irritert på meg. «Hør her, vi vet om labben og om hva dere holdt på med, så det er ingen grunn til å late som», sa han høyt. «Bare gi opp og fortell oss hvor forskeren er». Jeg så forvirret på han mens jeg prøvde å huske hva som hadde skjedd, men jeg kunne ikke huske noe. «Labben? Forskeren? Hva er det du snakker om?». Jeg begynte å bli skikkelig redd. Ansiktet til Generalen ble rødt og han reiste seg så fort at stolen veltet Han slo hendene på bordet. «Jeg har hatt nok av dette», sa han med en høy stemme, nesten skrikende. «Hvis du fortsetter å beskytte han på denne måten vil du bli straffet for alt sammen!». «Jeg vet ikke hvilket forhold du tror du hadde til han, men han bare brukte deg.» «Jeg vet ingenting», sa jeg høyere enn forrige gang. Jeg kjente sinnet bygget seg opp inni meg. Vaktene som stod ved sien av meg tok begge hendene på pistolene klare hvis det skjedde noe. «Jeg husker ingenting. Ikke hva jeg har gjort, hvordan jeg kom hit eller hvem jeg er!». Sa jeg enda høyere.

Jeg stirret hardt på han. Sint fordi han ikke ville høre på meg. Generalen begynte å smile igjen, men denne gangen var det annerledes. Det virket som om han begynte å kose seg. Jeg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen. «Greit, hvis det er slik du vil ha det», sa han med en skremmende glad stemme. Han nikket til vaktene og de forlot rommet. Han fulgte etter bort til døren, også lukket han den og låste den. Så tok han opp en kniv. Han så opp mot overvåkningskameraet og kuttet over ledningene. Jeg kjente det knøt seg i magen.

Han pekte kniven i min retning og kom smilende mot meg. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kunne bare sitte der vente på at han kom nærmere og nærmere. Jeg hørte løpende skritt utenfor og banking på døren. Jeg kjente jeg fikk panikk og stirret skremt på generalen. «Du har vist skjønt det. Jeg er ikke general Jespersen», han smilte mens han sa dette. «Hvem … Hvem er du», fikk jeg frem. «Det er ikke viktig», sa han. «Det er ikke som om du kommer til å leve lenge nok til å huske meg uansett», sa han og lo. Jeg reiste meg og stolen falt. Jeg klarte så vidt å holde meg på bena. Han så rolig og avslappet ut mens han kom gående mot meg med kniven hevet. «Men du kan jo få vite hva du heter», sa han med et stort smil om munnen. Jeg stirret forvirret på han mens jeg rygget for å komme meg vek fra han. Etter et par skritt krasjet jeg i veggen. «Axella», sa han. Jeg kjente at hodet mitt verket enda mer. «Den eneste som kunne gjennomføre planen, og den eneste som kunne ødelegge den». Axella. Jeg kjente igjen det navnet. Det er meg.

«Hvilen plan?» spurte jeg i håp om å oppholde han litt lenger. «Det trenger du ikke å bry det lille hodet ditt om», svarte han. Hadde han gjennomskuet meg? «Men hvis jeg skal dø så hadde det vert greit å vite hvorfor», sa jeg i håp om at han ikke hadde. Nå smilte han enda bredere, «Jeg har jo sagt det. Du er den eneste som kan ødelegge for oss». Han stod rett foran meg. Han løftet kniven, «vi ses i helvte». Akkurat når han sa det smalt døren opp og jeg hørte to skudd. Vettskremt lukket jeg øynene og snudde meg. Da kjente jeg noe tungt komme ned på meg og jeg datt ned på kne. Jeg kjente en intens smerte i høyre armen min. da jeg åpnet øynene så jeg at mannen i dress hadde falt oppå meg og at kniven hadde kuttet meg i armen.

Da ble han løftet vekk og jeg så at flere vakter var kommet inn i rommet. Da kom en fyr bort til meg. Han så ut som om han 16-17 år gammel og hadde brunt hår. Han hadde på seg en svart åpen dress og en hvit shorte. Han var utrolig pen. Han så på meg med bekymringsfulle blå øyne. «Går det bra?», spurte han. «J … Jeg tror det», svarte jeg mens jeg kjente at blodet rand nedover armen min. Han hjalp meg opp og knøt opp tauet som holdt hendene mine sammen. Mennene i uniform begynte å hviske til hverandre. Det var tydelig vis ikke lurt av han, for flere av soldatene tok til våpnene sine. Uten å bry seg tok han frem hånden sin og sa «kom, så skal jeg hjelpe deg». Mens han sa dette smilte han til meg. Jeg fikk en helt annen følelse enn når general Jesper eller hvem han nå var smilte til meg. Jeg fikk en følelse av trygghet. Jeg tok forsiktig frem hånden min og grep hans. Han hjalp meg opp og førte meg ut av rommet. Fortsatt med min hånd i hans. Vi gikk nedover en gang og rundt flere hjørner en jeg kunne telle. Etter noen minutter kom vi til en hvit dør. Han banket på tre ganger før han gikk inn.

