tilbakefall

av den 29. mai 2014

Øyeblikket hvor jeg så han igjen var som en hetebølge av følelser som slo meg i fjeset til jeg følte meg brent. Akkurat i det øyeblikket hvor øyene mine møtte ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden jeg sist så ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden sist han sist fikk meg til å føle meg knust, og etterlot meg på egenhånd, presset inn mot en fjellvegg. Det er 4 måneder siden han erklærte sin skyld til meg og tok den straffen han fikk. Og det er 2 timer siden vi brøt reglene som han hadde fått plassert på seg når det kom til meg. For når jeg så ham, kom alt tilbake.

Kveldene i armene hans. Kyssene på pannen når jeg gråt. Øynene hans når han var lent mot meg. Klemmene som aldri tok slutt. Boksene fylt med favoritt mat og ting når vi var syk. Regntunge dager i stuen. Dårlige filmer. Pepperkakebaking med tvillingene.

Alt kom tilbake, og det hvisket bort alt vettet mitt. Og igjen var jeg i hans armer. Igjen sa han at han aldri kunne tilgi seg selv for de tingene han gjorde i sin giftpåvirkede tilstand. Han skulle bli bedre. Han var bedre.

Jeg skulle ikke møte ham. Jeg hadde lovet at jeg skulle holde meg unna, og brøt all kontakt. Men hva kan en jente gjøre når gutten hun ga alt til står foran henne og ber om hennes hånd igjen? Hva kan en jente gjøre når hun ser en knust gutt, annet enn ville fikse ham? Og hva kan en jente gjøre når hun er minst like knust selv?

Lukten din er som limt fast til huden min nå, og jeg må skubbe huden til uendeligheten for å få vekk smilet ditt fra tankene mine. Må kysse flere gutter før jeg kan glemme leppene dine igjen. Og jeg må lære å gi slipp. For du er fortsatt ikke bra for meg, selv hvor mange ganger jeg folder hendene for at du skal være den som redder meg. Igjen.

Studenten

av den 19. mai 2014

Kan hende de mener
jeg er veloverveid
og det jeg sier er gode ord

Men om disse ord er
de eneste jeg har å komme med
er jeg da veloverveid
eller bare heldig i øyeblikket?

Kan hende vi bare går
i sinus
med håp om at asfaltveien
leder noensteds
bort
fra oss selv

Fremtiden ligger som en stor kloss
en høy port
hvis nøkkel ligger begravet
i dypet av vår egen IQ

Uten tittel

av den 18. mai 2014

halloen.

 

her er en liten greie jeg skrev her om dagen. en kjempefin skriveøvelse, som jeg anbefaler alle å prøve. sett spilleren på random, og skriv ned alt du kommer på i frobindelse med sangen.

 

hei og hå.

p

 

Topp fem musikalske øyeblikk, søndag 4 .mai 2014.

 

(Sceneanvisning)

 

Bergen er solfylt på tredje uken og dagene er stille. Stort sett tilbringer jeg tiden ved pulten, skriver fra morgen til middag, røyker en sigarett, leser frem til leggetid (Marylin Robinson, Agota Krystoff, Monica Fagerholm, Anna Kleiva). Mellom alt dette går jeg tur med Blixa. Han er en hund (men også et menneske). Vi snakker om poesi og om prosa og om musikk. Vi runder Nordnesparken, går opp mot Nordnes Skole og videre mot Klosteret, før vi snur og går hjem igjen. Vi finner på historier. ”Kongen døde og så døde dronningen”, sier jeg. Det er en historie. ”Kongen døde og så døde dronningen av sorg”, sier Blixa. Det er et plot. Vi deler også hodetelefoner, de er koblet til en gammeldags Ipod. 160 gb. 18000 sanger på random.

 

5. Duran Duran – Anyone out there (1981).

Før jeg begynte å sverge til indierock og obskur 60-tallisme, var Duran Duran min barndoms fremste musikalske helter. Fløtepussenes blanding av hedonisme og ultra-catchy pop-funk, var aldri så treffende som på debutalbumet. Hukommelsen maner dessuten frem guttungen jeg var, bilsjuk og i generelt shitty form, der familien cruiser gjennom Tyskland på vei til Spania.

 

4. Miles Davis – Little Church (Live Evil, 1971)

Ja, hvem var egentlig planetens kuleste katt? Miles Davis eller Bob Dylan? I en dokumentar jeg har liggende, der det blir snakket om den rasismen svarte musikere måtte tåle i USA på 40- og 50-tallet, blir Miles spurt: Do you hate white people? Og han svarer, etter en lang pause: Not all of them. I dette lille praktstykket blander Miles trompet, plystring, strykere og det som høres ut som Sonic Youth´sk støy på en uforlignelig måte. ahhh!

 

3.

