Til ham

av den 21. april 2014

(Dette var en tekst jeg skrev for lenge siden, en novelle, som ble levert inn som en skoleinnlevering. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde skrevet teksten en gang, men når jeg leste den igjen i dag var det rart. Nesten som om det ikke var min tekst en gang, men en annen som beskrev en situasjon jeg har vært i. Mest er den ulik meg fordi den er mer direkte, mye mer direkte enn tekstene mine vanligvis er.)

 

Jeg kan ikke rømme til deg for alltid, hadde jeg sagt til ham.
Jeg var alene. Jeg så meg selv i det runde, elegante, men nå ganske flekkete speilet. Jeg gjentok det. «Jeg kan ikke rømme til deg for alltid». Jeg dro fingrene gjennom de blonde, balsammyke krøllene, blunket vekk det blanke i øynene.

Hjertet dunket da dørene på bussen åpnet seg. Jeg hadde trosset vennene mine for dette, gått mot familien min og vært superegoistisk. Likevel kunne jeg ikke dy meg fra å smile. Jeg gledet meg, ja, kanskje var jeg til og med lykkelig nå.

Du kan ikke rømme hit for alltid, hvisket stemmen i hodet. – Men et par dager kan jeg det, sa jeg høyt. Jeg gikk ned trappene i bussen og skalv av nerver da jeg trakket ned det siste trinnet. Riktignok, der ute satt han. På busstoppet satt han og smilte til meg, stirret på meg med de brune øynene sine. Det kullsvarte håret var trukket bak med hårvoks. Jeg hadde glemt hvor fin han var. Han virket nervøs. Hendene hans, han lot til å ikke vite hvor han skulle gjøre av dem, før han reiste seg og tok et stort grep rundt kroppen min. Bare lukten av hårvoksen hans fikk det til å krible i magen, og hun klemte ham enda hardere. – Aldri vil du slippe, men det skal du vet du, sa stemmen i hodet.

Han trakk seg sakte fra klemmen, og flyttet hendene opp mot kinnene mine. Han holdt hodet mitt fast med begge hendene, blunket med øynene og så bort en stund før han traff blikket mitt med sitt. – Jeg har savnet deg, sa han og flyttet nervøst blikket bort fra meg igjen. Jeg fortsatte å se ham inn i de dype kastanjebrune øynene, bare for å sørge for at han ikke så det store smilet mitt. At han ikke så den enorme lettelsen som gikk gjennom kroppen min, før jeg svarte at jeg hadde savnet han også.

Han strakte armen sin mot sekken min. – Jeg tar den for deg, sa han mens han begynte å gå i retning der han bor. Jeg gav ham sekken, og skyndet meg å gå opp ved siden av ham. Jeg prøvde å virke naturlig, noe som var umulig ettersom beina mine skalv mer enn en gelatindessert i et barnebursdagsselskap.

Det var fullstendig stillhet mellom oss nå, men det var en fin stillhet. Kanskje han også tenkte på noe fint. Jeg tenkte på den dagen vi møttes, den sommerkvelden på festivalen. Det var for så vidt bare vage minner, men det var fint å overlate noe til fantasien.

Stolen  ved siden av ham hadde vært den eneste som var ledig rundt campingbordet, og jeg satte meg ned ved siden av ham. – Vil du ha noe å drikke? Den delen var jeg sikker på at jeg husker ham si. Jeg takket ja, og vi pratet sammen hele kvelden. Eplekjekk var han da. Inntrykket mitt var at han var klumsete, litt ensom, morsom, men litt som et typisk tredje hjul. Likevel var han lett å bli kjent med. Eller kanskje det bare var promillen som gjorde det.

Jeg kysset ham den kvelden, mens vi ventet sammen utenfor festivaldoene. Hadde jeg sett det hele om igjen fra noen andres ståsted ville det vært rart, kanskje til og med dumt og dumdristig av meg. Ikke god timing i hvert fall. Men i minnet mitt var det virkelig fint. Kanskje det fineste noen sinne.

Jeg så på ham igjen, der han gikk med den fjollete sekken på ryggen. Han sendte meg et smilende blikk, nynnet for seg selv mens han danset inn døren. Jeg lo og himlet med øynene. Så teit, sa jeg og dultet ertende borti ham.

