(unngå øyekontakt)

av den 19. februar 2018

11:59
vært våken siden 05:30
det er beviset jeg har, for da sendte jeg A en melding på messenger
stod opp 07 bærte ut fat med snusboks/papir med tilhørende plaster/byggrynslunsj (blåbær)/smuler/et glass hadde limt seg til fatet (ville ikke skilles,enda)
sette inn i oppvaskemaskinen, trakte kaffi, koke egg, ta fram brød, skru på ovnen
det blir
ostesmørbrød i dag
for klokken er syv og jeg har ikke vært oppe så tidlig siden den helgen jeg våknet fyllesyk og må ha gått ut på kjøkkenet for å fylle vann i flasken (korrigert: husker ikke at jeg gikk, men husker at jeg skrudde på vasken) og jeg har lyst på ketsjupp og kanskje litt mais og jeg vil ha to nei tre brødskiver og pepper og gressløk som ikke er min skal dandere osteoverflaten
boom
setter meg ikke for å lese Morgenbladet
jeg hadde en gylden anledning til å sette meg ned for å lese Morgenbladet men jeg gjør det ikke jeg går inn på badet vasker fjeset tenker at jeg må rense fjeset så jeg renser fjeset med det nye rensevannet jeg kjøpte på apoteket på tirsdag den dagen jeg drakk kaffe med N den dagen jeg var på apoteket og kjøpte nødvendighetsartikler til 648 spenn (og fikk vondt i magen men det var nok heller et resultat av lite mat og mye kaffe) jeg vasker fjeset jeg vasker skrittet jeg setter opp håret det var nesten riktig rekkefølge egget er mer enn kokt nok det skjønner jeg for klokken var 07.24 da jeg registrerte at det begynte å koke i kjelen og nå er klokken 07.35 og i følge instruksjonen om eggkoking som henger på kjøleskapet så betyr over 8 minutter HARDKOKT EGG men det er OK det KUNNE vært en HARD MORGEN men det er det ikke jeg er lys våken (i ett eller to ord? synes det ikke stemmer uansett) kaffen er kokt og osten er smeltet jeg går fornøyd inn på rommet setter meg i sengen skrur på lyset som jeg har døpt NÅ ER DET HVILEKVELD- og NÅ ER DET ROLIG MORGEN-lyset den lampen som jeg kjøpte i Westbye Ekebergsgate 1A samme blokk samme inngangsdør som jeg kjøpte broderen på en helt annen dato som står på skrivepulten med sin krumme nakke og sitt nysgjerrige vesen, jovial type det der, mer jovial enn den som står i hjørnet med peisen og som signaliserer at ROEN MÅ MÅ NÅ NÅ NÅ INNTA INNTA rommet enten det er KVELD eller MORGEN
jeg logger inn på facebook, har ikke turt å være aktiv der på et halvt døgn fordi jeg har en kamerat som ringer DAG OG NATT både på TELEFON og FACEBOOK og jeg vet hva han vil og vi vil ikke det samme så jeg tar mot til meg for det er tross alt i tidligste laget til at han kan være aktiv på FACEBOOK registrerer så at jeg har fem uleste meldinger en av dem fra J det er en link til Litteraturhusets podcast der TORIL MOI snakker om The Handmaid’s Tale: boken, filmen og serien og dette snakket vi om på forelesning i går hvordan Margaret Atwood IKKE AKTER Å KALLE VERKEN SEG FORFATTEREN ELLER INNHOLDET feministisk
og Moi er sjokkert
vent gjorde jeg dette
falskt minne
jeg satt ikke på den jeg satt den på i går kveld da jeg kom hjem jeg hørte den i 21-22 tiden det husker jeg nå for mamma hadde meldt at hun ville ringe etter vakt og hun ringte og da satt jeg den på pause jeg er åpenbart litt døgnvill og forvirret ikke vant til å gjengi disse tingene etter klokkeslett ikke vant til å forholde meg til tiden så presis jeg husker nå hva jeg gjorde kl 07.45 i dag morges jeg satt på
Palestina for dummies
og leste Huffingtonpost samtidig
om kama sutra og blow jobs og 10 things that turn men off og en feminist ga et motsvar til de latterlig dårlige sexistiske rådene til en eller annen klikk-syk kapitalist og selv om hun barberte seg her og der, ikke ofte, og bare én gang i måneden når det var vinter, så rådet hun alle og enhver til å beholde eller avholde de hårene man ønsket på kroppen og jeg var fornøyd men ikke mett så jeg gikk ut på kjøkkenet og hentet den siste bananen ja for jeg kjøpte bare to i går må sørge for å få spist de opp tenkte jeg kan ikke kjøpe en klase med bananer enda de var så økologiske de klasene med bananer men pakket inn i PLAST og jeg tenkte NEI heller TO bananer fra SPANIEN og SPISE DE OPP drakk en halv liter kaffe fra termokoppen jeg glemte på do tirsdag ettermiddag eller formiddag heller formiddag etter forelesning fordi jeg var altfor opptatt av å forklare og artikulere og stusse og stresse over angsten fra fredag til J jeg husket ikke at jeg hadde satt fra meg koppen ved vasken før i går morges da jeg skulle finne den for å drikke kaffe før forlesning og naturligvis ikke kunne finne den for da slo det meg at den sto igjen på do og herregud så full i bakterier den nå må være tenkte jeg da jeg peste ned trappene på Sophus Bugge og fant den stående ved vasken akkurat i midten, tilsynelatende uberørt men kunne av hygeniske og hysteriske grunner ikke drikke kaffe av den den dagen _altså i går_ i frykt for å bli smittet av noe nedrig sykdom som ville holde meg inne og kanskje til og