kosmos

av den 12. desember 2017

i natt

så jeg

meteorregnet

hvite fragmenter av Gud

farmors synåler
spredt på himmelen

over de kobberfargede
fjellene som puter

å hvile

hodet på

West Coast//The sentimentalist

av den 22. november 2017

I går ble en av de store litterære prisene – Brageprisen- delt ut i Oslo og to bergensforfattere kom i dag hjem med trofeen i hånden; Cecilie Løveid vant pris for diktsamlingen Vandreutstillinger og Olaug Nilssen for romanen Tung Tids Tale. Jeg hadde nettopp vært og svømt da nyheten tikket inn på mobilen og jeg kjente en enorm glede, ja, en slags patriotisk bergensbrann som glødet et eller annet sted i kroppen. For selv om jeg delvis er vokst opp på østlandet, så er det altså her i Bergen og på vestlandet jeg har tilbragt det meste av mitt liv, det er dette stedet jeg kaller hjem.

I dag stod jeg opp og satte på en plate med Tom Waits og midt i sangen In the Neighbourhood ble jeg sittende og tenke på Olaug Nilssen, på Cecilie Løveid, på hva det vil si å skrive og hvorfor skrivingen også føles som et hjem, og så tenkte jeg på hva som er hjemme og hva som ikke er det.

Før i tiden pleide jeg å reise rundt på skoler og ha forfatterbesøk for ungdom. Over hele Vestlandet. Rosendal, på det fine hotellet. Ute på Sotra, Fyllingsdalen, på Voss og Ulvik og Odda, Ølen, Skjold, Sveio, Halsnøy, Stord.

Og alltid spurte jeg disse unge menneskene: hva skal dere gjøre når dere er fedige på skolen?

 Og nesten alltid var svaret: komme oss vekk herfra.

Sånn har vi vel alle tenkt, på et tidspunkt. Vekk betyr noe annet. Vekk betyr jeg kan bli noe annet enn HVA denne byen, denne bygda, dette stedet vil ha meg til å være.

Og så stikker du.

Du drar på folkehøyskole i Fredrikstad. Studerer i USA. Prøver å være litt i Oslo, bo på sofaen til en kompis.

Du kommer inn på en skole i Bergen, nede på verftet.

En dag i august, med over fjellet med toget og en hel haug med drømmer som skulle oppfylles.

Du fikk ikke sove den første natten, det var så lyst i Bergen, det regnet aldri i Bergen, solen stod og skinte hele natten, som en mynt noen hadde hengt opp på utsiden av vinduet ditt.

Så begynte det å regne.

Ikke sånn som på østlandet.

Ikke sånn som på tv.

Bergensregnet er noe annet enn et hvilketsomhelst drittregn.

Bergen ble mørk og våt, som om hele byen var en dryppende våt kjeller.

Som om himmelen var en enorm, veltet jerndør.

Du svømte i Nygårdsgaten.

Du svømte i Foss Winckelsgate, i en lelightet der en fyr, på et nachspiel dro frem et sverd.

Du svømte opp til Danmarksplass og tilbake med gitarer på ryggen, med trommer opg cymbaler på ryggen, med en million sanger som fikk bergen til å kaste av seg regnkåpen.

 

Tiden begynte å gå, å spinne som ville helvete.

Du har stått og kysset noen utenfor Johanneskirken kl. 6 om morgenen, etter en fest.

Du har blitt dumpa i vaskerelven og etterpå har du drukket deg fra sans og samling på Café Opera.

Du har hatt kjærlighetssorg i Lyder Sagensgate.

Du har vært forelsket i Hans Holmboes gate.

Du møtte jenta i ditt liv på en kebabsjappe midt på natten ved Bergen Kino.

Du har bodd i kollektiv i Dokkeveien og Kjellersmauet.

Du møtte gutten i ditt liv på en benk i Nordnesparken, en grå og lat søndag.

Du har brukkket foten på fotballbanen på Møhlenpris.

Du har spilt sjakk med vokalisten i Pogo Pops på Garage.

