Stranger to myself

av den 30. april 2014

Her eyes are crying
her smile is dying.
She want to tell,
she want to yell!

Who is this girl?
Where is she from?
This is myself,
but I’m unknown.


I am a stranger
to myself…


The old is dead
the old is gone
The new is here
the new is born

But what is old
and what is new?
What is false
and what is true?

Everyone a secret have
Everyone have faked a laugh.
Soon you’ll see who I can be
Soon you’ll see the real me!

I may look weak,
but I am strong.
I stand up for myself alone.
Look in my eyes,
and you will see,
that I will never give in!

Alene og forlatt

av den 29. april 2014

Bakom ordene
står jeg alene
forlatt

Det stikker
inni meg
stedet de sier blodet pumpes

Når du snur deg
når øynene dine ser bort
stikker det midt inni meg

Av den vonde sorten
og jeg angrer
at jeg ikke smilte

Hadde jeg bare vist deg
hva jeg tenker
men jeg er ikke sånn

For stedet de kaller hjerte
vet jeg ikke helt hvor er
bare av og til

Når du ikke er der
når du ikke ser på meg
kan jeg forstå hva de mener

Men alle ord om stikk i hjertet
mister betydning
når du en gang i blandt
smiler brydd

Til ham

av den 21. april 2014

(Dette var en tekst jeg skrev for lenge siden, en novelle, som ble levert inn som en skoleinnlevering. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde skrevet teksten en gang, men når jeg leste den igjen i dag var det rart. Nesten som om det ikke var min tekst en gang, men en annen som beskrev en situasjon jeg har vært i. Mest er den ulik meg fordi den er mer direkte, mye mer direkte enn tekstene mine vanligvis er.)

 

Jeg kan ikke rømme til deg for alltid, hadde jeg sagt til ham.
Jeg var alene. Jeg så meg selv i det runde, elegante, men nå ganske flekkete speilet. Jeg gjentok det. «Jeg kan ikke rømme til deg for alltid». Jeg dro fingrene gjennom de blonde, balsammyke krøllene, blunket vekk det blanke i øynene.

Hjertet dunket da dørene på bussen åpnet seg. Jeg hadde trosset vennene mine for dette, gått mot familien min og vært superegoistisk. Likevel kunne jeg ikke dy meg fra å smile. Jeg gledet meg, ja, kanskje var jeg til og med lykkelig nå.

Du kan ikke rømme hit for alltid, hvisket stemmen i hodet. – Men et par dager kan jeg det, sa jeg høyt. Jeg gikk ned trappene i bussen og skalv av nerver da jeg trakket ned det siste trinnet. Riktignok, der ute satt han. På busstoppet satt han og smilte til meg, stirret på meg med de brune øynene sine. Det kullsvarte håret var trukket bak med hårvoks. Jeg hadde glemt hvor fin han var. Han virket nervøs. Hendene hans, han lot til å ikke vite hvor han skulle gjøre av dem, før han reiste seg og tok et stort grep rundt kroppen min. Bare lukten av hårvoksen hans fikk det til å krible i magen, og hun klemte ham enda hardere. – Aldri vil du slippe, men det skal du vet du, sa stemmen i hodet.

Han trakk seg sakte fra klemmen, og flyttet hendene opp mot kinnene mine. Han holdt hodet mitt fast med begge hendene, blunket med øynene og så bort en stund før han traff blikket mitt med sitt. – Jeg har savnet deg, sa han og flyttet nervøst blikket bort fra meg igjen. Jeg fortsatte å se ham inn i de dype kastanjebrune øynene, bare for å sørge for at han ikke så det store smilet mitt. At han ikke så den enorme lettelsen som gikk gjennom kroppen min, før jeg svarte at jeg hadde savnet han også.

Han strakte armen sin mot sekken min. – Jeg tar den for deg, sa han mens han begynte å gå i retning der han bor. Jeg gav ham sekken, og skyndet meg å gå opp ved siden av ham. Jeg prøvde å virke naturlig, noe som var umulig ettersom beina mine skalv mer enn en gelatindessert i et barnebursdagsselskap.

Det var fullstendig stillhet mellom oss nå, men det var en fin stillhet. Kanskje han også tenkte på noe fint. Jeg tenkte på den dagen vi møttes, den sommerkvelden på festivalen. Det var for så vidt bare vage minner, men det var fint å overlate noe til fantasien.

