hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

Uten tittel

av den 10. oktober 2014

Hvordan er det mulig, med all din erfaring med ensomheten, å reise deg og bare gå? De har sittet i samme togkupé i to timer da toget stopper på hans holdeplass. Så han reiser seg for å gå, men stopper på vei for å heise sekken over skulderen. De har samme sekk, hun en sort og han en grønn, Kånken. Han ser lenge på henne før han faller brått tilbake i setet. Hun har et tomt uttrykk, omkranset av brunt, tørt hår, ullgenser i samme farge. I to timer har hun ikke sagt et ord, ikke han heller, og nå ber hun ham om å bli. Han kjenner henne ikke.

Hvem er du? Spør han. Hun svarer ikke, bare fortsetter å stirre tomt på ham med armene i kors. Han prøver å smile, ser ut av vinduet. Det snør, desember, store puter av frosset vann faller sakte fra en stjerneklar himmel. Hvem er du? Gjentar han. Svelger, han må av før toget starter igjen, så han tar et nytt grep om sekken, reiser seg. I kupédøren stopper han igjen, snur seg. God jul da, han prøver å virke hyggelig. Når han kommer av toget sekunder etterpå snør det ikke lengre, desember, det snør ikke.

Soldaten

av den 18. juli 2014

Nok en nattehimmel
i byens mørke gater
vinterglød
du gjør meg svimmel

Du vil redde landet
om det legger seg ned for noen andre
er du der
som du er her nå
og passer på meg
når jeg helst vil gå

Har du ingen andre
er du sikker på
det er med meg du vil danse?

Vi vrimler rundt
langs gaten
på Circa hele natten
du danser
smidig i din grønne kamoskjorte

Men så blir klokken tre
de slår på lysa
alle skjønner det
det er tid
for å nache
du trenger seng i kveld
med meg har du ikke hell

Jeg kjører ikke tanks
så du må sovne ensom
nå snør det verre
enn da vi møttes første gangen

Nok en nattehimmel
i byens lyse gater
sommerglød
øl i Wien
uten meg
ferdig med den grønne kamoskjorten
bort fra meg

men når jeg tenker på deg blir jeg svimmel

Natt i byen min

av den 4. april 2014

Denne byen er for liten
for oss
jeg får ikke puste
mild vinternatt, en gylden, lys blå himmel

Vi suser gjennom stille gater
i din lave bil
tørr asfalt
det kjennes som Paris
jeg kjenner at jeg lever

Å rømme fra alt bak oss, gjennom gatene
stille, duse gater
mild vinternatt, en grønn himmel
bak ruter i en lav, sølvgrå bil
herligheten tar oss

Denne byen er for liten
vi gjør hva vi kan, farten gjør den større
hvem er vi til å dømme, ungdom i en rask bil
du er den du er
du sier ingenting
lar oss holde på
og venter til vi kommer igjen

Forglem meg ei

av den 28. mars 2014

Jeg lukket øynene
noen sekunder
og da jeg åpnet dem igjen
var hun vekk

Da stod du der
ikke forandret, men utviklet
ikke en annen
ikke den samme

Hadde opplevd verden og dens smerte
uten meg
blitt voksen
uten meg

Kollektive drømmer glemmes
Gleden vi en gang delte
svinner hen
som deg må jeg nå klare meg alene

Nei
du smilte til meg i dag
og jeg så oss i øynene dine
du glemmer meg ei

Nå.

av den 17. november 2013

I et veikryss på Danmarksplass.

Hvorfor så dårlig tid.

Fyllesyk.

Gårdagens møte med Jæger.

Kjærlighetssyk etter morgenstundens knull.

Vill i hjertet etter lørdagens farvel.

Jeg vet, jeg vet ingenting om kjærlighet.

Jeg er i et spill.

Et spill alle spiller.

Men jeg er verst.

Versting, kall meg det.

Stopp.

Jeg må tenke.

Ingen har tid.

Til å stoppe.

Jeg går den ville veien.

Veien til murene.

Likevel.

Livet blir lært.

Kan ikke stoppe nå.

Rødt.

Trygg.

Oransje.

Angrer.

Grønn.

Det er meg de venter på.

Hvilken vei.