Du har lært deg å like fleskepannekaker som du kjøper på en skitten sjappe på Laksevåg, hatt en vaskejobb på Sandsli, fått ditt første barn på Nordnes, i en liten toromsleilighet, som for deg, den dagen guttungen blir født, synes å være like stor som hele forbanna universet.

Du har svigerforeldre fra Bømlo, og der sitter du, en kald og fin vinterdag, ytterst på øya, og leser Cecilie Løveid sine dikt og ser på havet med hunden din ved siden av deg.

Og så tenker du: Det er dette som er mitt, mitt nabolag. 

Home is where the heart is, synger peter paul and mary

wherever I lay my hat, that´s my home, synger Marvin Gaye

Homeward Bound synger Paul Simon

 

Gud, så sippete du blir av å sitte her, sier Hunden.

Og han har jo rett.

Hunden har alltid rett.

 

flimmerskifte

av den 19. november 2017

Først litt om den nåværende og pågående skriveprosessen min:

Dette er faktisk litt surrealistisk og absurd, men gøy å si høyt. Jeg får tilbakemeldinger på diktene mine fra et forlag, fra en veldig flink redaktør nå for tida, fordi vedkommende har tro på meg, og at det jeg gjør: det jeg skriver, kan bli noe, og omtaler det som lovende. Det betyr så ufattelig mye for meg at noen har tro på meg, på skrivingen min, på diktene mine, at det finnes noen som tenker at jeg har ord og dikt inni meg som kan formidles, når jeg ikke klarer å ha troa på det selv, og aller mest har lyst til å gi opp hele prosjektet.

Så ender jeg ikke opp med å gi opp allikevel, men fortsetter å skrive og prøve å bli bedre, fordi jeg ikke kan noe annet, fordi jeg ikke føler jeg har andre ting å falle tilbake på, fordi skrivingen har vært det jeg alltid har gjort, og ikke klarer å slutte med, selv når jeg nesten kaster PCen i gulvet av frustrasjon, dunker hodet i veggen (ikke bokstavelig), og tenker at jeg aldri kommer til å bli verken poet eller forfatter, og tenker at jeg kanskje aldri har vært det heller. Og på tross av denne borgerkrigen fram og tilbake i hodet mitt, og kampen som noen ganger virker endeløs, fortsetter jeg og fortsetter jeg, skriver notat på notat på mobilen, i Word-dokumenter, skriver setninger, små linjer og ord på Post-it lapper, skriver linje på linje i notatbøkene mine, skriver sirlige bokstaver på A4-sider med kulepenn. Og prøver å veve sammen et bilde; en bok, som jeg håper jeg kan si at blir ferdig.

I det siste har jeg funnet ut at jeg må dra diktene mine ned på landjorda, at jeg ikke trenger å bruke store ord, og klekke ut geniale, mesterlige metaforer, for å formidle noe, for å nå fram til noen, men heller bevege meg inn i det mer personlige. Inn i det nære, inn i det skumle, inn i det jeg frykter og skammer meg over, inn i landskapene jeg bruker så mye krefter på å unngå, fordi jeg tror det er der jeg finner de egentlige diktene i meg. Som vil, og trenger å komme ut, for å møte dere. For å møte verden. Og meg selv.

hodet mitt verker
det er høst
det er ikke jeg
som verker
høsten verker
har det vondt
men fornekter
hva høsten prøver å si
og jeg har det bra
og jeg har det vondt
og høsten
skifter bein
hele tida
om natta
og lysene
og alt
og jeg
flimrer

&
du har sett meg
og jeg har sett
meg selv
svaiende frem
og tilbake på kanten
av brua
da gatelampene
var slukka; virvelen av kald luft
jeg ikke orka å puste inn

mer

&
jeg var så lang
ved siden av
flaggstanga

&
alt jeg klarte
å tenke på
taxiene
ser de meg
hvis noen ser meg
tar tak i meg
og drar meg ned
på fortauet
holder rundt meg
da lover jeg

&
blålysene kommer
nærmere
nå skjer det igjen
jeg vet det og de tar tak i meg
ikke på den måten
slik du gjorde
slik du holdt rundt meg
da jeg satt på fanget ditt
nei, ikke sånn

