Vekten av skyld (monolog)

av den 13. september 2017

Begynte på Forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole nå i høst, og får endelig gjøre det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Å skrive. Nå for tiden jobber vi med dramatikk i forfatterklassen, og har begynt å skrive monologer. Her kommer utkastet til den første monologen jeg noensinne har skrevet. (Jeg har allerede begynt på utkast to, som jeg kommer til å legge ut etter hvert.)

Beskrivelse: Iver er en 25 år gammel mann, som har slitt med psykiske helseutfordringer i mange år. Han går ikke på skole, og klarer heller ikke å jobbe, og bor alene i en leilighet på Carl Berner i Oslo. Iver går til den døde kjærestens grav med favorittblomstene hennes i hendene, roser, og faller ned på kne i enorm sorg og desperasjon. Fem år tilbake i tid skal Iver, da 20 år gammel, kjøre den jevngamle kjæresten hjem, men ender med å kjøre av veien i ruspåvirket tilstand. Krasjen resulterer i at kjæresten dør momentant. Helt siden krasjen har han løyet til alle om hva som egentlig skjedde, men på kjærestens grav erkjenner han for første gang at det er han som er skyld i hennes død.

Jeg er en tungvekter, når jeg går til graven din. Tornene på favorittblomstene dine graver seg inn i hendene mine. Jeg spiser ikke, klarer ikke lengre å bære matvareposene opp trappen på samme måte som før. Jeg våkner dyvåt av svette hver natt av den samme drømmen: En albatross blir skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min. Jeg ser et glimt av deg, opp ned i bilen, med stirrende øyne, et faktum; liggende over meg: Drinkene jeg aldri skulle ha drukket. Kjøreturen jeg aldri skulle ha tatt. Allerede da vet jeg at skyld har vekt, og at skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min.

(Iver faller ned på kne i den fuktige jorden, mister rosene han har i hendene, som har kuttet opp innsiden av håndflatene hans, og hyler desperat og hult ut i luften, alt lungene og stemmen hans kan bære.)

Det er tyngdekraftens skyld at jeg blir dratt inn mot denne erkjennelsen. Det er tornenes skyld at summen av sårene mine er for store til å leges. Far er skyld i hvordan jeg har endt opp med å bli like varm under skjortekragen som ham, og hvordan jeg strekker ut et målebånd mellom meg, og alle andre rundt meg. Når jeg spiller kort gjør jeg akkurat det samme, holder kortene mine tett til brystet, og bløffer overfor alle rundt bordet. Det jeg nå skal erkjenne har jeg ikke fortalt til noen. Ikke engang til deg. For det fikk jeg aldri sjansen til, da du falt med blomstene. I fem år av mitt liv har alt som har gått galt vært alle andres skyld. Men jeg erkjenner nå: At ingen andre enn meg skal bære (tyngden av) den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, og vekten av skyldfølelsen som gjør meg tung.

JUJUTSU

av den 7. september 2017

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg knuller deg hardt
i ansiktet

når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg knuller deg hardt
i ansiktet av porselen

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som
så e d som
fuck you

og når eg tar på meg skjorten din
så e d som om eg tar liv av
det som e igjen av deg :
lukten din

eg tar på meg skjorten din
du e redusert til å være
svetten min
i en jævlig fet skjorte
som eg knuller

FLASH II

av den 7. september 2017

var aldri god på 60-meteren men va seig som faen på 3000-meteren

bakken ned til stasjonen pumpet luft under joggeskoene

(spektakulære nye joggesko)

som om d va nike air

som om eg kunne nå himmelen

faen Karianne skulle sett meg no hadde gitt meg toppkarakter hadde hon sett de her lange stegene som dreper asfalten steg for steg med sin vitalitet med sin livskraft med sin hunger etter å nå fram

fordi eg e ekstravagant

tenker eg

fordi eg har kroppen til d her

eg var født til å løpe fra

eg kan stikke fra alle

eg kan sykle ut av byen på tre timer

mister grepet til steget for en stein

våkner i et plaskebasseng

kikker opp for å se kor hodet ligger igjen

stryker fingrene bak ørene og kjenner at heldig for meg sitter toppen av kroppen rimelig fast

d dunker som faen føler meg svimmel og beina e rå

mobiltelefonen ringer eg reiser meg detter på et kne tørker snått fra nesen og skjelver litt på høyre hånd når eg forsøker å dra an opp fra lommen