Peggy Seeger – Henry Lee (Heading for home, 2008)

De fleste kjenner kanskje til denne sangen i Nick Cave og Pj Harveys 90-talls lett omskrevne

versjon. En mann/soldat er på vei hjem fra krigen og lokkes av en kvinne. Han nekter å ligge

med henne fordi han er på vei hjem til sin kjære og hun er den fineste fineste han vet om, sier

han. Hun blir sur og forsmådd, dreper ham og kaster ham i en brønn. Av og til er det en fugl

som ser det hele, i noen versjoner av sangen er det til og med fuglen som er den lokkende

kvinnen. Go figure, lizzm. Seegers versjon: Banjo og vokal. Lang og mektig.

 

2. The Cure – Charlotte Sometimes (Singel, 1983)

Oppkalt etter en barnebok av Penelope Farmer, fra 1969. Robert Smith skal angivelig ha blitt så stolt og glad da han skrev denne at han bare måtte ringe til sin kjæreste fra Dublin (tror jeg) og synge den for henne over telefonen. Denne sangen har fortsatt den feteste skarptrommelyden jeg vet om i hele verden, og det var ikke før jeg i slutten av 30-årene ble besatt av lydteknikk, at jeg skjønte hvordan det var mulig å gjenskape den i studio. Jeg ber herved mine tidligere samarbeidspartnere om tilgivelse for at jeg i årevis maste på dere om Charlotte-skarpen. Dere skulle ha hørt på meg, you fools.

 

1. Abba – The day before you came (The visitors, 1981)

Denne perlen finnes på Abbas synthtunge svanesang, en sang om tomhet og hverdagens tærende forutsigbarhet, med tidsriktige referanser: røyking innendørs, Marylin French-romaner og Dallas på tv. Albumet ble innspilt på en spiltter ny 32 kanalers digitalmixer i legendariske Polar Music Studios, der b.l.a Motorpsycho og hel skokk andre artister senere har tilbragt tid. The visitors er forvøvrig ett av de beste break-up albumene noensinne, for de som er interessert i den typen smerte. Andre? Fleetwood Mac´s Rumours, Dylan´s Blood on The Tracks, Blur´s 13, Beck´s Sea Change, Sister Sonny´s The Bandit Lab, kremt, kremt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

8 måneder

av den 3. mai 2014

Etter den første måneden hadde du allerede krøpet deg inn under huden min, og markerte beina mine med blåmerker og påtvungende kyss. Etter den andre måneden sat vi i korridoren hvor vår første kyss fant sted, og jeg sa jeg var redd for å gi meg selv over, for jeg hadde allerede kjent djevelens kyss mellom lårene mine. Du tok meg da tilbake til loftstuen hvor vi så dårlige filmer og jeg sa jeg var redd for å være alene.
Etter den tredje måneden så du meg drukne mine minner og tanker i en flaske tequila, og du ba om en slurk så du kunne smake gleden jeg prøvde å fylle kroppen min med. Når jeg prøvde å forklare at jeg så skygger selv i solen, fortalte du meg at det bare var bladene som sto i veien, og jeg viste ikke hvordan jeg skulle forklare at det var svartheten foran øynene mine som gjorde meg blind.
Etter den fjerde måneden var jeg lei av å bli knust ned i slitte madrasser med deg gravd dypere i meg enn kroppen min kunne tåle.
Etter den femte måneden hadde jeg oppet til to flasker dagen, og du tok utnytte av dette. Jeg viste det ikke var noe kondom. Det var ikke noe kjærlighet. Og du mistok mine “nei” for stønn, dyttene for en lek, tårene for nytelse. Og når du hadde tømt deg i meg, forlot du meg naken og ødelagt, langt mindre enn halvfull av liv.
Etter sjette den måneden klarte jeg ikke lenger å fjerne smaken av ditt uvelkommende bidrag fra munnen. Lukten av deg er som sydd fast i sengen min, og øynene dine spidder meg selv når du ikke er der.
Etter den syvende måneden skjente jeg bare din kalde skulder når jeg trengte noen, og varmen av underlivet ditt, som om sex kan fikse alt. Og jeg skjønte aldri at det var bedre å rømme fra både minner og virkeligheten før jeg selv fant meg selv gjemt i skapet med piller og alkohol.
Etter den åttende måneden hadde du dradd livet ut av alle bein i kroppen min, og jeg ikke lenger følte min egen pust, visste jeg at om jeg lot deg fortsette å dra meg etter deg, at jeg ville til slutt forsvinne i knyttnevene dine og blåmerkene mine.

Løvetann

av den 1. mai 2014

Hun er en løvetann. Kjemper seg gjennom asfalten, for å se sollyset. Hun er ikke en hvilken som helst løvetann. Hun er den som står for seg selv. Viser sitt mot på overflaten. Det som skuler seg under stilken, under asfalten, får ingen se. Hun liker seg alene. Ser det ut som. Du ser ikke henne henge med kronbladene. Hvis du plukker henne, vil hun visne. Det er noe som alltid har fascinert meg ved henne. Hvordan hun er tøff på utsiden, men skuler så mye. Hun er en vakker løvetann.