&
de tar tak i meg
river meg ned
på fortauet
med ansiktet først
er jeg kriminell
er jeg gal
hva skjer

&
jeg blir liggende
å stirre inn i
asfaltens furer

&
jeg stenger
de sorte støvlene

ute

god natt

av den 16. november 2017

hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under (fly-)
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene
i ghettoen

god natt

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke
hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene
fra en gammel Ford Mondeo,
og jeg sier god natt
til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa
som ikke lyser mer

god natt

du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Albatrossen (monolog)

av den 8. oktober 2017

Iver plukker frenetisk varer fra butikkhyllene og legger dem ned i kurven, før han går mot kassen for å betale. Når han skal legge varene på båndet famler han, og velter varene slik at de ender opp med å ligge hulter til bulter. Ser opp, og møter blikket til Anita, kona til Freddy Johansen, som sitter inne og ble dømt etter møteulykken, der han kjørte trailer i ruspåvirket tilstand, og drepte Ivers kjæreste, Tomine, som døde momentant, kvelden Iver skulle kjøre henne hjem.


Hei, Anita. Jeg er så glad for at jeg endelig fant deg. Det er noen ting jeg virkelig har hatt lyst til å fortelle deg lenge. Altså, jeg fant ut hvor du jobber ved å søke deg opp på Facebook, og det jeg vil snakke med deg om er Tomine. Nei, ikke gå. Vær så snill. Ikke gå. Hør hva jeg har å si. Vær så snill. Jeg skal bare si dette, også skal jeg gå. Jeg lover. Ja, jeg lover. Altså, jeg har drømt den samme drømmen natt etter natt i årevis. Det er helt sykt, egentlig, men i drømmen blir en albatross skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min.


Iver begynner å flakke med blikket, og blir mer og mer opprørt. Han hever stemmen, skifter bein fra det ene til det andre, og veiver frenetisk med armene. Blir tilslutt fullstendig desperat, og nesten forstyrret.

Ja, jeg skal snart gå. Herregud, du tror sikkert jeg er fullstendig gal, men.. Jeg bare må si dette her først. Ikke gå, vær så snill, ikke gå, bare hør, vær så snill. Det er veldig viktig for meg å få sagt dette. Hver eneste natt, i drømmen, ser jeg et glimt av Tomine, opp ned i bilen, med stirrende øyne, død, og det bare gjentar seg og gjentar seg, natt etter natt. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg drømmer dette, eller hva meningen med drømmen er, men det rareste er at i natt var ikke drømmen helt som før. Noe forandret seg midt i den. Tomine lå der fortsatt død ved siden av meg, men plutselig så jeg noe jeg ikke har sett før, og det var så merkelig, for da jeg våkna var det som om noe hadde forandra seg.


Det var ikke så langt igjen før vi var hjemme hos meg, bare rundt den neste svingen, også.. kom traileren. Jeg rakk ikke å svinge unna, for den skjenet over i motsatt kjørefelt, og jeg husker hvordan lysene speiler seg i asfalten, hvordan øynene mine glipper. Før det blir fullstendig mørkt. Når jeg åpner øynene igjen er det dørgende stille, bortsett fra lyden av dryppende blod mot metall, og det er når jeg snur hodet mitt at jeg ser henne. Tomine, som ligger ved siden av meg, med stirrende øyne, død, og albatrossen, som blir hengt rundt halsen min. Ja, ja, ja, jeg skal snart gå, jeg må bare fortelle dette her først. Hør, da, ikke gå, det er bare en liten ting til, så skal jeg la deg være i fred. På morgenen i dag googla jeg albatrossen, fant et dikt av Coleridge på Google, helt seriøst, ja. Et dikt. Diktet handla om en marinesoldat som dreper en albatross med armbrøst, noe som forbanner skipet, og som ender med at de andre soldatene henger den døde albatrossen rundt marinesoldatens hals, og gir ham skylda for drapet på fuglen.
Og det var da jeg skjønte hva drømmen har prøvd å fortelle meg i fem år. Det er at Freddy ikke skal måtte bære tyngden av den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, natt etter natt, når det er jeg som burde bære vekten av skyldfølelsen. For det var min skyld. Ikke hans.