med i dag en dag det overhodet ikke passer seg å holde seg inne og det skjønte nok kroppen og hjernen også (minus kaffe i går resulterte i hodepine og uvelhet i ca. tolv timer) jeg dropper første jeg dropper andre forlesning for viktigere er det at jeg får levert inn en bok jeg ikke har åpnet siden jeg hentet den for to måneder siden en pensumbok jeg skulle være lur og låne så jeg slapp å kjøpe den men endte likevel opp med å kjøpe pensumbøker til firetusen spenn og måtte pent levere de seks bøkene jeg hadde lånt for femten andre hadde satt seg i kø for å låne og krevde å få til en gitt tid så det var umulig å forlenge lånet for min del og Deichmanske er lei av meg de begynner å kjenne meg på kortet de leser koden og sender en mail: har du glemt meg? ja nei jeg har ikke glemt jeg har bare ikke tid og anledning til  ååå  nok av unnskyldninger klart hadde jeg tid og anledning til å lese og skumme gjennom og ta notater men jeg er for lat til det så gjentatte ganger går jeg over tiden først en uke det er alltid lett så en til og så blir Deichmanske mer enn utålmodig og sender trusselbrev om inkassovarsel og purringsgebyr og jeg orker ikke den situasjonen, en gang til
jeg leverer bøkene både den og Endre Ruset sin skuffende Noriaki ikke visste jeg at boken inneholdt hundrede(??) sider der hver setning begynner med Noriaki gjør ditt Noriaki gjør datt hopper sånn slipper seg sånn har det og det utstyret TOTALT uinteressant for meg hvem denne japanske skihopperen er og kanskje kunne jeg gjort et eneste lite tastetrykk for å få noe kunnskaper om denne Noriaki Noriaki er sikkert helt spesiell eller kanskje er ikke Noriaki spesiell overhodet og at det er grunnen til at Endre Ruset valgte å skrive hundrede sider om den japanske skihopperen Noriaki jeg vet ikke jeg vet ikke jeg kunne sikkert lært noe som var verdt å lære for det ville være verdt å fortelle om men jeg gjorde det ikke for jeg er lat
bærenettet mitt et tomt og jeg kan ikke gå tomhendt fra biblioteket det ser dumt ut det ser dumt ut å gå med et tomt bærenett jeg kunne selvsagt fått plass til det i lommen men da ville lommen bult så insisterende til venstre eller høyre alt etter hvor jeg la det at det ville sett dumt ut det også så jeg går min faste rute inn til SKJØNNLITTERÆR avdeling veldig målrettet så målrettet at han søte gutten med briller på vei ut smiler til meg for han ser at jeg har fått teften av noe han ser at jeg har en idé et mål at jeg er drevet av lynraske algorytmer inn til SKJØNNLITTERÆR avdeling så han smiler for han tenker nok at hun VIL NOE HER I LIVET jeg går med lange steg mot bokstaven M for å finne MOI tar litt tid å finne ut at hun står nok heller og smiler vennlig i SAKPROSA hyllen og ikke i den SKJØNNLITTERÆRE avdelingen så jeg tenker at tenk fort kom opp med en bedre idé hva vil du ha hva vil du lese og jeg beveger meg listig bort til bokstaven H for HUSTVEDT men de bøkene ser så tunge ut og skrivebordet på rommet vitner allerede om at jeg ikke en gang kommer gjennom Løveids søtti sider med dikt før om en måned så ideen virker for ambisiøs til at jeg kan gå inn for det sniker meg bort til bokstaven E for ESPEDAL rapper ut en bok og ser meg rundt i rommet ja for om noen la merke til at jeg står fjes til fjes med ESPEDAL om noen observerte at jeg listet meg rundt og bak hyllene for å finne ESPEDAL at jeg er en sånn ESPEDAL-ENTUSIAST en RUNKELITTERATUR-FANATIKER så skal de få tro om igjen vent de skal ikke tro noe som helst jeg snur boken så utsiden peker FRAM og legger den tett under armkroken som på dette tidspunktet begynner å bli nok så klam og jeg snur meg til bokstaven D for DOSTOJEVSKIJ som vi er så anbefalt å lese vi LITTERATURSTUDENTER men STRAFF OG FORBRYTELSE står ikke der så jeg gjør en u-sving til bokstaven G for GRYTTEN men ikke der heller finner jeg det jeg vil ha altså en passe tynn novellesamling eller gjerne DIKT DIKT slår det meg og jeg traver bort til DIKTHYLLEN og stanger hodet i STEIN MEHREN nesten ramler i- slår meg i- frontallappen og jeg tolker det som om MEHREN vil VÆHRE MEH og jeg drar det orange passe store A-4 formatet ut av hyllen registrerer at det er flere kvinner i rommet og her står jeg med to MANNLIGE forfattere og hvorfor hvorfor leser vi MANNLIGE FORFATTERE det har surret rundt i hodet hele den tiden jeg har oppholdt meg i SKJØNNLITTERÆR avdeling så jeg leiter febrilsk etter et kvinnenavn jeg gjerne vil lese og som ikke er LØVEID for jeg har allerede fem bøker av henne liggende ulest på skrivebordshyllen øynene blir forført til en blå liten bok en liten bok ja ja det passer meg ypperlig jeg trenger en liten å hva UNNGÅ ØYEKONTAKT den treffer meg midt i hjertet med tittelen UNNGÅ ØYEKONTAKT det er jo selve mantraet mitt det er jo selve ideen om meg det eR jo MEG jeg griper den med hele håndflaten denne gangen og beveger meg taktfullt ut av SKJØNNLITTERÆR avdeling og bort til lånemaskinen (12:37)

