Forglem meg ei

av den 28. mars 2014

Jeg lukket øynene
noen sekunder
og da jeg åpnet dem igjen
var hun vekk

Da stod du der
ikke forandret, men utviklet
ikke en annen
ikke den samme

Hadde opplevd verden og dens smerte
uten meg
blitt voksen
uten meg

Kollektive drømmer glemmes
Gleden vi en gang delte
svinner hen
som deg må jeg nå klare meg alene

Nei
du smilte til meg i dag
og jeg så oss i øynene dine
du glemmer meg ei

3 kommentarer

  1. pedro · 8. april 2014

    hei. jeg synes du har mye fine ting i diktene dine, og som klisjediktet peker på, også en forkjærlighet for klisjeer og velbrukte fraser. jeg er langt på vei med på den fasinasjonen, det må jeg innrømme; under hele oppveksten (og voksenalder også) har jeg vært en uhelbredelig romantiker, en som har dukket ned i hundre millioner sanger som knuser hjertet mitt hver gang. jeg vil likevel si at det jeg liker best med diktene dine er når du blir presis, det vil si: når du skaper dine egne bilder, og ikke så tungt lener deg på «store» ord eller klisjeer. se her:

    Da stod du der
    ikke forandret, men utviklet
    ikke en annen
    ikke den samme

    uten meg
    blitt voksen
    uten meg

    dette synes jeg er både nydelig og sårt og sier mange ting på en gang: det er et skjørt og empatisk blikk du har tegner frem. jeg-et sier at den andre finnes et annet sted, både et mentalt og fysisk sted, og at forandringen som har funnet sted likevel ikke er fullstendig (ikke en annen, ikke den samme). altså åpnes det opp for at ting kan være samtidige, paradoksale, og sånn er det jo, ikke sant, i livet! MEN SÅ blir det ordentlig sårt og trist og det er flott form for resignasjon som kommer frem i

    uten meg
    blitt voksen
    uten meg

    dette, synes jeg, er ditt eget språk, dine egne tanker som avtegner seg i diktene. grunnen til at jeg ville valgt å stryke

    Hadde opplevd verden og dens smerte

    er fordi denne steningen virker «lånt», det vil si, at du på en måte vil si noe om de store tingene og dermed tar på deg den alvorlige kappen og tar hele verden og dens smerte i munnen. MEN: hva vil det si å oppleve verden? og hva består dens smerte i? dette forblir uklart og ufokusert, fordi det rett og slett er for generelle vendinger du bruker. og sånn er det i diktene: de er best når de er krystallklare, som vann. og det betyr ikke at de ikke kan være hemmelige og dunkle og komplekse, altså, bare så det er sagt.

    alt godt

    p

  2. Torill Blix
    Torill Blix · 8. april 2014

    Ok, i neste tekst skal jeg holde meg til mine egne bilder. Det er veldig gode tilbakemeldinger, jeg skjønner hva du mener! Og så er det fint å vite at jeg får det til innimellom også, at det treffer. Det gjør at jeg bare vil skrive, skrive, skrive.
    Presise bilder, ingen klisjeer, neste gang.

  3. pedro · 9. april 2014

    hei igjen! jeg vil bare presisere at det ikke er noe galt med klisjeer, altså, men jeg tror at det jeg kan bidra med her inne, er å prøve å få deg/dere til å se HVA dere gjør når dere skriver. ofte er det vanskeligste å se seg selv, sitt eget, i et nøytralt og objektivt lys. blindsoner, liksom, det har vi alle! skriv i vei! først og fremst, alle sånne tekniske og detalj-ting vil du etterhvert begynne å legge merke til. lykke til videre!

    p

Legg igjen en kommentar