Siri

av den 9. juni 2014

Hun endre opp på baderoms gulvet, tårevåt og alene. Det var ikke meningen at det skulle skje. Jeg ville ikke gjøre dette mot henne. Men, jeg kunne jo heller ikke noe for det. Det er ikke min jobb å filtrere samtalen mellom to individer, jeg er bare budbringeren. Jeg bare får og gir det som er, og tenker ikke mer over det. Det er ikke meg å blande meg inn i samtalen mellom dem. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som kan og ikke kan bli sakt. Det er meg de sender gjennom. Det er alltid sånn.

Jeg vet mer enn jeg skulle. Jeg vet hva han skrev, hva han visket ut, og hva som faktisk ble sendt. Det er jeg som står for at de faktisk blir sendt, og levert. Hva som skjer med deres følelser er ikke mitt ansvar. Jeg er bare en skjerm og noen knapper. Jeg er bare det lille mellomstoppet i samtalen. Jeg har lest meldingene og jeg har ringt. Det er alltid sånn.

Skriver…. Skriver

”det er en jente”

ånei, ikke gjør dette. Ikke nå. Hun har nettopp fått vite at bestevennen hennes har endt opp på haukeland igjen. Hun har nettopp kranglet med moren om hennes frihet. Jeg vet hva du skal skrive, og jeg vet at utfalle ikke vil være fint.

Skriver…. Skriver

”okei..”

Han klynger seg fast. Det gjør vondt langs sidene mine, og jeg vet at om han presser litt hardere, vil delene mine gå i alle retninger. Jeg vet du er redd, jeg skjønner. Jeg vet hva du skal si, og jeg skjønner.
skriverskriver

”Jeg vet jeg har vært så fraværende, og det er fordi jeg.. jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.”

trekk pusten dypt nå, gutt.

”jeg har gjort noe galt med å sjonglere mellom dere to, og jeg vet jeg har krevd alt for mye av deg.. og jeg vet du ikke viste”

sendt

Hun trekker pusten. Hun viste at det ville komme. Hun har skjønt at det var noe som holdt han tilbake fra de timelange samtalene de hadde før. Og da snakker jeg tiiiiiiime lange. De erklærte deres kjærlighet til hverandre som om det var det eneste de kunne gjøre for å få puste.

Skriverskriver

”det går fint”

det går ikke fint. Hun klunger seg til puten sin. Tårene triller, og hulkingen begynner i det at hun ser at han skriver igjen. Jeg vil ikke se, men jeg må. Jeg er budbringeren. Det er min jobb å la ordene komme frem. Selv om det smerter.

Skriverskriver

”jeg er lei for det”

ja, han er det. Tårene presser på hos han og, men han vet det må gjøres. Han klarer ikke holde det tilbake mer. Hun fortjener bedre, skriver han, men han sender det ikke. Han tror hun vet det. Hun gjør ikke det. Akkurat nå klynger hun seg fast til vasken, prøver å holde seg oppreist. Prøver å få tak i noe som kan tørke vekk tårene og smerten.

Skriverskriver

”det går fint”

hun ser ikke skjermen mer. Tårene tar over øynene hennes.

”jeg klarer ikke snakke mer nå. God natt”

Sendt

Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

slå av?

Hun sviper skjermen, og alt blir svart.

3 kommentarer

  1. pedro · 9. juni 2014

    Hei M

    tror jeg mer og mer skjønner hvordan du skriver, og setter pris på hvordan du jobber med tekstene dine. det fragmentariske er absolutt en av deine styrker, synes jeg, at du ofte bare viser frem deler av situasjoner, av mennesker, og du dermed gjør plass til leseren, slik at han/hun må komme til teksten din med empati og intelligens og dermed skape resten sammen med deg. det er fint! som her: mange ting du løfter frem, men også mange ting du lar forbli skjult, slik at jeg må se for meg, innbille meg restene selv. og så er det slik at det ofte er ganske mørkt, det du skriver om, og skulle jeg ha kommet med en innvending, så må det være at språket ditt av og til blir litt klisjeaktig. som jeg har sagt til Torill Blix et annet sted: klisjeer er det i utganspunktet ikke noe galt med, ikke engang å bruke dem, men man skal være BEVISST NÅR MAN BRUKER DEM.

    Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

    i denne setningen f.eks, tenker jeg at klisjeen er «såret», det er på en allemennakseptert måte å snakke på: skade blir en kroppslig/medisinsk metafor på sorg, depresjon, utilpasshet etc. men nettopp fordi dette ordet er så «automatisert», det vil si at vi ikke engang lenger tenker at det er en metafor – et bilde – så mister den litt kraft; den blir utydelig og upresis. jeg tror litteraturen dreier seg om å se, og da er det sånn at denne:

    Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

    denne setningen har en klarhet i seg. den VISER det såre, det skadede, det gir meg noe å forholde meg til. plutselig ser jeg for meg et menneske som har nådd bunnen, bokstavelig talt, og jeg ser også kompleksitet: et menneske som klemmer et håndkle. jeg ser det tilsynelatende meningsløse i denne gesten, men også klamringen, ønsket om å kunne klemme noe annet, holde seg fast ved et liv som nå er redusert til gulv, til håndkle. det er jævli bra! tenk litt på det neste gang du skriver. når bruker du klisjeer? når lager du dine egne bilder?

    takk igjen, M
    keep em comin

    p

  2. christinesyre
    christinesyre · 9. juni 2014

    Jeg likte utrolig godt at du pushet spenningsnivået opp gjennom å velge en litt uordinær forteller. Det slo meg etter et par setninger, da jeg minnet meg selv på overskriften, veldig kult!

    Du har forresten en skrivemåte som treffer meg veldig, med grådig realistiske skildringer som gjør noe med følelsene mine når jeg leser. Smerten i å miste noen man er glad i, eller kanskje elsker, til en annen liksom. Følelsen av at den du elsker føler det _samme_, bare for noen andre. Det er veldig sterkt det du skriver i teksten din. Og, en ting til, jeg liker at selv om du skriver fra en objektiv tredjepersons synsvinkel, klarer du å inkludere fortelleren såpass mye at følelsene til de to karakterene kan komme naturlig godt frem.

    Jeg liker det.

    – Christine

  3. Torill Blix
    Torill Blix · 9. juni 2014

    Shit, jeg ble fanget av denne teksten, Martine! Jan Erik Vold har et dikt om å ringe fra telefonboks til dama man elsker på andre siden av landet. Vår generasjons telefonboksdrama er sånn som dette, denne kanalen, der man ser når den andre skiver, slutter å skrive, har sett, ikke sett og så videre. Dette er derfor i mine øyne en ekstremt realistisk og nær tekst som minner meg om i går og dagen før det og før det igjen. I tillegg skriver du godt. Men først og fremst, veldig kul synsvinkel og talerør. Og dette med klisjeene, de sniker seg inn. Jeg synes ikke de var så altfor voldsomme her. Men kanskje det er fordi jeg kjente meg så forbannet godt igjen i tekstens innpakning.

    På grensen til målløs.

    T.B.

Legg igjen en kommentar