Stolen  ved siden av ham hadde vært den eneste som var ledig rundt campingbordet, og jeg satte meg ned ved siden av ham. – Vil du ha noe å drikke? Den delen var jeg sikker på at jeg husker ham si. Jeg takket ja, og vi pratet sammen hele kvelden. Eplekjekk var han da. Inntrykket mitt var at han var klumsete, litt ensom, morsom, men litt som et typisk tredje hjul. Likevel var han lett å bli kjent med. Eller kanskje det bare var promillen som gjorde det.

Jeg kysset ham den kvelden, mens vi ventet sammen utenfor festivaldoene. Hadde jeg sett det hele om igjen fra noen andres ståsted ville det vært rart, kanskje til og med dumt og dumdristig av meg. Ikke god timing i hvert fall. Men i minnet mitt var det virkelig fint. Kanskje det fineste noen sinne.

Jeg så på ham igjen, der han gikk med den fjollete sekken på ryggen. Han sendte meg et smilende blikk, nynnet for seg selv mens han danset inn døren. Jeg lo og himlet med øynene. Så teit, sa jeg og dultet ertende borti ham.

Jeg hang skoene og jakken fra meg mens han satte seg på sofaen og studerte ansiktet mitt fra avstand. Jeg flyttet nervøst blikket mitt fra hans mens jeg satte meg ned ved siden av ham. Han la seg ned med hodet i fanget mitt og så på meg. Igjen, med de kastanjebrune øynene.

Aldri før har brune øyne vekket interesse hos meg og jeg undret meg over det mens jeg strøk ham over den svarte hårmanken. Hendene mine ble klissete av hårvoksen, men det gjorde ingenting. Jeg strøk hendene ned mot kinnet hans og kjente på de kalde fingertuppene mine mot den varme huden hans. Jeg smilte til ham, og han blunket tankefullt med blikket festet i øynene mine. Jeg lurer på hva han tenker når han ser på meg slik. Han kan umulig like det han ser, svarer stemmen i hodet. Dra hjem, ber den. Jeg ristet på hodet, løftet blikket. Glem det, tenkte jeg og fortsatte å stryke fingertuppene langs nakken hans.

– Jeg kan jo ikke rømme hit for alltid, sa jeg rett til ham med et ertende smil. Vi stod på bussholdeplassen og holdt hender. Hans hender var myke, så myke at man skulle tro han ikke gjorde annet enn å pleie dem, skrubbe dem og smøre dem med kremmer. Han smilte tilbake. – Nei, svarte han, kanskje jeg skal komme til deg neste gang. Neste ferie, foreslo han mens han gav meg ryggsekken. Jeg smilte og flyttet hånden min mot skulderen hans. Da ses vi igjen snart da, svarte jeg. Han sukket lettet, lukket øynene og bøyde seg sakte mot meg. Jeg lukket øynene og minnet mitt tok meg straks tilbake til den kvelden utenfor utedoen da vi møttes. Vi byttet roller, og han kysset meg lenge.

Jeg kan kanskje ikke rømme hit for alltid. – Men i drømmene, til ham vil jeg rømme så lenge jeg lever, tenkte jeg mens jeg vinket til ham fra fremste rad.

søndag

av den 21. april 2014

 

danse til bob marley og skure gulv

søt såpe lukt

små føtter over vått tre

de lykkelige øyeblikkene

som aldri vil bli glemt

recovery – du er god nok

av den 15. april 2014

Jeg vet du hater denne kroppen. Jeg vet du hater den så mye at du ville heller ville ha skrubbet den ren med vaskemiddel og langt på natt overspisninger isteden for å innrømme til deg selv at du er usikker på deg selv. Men noen ganger er det bedre at du tar deg selv ned fra disse tankene enn å gjøre deg selv mindre bare for å få lårene til å passe mellom hendene dine.

Dette er din kropp, gjemt under lag og lav av hud som like godt kunne ha vært arr fra de tankene og handlingene du har rettet mot den. Men se heller på deg selv som tusenvis av lag med vann som prøver å beskytte det som ligger på bunnen. Ikke la den bli forsøplet av dårlige valg, hold den ren.

