Kanskje det er meningen

av den 23. oktober 2013

 

Kanskje ting ikke skjer for en grunn. Kanskje de ikke har en grunn eller en mening. Og kanskje vi bare finner måter å overtale oss selv om det som skjer rundt oss, alt vi opplever, har en mening. Men kanskje de ikke har det. Kanskje det ikke er noen mening med livet. Og det kanskje ikke er noen spesiell måte du skal gjøre noe på. Det er ingen plan du må følge. Det fins ingen oppskrift, eller en bok som vi får utdelt ved fødselen, hvor alle livets hemmeligheter ligger. Det er ingen bestemt måte noe skal bli gjort på. Det er ikke en spesifikk måte du skal være på. Det er ikke virkeligheten. Men det er det vi kjenner til. Vi kjenner til det stereotype livet som vi ser rundt oss. Og vi prøver så desperat å oppnå det. Vi prøver å bli det vi ser rundt oss. Vi blir opphengt i det som blir forventet av oss.

Det var det jeg beundret så mye ved henne. Måten hun oppfattet livet. Hvordan hun alltid satte ord på det. Hvordan hun brukte ord og lagde meninger og metaforer jeg kunne forstå. Hvordan hun på en eller annen måte så gjennom meg og skjønte at jeg ikke var som alle andre. Og hvordan hun fikk meg til å skjønne det. Hun lærte meg mye. Mer enn jeg noen gang kunne tro at en jente kunne lære meg. Mer enn noen kommer til å kunne lære meg.

Hun har stirret livet inn i det brutale og kalde øyne, og til tider så gjør hun det enda, og kommer til å gjøre det til hun tar sitt siste åndedrag. Hun lærte meg kunsten i å se. Å oppfatte og skjønne hva som foregikk rundt meg. Hun lærte meg at det fins mer der ute enn det som møter øyet. Og hun lærte meg at ikke alle lever som om de var ment for det.

Det er så mange store filosofer som igjennom historien har prøvd å finne ”meningen med livet” meningen til hvorfor vi er som vi er, men siden jeg traff henne, lærte hvordan hun tenkte på og hvordan hun så tingene rundt seg, skjønte jeg litt mer av hvordan jeg selv oppfatter alt. Jeg er ikke noe særlig filosofisk av meg, og ikke noe spesielt god til å snakke for meg eller om meg og mine meninger. Hvem ville uansett ha hørt på det?

”Det er så mange ideer og oppfinnelser som skal vise oss hva våre menneskelige behov er. Hva det er vi ønsker mer enn noe annet, hva vi trenger mer enn noe annet. Jeg skjønner hva de tenker, men de bør da tenke litt mer utenfor boksen enn som så. For en musiker for eksempel. Tror du mat og vann er det aller viktigste og grunnleggende for en musiker, eller tror du det er stemmen og instrumentet? Eller for en forfatter, der er det pennen og papiret.” Hun tar en bok ut av hyllen og ser lurt på meg. ”eller for en leser, så er bøkene det viktigste og mest grunnleggende. Og for kristne eller andre religioner, der hvor deres Gud er det viktigste for dem.Hvem bryr seg vel om alt det andre når de har deres mest åndelige behov akkurat ved dem til en vær tid?”
Hun er smart. Smartere enn de fleste. Og jeg tror hun har skjønt ting som vi enda stusser sånn med. For hva er egentlig meningen med livet? Mennesker har vandret på denne jorden i tusenvis av år, og enda så har ingen av oss funnet noen logisk forklaring. Men selv da så går alle å snakker om det som om det er grunnen vår til å leve. For å finne vår ”grunn”. Vår betydning og vårt livs mål. Alle er forskjellige, jeg skjønner den. Men hva om hun har rett? Hva om det faktisk bare ikke er noe bestemt. For kanskje, bare kanskje, så blir bare livet basert på hvordan du lever det, og ikke på den planen som vist skal være der for deg. Det hadde fått meg til å føle meg bedre i hvert fall, å vite at det ikke var noe ekstremt spesielt krev av meg, noe som jeg ikke viste hva var. Det er nesten litt betryggende. Jeg kan legge planen og målene for mitt eget liv, og jeg kan selv forme det slik som jeg vil. Det er ikke noe som bestemmer, ingen som har noe å si.

For livet har mest sannsynlig ikke noen stor mening. Og kanskje ting ikke skjer for en grunn. Og kanskje vi bare overbeviser oss selv om at det er grunner og meninger fordi vi er redd for å ta besluttsomme valg i livet. Jeg vet at det er skremmende nok i seg selv. Så kanskje det er en måte å sikre og beskytte oss på. Og kanskje det er meningen.

Kanskje det er meningen.