Vinternotater (forberedelser til en avskjed)

av den 14. februar 2018

 

 

I Avantgardens solnedgang skriver Octavio Paz at ungdommen er den eneste livsfasen der vi fullstendig fortaper i oss selv; barnet mister seg selv i lek, den voksne i arbeid, mens ungdommen er fullstendig oppslukt av seg selv og sine transformasjoner.

 

Den argentinske forfatteren Cesar Aira blir spurt om hva som gjorde at han begynte å skrive. Han snakker om den tidlige lesingen; han nevner guttebøker, cowboybøkene han leste i barndommen og som siden, i 14 års alderen, måtte vike for Jorge Luis Borges og Franz Kafka. Så blir han sittende med et halvt smil om munnen, før han fortsetter. Jeg tror de fleste av oss som blir forfattere, sier han, gjør det for å ha en unnskyldning sånn at vi kan fortsette å lese bøker.

 

Det sømmer seg ikke for et voksent menneske å ligge på en sofa en hel dag og lese romaner med mindre det er jobben din. Litteraturen lærer oss at det å lese fiksjoner er en riskikabel syssel: Jeg tenker på Alonso Quijano, den gamle skrullingen som forleser seg på ridderromaner, blir kokko og gjenoppfinner seg selv som Don Quijote, før han rir ut i verden for å sloss med ting som ikke finnes. Jeg tenker på den triste skjebnen til Emma Bovary, som tar arsenikk og dør etter at tilværelsen med legemannen i Yonville ikke svarer til hennes drømmer, for hun ”har lest så mange romaner at hun ikke klarer å føle seg hjemme i virkeligheten”. Jeg tenker på denne forvaklede tiden vi lever i; alt det som fyller opp de uttallige skjermene vi stadig plasserer foran ansiktene våre: menneskemasser på flukt, enkeltskjebner brettet ut i helgebilagene, grusomme bilder som deles på sosiale medier i et forsøk på engasjement, bilder som, når helgen kommer like gjerne byttes ut med middagsretter, barnebursdager, feriebilder eller den nye familiebilen. I dag så jeg en reportasje gjort av The Guardian, som omhandlet Sverigedemokratenes ungdomsfraksjon. Vi er egentlig eliten i dette landet, sier en lys fyr, folk vet det bare ikke ennå. Hvorfor går dere så pent kledd, spør den britiske journalisten: for å få respekt, sier en annen gutt, før han fortsetter: because we don´t want to look like some filthy romanian or something.