Det jeg vet om kjærlighet er at noen ganger så er den rettet så langt vekk fra oss selv slik som solen er fra jorden, men vi må vite at alle de millioner av milene som ligger i mellom er en reise som er verdt å ta, og den jetpack’en du trenger er den sunne vekten og tankemønsteret som du tar på deg.

Så slutt å kutte deg selv inn i mindre og mindre biter, slik som du gjør med maten, bare for å kunne passe inn i de minste plasser, og heller bruk den samme kniven til å skrive ditt navn og friske tanker inn i det som dro deg ned. Gjør forfriskningen din så synlig at de kan se det fra den andre siden av Mars.

Jeg vet du hater denne kroppen. Men du vil aldri finne din selvrespekt i en toalettskål eller i vannet som skyller ned restene av deg. Det snurrende vannet er bare en ide om at tynn er lik pen. Men vennen, du trenger ikke være en tannpirker for å bli sett på som verdifull eller vellykket. For det som er nydelig er en mage full av sanger og solstråler, en mage full av liv og glede at det kan holde en million sommerfugler, og de vil aldri kunne treffe veggene.

Så hold ilden i beina dine tent, og i stede for å tenke på deg selv som aldri god nok, prøv å se gleden i de små glimtene av lys som du finner, og behold de nært deg, for vennen, det er hva livet handler om.

Og jeg vet du hater denne kroppen, men det å la all vekten falle av deg slik som en fugl mister fjær vil ikke gi den kraften til å sveve, men forvandles heller til et par skjøre vinger som prøver sitt hardeste til å lette fra bakken.

Stop med å holde pusten for å holde magen inne for å få deg til å se mindre ut, og slutt å håpe på at du minsker på den måten, for det skjer ikke. Men pust heller ut. Pust ut all hatet, usikkerheten, sinne, sorgen, fortvilelsen. Pust ut nederlaget. Og fortsett å gå til alt er vekke, og det bare er godhet og kjærlighet for deg selv igjen, for det er det vennen min, som du skal lengte etter, ikke et ideale som du tror du trenger for å oppnå å være verdig noe. Du er allerede verdt mer enn de milliarder av stjerne i universet, og du, du skinner klarere enn dem alle.

Tynne flak av evighet

av den 11. april 2014

Tynne flak av himmelen
faller i hodet mitt
stille vinterkveld
men jeg ser ikke snøen som faller, faller tungt
selv om den treffer meg i ansiktet og smelter sakte
for den går i ett med skyene bakom

Forvirrede fugler
faller i hodet mitt
lys vinterkveld
foran en luke av blå himmel
som har sprukket opp i skydekket
jeg ser dem alle sammen
de helt nære som treffer meg i ansiktet
og de langt der oppe foran den blå luken
det er langt mellom meg og himmelen

Enslige filler
faller tungt i hodet mitt
vinterkveld i april
men jeg ser dem ikke
de går i ett med himmelen
for skyene har rømt
universet åpner seg imot meg
og skinner i lys blått
alt er lys, lys og himmel, univers

Har jeg stirret for lenge
ut
når jeg ikke engang kan se
flak, fugler, filler
som faller ned i ansiktet mitt
smelter til vann
renner ned

Jeg kjenner dem mot huden
men alt jeg kan se er
lys blå evighet

Huldras Song

av den 8. april 2014

Kom til meg

kom til meg

kom no vesle gut

 

Følg meg no

følg meg no

følg meg heim til mor

 

Kom til meg

kom til meg

kom og kvil ditt kinn

 

Eg vil gi

eg vil gi

mat og vann og ly

Génocide

av den 8. april 2014

Vi vet ikke hva smerte er
vi vet ikke hva ensomhet er
vi vet ikke hva håpløshet bærer med seg
eller hva desperasjon virkeliggjør
for alt vi vet er feil

Vi vet ikke hva vi snakker om
vi vet ikke hvordan det er
å være alene
å ikke høre til
eller forstå
hvorfor ting er som de er

Vi vet ikke hva vi snakker om
når vi sier vi kjenner deres smerte
de er alene
deres hyl er fremmede for oss
men vi later som om vi forstår hva som skjer

De kaver og kjemper seg fram i mørket
de er alene
forlatt
vi er mange
og kikker ned på dem, mens vi hvisker
dette klarer du

Smerte, smerte og pine
ingen nåde
fra løvene i hulen
jaguarene på slettene
antiloper har det verst