Jeg hang skoene og jakken fra meg mens han satte seg på sofaen og studerte ansiktet mitt fra avstand. Jeg flyttet nervøst blikket mitt fra hans mens jeg satte meg ned ved siden av ham. Han la seg ned med hodet i fanget mitt og så på meg. Igjen, med de kastanjebrune øynene.

Aldri før har brune øyne vekket interesse hos meg og jeg undret meg over det mens jeg strøk ham over den svarte hårmanken. Hendene mine ble klissete av hårvoksen, men det gjorde ingenting. Jeg strøk hendene ned mot kinnet hans og kjente på de kalde fingertuppene mine mot den varme huden hans. Jeg smilte til ham, og han blunket tankefullt med blikket festet i øynene mine. Jeg lurer på hva han tenker når han ser på meg slik. Han kan umulig like det han ser, svarer stemmen i hodet. Dra hjem, ber den. Jeg ristet på hodet, løftet blikket. Glem det, tenkte jeg og fortsatte å stryke fingertuppene langs nakken hans.

– Jeg kan jo ikke rømme hit for alltid, sa jeg rett til ham med et ertende smil. Vi stod på bussholdeplassen og holdt hender. Hans hender var myke, så myke at man skulle tro han ikke gjorde annet enn å pleie dem, skrubbe dem og smøre dem med kremmer. Han smilte tilbake. – Nei, svarte han, kanskje jeg skal komme til deg neste gang. Neste ferie, foreslo han mens han gav meg ryggsekken. Jeg smilte og flyttet hånden min mot skulderen hans. Da ses vi igjen snart da, svarte jeg. Han sukket lettet, lukket øynene og bøyde seg sakte mot meg. Jeg lukket øynene og minnet mitt tok meg straks tilbake til den kvelden utenfor utedoen da vi møttes. Vi byttet roller, og han kysset meg lenge.

Jeg kan kanskje ikke rømme hit for alltid. – Men i drømmene, til ham vil jeg rømme så lenge jeg lever, tenkte jeg mens jeg vinket til ham fra fremste rad.

1 kommentar

  1. pedro · 28. april 2014

    hei! takk for fin tekst. to ting som umiddelbart slo meg som ganske interessante: for det første så skriver du at du skrev denne teksten for lenge siden, og at du, nå, når du leste den om igjen, nesten ikke kunne huske å ha skrevet den! og likevel var det noe gjenkjennelig i den, et eller annet som liksom kom utenifra, «som om en annen beskrev situasjonen». jeg syntes det var veldig fint skrevet (tekstn også, altså, det skal jeg si noe om om litt), fordi det viser frem så godt det faktum at skriving er noe kjent men samtidig noe fremmed; vi tror vi skriver om oss sjøl, om våre opplevelser, men samtidig er det noe rart og fremmed som sniker seg inn i tekstene, som om de ble skrevet av oss, men også av noen andre. hvem er denne andre? jeg tenker at det kan være alt det vi er men ikke tenker over; intuisjon, hukommelse, ting vi har sett, hørt, registrert med noe annet enn den rasjonelle bevisstheten.

    når det gjelder teksten synes jeg du er god til å tegne frem et gjenkjennelig univers – forelskelsens dobbelthet, nervøsitet og alt det man vil vise den andre, alt det man ikke vil vise den andre, frykten for den andre ser og ikke ser. veldig fint. en detalj som jeg syntes var veldig treffende var dette: når hun stryker håret hans og hånden hennes blir full av hårgelé. det er en sånn detlaj som har kraft i seg fordi den er tydelig. jeg er sikker på at han gutten i historien virkelig har «kastanjebrune øyne», men det er likevel hår-gesten som best viser ham frem som person, og ikke minst henne. kastanjebrune øyne er noe du har sett eller hørt eller lest om, at det er fint og at det er fint å skrive det, men det der med hårgeleén, det er ditt! det føles sant og ekte på en helt annen måte.

    og: jeg må jo si at teksten din fikk meg til å ville være ung og forelsket og gal! jeg og vil rømme!

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar