8 måneder

av den 3. mai 2014

Etter den første måneden hadde du allerede krøpet deg inn under huden min, og markerte beina mine med blåmerker og påtvungende kyss. Etter den andre måneden sat vi i korridoren hvor vår første kyss fant sted, og jeg sa jeg var redd for å gi meg selv over, for jeg hadde allerede kjent djevelens kyss mellom lårene mine. Du tok meg da tilbake til loftstuen hvor vi så dårlige filmer og jeg sa jeg var redd for å være alene.
Etter den tredje måneden så du meg drukne mine minner og tanker i en flaske tequila, og du ba om en slurk så du kunne smake gleden jeg prøvde å fylle kroppen min med. Når jeg prøvde å forklare at jeg så skygger selv i solen, fortalte du meg at det bare var bladene som sto i veien, og jeg viste ikke hvordan jeg skulle forklare at det var svartheten foran øynene mine som gjorde meg blind.
Etter den fjerde måneden var jeg lei av å bli knust ned i slitte madrasser med deg gravd dypere i meg enn kroppen min kunne tåle.
Etter den femte måneden hadde jeg oppet til to flasker dagen, og du tok utnytte av dette. Jeg viste det ikke var noe kondom. Det var ikke noe kjærlighet. Og du mistok mine “nei” for stønn, dyttene for en lek, tårene for nytelse. Og når du hadde tømt deg i meg, forlot du meg naken og ødelagt, langt mindre enn halvfull av liv.
Etter sjette den måneden klarte jeg ikke lenger å fjerne smaken av ditt uvelkommende bidrag fra munnen. Lukten av deg er som sydd fast i sengen min, og øynene dine spidder meg selv når du ikke er der.
Etter den syvende måneden skjente jeg bare din kalde skulder når jeg trengte noen, og varmen av underlivet ditt, som om sex kan fikse alt. Og jeg skjønte aldri at det var bedre å rømme fra både minner og virkeligheten før jeg selv fant meg selv gjemt i skapet med piller og alkohol.
Etter den åttende måneden hadde du dradd livet ut av alle bein i kroppen min, og jeg ikke lenger følte min egen pust, visste jeg at om jeg lot deg fortsette å dra meg etter deg, at jeg ville til slutt forsvinne i knyttnevene dine og blåmerkene mine.

3 kommentarer

  1. pedro · 13. mai 2014

    hei. jeg må si at du, på tross av dine ganske rå og tidvis dystre tekster, er inmari flink til å gi disse litterære former; jeg ser at du i flere tekster bruker dette grepet, at du henvender deg til et DU – og det gjør at jeg får sympati med karakteren, det oppstår gjenkjennelse og identifikasjon, jeg «lever» meg liksom inn i dette du-ets virkelighet. en annen ting jeg synes er interessant med denne teksten er hvordan du bruker gjentagelse som virkemiddel; tiden, månedene som går, og hvordan du lar mange ting stå åpne imellom tidsanvisningene. du velger ut noen få elementer og presenterer dem på en poetisk og realistisk måte samtidig. språket ditt blander disse tingene fint, synes jeg. og når det virkelig treffer, som her

    Når jeg prøvde å forklare at jeg så skygger selv i solen, fortalte du meg at det bare var bladene som sto i veien,

    her synes jeg du klarer å gi meg et innblikk i hvordan den mislykkede kommunikasjonen mellom disse to menneskene fungerer. du klarer å gjengi denne følelsen av å bli misforstått ganske bra. jeg liker godt at du utforsker det voldsomme, utnyttingen, sorgen og smerten og alt slikt; det er jo en del av livet, ikke sant! men jeg mener også dette: er man interessert i disse mørke tingene, kreves det at man vil vite noe om det motsatte: nærheten, tiltrekningen, forelskelsen etc. jeg synes du skal ha det i bakhodet når du skriver. takk for tekst og send mer når du vil!

    alt godt

    p

    • Martine louise
      Martine louise · 14. mai 2014

      takk for tilbakemelding!
      Jeg bruker vel mye DU-et for å få frem sterkere følelser, ord og meninger som kanskje ikke ellers ville ha vært tilstede i en samtale i det den finner sted. Det er jo sånn at vi ofte tenker på de bedre tilbakesvarene lenge etter samtalen er over. På den måten kan jeg få ut alle følelser på en gang, og ikke være redd for tilbakemeldingen fra andre mennesker. Jeg gjemmer litt bak DU-et, men samtidig gjør det meg sterkere. Kanskje det er flere som mener dette?
      Jeg skriver ofte mer dystre tekster, kanskje pga livssituasjonen jeg er i nå. Slik som de fleste kunstnere, er de i en mørk periode er de fleste bildene i svart eller grå. Jeg skal prøve å få meg farger inn i livet, og få det inn i skrivingen min, for jeg vet det finnes så mye mer der ute enn bare smerte. Jeg må vel kanskje bare prøve å oppdage det på nytt.

      og jeg skal se om jeg finner boken 🙂

      alt vell!

  2. pedro · 13. mai 2014

    og forresten: en finfin og mørk og ubehagelig men dritbra roman som også bruker dette DU-grepet som du bruker:

    Stig Sætherbakken

    Forlat meg ikke.

    check it out.

    p

Legg igjen en kommentar