Nå lover jeg at jeg skal gå, og aldri plage deg igjen. Ha det.

Iver løper ut av butikken, og lar varene ligge igjen på båndet.

uten tittel

av den 30. september 2017

du vet det ikke nå
at klokkene skal fortsette å tikke
i dag i morgen og alle dagene etter det
i Drammen i Oslo i New York i Boston på stedene
du har vært og på stedene du kanskje aldri vil se
skal sekundviseren og minuttviseren bevege seg
akkurat slik som før
vet du det ikke nå
kan ikke se det
kan ikke forstå det
hvordan natta gjør deg blind søvnløs
er du bybildets mørke elegi, det siste nattogets sang
før det skal kjøre seg til søvn under taket
tåken; et ugudelig teppe
som dagen gjemmer seg under
og du vet ikke
hvordan varmen fra toget er liv er pust(en)
alle levende veseners tegn
og du ser det ikke
alle gatelampene som lyser
og du hører det ikke
bylydene som ebber ut
og returnerer lik vår egen pust
og du lukter det ikke
de nybakte brødene fra bakeriet på hjørnet
og kanskje vil du ikke
kanskje kan du ikke
kanskje klarer du ikke
se det føle det høre det lukte
forstå det
at du er mer og mindre ubetydelig
altfor liten i et altfor stort univers
i cellene, i molekylene, i atomene dine
er alt som du noensinne har kjent
alt du eier
alt du har
alt som skal skapes
alt som skal finnes
og når sola drar søvnen
ut av øynene om fem minutter
kan du romme alt dette
tomme rommet;
millioner av anatomier

Vekten av skyld (monolog)

av den 13. september 2017

Begynte på Forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole nå i høst, og får endelig gjøre det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Å skrive. Nå for tiden jobber vi med dramatikk i forfatterklassen, og har begynt å skrive monologer. Her kommer utkastet til den første monologen jeg noensinne har skrevet. (Jeg har allerede begynt på utkast to, som jeg kommer til å legge ut etter hvert.)

Beskrivelse: Iver er en 25 år gammel mann, som har slitt med psykiske helseutfordringer i mange år. Han går ikke på skole, og klarer heller ikke å jobbe, og bor alene i en leilighet på Carl Berner i Oslo. Iver går til den døde kjærestens grav med favorittblomstene hennes i hendene, roser, og faller ned på kne i enorm sorg og desperasjon. Fem år tilbake i tid skal Iver, da 20 år gammel, kjøre den jevngamle kjæresten hjem, men ender med å kjøre av veien i ruspåvirket tilstand. Krasjen resulterer i at kjæresten dør momentant. Helt siden krasjen har han løyet til alle om hva som egentlig skjedde, men på kjærestens grav erkjenner han for første gang at det er han som er skyld i hennes død.

Jeg er en tungvekter, når jeg går til graven din. Tornene på favorittblomstene dine graver seg inn i hendene mine. Jeg spiser ikke, klarer ikke lengre å bære matvareposene opp trappen på samme måte som før. Jeg våkner dyvåt av svette hver natt av den samme drømmen: En albatross blir skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min. Jeg ser et glimt av deg, opp ned i bilen, med stirrende øyne, et faktum; liggende over meg: Drinkene jeg aldri skulle ha drukket. Kjøreturen jeg aldri skulle ha tatt. Allerede da vet jeg at skyld har vekt, og at skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min.

(Iver faller ned på kne i den fuktige jorden, mister rosene han har i hendene, som har kuttet opp innsiden av håndflatene hans, og hyler desperat og hult ut i luften, alt lungene og stemmen hans kan bære.)

