Forfatteren

av den 11. oktober 2013

 

Det var minner. Sekunder som passerte forbi som den sterke vinden på en varm septembers dag som drar med seg alle løvene, sammen med alle ordene og tankene som hadde blitt brukt. Og mens hun sto der foran ham med skjelvene bein, som om hun ikke kunne gjøre noe annet. Det var stille for et øyeblikk, helt frem til han brøt stillheten med hans ord. De siste ordene han kom til å si henne, dette viste hun. Hun viste at han ville snu seg og forlate henne etter dette.

«jeg så på deg mens du elsket ham. Jeg så at du forgudet ham med øynene dine og du ga ham alt han ville ha. Du ga ham hjertet og sjelen din, så det ville jo bare ha hvert en selvfølge at han ville være med deg, men har var ikke det. Ikke virkelig. Fordi jeg også så at han ikke returnere den kjærligheten. Han så ikke på deg på samme måte som jeg gjorde. Og han ga deg ingenting, noe som er så langt ifra det du fortjener. Og fremdeles så velger du å bli med ham. Og jeg tror jeg kan forstå det fordi jeg vet jeg aldri ville ha gått hvis jeg fikk muligheten til å være med deg. Fordi jeg elsker deg slik du elsker ham.»

Ordene lå i luften på den søte lukten av gresskar pai og pepperkaker fra bakeriet rett ovenfor gaten. Noen unger utenfor sto og gapte gjennom vinduet, lengtet etter de søte fristelsene. De dro i armen til moren og tryglet om å gå inn. Hun festet blikket på vinduet og så på menneskene som satt der inne. Sippet kaffe og spiste kaker og leste bøker. Og hun skulle ønske at hun var der i stede for ute i kulden med ham. Hun ville ikke høre det.

Han kunne se at ordene rørte henne, det faktum at han var så betatt av henne rørte noe i henne. Han viste at hun viste om det. Og at hun hadde vist i en god stund. Hun hadde bare blokkert det og gjemt det vekk. Men hun viste. Eller kanskje hun bare var blind til det. Han var ikke helt sikker. Og han trodde vel at han egentlig ikke ville vite det. Det eneste han viste var at hun var den eneste han ville ha, men også den ene han ikke kunne få.

Hun var så nydelig. Hun hadde den type øyne som skinte når hun snakket om sin favoritt forfatter og sanger. Og smilet hennes var så fantastisk, men hun kunne ikke fordra det, så hun prøvde å la være å smile så mye, eller dekket til munnen sin når hun syntes noe var morsomt.

Og hun var vidunderlig på alle mulige måte, men hun viste ikke det. Hun trodde ikke på det når noen fortalte henne det heller. Han viste ikke om det var på grunn av den trøblete barndommen, eller om det var fordi han aldri sa det til henne. Han viste at han ville ha fortalt henne det hele tiden, men han trodde ikke at det ville være tillat av ham å gjøre. Så noen ganger prøvde han å få inn noen kompliment i samtalen. Noe så enkelt som «du ser nydelig ut i dag» eller «du er så fantastisk.», og selv om han fikk si det så ville han enda gi henne enda mer, fordi de ordene ikke var nok til å forklare henne. For hun var så mye mer enn bare et ansikt. Enn en person. Enn en fremmed du så på gaten. Hun var alt. Hun var kjærlig og god.

Hun hatet komplimenter. Og vanligvis så ville hun snu hodet og sett vekk, stirre ut i luften til ordene forlot tankene hennes. Og noen ganger så kunne du se at tårer formet seg i øynene hennes. Og kanskje du aldri ville vite hva som gikk gjennom hodet hennes i det sekundet som fikk henne til å føle seg så liten, og kanskje ikke en gang hun viste det.  Men den hjerteknusende delen var det at hun følte at hun ikke kunne akseptere det. Som at det ikke var et kompliment ment for henne. Men det var det, og alle komplimenter som noen gang ville bli sakt av ham ville alltid bli ment for henne, eller ha noe med henne å gjøre, selv når hun ikke var den til å høre det.

Og det var det. Han sa farvel uten at hun viste det.

