tilbakefall

av den 29. mai 2014

Øyeblikket hvor jeg så han igjen var som en hetebølge av følelser som slo meg i fjeset til jeg følte meg brent. Akkurat i det øyeblikket hvor øyene mine møtte ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden jeg sist så ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden sist han sist fikk meg til å føle meg knust, og etterlot meg på egenhånd, presset inn mot en fjellvegg. Det er 4 måneder siden han erklærte sin skyld til meg og tok den straffen han fikk. Og det er 2 timer siden vi brøt reglene som han hadde fått plassert på seg når det kom til meg. For når jeg så ham, kom alt tilbake.

Kveldene i armene hans. Kyssene på pannen når jeg gråt. Øynene hans når han var lent mot meg. Klemmene som aldri tok slutt. Boksene fylt med favoritt mat og ting når vi var syk. Regntunge dager i stuen. Dårlige filmer. Pepperkakebaking med tvillingene.

Alt kom tilbake, og det hvisket bort alt vettet mitt. Og igjen var jeg i hans armer. Igjen sa han at han aldri kunne tilgi seg selv for de tingene han gjorde i sin giftpåvirkede tilstand. Han skulle bli bedre. Han var bedre.

Jeg skulle ikke møte ham. Jeg hadde lovet at jeg skulle holde meg unna, og brøt all kontakt. Men hva kan en jente gjøre når gutten hun ga alt til står foran henne og ber om hennes hånd igjen? Hva kan en jente gjøre når hun ser en knust gutt, annet enn ville fikse ham? Og hva kan en jente gjøre når hun er minst like knust selv?

Lukten din er som limt fast til huden min nå, og jeg må skubbe huden til uendeligheten for å få vekk smilet ditt fra tankene mine. Må kysse flere gutter før jeg kan glemme leppene dine igjen. Og jeg må lære å gi slipp. For du er fortsatt ikke bra for meg, selv hvor mange ganger jeg folder hendene for at du skal være den som redder meg. Igjen.

1 kommentar

  1. pedro · 30. mai 2014

    hei M. tenkte på et par ting når jeg leste teksten din: at du er opptatt av de store følelsene, av det voldsomme og heftige i livet. og det synes jeg er bra! du er åpenbart interessert i å utforske drøye situasjoner og følelser og synes du lykkes langt på vei med det i tekstene dine. jeg har likevel et par konkrete forslag til hvordan du kan spisse det til enda mer, se på denne setningen

    Øyeblikket hvor jeg så han igjen var som en hetebølge av følelser som slo meg i fjeset med en så intens varme at jeg følte jeg ble brent.

    dette skal beskrive en intens og overveldende følelse; intensitet har du valgt å symbolisere (eller metaforisere) ved hjelp av et bilde: VARME. det overveldende her er billedliggjort som en bølge. problemet er at det blir veldig mange bilder oppå hverandre og i stedet for at det blir klart for oss hva setningen vil si, så drukner den litt i seg selv. jeg ville sett om jeg kunne ha kuttet setningen litt, sånn som dette

    Øyeblikket da jeg så ham igjen, en hetebølge i fjeset, jeg følte jeg ble brent.

    Ved å gjøre det slik, beholder du alt du har i setningen og likevel gjør du den er direkte, og dessuten signaliserer du at DU STOLER PÅ LESEREN. hetebølgen er ikke lenger «av følelser», men når vi leser så skjønner vi at det er billedlig ment, at det ikke er temperaturstigning hun jenta i teksten kjenner. samme med «intensiteten». i stedet for å si: dette er intenst, så vises dette bare frem.

    og følgelig blir da denne setningen overflødig:

    Som om solen hadde kapret alle naturlige krefter og passerte det på meg i det sekundet hvor øyene mine møtte ham.

    ikke fordi den er dårlig, men fordi du allerede har satt ord på det intense møtet.

    jeg synes forøvrig teksten din fungerer best når den bare gir vekk litt: jeg liker

    «Kveldene i armene hans. Kyssene på pannen når jeg gråt. Øynene hans når han var lent mot meg. Klemmene som aldri tok slutt. Boksene fylt med favoritt mat og ting når vi var syk. Regntunge dager i stuen. Dårlige filmer. Pepperkakebaking med tvillingene.»

    her viser du frem et helt liv, bare ved å velge ut noen hverdagslige detaljer, særlig dette med tvillingene er fantastisk. her lar du meg liksom se inn i en kompleks tilværelse, inn i kjærligheten og sorgen og skuffelse, men også i det faktum at tiden har gått, at dette som her skrives ut så fin, ikke lenger finnes, at det bare er minner igjen.
    Og det er så flott gjort!

    alt godt

    p

Legg igjen en kommentar