 

Finnes det noen unnskyldning for å sitte i godstolen og lese romaner? Er det ikke bedre å lese sakprosa eller se dokumentarfilmer for å forstå samtiden? Hva skal vi med disse historiene, egentlig? Er ikke fiksjonen en flukt? Et slags skjulested? Er ikke dette en syssel for damer, såkalte kulturkjerringer, som visse forfattere så nedsettende kaller sin største lesergruppe.

 

Fra vi er ganske små lærer vi at flukt er en dårlig ting. Du skal ikke flykte fra virkeligheten, har vi hørt. Rus er flukt, hørte jeg i ungdommen, da mamma sjekket pupillene mine etter at jeg hadde vært på fritidsklubben og spilt gitar, og hun var livredd for at jeg hadde røykt hasjisj eller gudene vet hva. Du skal ikke flykte fra virkeligheten. Som om Virkeligheten var en helt uproblematisk entitet, som om ingen kunne være i tvil over hva virkeligheten virkelig var.

 

Jeg tenker på Virginia Woolfs modernistiske formspråk, hennes kretsing om tap og subjektivitet og persepsjon, hvordan det i dag kan si hjelpe oss å se igjennom et slør og få øye på tiden de var skrevet i; romanen to the lighthouse foregår mellom 1910 og 1920. Den handler ikke om krigen, det vil si, det er ingen roman om skyttergravene der grafiske voldskildringer dominerer. Woolf skriver derimot frem et tomt hus som været og tiden tærer ned mens den fjerne krigen utspilles i Frankrike. Hun skriver om tre dødsfall, som blir presentert i parenteser (som om døden måtte hviskes?); Mrs. Ramsay dør av ukjente årsaker, står det, datteren Prue dør i barsel og sønnen Andrew i skyttergravene, med disse ordene:

 

A shell exploded. Twenty or thirty young men were blown up in France, among them Andrew Ramsay, whose death, mercifully, was instantaneous.

 

Den bitre ironien i den utvalgte detaljen tjue eller tretti som understreker det vi nå, hundre år senere, alle sammen vet: hvor lite disse unge mennenes liv betydde for landene i krig og deres overordnede. Hvem bryr seg om egentlig om matematikk når sivilisajonskrigen dominerer diskursen? Her finnes Døden som statistikk, i begynnelsen av setningen, men så dukker ordet mercifully opp, og belyser plutselig andre kollektiver: Befolkningen i guttesoldatenes hjemmeland, som med disse ord snakker om de døde; med respekt og ømhet. Og likevel peker Woolf på det faktum at de som bruker ord som barmhjertig om dødsfallene, ikke kjenner individene som har avgått med døden; for hvordan kan døden være barmhjertig? Eller kan den det?

 

Jeg tenker på Woolfs roman som en krigsroman, selv om den ikke handler om krigen. For språket er skadeskutt, fragmentert, skutt i filler, og er det ikke nettopp det historien har lært oss? At Første Verdenskrig, den store krigen, som den ble kalt, var et historisk vendepunkt: den første krigen som ble massemediert, det vil si: den første krigen som også utspilte seg i våre stuer, i våre aviser, i den gjetagende avbildningen: den første fotografiske krigen.