Det er tyngdekraftens skyld at jeg blir dratt inn mot denne erkjennelsen. Det er tornenes skyld at summen av sårene mine er for store til å leges. Far er skyld i hvordan jeg har endt opp med å bli like varm under skjortekragen som ham, og hvordan jeg strekker ut et målebånd mellom meg, og alle andre rundt meg. Når jeg spiller kort gjør jeg akkurat det samme, holder kortene mine tett til brystet, og bløffer overfor alle rundt bordet. Det jeg nå skal erkjenne har jeg ikke fortalt til noen. Ikke engang til deg. For det fikk jeg aldri sjansen til, da du falt med blomstene. I fem år av mitt liv har alt som har gått galt vært alle andres skyld. Men jeg erkjenner nå: At ingen andre enn meg skal bære (tyngden av) den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, og vekten av skyldfølelsen som gjør meg tung.

JUJUTSU

av den 7. september 2017

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg knuller deg hardt
i ansiktet

når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg knuller deg hardt
i ansiktet av porselen

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som
så e d som
fuck you

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg tar liv av
det som e igjen av deg :
lukten din

eg tar på meg skjorten din
du e redusert til å være
svetten min
i en jævlig fet skjorte
som eg knuller

FLASH II

av den 7. september 2017

var aldri god på 60-meteren men va seig som faen på 3000-meteren

bakken ned til stasjonen pumpet luft under joggeskoene

(spektakulære nye joggesko)

som om d va nike air

som om eg kunne nå himmelen

faen Karianne skulle sett meg no hadde gitt meg toppkarakter hadde hon sett de her lange stegene som dreper asfalten steg for steg med sin vitalitet med sin livskraft med sin hunger etter å nå fram

fordi eg e ekstravagant

tenker eg

fordi eg har kroppen til d her

eg var født til å løpe fra

eg kan stikke fra alle

eg kan sykle ut av byen på tre timer

mister grepet til steget for en stein

våkner i et plaskebasseng

kikker opp for å se kor hodet ligger igjen

stryker fingrene bak ørene og kjenner at heldig for meg sitter toppen av kroppen rimelig fast

d dunker som faen føler meg svimmel og beina e rå

mobiltelefonen ringer eg reiser meg detter på et kne tørker snått fra nesen og skjelver litt på høyre hånd når eg forsøker å dra an opp fra lommen

:“FAR 2”

far 2 betyr samboeren til far

d har eg lagret sånn for at ikkje mor ska tro at eg faktisk preiker med samboeren til far sett at hon ringte eller sendte tekstmelding de ukedagene eg bor hjemme hos min mor

herregud tenker eg

saiko

håper hon e bekymret

føler nåkke skyld

kanskje hon angrer på å at hon slo i bordet i forsøk på å innta posisjon hon prøvde å hevde men som eg aldri i mitt liv kan erkjenne

har tre prosent batteri på mobiltelefonen når eg ringer til A

han vet ka d går i han har vokst opp i samme gate

(han har samme radioaktive familie som meg)

”møter deg på stasjonen om ti, sier han

kryper opp fra stillingen lammet hjortefot til menneske og halter meg bort til stasjonen vi de to siste årene har brukt som hengested d e liksom vårt fristed fordet vi ikkje kommer inn på konserter eller utesteder vi kan ikkje kjøpe vår egen øl eller sigg vi har folk rundt oss alle e eldre de fikser oss gjerne d vi trenger fett nok d men no vil vi bare høre på plater sammen og bli i samme rom for en kveld

A har alltid øl og sigg eller bare digg i sekken

han har en bror som e eldre og som liksom har vært som en bror for meg og tenker eg når eg ser de der rødlige krøllene suse med vinden mot meg

-!?ka faen har skjedd med deg

flipper brettet sitt
legger fingen sin
trykkende mot hodeskallen min

gliset hans tar opp så mye plass i trynet at øynene nesten popper ut av hodet han blir et barn han blir en vinner noen har gitt han verdens beste nyheter han ser ut som en oppspilt gullfisk i en fiskebolle matet av nåkke han ikkje kan huske å ha sett eller smakt før
bryter bildet mitt i et latterkick

han slenger sekken på magen og drar opp nåkke papir som ser sånn passe preget ut etter å ha lagt i den sekken
rødt og gult i en nyanse av murstein brunt

sikkert tørket en halv liter blod

for et halvt år siden

då han ble slått ned av M sin gjeng og bror

(men) d e en an historie