Tynne flak av evighet

av den 11. april 2014

Tynne flak av himmelen
faller i hodet mitt
stille vinterkveld
men jeg ser ikke snøen som faller, faller tungt
selv om den treffer meg i ansiktet og smelter sakte
for den går i ett med skyene bakom

Forvirrede fugler
faller i hodet mitt
lys vinterkveld
foran en luke av blå himmel
som har sprukket opp i skydekket
jeg ser dem alle sammen
de helt nære som treffer meg i ansiktet
og de langt der oppe foran den blå luken
det er langt mellom meg og himmelen

Enslige filler
faller tungt i hodet mitt
vinterkveld i april
men jeg ser dem ikke
de går i ett med himmelen
for skyene har rømt
universet åpner seg imot meg
og skinner i lys blått
alt er lys, lys og himmel, univers

Har jeg stirret for lenge
ut
når jeg ikke engang kan se
flak, fugler, filler
som faller ned i ansiktet mitt
smelter til vann
renner ned

Jeg kjenner dem mot huden
men alt jeg kan se er
lys blå evighet

3 kommentarer

  1. pedro · 28. april 2014

    hei igjen!

    jeg synes du skriver ganske fine dikt, jeg, og i dette diktet likte jeg spesielt godt komposisjonen, altså at du har en idé som du gjentar og gjennomfører før du samler sammen trådene på slutten av diktet. jeg fikk også veldig tydelige bilder av dette mennesket som står og ser opp, som hele tiden utsettes for treff og slag av både usynlige og synlige ting: det er ikke en dårlig metafor for livet, det! Du er flink til å skildre himmelen og himmelens mange variasjoner, spesielt godt likte jeg denne

    det er langt mellom meg og himmelen

    en kjempefin linje som uttrykker både resignasjon og tristhet og avmakt, men også beundring, tenker jeg, ydmykhet over ens egen litenhet og universet og skapelsens storhet. jeg tenker ofte at det er nettopp sånne ting som gjør litteratur god; utsagn som kan romme mange forskjellige ting, ting som ofte er motsetningsfylte. og slutten! når alt – flak, filler og fugler – smelter til vann og renner ned. wow! det er et fabelaktig bilde, veldig kraftfullt, det knytter sammen elementene i diktet på en overraskende og fremmegjørende måte, og sier samtidig noe om at alt – himmel, filler, fugler, mennesket – er en del av det samme apparaturet. jeg tror på at fugler kan smelte til vann, og det eneste stedet i verden der de kan gjøre det, er i poesien. dikt er faenmeg det feteste som finnes, tenker jeg ofte. leser du mye dikt? i så fall hva?

    alt godt

    p

    • Torill Blix
      Torill Blix · 28. april 2014

      Det er herlig at du så ideen min, bildene og hva jeg ville skulle ligge bak helheten. Fantastisk, da blir jeg glad. Jeg jobbet mye og lenge med komposisjonen. Etterhvert som jeg skrev ble jeg også mer og mer klar over betydningen bak.

      Jeg har alltid tenkt på romansjangeren som min greie. En del forsøk klokere har jeg blitt, men får det enda ikke til.

      Men så, disse siste månedene har jeg begynt, et par ganger om dagen, å få det for meg, at denne situasjonen eller denne følelsen, dette lysen, disse menneskene, må jeg skildre. Så noterer jeg i hodet og på iphone, og diktskrivningen har dermed kommet snikende, helt naturlig.
      Det siste året har vi også jobbet veldig, veldig mye med dikt i norsken på skolen (Vg3). Ikke bare har jeg skjønt at det finnes mye forskjellig dikt som kan knyttes til tidsepoke, men jeg har også blitt bevisst komposisjon og virkemidler i mye større grad enn jeg var før. Desverre har diktlesningen min avgrenset seg til skoleoppgaver.
      Noe har jeg lest, dog, slik som Dorothy Parker «Complete Poems» (hun er veldig festlig) og bittelitt Roy Jackobsen. Så har jeg også begynt å legge ekstra godt merke til poesi i romaner og noveller. Hans Olav Brenners «Om å skrive» er også veldig bra, og har vært med på å utvide mitt syn på skrivingsprosessen.
      Ja, og så skal jeg lete etter Sara Stridsberg på biblioteket, og så leser jeg alt som postes på skriv.no.
      Enig at dikt er temmelig fett, ja, og den beste følelsen er når man kan skape noe, fange lyset, for alltid huske menneskene akkurat i et gitt øyeblikk, eller skjønner at snøen som faller fra himmelen forsøker å fortelle mer enn man skulle tro.

      Torill Blix

  2. pedro · 28. april 2014

    herlig! det høres ut som om du er i ferd med å finne ut om skrivingen er en god vei å vandre på, og det kan jeg si deg, det er den! jeg kan anbefale deg diktene til Nils Øivind Haagensen og Gunnar Wærness, veldig forskjellige poeter, men gode begge to. Wislawa Zymborska, den polske kloke damen, skriver vakkert og sant. OG: bare fordi du ikke har klart å skrive en roman, så må du ikke gi opp å prøve, det tok meg 12 år som forfatter å få det til, og mange mislykkede forsøk på veien. men husk at det som er fint med litteratur, er at det mislykkede ofte er like interessant som det perfekte. når vi skriver prøver vi å få til noe, av og til tryner vi og skrubber oss opp, men faen heller, det er ingen som vil være et sånt dydig barn som aldri blir møkkete på hendene, liksom. keep it on, kid. jeg er her om du trenger det.

Legg igjen en kommentar