:“FAR 2”

far 2 betyr samboeren til far

d har eg lagret sånn for at ikkje mor ska tro at eg faktisk preiker med samboeren til far sett at hon ringte eller sendte tekstmelding de ukedagene eg bor hjemme hos min mor

herregud tenker eg

saiko

håper hon e bekymret

føler nåkke skyld

kanskje hon angrer på å at hon slo i bordet i forsøk på å innta posisjon hon prøvde å hevde men som eg aldri i mitt liv kan erkjenne

har tre prosent batteri på mobiltelefonen når eg ringer til A

han vet ka d går i han har vokst opp i samme gate

(han har samme radioaktive familie som meg)

”møter deg på stasjonen om ti, sier han

kryper opp fra stillingen lammet hjortefot til menneske og halter meg bort til stasjonen vi de to siste årene har brukt som hengested d e liksom vårt fristed fordet vi ikkje kommer inn på konserter eller utesteder vi kan ikkje kjøpe vår egen øl eller sigg vi har folk rundt oss alle e eldre de fikser oss gjerne d vi trenger fett nok d men no vil vi bare høre på plater sammen og bli i samme rom for en kveld

A har alltid øl og sigg eller bare digg i sekken

han har en bror som e eldre og som liksom har vært som en bror for meg og tenker eg når eg ser de der rødlige krøllene suse med vinden mot meg

-!?ka faen har skjedd med deg

flipper brettet sitt
legger fingen sin
trykkende mot hodeskallen min

gliset hans tar opp så mye plass i trynet at øynene nesten popper ut av hodet han blir et barn han blir en vinner noen har gitt han verdens beste nyheter han ser ut som en oppspilt gullfisk i en fiskebolle matet av nåkke han ikkje kan huske å ha sett eller smakt før
bryter bildet mitt i et latterkick

han slenger sekken på magen og drar opp nåkke papir som ser sånn passe preget ut etter å ha lagt i den sekken
rødt og gult i en nyanse av murstein brunt

sikkert tørket en halv liter blod

for et halvt år siden

då han ble slått ned av M sin gjeng og bror

(men) d e en an historie

Uten tittel

av den 7. september 2017

slitasje løser
lys under øret

– erme så ritt bitter mann
og grener blør

skald klar ers øy ens
kjever feber åpn

øret fullt av tårer
så treet gjen

om et fullt pust
for et bryst å løfte

til ingen affekt
i naturen

Edderkoppen

av den 3. september 2017

Det henger ett spindelvev utenfor vinduet mitt.

Jeg drepte den jævla edderkoppen for flere uker siden, endog skinner solen hver morgen.

Kadavrene fortsetter å svinge seg i silketråder

og kaster skygger på gulvet.

Et diffus ekko

Jeg unngår å tråkke på dem.

Ikke ut av respekt,

men av frykt for at mine etterfølgere

en dag, også, vil glemme meg.

Du bare faller

av den 25. august 2017

Du,

bare faller.

Bakser gjennom frostige barnåler

på veien ned.

Svetten siver inn i sprekker mellom brostein

Regnet tripper rundt blinklys i busslommer

Og du ligger der.

Med ullkåpen, slik den delte seg på midten av ryggen.

I en elegant, men kanskje litt for trang, grønn kjole

bryter du deg gjennom opprevne tråder

og presentere deg selv,

slik en fremmed gjør.

Alltid hatt en svakhet for sterke viner.

Aldri vært en tåre som ikke forsvant under nattens mørke.

For mye lidenskap, for lite pusterom.

Tiden venter ikke lenge for den som tumler

men det er akkurat nokk

til å la rust forme.

Tilbakefall blir bare en ny vei.

En romantiserende lengsel

rundt ensomhetens finesser.

Edelmodige ornamenter

forderves

av egosentriske intensjoner.

La meg ligge her nede

en stund til.

Jeg mistet en bit av meg selv

og jeg har ikke funnet den enda.

 

Sommerbrevet 2017

av den 24. juli 2017

Hei alle sammen, håper sommeren er god og varm der dere er (her i bergen har den ikke vært så aller best men heller ikke så aller verst), og at dere får tid til å lese og skrive og tenke og ellers gjøre alle de tingene som man ellers ikke har tid til. Jeg har tilbragt sommeren på sofaen med bøker på fanget, og det er så nydelig synes jeg, å kunne fortape seg i historier og språk når man har helt fri. Så, siden dagene er lange og jeg føler meg lat og lykkelig, har jeg tenkt at det passer godt med en sommertekst og arbeid, om det å skrive og lage noe som ikke fantes fra før av.

Håper dere liker den, og fortsett å sende tekster, dikt, noveller, tanker, hva som helst.

 

Fortsatt god sommer!