Vi gikk inn i et lite hvit rom. Det hadde flere vinduer og tre sykehussenger. Det var et veldig lyst rom siden det hadde mange vinduer. Det så ut som et lite sykehus. En mann snudde seg og kom mot oss. Han hadde kort blondt hår og et stort smil. Han hadde på seg en legefrakk. «Ah, Markus. Så hyggelig å se deg igjen», sa han med en glad stemme. Da så han på meg. «Og hvem er denne vakre unge damen du har med deg?», sa han og smilte litt ekstra når han så at vi holdt hender. Han som tydeligvis het Markus slapp hånden min og forklarte «dette er hun vi reddet fra labben». Han så på meg. «Ja, og har denne unge damen et navn?» spurte mannen i legefrakken. «Ehm, ja selvfølgelig har hun det. Ikke sant?» sa Markus. «Haha, vet du ikke hva hun heter», mannen i legefrakken brøt ut i latter. «Jaja, kjempemorsomt», sa Markus «kan du ikke se at hun er skadet. Kan du ikke hjelpe noen i stillhet for en gangs skyld?». Når han var ferdig å le sto han opp strakt som om ingenting hadde skjedd. Han gikk litt nærmere meg og undersøkte armen min. «Det er ikke så dypt, så du trenger ikke å sy», sa han oppmuntrende og smilte til meg.

Han førte meg bort til en stol og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ned. Markus fulgte etter og stod ved siden av mannen i legefrakk mens han renset såret mitt. «Jeg er Dr.Jones forresten», sa han, «og hvem er du?» «Jeg tror jeg heter Axella». «Tror?» spurte Dr.Jones. «Hva mener du med tror?» «Vel», så skulle jeg til å forklare han hele situasjonen men akkurat da kom en mann brasende inn døren. Han var høy, og hadde mørkt langt hår som han hadde i en liten hestehale. Han hadde litt skjegg og han hadde på seg en svart bukse og en shorte. «Der er dere», sa han sint og så på både Markus og meg. «Du kan ikke bare ta en mistenkt med deg hvor du vil», sa han og så på Markus. En mistenkt? Hva er det jeg har gjort? Hvem er jeg?

Bak han kom flere folk inn. De så ut som om de var på samme alder som Markus. Han ene hadde kort blondt hår og hadde på deg dongeribukse og en t-shorte og hadde blondt hår. Likheten mellom han og Dr.Jones var helt utrolig. Han kunne ha vært sønnen hans. Han andre hadde brunt hår og hadde på seg en grå dress. Det så ut som om han kom rett fra en dressmann-reklame. Han siste hadde på seg en lab frakk og briller, han hadde kort rødaktig hår. Han så skikkelig smart ut. «Er dette mistenkte?», spurte mini-Jones. «Hvordan kunne hun være interessert i forskeren?» «Kanskje hun foretrekker smarte menn», sa han med brillene. «Kanskje, men er han ikke litt for gammel for henne?» spurte dressmann-fyren. «Jeg mener hun ser slik ut, hun kunne ha scoret noen bedre enn han», sa han mens han smilte lurt til meg.

«Hva er det dere snakker om», spurte jeg. Alle stirret spørrende på meg. «Hva er det vi snakker om?», spurte mini-Jones. «Det som skjedde på labben. Eksplosjonen.» Eksplosjon? Nå skjønte jeg i vert fall ingenting. De må ha sett at jeg ikke hadde noen anelse på hva som skjedde for Markus spurte bekymret «du husker ingenting gjør du?». Jeg ristet på hodet. «Dette er en spøk ikke sant?» sa mannen med hestehalen oppgitt. «Hun kan ikke bare glemme alt når de blir tatt for det». «Faktisk så kan hun det», sa han med brillene. Alle snudde seg spørrende og så på han. «Det kalles retrograd amnesi. Da har man ikke minne om hva som har skjedd før hendelsen. Det kan ha oppstått på grunn av eksplosjonen». Alle vendte blikkene tilbake til meg.