 

Ting forsvinner aldri helt. Inntrykk, tanker, visse vesentlige erfaringer. En ettermiddag i barndommen satt jeg i en kinosal dit mamma tok meg med for å se Clash of the Titans, en ganske dårlig filmatisering som tok for seg historien om Persevs og Medusa. Hos Ovid er Medusa en yndige og vakker pike som Poseidon voldtar på Athenes alter, noe som gjør gudinnen rasende. Medusa straffes. Håret hennes forvandles til slanger, hun går fra å være umåtelig vakker til å bli det hesligste kreaturet i verden. Skjønnheten hennes forsvinner med gudens skjending, og den skjendede piken dømmes til den ytterste ensomhet; den voldtatte blir så avskyelig at den som nå møter blikket hennes straks forvandles til stein. Døden som konsekvens av skrekk. Frykt skiller seg fra skrekk ved at den skaper bevelighet, panikk. Skrekken er lenket til frysing, til paralyse og stillstand. Å se på Medusa vil også si å se på voldtekten, på uretten, og spørre: Er det ikke Vi som har voldtatt, dømt? Hvor langt unna våre egne varme stuer skal vi dra før vi finner halshogde kvinner, syreskada kvinner, hengte og parterte kvinner? Hvem er Poseidon, om ikke pengene våre, våre økonomiske systemer, våre politiske avgjørelser, vårt forstyrrede blikk som viker? Medusas blikk forsteiner oss fordi vi gjenkjenner oss selv når vi stirrer på udådens konsekvens; det monstrøse. Det eneste vi kan gjøre er å halshogge vesenet. Skille kroppen fra hodet, gjøre døden semiotisk, signalisere at opphevelsen av Liv ikke er nok. Kroppen produserer avsky ved lemlestelse. Volden er skapende og defigurerende. Hva er et menneske, om ikke en kroppslighet? Helten Persevs fratar Medusa hennes siste rest av menneskelighet. Væren som kropp. Og vi, i våre kropper: Det enhetlige kan ikke bære synet av defigurasjonen. Skrekkens fysikk; en avsky for en type vold som ikke erkjenner døden som tilstrekkelig, som fjerner all ontologisk verdighet, som vil utslette det menneskelige ved mennsket. Det som blir igjen: Hodet, den mest avskyelige rest, den mest markerte kroppsdelen. Medusas fjes.

 

Anne Carson skriver at all myte er et beriket mønster, et forslag med to fjes, en type utsagn gjør det mulig for avsenderen å si en ting og mene noe annet. Myten gjør det mulig å leve et dobbeltliv, skriver Carson.

Løgnen jeg så høyt elsket da jeg var yngre, mens jeg holdt på å lære meg dette: Skriving, forvandling, omforming. Jeg ville lære å tenke gjennom det som var dobbelt sant og dobbelt løgn. Min mor tok meg kanskje aldri med på den filmen. Kanskje Medusa først dukket opp den ettermiddagen faren min satt på kjøkkenet på Kolbotn og gråt fordi noen av hans kolleger var blitt funnet uten hoder i en grøft utenfor Santiago. Kanskje Medusa virkelig åpenbar seg for meg den dagen jeg innså at Persevs sverdslag også er en form for befrielse. Døden som vei ut av miséren.

Jeg vet ikke.

Hva er det som binder sammen ord og ting?

Anne Carson:

 

Not much, decided my husband

and proceeded to use language

in the way that Homer says gods do.

All human words are known to the gods but have for them entirely other meanings

alongside our meanings.

They flip the switch at will.

 

My husband lied about everything.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Night sky

av den 27. januar 2018

I moved out of the night sky and in to the city

And with every step that played beneath

my stale sorrowed feet,

silence would most surely drown me

in the endless river of time.

Crushed against the waves

I got washed away

off this frail piece of ground

beneath the warm red sun.

And so, once again,

I moved back

into the swelling night sky

A mere witness

as the universe kept on floating by

the naked treetops as they laid,

on the earth I once did stray.

For all that there is

and all there ever was

What shall remain as my bones dry up?

kosmos

av den 12. desember 2017

i natt

så jeg

meteorregnet

hvite fragmenter av Gud

farmors synåler
spredt på himmelen

over de kobberfargede
fjellene som puter

å hvile

hodet på

West Coast//The sentimentalist

av den 22. november 2017

I går ble en av de store litterære prisene – Brageprisen- delt ut i Oslo og to bergensforfattere kom i dag hjem med trofeen i hånden; Cecilie Løveid vant pris for diktsamlingen Vandreutstillinger og Olaug Nilssen for romanen Tung Tids Tale. Jeg hadde nettopp vært og svømt da nyheten tikket inn på mobilen og jeg kjente en enorm glede, ja, en slags patriotisk bergensbrann som glødet et eller annet sted i kroppen. For selv om jeg delvis er vokst opp på østlandet, så er det altså her i Bergen og på vestlandet jeg har tilbragt det meste av mitt liv, det er dette stedet jeg kaller hjem.