 

ALT GODT FRA PEDRO

 

NOEN NOTER OM ARBEID

Det finnes en anekdote om Lou Reed og hans mentor Andy Warhol, som jeg liker: dette er midt på 60-tallet, i New York, der Warhold er kunstnerguru og Lou Reed ennå bare er en svirevipp i et skranglete band som ingen gidder å høre på. Men Warhol har tro på guttungen, Warhol har sett et eller annet i den arrogante unge mannen som han liker, en slags drivkraft, et fokus. Warhols Factory ligger i femte etasje på east 47th street, midtown manhattan. Der jobber han med kunsten sin; men malerier, med fotografi, med filmer og spektakulære happenings. En dag kommer Lou Reed inn for å øve med The velvet Underground, og Warhol stopper han opp i gangen og spør ham: how many songs did you write today. Jeg hadde ikke skrevet noen, har Lou Reed sagt senere, så jeg jugde og sa 10,

You wont be young forever, sa Warhol. You should have written fifteen.

 

Femogtjue år senere lager Lou Reed en sang som heter Work, der refrenget går: Work, all that matters is work.

 

Jeg kommer fra en familie som hovedsaklig består av lastebilsjåfører og mekanikere; min bestefar eide lastebiler, sønnene hans – mine onkler – ble lastebilsjåfører og mine fettere igjen ble mekanikere og altmuligmenn. Kvinnene i familien var enten hjemmeværende eller hadde yrker som sekretærer eller resepsjonister. Foreldrene mine var de første – på hver sin side av familien – som ville noe annet, og de utdannet seg til lærere. Da vi kom til Norge som flytninger på begynnelsen av 80-tallet, tok det noen år før mamma og pappa fikk seg lærerjobber. Frem til det skjedde måtte de bare ta det som fantes av arbeid, og de begynte å vaske gulv på et supermarked, først, og siden, da de lærte seg norsk og fikk lærerjobber, så fortsatte de med det: de vasket på et eldresenter, på en helsestasjon og på et bibliotek etter at de var ferdig på skolen. Og både jeg og lillesøsteren min hjalp til.

Dette, sa mamma, er alles arbeid. Og det var det: det var ekstrajobbene som gjorde at de hadde råd til å kjøpe skiutstyr til oss, vinterjakker og slalombriller og sykler og fotballsko og de derre ballerinadraktene søsteren min måtte ha på jazzgymmen. Alles arbeid, sa pappa, den dagen han kunngjorde at vi skulle på sommerferie til spania, at vi skulle bytte bil og at vi etterpå skulle krysse europa.

Stakkars foreldre: som veldig mange innvandrerforeldre, ville også mine at jeg skulle ha alle de muligheten de selv ikke hadde fått; de sendte meg på en privatskole, de så at guttungen deres ikke var helt idiot og begynte å drømme om at jeg skulle bli lege eller advokat eller arkitekt. Men alt jeg ville, var å spille gitar. Stakkars foreldre.

Jeg begynte å skrive da jeg var 12 år, ikke fordi jeg ville, ikke fordi jeg hadde noen interesse av ORD eller LITTERATUR, men fordi jeg spilte gitar og ingen av de tre kompisene jeg startet band med kunne synge. Noen måtte gjøre drittjobben, og det var meg. Jeg skrev på engelsk. Sangtekstene mine var selvsagt ekstremt dårlige, men der og da gjorde det ingenting. Vi ville spille. Vi ville opptre. Vi ville plugge inn gitarene våre og bråke og hyle. Det var ikke så farlig hva slags ord det var jeg hylte. Noen år senere ble jeg forelsket i ei jente som gikk noen klasser under meg på skolen. Det var merkelig. Hun var så ung og så fin og jeg kjente ingen som kjente henne. Så jeg begynte å skrive små kodede beskjeder til meg selv; jeg satte meg bakerst i klassen og skribla ned setninger i kladdebøkene. Shit, tenkte jeg en dag, da jeg innså at jeg var blitt en gutt som skrev dikt.

Shit.

Men litteraturen og interessen for språk og musikk gjorde meg oppmerksom: jeg likte å dykke ned i ting; i bøker, i plater, jeg likte å sitte på rommet mitt i timer i strekk og øve og øve og øve. Fingrene blødde, halsen ble sår, jeg sang, jeg sleit med å synge, jeg klarte ikke å få gitargrepene til å lyde ordentlig, jeg klarte ikke å skifte så kjapt som jeg ville. Jeg måtte øve. Jeg måtte bli bedre.

Å arbeide er å ville. Å kreve å få være i bevegelse; Velg deg en jobb du elsker, har den kinesiske læreren og politikeren Konfucius sagt, Velg deg en jobb du elsker så slipper du å arbeide en eneste dag. Velg deg en jobb du elsker, og jobben din vil også være en måte å se verden på, arbeid som en slags grunnholdning til tilværelsen: alt er vanskelig før det blir lett; å arbeide er å ville vokse, å ville oppdage, å ville begi seg ut på en ferd som man ikke helt vet hvor fører. Og i arbeidet kan vi også oppdage oss selv: vi blir til i arbeidet, vi vokser inn i en tradisjon, vi får opp øynene for andres arbeid og lærer oss respekt og empati. Arbeidet lærer oss å se og høre, å utvikle øyne og ører, å være i stand til skape noe der det fra før av ikke fantes en eneste ting.