Han med hestehalen slapp ut et lite sukk. «Okay, men er det ingen måte hun kan få de tilbake på?» Dr.Jones så på han. «Amnesi kan variere om jeg husker rett. Det kan være kortvarig eller langvarig, hvor lenge det varer kan variere fra person til person». Han var ferdig med å rense såret, etter som han hadde jobbet mens alle snakket, og gikk og hentet bandasjer til å dekke det til med. Han med hestehalen begynte å trave rundt i rommet. Det så ut som om han tenkte veldig. «Men kan ikke minnene komme tilbake hvis man ser noe fra fortiden?» spurte Markus. «Jo, i de fleste tilfeller. Men det er ikke sikkert det vil virke» sa han med brillene. «Men det er jo vært et forsøk», sa dressmann-fyren og smilte til meg. Jeg ble litt urolig er jeg satt. Hva kom til å skje med meg? Jeg var skikkelig forvirret. Hodet mitt var nesten helt fult, og alt jeg husket hadde skjedd for et kvarter siden. «Greit», sa han med hestehalen, «noen bør ta henne med tilbake til åstedet slik at hun kan få sjansen til å huske noe. Ta henne med til en av labbene våre også, kanskje det vil virke også. Hmmm … Markus, du får hovedansvaret». Markus nikket som om dette ikke var noe stort. «Dere andre får hjelpe han, husk at vi trenger at minnet hennes kommer tilbake så fort som mulig», sa han strengt. De andre nikket og han forlot rommet.

Dressmann-fyren var den første til å reagere. «Jeg er Luke forresten.», sa han og kom mot meg. Han tok den friske hånden min og skulle til å kysse den, men Markus stoppet han. «Hey! Hva tror du at du gjør?». «Oi, noen er sjalu», sa Luke ertende. «Hva?» sa Markus «d.det er ikke slik». Dr. Jones begynte å le. «Haha, det er kjekt å være ung», sa han og gikk. Vi så alle spørrende etter han og jeg kjente jeg begynte å smile. «Så hva gjør vi nå?» spurte mini-Jones og så på de andre. «Jeg er Alexander, men bare kall meg Alex, og dette», sa han og holdt en hånd mot mini-Jones, «er Jonas». «Hyggelig å møte dere», sa jeg. De så på meg som om de ventet på noe mer. «Axella», sa Markus, «tror hun». «Hvordan kan du ikke … å vent», sa Jonas. «Idiot», sa Alex lavt, men høyt nok til at alle kunne høre det. Alex og Jonas stirret stygt på hverandre.

Magen min begynte å rumle og alle snudde seg mot meg. Det var da jeg kjente at jeg var sulten. «Sulten?» spurte Markus. Jeg nikket. «Vel, hva venter vi på?» spurte Luke litt ertende og begynte å gå. De andre fulgte etter hen som om det var en selvfølge. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men Markus så at jeg var i tvil og strak hånden sin fram mot meg. «Skal vi gå?» spurte han. Jeg tok hånden hans. «Hvor er det vi skal?» spurte jeg og så opp på Markus. «Til kantinen. Klokken er rundt ett så det er til for lunch» svarte han med et fornøyd smil. Jeg nikket også fulgte vi etter de andre ut døren.

hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

Utdrag (utkast)

av den 29. mars 2015

Jeg var nesten voksen, skulle flytte, men fikk ikke bilder fra barndommen. Bildene var gjemt i en skuff, i et skap, i et rom jeg ikke kom til. Jeg ble nektet bilder og minner. Jeg skulle ikke huske. Jeg skulle ikke få se bildene igjen, av det lille ansiktet til ei pike med brunt hår, smilehull og en sannhet i øynene om det som hendte. Det er noe med disse bildene jeg ikke vil glemme, samtidig er denne tida en tid jeg vil luke ut av hukommelsen min. Jeg husker moren min med fettet hår, leppestift utover halve kinnet, med en øl i hånda, og halvt liggende i sofaen, da hun ventet på meg etter skoletid.

Stua lukta piss og øl, gardinene var trukket for, og det var mørkt som i ett smug. Stua var et levehull for henne, et sted hun oppholdt seg om natta, og om dagen, en søppelplass for ølboksene hennes og noe jeg skulle kalle «hjem.» Jeg pleide å gå hjem fra skolen, gå en tur i byen eller hvor som helst, mens jeg fantaserte om de perfekte livene menneskene jeg møtte måtte ha. Jeg studerte ansiktene deres, rynkene og fyrene, smilene, de stive ansiktsuttrykkene, og prøvde å se for meg hvordan livene dere var. Jeg ønsket meg noe annet, hva som helst, bare noen kunne ta meg til seg, klemme meg og si «jeg er glad i deg.» Bry seg om meg, bare litt.