4 kommentarer

  1. pedro · 28. oktober 2013

    hei M

    snedig tekst du har skrevet, det jeg vil jeg kalle en tekst med eksistensielt trøkk! to ting: 1) jeg liker at du grubler, jeg liker virkelig godt at du GRUBLER I SKRIFT, jeg tror at langsomheten i det å skrive ofte hjelper tankene å skru ned hastigheten også, sånn at vi kan se ting tydeligere. 2) jeg liker også at du har en «henne» med i teksten, hun er litt langt borte, litt hemmelig, på en måte, og vi får ikke vite noe om henne enn at «jeg» liker henne og er inspirert av henne og beundrer henne. det er fint, at det går an å se opp til noen fordi de har et klarere blikk enn oss selv. jeg også har en sånn venn, en som liksom ser igjennom alle slør som virkeligheten er kledd opp i. Og tankene du skildrer, det er tanker som desverre/heldigvis er kommet for å bli. jeg er sikkert hundre ganger eldre enn deg, men du skal vite at det er de samme tingene som svirre rundt i mitt hode, ofte. kanskje på en annen måte, kanskje i en annen form, men likevel. du sier det selv: filosofer har grublet på dette i gudene vet hvor lang tid, og jeg tror personlig at folk vi gjøre det så lenge det finnes mennesker som surrer rundt på denne lille jordplaneten som fyler rundt i verdensrommet. hva faen er vitsen, liksom? finnes det noen vits? eller er det rett og slett en vits? Tom Waits har en sang som heter Heart Attack And Vine, der han synger en linje «Don´t you know there ain´t noe Devil, there´s just God when he´s drunk». jeg husker at jeg syntes den setningen var vittig, kanskje det ikke er så farlig, da, tenkte, jeg, når selv Gud blir drita og driter seg ut. et spm til slutt: hva slags bøker leser du for tiden? jeg har kanskje et forlsag til deg, siden du nå er inne på sånne tunge eksistensielle ting. og ikke la deg lure. dette er ikke dreperessivt eller tungsindig. det er bare kloke folk som tenker på hvem de er/hvor de kommer fra/hva de skal mot. husk det.

  2. Martine Skulstad
    Martine Skulstad · 31. oktober 2013

    Tusen takk for tilbakemeldingen!! Det er alltid et godt tegn når du skriver mye, syns nå jeg. Denne teksten var opprinnelig skrevet flere måneder tilbake, og ble lagt på hyllen når jeg ikke lenger fant noen måte å strekke den på. Men så kom de samme tankene tilbake, de samme meningene som jeg hadde når jeg skrev dette, og jeg fant det frem igjen og bygget videre på det.

    Jeg tror de tingene jeg skriver og drøfter på her kommer litt fra livserfaringer, hvordan mitt livssyn er, og ikke minst, ja, de bøkene jeg leser. I det siste så har jeg lest mye forskjellig, alt som får meg til å tenke. En av de beste tingene med å lese for meg er når jeg får spørsmål ut av det jeg leser, og som jeg kan finne et svar på, og bygge på det i løpet av boken. Jeg har en notatbok full av bare masse spørsmål som jeg har fått fra å lese bøker, en bok som betyr mye for meg, og som oppsumerer hvordan jeg ser verden og livet.

    Jeg er veldig enig i det du sier! Det sitatet var virkelig morsomt og godt beskrivende, og noe som vi alle kan tolke på forskjellige måter, og jeg tolket det på samme måte som du gjorde. En god måte å se ting på!

    Bøkene jeg har lest i det siste er:

    The beginning of after – Jennifer Castle
    The hours – Michael Cunningham
    Your voice in my head – Emma Forrest
    The book thief – Markus Zusak
    The fault in our stars – John Green (lest 7 ganger nå.. ups)

    dette er bare noen av de få siste jeg har lest de siste ukene 🙂

    • pedro · 1. november 2013

      hei M. kjekt å høre at tilbakemeldingene (de laaaange) funker for deg! og veldig gøy å høre at litteraturen får deg til stille spørsmål, til å gruble på hva dette her er for noe, dette livet, denne verden, og alt det som skjer i den. av bøkene du nevner har jeg bare lest The Hours, som jeg likte godt, men det er lenge siden nå. tenkte jeg skulle nevne et par bøker for deg, nemlig, den ene veldig mørk og dyster og kanskje litt heftig, men jeg tenkte på den eksistensielle grublingen din i denne teksten og sa til meg sjøl: Martine må lese Den Fremmede av Albert Camus. Rar og mørk og rå. Og så tenkte jeg på en til, som er gøy og hip og fabelaktig, på engelsk må du lese denne, Catcher in The rye, av J.D Salinger. nå er det kanskje sånn at du allerede har lest den, men om du ikke har det, så er Holde Caulfield en fyr du vil like resten av livet.

      alt godt fra pedro

  3. Martine Skulstad
    Martine Skulstad · 2. november 2013

    Hei Pedro

    Den første har jeg ikke hørt om, men skal med en gang gå og se etter den! Cather in the Rye er en av mine favoritter! helt fantastisk, så jeg liker veldig godt at du anbefaler den 🙂 Jeg skal lese den igjen. Takk for tips! Og det er veldig koselig å høre at du bruker tid på å tenke på det, det setter jeg veldig stor pris på!

Legg igjen en kommentar