 

Han tenkte stadig på henne. Stadig på hvor hun var nå. Hvem som elsket henne. Hvem hun elsket. Hva hun gjorde. Han lurte ofte på om han aldri burde ha gått. Aldri burde ha forlatt henne. Men han viste at hvis han ønsket å komme seg videre, hvis han ønsket å leve for seg og ikke for henne, så måtte han dra. Så det var det han gjorde. Etter deres samtale så snudde han og gikk. Og han så seg ikke tilbake. Hvis han gjorde det, så kom han aldri til å dra. Han kom ikke til å gå fra henne.

Han savnet henne. Hver dag så savnet han henne. Smilet, øynene, latteren, henne. Alt ved henne. Og et sted, langt nede, var det en kløe i hjertet hans, men han hadde bestemt seg for å ikke la det bli sprekker. Han var redd for hva som kunne komme ut hvis han gjorde.

Han lurte på hva som egentlig holdt ham tilbake i alle de årene. Hvorfor han aldri prøvde hardere. Hvorfor han lot henne bli behandlet så dårlig. Hvorfor han aldri stoppet ham. Hvorfor han aldri lot seg selv stå opp for henne, selv når han skulle. Det var ubeskrivelig den smerten han følte når han tenkte på henne. Så, som alle andre dagen han hadde gjort helt siden han møtte henne, satt han seg ned på det harde tregulvet med sin lille skrivebok, og skrev ned ordene han husket hun pleide å si. Han skrev ned hva han tenkte om henne, savnet sitt etter henne. Og noen ganger når han leste gjennom boken så lurte han på hvorfor de eksisterte. For uten ord, så ville ikke noe av dette hvert.Men også, uten ord så kunne han aldri ha forklart hva som skjedde de årene. Og han kunne aldri ha skrevet det ned.

For det var nå, 20 år etter de skilte lag at han enda lot de ordene som ble usagt bli skrevet ned i brutale og hjerteskjærende bøker, hvor han levde ut drømmen om livet dere sammen. Den eneste måten han kunne leve ut hans eneste store kjærlighet.

1 kommentar

  1. pedro · 17. oktober 2013

    hei. takk for fin tekst. dette er jo nesten en luten novelle, tenkte jeg da jeg leste den (OG: du skal ha ros for å ha skrevet den på engelsk og så ha oversatt den til norsk; jeg tror det er en god øvelse hvis man vil bli kjent med språket sitt). du er veldig opptatt av relasjoner, av hvordan folk husker hverandre og tenker på hverandre og hvorda de elsker hverandre eller ikke elsker hverandre. dette er klassisk materiale! mye fint i denne teksten også, og jeg tenkte jeg kunne konsentrere meg om denne lille biten:

    «Ordene lå i luften på den søte lukten av gresskar pai og pepperkaker fra bakeriet rett ovenfor gaten. Noen unger utenfor sto og gapte gjennom vinduet, lengtet etter de søte fristelsene. De dro i armen til moren og tryglet om å gå inn. Hun festet blikket på vinduet og så på menneskene som satt der inne. Sippet kaffe og spiste kaker og leste bøker. Og hun skulle ønske at hun var der i stede for ute i kulden med ham. Hun ville ikke høre det.»

    ok. det jeg synes er kjempefint her, er detaljene. the devil is in the details, heter det på engelsk, og når det gjelder skriving er det helt riktig: man må velge ut detaljer med omhu når man skal plassere TING i teksten. jeg liker gresskarpaien (i ette ord, ikke i to) og pepperkakene, man får med en gang en presis følelse. også ungene er fine, der de står og gaper og drar i armen til moren. veldig fint bilde, veldig tydelig. du drar oss inn i situasjonen hun er i. En ting jeg synes du skal tenke litt på.

    Ordene lå i luften på den søte lukten…

    her detimot, ville jeg prøvd å omformulere. du er så klar og presis i resten av avsnittet, men at ord ligger i luften på en (søt) lukt – det synes jeg er et vanskelig bilde. Det er for «luftig». det er som om setningen prøver å være finere enn den er; ord kan ikke ligge i luften, det er en fancy måte å si noe på. men hva? hva menes med det. en klisje er ofte en ting som bare brukes uten at man tenker over hva det betyr, og jeg tror det er viktig for oss som skriver å sette spørsmålstegn ved hva det vi sier egentlig betyr. dette er ikke en veldig stor innvending, men jeg tror du vil ha godt av å tenke på slikt: neste gang en sånn «poetisk» frase dukker opp, legg den ned på en sykeseng og skjær den opp som en doktor! La oss se hva ting betyr!

    over og ut herfra

    p

Legg igjen en kommentar