På skolen satt jeg ofte alene i en krok for meg selv, jeg maktet ikke å være sammen med de andre barna, de som smilte, de som var glade, de som hadde mor og far. Kvinnen som skulle være forelderen min, den jeg kunne kalle mor, var aldri det for meg. Faren min hadde flyktet fra en familie som gikk i oppløsning, jeg vet han ikke orket mer av moren min, og flere ganger hadde jeg sett med egne øyne hvordan han ble behandlet. Hvordan moren min under påvirkning av alkohol kunne gi ham så harde slag at blodet lagde blodflekker på veggene, på gulvet, på møblene. Blodspor fra faren min som aldri ville forsvinne. Blodflekkene på det hvite sofatrekket er alt jeg har av minner etter en far jeg ikke kunne redde. En far jeg så vidt husker ansiktet til.

Det var andre juledag, og jeg husker at faren min hadde vært forsvunnet i en uke. Jeg visste ikke hvor han var, eller hva som hadde hendt med ham. Det eneste jeg visste var at han den kvelden hadde jogga, slik han alltid gjorde, men denne gangen kom han ikke hjem. Jeg hadde løpt ut i mørket for å lete etter ham, jeg hadde løpt så langt og så lenge, at jeg hadde kjent en fysisk smerte i brystet, i lungene, i hjertet. Han kunne ikke bare forsvinne, han kunne ikke bare være borte. Han kunne ikke være borte.

Jeg ble sittende i en grøft langs veien den natta, og tårene rant nedover kinnene mine, til jeg nesten ikke hadde mer pust igjen. Jeg ville bare legge meg ned, og bli der, til noen fant meg. Hvis noen ville finne meg i det hele tatt. Jeg visste at moren min ikke ville registrere at jeg var borte. Hun ville ikke ofre meg en tanke, og akkurat da var det greit, selv om jeg innerst inne i brystet hadde en bankende smerte, et hull som ikke ville gro. En følelse som ikke ville forsvinne.

Jeg husker at jeg våknet i grøfta tidlig om morgenen. Klokka kunne ikke ha vært mer enn fire, og jeg kjente kulda i hvert eneste bein i kroppen. Det var først da det gikk opp for meg hvorfor jeg lå der i grøfta. Pappa var borte. Jeg visste ikke hvor han var, eller om han noensinne ville komme tilbake. Jeg begynte å gå uten å vite hvor jeg var på vei, men én ting visste jeg, og det var at jeg ikke ville komme hjem igjen. Da visste jeg ikke om noen ville finne meg. Jeg visste ikke hvor jeg var, og moren min ville ikke ringe politiet for å melde meg savnet. Hun var redd for at de skulle se hvordan vi levde. Jeg tror det hadde gått over en time, da den første bilen kjørte forbi. Bilen stoppa ikke, men jeg kunne se at kvinnen kikka overrasket på meg, der jeg gikk, og jeg kikka tilbake.

Ettersom tida gikk, kunne jeg telle flere og flere biler, men ingen stoppa, og jeg følte at ingen mennesker brydde seg. De hadde mer enn nok med sine egne liv, virka det som. Jeg mistet troa på verden, på at noen ville hjelpe meg, og selv om jeg gikk der helt alene, ville ingen stoppe og spørre hvorfor. Om bare én person hadde spurt hva som var galt. Men ingen gjorde det, og jeg hater dem for det. Jeg hater de menneskene, og jeg er sikker på at de hater meg også.

Blomster for fred (utdrag)

av den 13. juli 2014

Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Året er 1945, og tyskerne har nettopp overgitt seg etter seks år med krig. Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset selv om Stalin er uenig med Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamnkonferansen. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til. Datteren min på ni år spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu, a ne mir, pochemu my stroim steny, a ne mosty?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi et spørsmål som «hvorfor spiller vi krig og ikke fred, eller hvorfor bygger vi murer, og ikke broer?» er vanskelig å besvare. Det er tross alt min ni år gamle datter som spør, og hva forklarer man sitt eget barn, når millioner av mennesker er brutalt drept i hendelser hun ikke forstår? Jeg kan ikke forklare henne hvordan disse menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Jeg sa aldri dette, men det var et spørsmål jeg besvarte med:

«For få rollemodeller,» og hun spør hva er vårt mål, og jeg svarer:
«Jeg kan svare med ett ord, det er seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier, er det ingen overlevelse,» og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har slukket, og som ei heller har blitt slukket av tyskerne. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og trakk henne inntil meg, men jeg synes ikke dette er nok, og mener at det aller viktigste er å sørge for freden.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.

Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg like sterkt som tyskerne hatet jødene, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»