Hjemsøkt

av den 20. desember 2013

Hun stirret inn i speilet. Hun følte seg tom til sinns. Alt hun så var et tomt blikk, blanke øyner og et alvorlig fjes. Hun hadde ingen tanker, alt var tomt. Kanskje hun har fått en demon i seg som tar vekk all interesse for alt og alle. Det kom en lyd fra vinduet; sikkert bare et tre som slår mot ruten. Hun brydde seg egentlig ikke. Etter hun hadde pusset tennene, somet hun seg vei til det mørke, kjedelige rommet sitt og la seg ned for å sove. Søvnen kom ikke lett den kvelden.

Jeg kjente vinden i håret og i ansiktet. Det er den beste følelsen i verden. Den gir følelsen av frihet. Jeg fløy bortover den grønne engen med lukkede øyne for å kjenne følelsen bedre. Det kjentes  ut som om bena mine ikke rørte ved bakken. Da jeg åpnet øynene for å se på bena mine, var de ikke der. Det så ut som om jeg hadde på meg en lang kjole som dekket bena mine. Det var rart! Jeg så opp for å se hvor jeg var, og borte i horisonten så jeg en liten landsby.
– Der kan jeg spørre hva som skjer, sa jeg til meg selv og fortet meg. Da veg var framme, prøve jeg å kontakte de lokale som vandret rundt på markedsplassen. Jeg snakket og skrek, men ingen reagerte. Det var veldig frustrerende. Jeg så meg rundt, og fant en bod som solgte speil, så jeg fløy bort dit. Speilet var helt blankt når jeg så inn i det. Det kunne ikke stemme. Jeg så ikke meg selv. Frustrasjonen forsvant. Sinne kom fram.

– Nei! Det var ikke jeg, det var nabogutten! var det unge som skrek. Dette måtte jeg se nærmere på. Jeg fløy og lette etter ungen. Til slutt fant eg han og en sinna far som holdt en hånd i luften, som om han skulle til å slå ungen. Jeg måtte stoppe ham. Jeg nærmet meg faren bakfra og prøve å slå hånden hans ned, men jeg gled rett igjennom. Jeg prøve å konsentrere meg, og da funket det. Manne så litt fortumlet ut og snudde seg å så meg inn i øynene uten å vite det. Jeg slo han i hodet så han fløy over gutten og inn i veggen bak ham. Gutten så seg redd rundt. Da visket jeg inn i manne sitt øre at han skulle være snill, ellers kom jeg tilbake, begynte gutten å løpe vekk.
– Smart,sa jeg til meg selv.
Når jeg fløy bort fra faren som lå og blødde på bakken ,følte jeg meg bedre enn noen gang. Som om det kom en rus av å skade voksne.

Det var en søt familie på fire. En ung mor som sto og laget mat, en gammel gubbe med måne og to unger, en jente og en gutt under 10 år så det ut som,  som ble kjeftet på av faren.
– Kan du gå ut, kjære? spurte han kona si. Hun så på ham med et blikk som skrek «ikke gjør noe dumt!», men hun gikk ut kjøkkendøren til den lille bak-hagen. Jeg ble der jeg var. Faren var sinna. Det så og hørte jeg.
-Jeg kan ikke tro hva dere har gjort! Leke på en kirkegård! skrek han til de stakkars ungene. De hadde tårer i øynene.
Det var ikke vår idé, sa den gutten.
-De andre tvang oss til å være med! Vi ville ikke.
– Det er ikke så nye. Det dere gjorde var feil, og gjort er gjort. Dere skal straffes, sa faren med en streng stemme. Han skubbet jenta i veggen, og før jeg viste ordet av det, løftet han gutten opp etter håret. Jeg trådde til. Jeg konsentrerte meg og hav meg på armen hans og bet til. Han slapp ungen tog tok seg til armen overrasket.
– Løp! hvisket jeg inn i øret på den eldste gutten.
– og ta med søsteren din!
Han gjorde som jeg sa. Han hjalp søsteren opp og løp ut til moren. Jeg skubbet faren hardt inn i murveggen og løftet han opp etter halsen.
– Hva skjer? Hvem gjør dette? skrek han. Jeg senket han ned slik at jeg kunne hviske i øret hans.
– En som hater kjefting, sa jeg mørkt, og klemte hardere om halsen på ham en siste gang før eg slengte han tvars over rommet, ut igjennom ett vindu og ut i bak-hagen. Konen så forskrekket inn vinduet, men fokuset skiftet til hennes bevisstløse mann på bakken. Jeg kom meg ut på markedsplassen igjen. Folkene som var der så i min retning. De kunne se meg nå. Plutselig sto det en mann foran meg.
– Pass på! var det noen som ropte.
Jeg kjente noe kaldt og spisst gå igjennom meg.

Hun våknet med ett rykk. Svetten rant nedover pannen hennes. Hun løp ut til badet for å sjekke. Var hun der? Ja! Hun ga fra seg ett lettet sukk. og klappet seg på kinnet, for å så se ned på bena sine. De var der. Heldigvis. Hun vasket ansiktet og gikk tilbake til rommet sitt og så ut vinduet. Det var en stjerneklar himmel. Hun så ett stjerneskudd.
– Jeg skulle ønske at pappa kunne slutte å slå meg og at de på skolen slutter å late som jeg ikke er der, hvisket hun stille ut i vinternatten og opp til stjernene.

1 kommentar

  1. pedro · 27. desember 2013

    hei. fin tekst, dette. liker at du interesserer deg for hva slags likheter som finnes mellom «virkelighet» og «drøm», altså mellom det bevisste og det underbevisste. flott!

Legg igjen en kommentar