I dag stod jeg opp og satte på en plate med Tom Waits og midt i sangen In the Neighbourhood ble jeg sittende og tenke på Olaug Nilssen, på Cecilie Løveid, på hva det vil si å skrive og hvorfor skrivingen også føles som et hjem, og så tenkte jeg på hva som er hjemme og hva som ikke er det.

Før i tiden pleide jeg å reise rundt på skoler og ha forfatterbesøk for ungdom. Over hele Vestlandet. Rosendal, på det fine hotellet. Ute på Sotra, Fyllingsdalen, på Voss og Ulvik og Odda, Ølen, Skjold, Sveio, Halsnøy, Stord.

Og alltid spurte jeg disse unge menneskene: hva skal dere gjøre når dere er fedige på skolen?

 Og nesten alltid var svaret: komme oss vekk herfra.

Sånn har vi vel alle tenkt, på et tidspunkt. Vekk betyr noe annet. Vekk betyr jeg kan bli noe annet enn HVA denne byen, denne bygda, dette stedet vil ha meg til å være.

Og så stikker du.

Du drar på folkehøyskole i Fredrikstad. Studerer i USA. Prøver å være litt i Oslo, bo på sofaen til en kompis.

Du kommer inn på en skole i Bergen, nede på verftet.

En dag i august, med over fjellet med toget og en hel haug med drømmer som skulle oppfylles.

Du fikk ikke sove den første natten, det var så lyst i Bergen, det regnet aldri i Bergen, solen stod og skinte hele natten, som en mynt noen hadde hengt opp på utsiden av vinduet ditt.

Så begynte det å regne.

Ikke sånn som på østlandet.

Ikke sånn som på tv.

Bergensregnet er noe annet enn et hvilketsomhelst drittregn.

Bergen ble mørk og våt, som om hele byen var en dryppende våt kjeller.

Som om himmelen var en enorm, veltet jerndør.

Du svømte i Nygårdsgaten.

Du svømte i Foss Winckelsgate, i en lelightet der en fyr, på et nachspiel dro frem et sverd.

Du svømte opp til Danmarksplass og tilbake med gitarer på ryggen, med trommer opg cymbaler på ryggen, med en million sanger som fikk bergen til å kaste av seg regnkåpen.

 

Tiden begynte å gå, å spinne som ville helvete.

Du har stått og kysset noen utenfor Johanneskirken kl. 6 om morgenen, etter en fest.

Du har blitt dumpa i vaskerelven og etterpå har du drukket deg fra sans og samling på Café Opera.

Du har hatt kjærlighetssorg i Lyder Sagensgate.

Du har vært forelsket i Hans Holmboes gate.

Du møtte jenta i ditt liv på en kebabsjappe midt på natten ved Bergen Kino.

Du har bodd i kollektiv i Dokkeveien og Kjellersmauet.

Du møtte gutten i ditt liv på en benk i Nordnesparken, en grå og lat søndag.

Du har brukkket foten på fotballbanen på Møhlenpris.

Du har spilt sjakk med vokalisten i Pogo Pops på Garage.

Du har lært deg å like fleskepannekaker som du kjøper på en skitten sjappe på Laksevåg, hatt en vaskejobb på Sandsli, fått ditt første barn på Nordnes, i en liten toromsleilighet, som for deg, den dagen guttungen blir født, synes å være like stor som hele forbanna universet.

Du har svigerforeldre fra Bømlo, og der sitter du, en kald og fin vinterdag, ytterst på øya, og leser Cecilie Løveid sine dikt og ser på havet med hunden din ved siden av deg.

Og så tenker du: Det er dette som er mitt, mitt nabolag. 

Home is where the heart is, synger peter paul and mary

wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye

Homeward Bound synger Paul Simon

 

Gud, så sippete du blir av å sitte her, sier Hunden.

Og han har jo rett.

Hunden har alltid rett.