De vil ikke klage
men klagesangen når oss
og rører et lite sekund noe
i oss
før vi snur om
og lar dem klare seg selv
antiloper kan også løpe
så de løper
for bare livet

 

Natt i byen min

av den 4. april 2014

Denne byen er for liten
for oss
jeg får ikke puste
mild vinternatt, en gylden, lys blå himmel

Vi suser gjennom stille gater
i din lave bil
tørr asfalt
det kjennes som Paris
jeg kjenner at jeg lever

Å rømme fra alt bak oss, gjennom gatene
stille, duse gater
mild vinternatt, en grønn himmel
bak ruter i en lav, sølvgrå bil
herligheten tar oss

Denne byen er for liten
vi gjør hva vi kan, farten gjør den større
hvem er vi til å dømme, ungdom i en rask bil
du er den du er
du sier ingenting
lar oss holde på
og venter til vi kommer igjen

jeg er ikke sjenert

av den 3. april 2014

Folk sier ofte til meg at jeg er sjenert. Og med en gang vil jeg ta dem om skuldrene og riste dem så hardt og si, Nei, jeg er ikke sjenert. Jeg er bare så full av alt mulig og disse følelsene truer med å renne over og ut gjennom brystkassen min om jeg ikke holder meg selv stødig. Jeg vil si til de at jeg er stille, selv om jeg har mye å si, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det.

Noen dager føles det som om månen eksisterer på innsiden av huden min. Alt lyset og godheten inni meg som kjemper for å komme seg ut, og huden min dras og trekkes i, til den til slutt går i stykker. Men selv da kommer ikke månen ut.

Hjertet mitt er bare en satellitt som svever rundt i et endeløst rom, rundt og rundt i buret av mine bein og muskler, og hver natt ønsker jeg at det skal gå tom for bensin og krasje slik at følelsene mine kommer rennende ut som sølt olje.

Alt er der, og det brenner meg som påtente sigaretter, og det er laget av blod og molekyler som opptar meg som ill.
Jeg vil gripe tak i en totalt fremmed og holde de og kysse de til vi begge går nummen, se inn i øynene hans og se sjelen hans. Se om han er like utbrent som jeg er.

Jeg er ikke sjenert. Jeg sitter meg bare ned ved lunsj bordet og har glemt alt jeg har å si. Jeg kan sende rundt pålegg og brødskiver, men jeg kan ikke putte følelsene mine ned på et fat for deg, så du kan se de klar som dagen. Jeg kan sykle, ta bilder, skrive, men jeg kan ikke se noen direkte i øynene og si at jeg elsker de. Og jeg kan gå på gaten etter midnatt og ikke være redd for hvem som ser meg dumme meg ut, og jeg kan synge foran flere mennesker, men jeg kan ikke ta sjelen min i deler og ta av alle lagene og eksponere muskelknutene som ligger under overflaten.

Lærerne ber meg være mer frempå i timen, at jeg har falt tilbake på det muntlige. Jeg vil be de om å se bak hånden som ligger i fanget mitt, og se oppetter armene mine i stede for, og kanskje skjønne hvorfor jeg ikke vil eksponere den bare for et enkelt svar på et mattestykke.

Folk ber meg om å snakke opp og ut, men aldri stille de noen spørsmål eller sier noe tilbake. Spør meg hvem jeg er og jeg vil være din for evig. Plasser hendene dine rundt nakken min og bring leppene dine til mine i et kyss som et paragraf, og jeg vil skrive deg en roman. Jeg snakker i berøring, raske øyenkast og smil, ikke i ord.

Noen kvelder så vil jeg bli så full, og jeg vet det er vodka og whisky i skapet, og det er fat i skapet også som jeg vil knuse, hive hver eneste en mot veggen til begge knuser. Jeg vil knuses også. Jeg vil forsvinne.

Jeg kan fange snø på tungen og flette blomsterkranser til håret. Jeg vil løpe til jeg er tom for luft, og jeg vil kjøre rundt hele verden med deg. Alle ting jeg vil gjøre, men jeg klarer ikke snakke med deg.

Jeg er ikke sjenert, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal fortelle deg at jeg er oversvømt av følelser og tanker, og jeg drukner snart. Og jeg er ikke sjenert, jeg har bare flere følelser enn språk i denne verden.

12