Bare trekronene er nærme nok til å kunne by himmelen til dans

av den 27. juni 2014

Jeg ser hvordan greinene krangler
om hvem som skal få vokse
inn i himmelen: I vinden
øver de seg på dansen

i tre firedels takt

som vi skulle
ha danset,

og i trestammene
stod en gang
ett navn

2 kommentarer

  1. pedro · 3. juli 2014

    for en fin tittel! og for noen fantastiske åpningslinjer!

    Jeg ser hvordan greinene krangler
    om hvem som skal få vokse
    inn i himmelen

    det er veldig fint sett, veldig fint skrevet ned, for det er jo sånn det er, tenker jeg, akkurat sånn det er.

    takk for tre fine dikt! jeg synes du skriver frem mange fine refleksjoner og bruddstykker av hendelser, og hvordan du kobler opp poetens «blikk» og klarer å koble dette opp mot hvordan personen i diktet har det inni seg; sammenhengen blir tydelig, det er en fin vending, å snakke om himmel, greiner, vind som en slags dans, for så å avsløre det såre

    i tre firedels takt

    som vi skulle
    ha danset,

    her avslører diktet en tristhet, en slags lengsel, men også en resignasjon. det er ikke 100% klart hva som har skjedd, du har ikke valgt å avklare alle slike premisser, og det er det som gjør det fint, at jeg som leser, må tenke meg til en masse alternativer, jeg spekulerer, jeg leser, jeg dikter videre på diktet ditt;

    og i trestammene
    stod en gang
    ett navn

    det er for meg tydelig at den som er diktets JEG, ser seg tilbake, melankolsk og lengtende, og det er til sine nærmeste omgivelser han/hun går til når mans trenger å forklare verden og dens mysterier. veldig fint dikt!

    noe annet jeg også likte veldig godt var KANSKJE EN DAG VIL JEG MØTE DEG

    igjen synes jeg du viser frem en del av noe, et bruddstykket, et fragment, og så er det opp til meg å veve resten av trådene diktet trenger for å bli komplett. og ikke minst hvordan du forvalter detaljene: alt er litt uklart, eller i alle fall veldig generelt i første strofe:

    et sted ved havet, eller så vil vi stå
    i en stor allé, midt i en gate
    i en by vi ikke vet hva heter eller

    se på dette: et sted ved havet, en stor allé, en gate, en by (vi ikke kjenner navnet på). alt er dunkelt, ubestemt og det gjør at diktet kunne ha vært hvorsomhelst, at diktet sier: DET ER IKKE SÅ FARLIG HVOR VI ER, VI KAN VÆRE ALLE STEDER. men så:

    kanskje en dag vil jeg møte deg

    når jeg står på togstasjonen
    med en koffert i den ene hånden
    og en bukett med anemoner
    og billetter i den andre

    det som er veldig flott her, er at diktet nå drar frem en tydelig detalj.

    og en bukett med anemoner

    og det er akkurat som om vi under hele diktet har sett på denne situasjonen fra et sted langt unna; som et kamera som filmet fra en stor avstand, tenker jeg, før det plutselig zoomer inn på akkurat denne buketten og så ser vi hva slags blomster det er. det gjør det sterkere enn om du bare hadde skrevet «en blomsterbukett». kjempefine greier! send inn flere tekster og skriv og skriv og skriv! det er jo det man har sommeren til, spør du meg. håper du fikk noe ut av dette, og ikke nøl med å spørre om noe skulle være uklart!

    alt godt fra Pedro

    • Liv-Christine Hoem
      Liv-Christine Hoem · 3. juli 2014

      Wow, tusen hjertelig takk for en så flott tilbakemelding. Satt og smilte fra øre til øre på toget i dag, da jeg leste tilbakemeldingen din, og fikk nok noen litt skjeve blikk, fordi de lurte på hva jeg var så glad for. Spesielt glad ble jeg for tolkningene – det er alltid veldig fint å høre hvordan andre tolker diktene mine. For andre ser gjerne andre ting enn jeg gjør selv, slik du gjorde her, og det inspirerer meg.

      Flere tekster sender jeg nok inn, og skriving blir det garantert i sommer. Det er jo obligatorisk! 🙂

      Liv-Christine

Legg igjen en kommentar