 

flimmerskifte

av den 19. november 2017

Først litt om den nåværende og pågående skriveprosessen min:

Dette er faktisk litt surrealistisk og absurd, men gøy å si høyt. Jeg får tilbakemeldinger på diktene mine fra et forlag, fra en veldig flink redaktør nå for tida, fordi vedkommende har tro på meg, og at det jeg gjør: det jeg skriver, kan bli noe, og omtaler det som lovende. Det betyr så ufattelig mye for meg at noen har tro på meg, på skrivingen min, på diktene mine, at det finnes noen som tenker at jeg har ord og dikt inni meg som kan formidles, når jeg ikke klarer å ha troa på det selv, og aller mest har lyst til å gi opp hele prosjektet.

Så ender jeg ikke opp med å gi opp allikevel, men fortsetter å skrive og prøve å bli bedre, fordi jeg ikke kan noe annet, fordi jeg ikke føler jeg har andre ting å falle tilbake på, fordi skrivingen har vært det jeg alltid har gjort, og ikke klarer å slutte med, selv når jeg nesten kaster PCen i gulvet av frustrasjon, dunker hodet i veggen (ikke bokstavelig), og tenker at jeg aldri kommer til å bli verken poet eller forfatter, og tenker at jeg kanskje aldri har vært det heller. Og på tross av denne borgerkrigen fram og tilbake i hodet mitt, og kampen som noen ganger virker endeløs, fortsetter jeg og fortsetter jeg, skriver notat på notat på mobilen, i Word-dokumenter, skriver setninger, små linjer og ord på Post-it lapper, skriver linje på linje i notatbøkene mine, skriver sirlige bokstaver på A4-sider med kulepenn. Og prøver å veve sammen et bilde; en bok, som jeg håper jeg kan si at blir ferdig.

I det siste har jeg funnet ut at jeg må dra diktene mine ned på landjorda, at jeg ikke trenger å bruke store ord, og klekke ut geniale, mesterlige metaforer, for å formidle noe, for å nå fram til noen, men heller bevege meg inn i det mer personlige. Inn i det nære, inn i det skumle, inn i det jeg frykter og skammer meg over, inn i landskapene jeg bruker så mye krefter på å unngå, fordi jeg tror det er der jeg finner de egentlige diktene i meg. Som vil, og trenger å komme ut, for å møte dere. For å møte verden. Og meg selv.

hodet mitt verker
det er høst
det er ikke jeg
som verker
høsten verker
har det vondt
men fornekter
hva høsten prøver å si
og jeg har det bra
og jeg har det vondt
og høsten
skifter bein
hele tida
om natta
og lysene
og alt
og jeg
flimrer

&
du har sett meg
og jeg har sett
meg selv
svaiende frem
og tilbake på kanten
av brua
da gatelampene
var slukka; virvelen av kald luft
jeg ikke orka å puste inn

mer

&
jeg var så lang
ved siden av
flaggstanga

&
alt jeg klarte
å tenke på
taxiene
ser de meg
hvis noen ser meg
tar tak i meg
og drar meg ned
på fortauet
holder rundt meg
da lover jeg

&
blålysene kommer
nærmere
nå skjer det igjen
jeg vet det og de tar tak i meg
ikke på den måten
slik du gjorde
slik du holdt rundt meg
da jeg satt på fanget ditt
nei, ikke sånn

&
de tar tak i meg
river meg ned
på fortauet
med ansiktet først
er jeg kriminell
er jeg gal
hva skjer

&
jeg blir liggende
å stirre inn i
asfaltens furer

&
jeg stenger
de sorte støvlene

ute

god natt

av den 16. november 2017

hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under (fly-)
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene
i ghettoen

god natt

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke
hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene
fra en gammel Ford Mondeo,
og jeg sier god natt
til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa
som ikke lyser mer

god natt

du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Albatrossen (monolog)

av den 8. oktober 2017

Iver plukker frenetisk varer fra butikkhyllene og legger dem ned i kurven, før han går mot kassen for å betale. Når han skal legge varene på båndet famler han, og velter varene slik at de ender opp med å ligge hulter til bulter. Ser opp, og møter blikket til Anita, kona til Freddy Johansen, som sitter inne og ble dømt etter møteulykken, der han kjørte trailer i ruspåvirket tilstand, og drepte Ivers kjæreste, Tomine, som døde momentant, kvelden Iver skulle kjøre henne hjem.


Hei, Anita. Jeg er så glad for at jeg endelig fant deg. Det er noen ting jeg virkelig har hatt lyst til å fortelle deg lenge. Altså, jeg fant ut hvor du jobber ved å søke deg opp på Facebook, og det jeg vil snakke med deg om er Tomine. Nei, ikke gå. Vær så snill. Ikke gå. Hør hva jeg har å si. Vær så snill. Jeg skal bare si dette, også skal jeg gå. Jeg lover. Ja, jeg lover. Altså, jeg har drømt den samme drømmen natt etter natt i årevis. Det er helt sykt, egentlig, men i drømmen blir en albatross skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min.