Work? spør Paul MCcartney i et intervju: we don´t work, we play.

Vi leker og leker.

Sommeren 1985 er overveldende lett. Jeg har tre gode venner som også elsker musikk like høyt som jeg gjør. Fredrik spiller orgel. Tor spiller bassgitar selv om han ikke rekker ned til den dypeste tonen, siden bassen er for lang eller armene hans for korte. Andreas spiller gitar og senere slutter han å spille gitar og siden, langt inni en fremtid der vi for lengst har mistet hverandre i en storm av ungdomstid og voksenliv, mye senere skal andreas stadig komme inn i søvnen og holde meg med selskap eller igjen hoppe ned fra sengen sin i Odinsvei og enda en gang snu kassetten han nettopp har fått av sin far.

Det er Bruce Springsteen, det er Born in the USA denne sommeren. Sommeren 1985.

Kan man reise i tid?

Det er klart man kan. Musikken er en tidsmaskin.

Jeg snur kasseten. Born in the usa. Det er snart sommer. Det er sommer. Vi øver og øver. Det er juli. Det er sol i Bergen, det er alltid sol i Bergen.

 

Uten tittel

av den 3. juli 2017

er revnen forener

og vidnet enn

 

fra (femte) peker

til ende liv

 

fremtvunget min irrelevante mine,

er skyggene mine felt.

ved bildets vilje

av den 2. juli 2017

fra en annen av
 hennes lyse skuldre.

ved ansikt, huler
 og nakken hennes.

slår hun opp ild.
 som det løp fra håret

innfattet i bygninger og
 ansikt som ikke beveger på seg

gjemte hun øynene
 i hendene hans
                                                            – ved bildets vilje
 deler elva de som
 ligger stille nok.

ein dag i livet

av den 26. juni 2017

Vi åt frukost saman før du skulle jobbe litt i ein hage. Vi hadde vore på bondens marked og no drakk vi eplejus frå Hardanger og åt blåbærsyltetøy laga med honning. Det beste var lefsa med kulturmjølk, og jordbærsafta som minna sånn om bestemor. Da du hadde kyssa meg og gått rydda eg opp og satte på ein dokumentar. Det regna ute, men her kan ein ikkje sitte og vente på fint vêr, så eg kledde meg for ein joggetur. Det regna allereie ganske mykje da eg byrja å løpe, men i løpet av dei tredve minutta eg var ute er eg sikker på at denne byen tok ny nedbørsrekord. Det var store dammer i vegene, det var litt deilig, men litt kaldt å lande i dei. Da eg kom heim var du allereie her. Vi åt litt lefse og tok bussen til ein marknad. Det var ikkje så mykje for oss der, eg var mest imponert over huset vi var i. Vi lurte litt på kva vi skulle finne på, så kom eg på den utstillinga vi hadde prata om. Da vi endeleg kom dit var det berre ein halvtime til dei stengde, men det var nok. Etterpå ville eg heim, så du vart med på det sjølv om du eigentleg berre ville vere i byen. Det var jo ikkje så lenge til vi skulle gå og ete, der du hadde reservert bord. Heime satt du med dataen, prøvde å leie ein bil til sommarferien. Eg sov. Rett før vi skulle gå fann du ut at vi heller skulle ta ein taxi. Eg var glad og ville helst skryte av alt vi skulle gjere, men sendte berre ein snap av oss medan vi venta på taxien. Vi åt tapas. Bakt chevre med aprikossaus og pistasjnøtter. Vi hadde ikkje så mykje å snakke om. Anna enn maten. Baconsurrede dadlar sjølvsagt. Det beste var kveita, det var vi enige om. Den hadde vi berre slengt med sånn i siste liten. Så byrja vi å konkurrere om kven som var best i flest ting. Espresso og créme brûlée. Så ga vi komplimenter. Prøvde å finne på ting vi ikkje hadde sagt før. Etterpå gjekk vi og drakk øl og spela shuffleboard. Eg var best. Halv ti tok vi bussen heim igjen. Det hadde regna meir eller mindre uavbrutt heile dagen. No hadde det slutta. Byen låg delvis i sol. Himmelen var ein eksplosjon, den berre låg der, mellom heisekraner og hustak, og venta på at vi skulle stå i gangen og halde rundt kvarandre og beundre den. Før vi la oss spela vi mariokart. Du var best.