Iver begynner å flakke med blikket, og blir mer og mer opprørt. Han hever stemmen, skifter bein fra det ene til det andre, og veiver frenetisk med armene. Blir tilslutt fullstendig desperat, og nesten forstyrret.

Ja, jeg skal snart gå. Herregud, du tror sikkert jeg er fullstendig gal, men.. Jeg bare må si dette her først. Ikke gå, vær så snill, ikke gå, bare hør, vær så snill. Det er veldig viktig for meg å få sagt dette. Hver eneste natt, i drømmen, ser jeg et glimt av Tomine, opp ned i bilen, med stirrende øyne, død, og det bare gjentar seg og gjentar seg, natt etter natt. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg drømmer dette, eller hva meningen med drømmen er, men det rareste er at i natt var ikke drømmen helt som før. Noe forandret seg midt i den. Tomine lå der fortsatt død ved siden av meg, men plutselig så jeg noe jeg ikke har sett før, og det var så merkelig, for da jeg våkna var det som om noe hadde forandra seg.


Det var ikke så langt igjen før vi var hjemme hos meg, bare rundt den neste svingen, også.. kom traileren. Jeg rakk ikke å svinge unna, for den skjenet over i motsatt kjørefelt, og jeg husker hvordan lysene speiler seg i asfalten, hvordan øynene mine glipper. Før det blir fullstendig mørkt. Når jeg åpner øynene igjen er det dørgende stille, bortsett fra lyden av dryppende blod mot metall, og det er når jeg snur hodet mitt at jeg ser henne. Tomine, som ligger ved siden av meg, med stirrende øyne, død, og albatrossen, som blir hengt rundt halsen min. Ja, ja, ja, jeg skal snart gå, jeg må bare fortelle dette her først. Hør, da, ikke gå, det er bare en liten ting til, så skal jeg la deg være i fred. På morgenen i dag googla jeg albatrossen, fant et dikt av Coleridge på Google, helt seriøst, ja. Et dikt. Diktet handla om en marinesoldat som dreper en albatross med armbrøst, noe som forbanner skipet, og som ender med at de andre soldatene henger den døde albatrossen rundt marinesoldatens hals, og gir ham skylda for drapet på fuglen.
Og det var da jeg skjønte hva drømmen har prøvd å fortelle meg i fem år. Det er at Freddy ikke skal måtte bære tyngden av den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, natt etter natt, når det er jeg som burde bære vekten av skyldfølelsen. For det var min skyld. Ikke hans.

Nå lover jeg at jeg skal gå, og aldri plage deg igjen. Ha det.

Iver løper ut av butikken, og lar varene ligge igjen på båndet.

uten tittel

av den 30. september 2017

du vet det ikke nå
at klokkene skal fortsette å tikke
i dag i morgen og alle dagene etter det
i Drammen i Oslo i New York i Boston på stedene
du har vært og på stedene du kanskje aldri vil se
skal sekundviseren og minuttviseren bevege seg
akkurat slik som før
vet du det ikke nå
kan ikke se det
kan ikke forstå det
hvordan natta gjør deg blind søvnløs
er du bybildets mørke elegi, det siste nattogets sang
før det skal kjøre seg til søvn under taket
tåken; et ugudelig teppe
som dagen gjemmer seg under
og du vet ikke
hvordan varmen fra toget er liv er pust(en)
alle levende veseners tegn
og du ser det ikke
alle gatelampene som lyser
og du hører det ikke
bylydene som ebber ut
og returnerer lik vår egen pust
og du lukter det ikke
de nybakte brødene fra bakeriet på hjørnet
og kanskje vil du ikke
kanskje kan du ikke
kanskje klarer du ikke
se det føle det høre det lukte
forstå det
at du er mer og mindre ubetydelig
altfor liten i et altfor stort univers
i cellene, i molekylene, i atomene dine
er alt som du noensinne har kjent
alt du eier
alt du har
alt som skal skapes
alt som skal finnes
og når sola drar søvnen
ut av øynene om fem minutter
kan du romme alt dette
tomme rommet;
millioner av anatomier