teller dager, teller år

av den 30. juli 2014

I juni lå jeg i sengen og skypet deg fra solen var oppe, til den gikk den, og til øynene dine ikke lenger klarte å la lyset komme til, og du sluknet samtidig som morgenmisten kom til syne. Og selv hvor trøtt jeg selv var, klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn måten pannen din rynket seg på mens du drømte.
02:00
03:00
04:23, du sover, og jeg.. jeg så for meg hvordan det måtte være å ligge i armene dine, kjenne pusten din i nakken min, og høre deg bli irritert over håret mitt som konstant kom i veien for fjeset ditt.

I juli gikk dagene fortere enn turen ned togskinnene for å komme til deg, og tiden gikk raskere enn lynet, samtidig som den rente saktere enn en elv. Timene føltes som dager, og de to siste minuttene før jeg traff øynene dine, føltes som to evigheter som fløy forbi meg i slowmotion.

Jeg har aldri følt meg så levende som når huden din var presset mot min, og du klaget over hvor liten plass det var i sengen. For å være 1.55 cm tok jeg opp det meste av plassen, og du, som så vidt passet når det var bare deg, lå i hjørnet med meg presset opp mot deg, hodet på brystet, beina flettet sammen. Du kysset pannen min, leppene mine, nakken min. Du hvisket at du elsket meg i den varme natteluften, og jeg måtte holde pusten for å ikke fly av sted av gleden og lettelsen av disse ordene.

Den siste kvelden var den vanskeligste. Ingen av oss sa et ord, men vi begge viste. Og når jeg reiste meg for å kysse deg, begynte tårene å trille hos oss begge. Det er noe poetisk i et tårevått kyss, men jeg klarer enda ikke å finne den rette beskrivelsen for å få det til å høres romantisk ut, og i stede kommer bare bildet tilbake av smerten. 2 uker av 80 år er ikke lenge sa du, og jeg nikket. Det går fint, sa du. Og jeg nikket. Det går fort, sa jeg. Men fremdeles omfavnet vi hverandre i sorg over å måtte igjen putte avstand imellom oss. Vi sovnet på gulvet, og mens du lå og drømte og vred på deg, lå jeg inntil deg og tryglet om at tiden skulle stoppe. Jeg stoppet klokken min i håp om at det skulle fikse problemet. Men når solen kom opp og dagen kom luskende på oss, visste vi begge at det var på tide å si farvel for nå. Og når toget gled nedover sporene, gråt jeg til genseren min smakte salt og hjertet mitt føltes numment.

Det er 11 dager til jeg får se deg igjen, og tiden går fort. 11 dager av 80 år er ikke mye. Men det gjør vondt å måtte vente på deg. Det gjør vondt å ikke kunne våkne opp til deg, puste deg inn. T-skjorten din som jeg stjal med meg bærer ikke lenger lukten av deg, men av lengselen min for deg.

Tiden til jeg ser deg igjen er ikke stor. Jeg skal repetere dette til det sekundet vi møtes igjen. Og tiden skal stoppe når du er her. For jeg kan ikke gi slipp på deg igjen.

Nyttår

av den 27. juli 2014

 

Eg bryr meg ikkje

under himmelen

eller stjerner som fell

i bakken på nyttårsaftan

og smil og klemmar

og lepper som ikkje møtast

i sentrifuger,

berre om lysår

blir dagar

i staden for netter

og eple som dett i bakken

og held oss på føtene

så vi ikkje forsvinn

ut i det blå

 

Soldaten

av den 18. juli 2014

Nok en nattehimmel
i byens mørke gater
vinterglød
du gjør meg svimmel

Du vil redde landet
om det legger seg ned for noen andre
er du der
som du er her nå
og passer på meg
når jeg helst vil gå

Har du ingen andre
er du sikker på
det er med meg du vil danse?

Vi vrimler rundt
langs gaten
på Circa hele natten
du danser
smidig i din grønne kamoskjorte

Men så blir klokken tre
de slår på lysa
alle skjønner det
det er tid
for å nache
du trenger seng i kveld
med meg har du ikke hell

Jeg kjører ikke tanks
så du må sovne ensom
nå snør det verre
enn da vi møttes første gangen

Nok en nattehimmel
i byens lyse gater
sommerglød
øl i Wien
uten meg
ferdig med den grønne kamoskjorten
bort fra meg

men når jeg tenker på deg blir jeg svimmel

Dans til Vaular

av den 16. juli 2014

Du hopper
knærne opp til magen
hopp, hopp
armene over hodet
parketten gynger
håret ditt
langt
danser rundt smal midje
perler klinker i fletter

Du hopper så hurtig du kan
Vaular snakker raskere
du roper med ham

Jeg lukker øynene
armene over hodet jeg også
beina går mens
Vaular flørter vers
etter vers

Du ser på meg
gliser bredt
dans mer sier kroppen
jeg elsker deg
sier øynene

Hvem skal du hoppe med
til Vaular
når jeg drar
Ikke spill ham
når jeg ikke er der
Bare tenk på ham
for deg selv

Nynn rett opp

og ned

Hør ka æ har å si dæ
å dætte e nåkka
alle gjør
før de
slår ut vingan
de
lære å

fly

Blomster for fred (utdrag)

av den 13. juli 2014

Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Året er 1945, og tyskerne har nettopp overgitt seg etter seks år med krig. Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset selv om Stalin er uenig med Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamnkonferansen. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til. Datteren min på ni år spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu, a ne mir, pochemu my stroim steny, a ne mosty?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi et spørsmål som «hvorfor spiller vi krig og ikke fred, eller hvorfor bygger vi murer, og ikke broer?» er vanskelig å besvare. Det er tross alt min ni år gamle datter som spør, og hva forklarer man sitt eget barn, når millioner av mennesker er brutalt drept i hendelser hun ikke forstår? Jeg kan ikke forklare henne hvordan disse menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Jeg sa aldri dette, men det var et spørsmål jeg besvarte med:

«For få rollemodeller,» og hun spør hva er vårt mål, og jeg svarer:
«Jeg kan svare med ett ord, det er seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier, er det ingen overlevelse,» og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har slukket, og som ei heller har blitt slukket av tyskerne. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og trakk henne inntil meg, men jeg synes ikke dette er nok, og mener at det aller viktigste er å sørge for freden.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.

Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg like sterkt som tyskerne hatet jødene, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»

Nattegjestene

av den 13. juli 2014

Eg høyrer du syng mellom furutrea, svarttrost
og eg veit ikkje om månen er i ny eller ne,
du blunkar ikkje, slik dei raude ljosa
blinkar med opne auge,
som skiftande trafikkljos
i dei tomme bygatene,
rakettane, gir verda eit lilla skjær
og fall ned mot vassflata
i lysninga på eit vatn,
nokre timar før nattegjestene skal reise
er alt eg har ein gudsforlatt hytte
snart okkupert av våren som skal vakne
og åkrane som skal pløyast

med plogen, gir spøkelsesbeina
dine, støvet av deg, eit haldepunkt
som ei varm hand, som ditt kinn
inntil mitt, hud mot hud,
og pulsslaga dine mot halsgropa mi
lik dei afrikanske trommene i det fjerne,
hjarteslaga i brystet ditt, som no har stilna

En fugl

av den 12. juli 2014

En fugl sang så vakkert fra toppen av et tre, men jeg glemte å nyte sangen.

Jeg var redd den skulle falle ned.

SOMMERBREV

av den 8. juli 2014

KJÆRE ALLE – det er kjekt å se at så mange nye tekster kommer inn, at så mange av dere er aktive i sommervarmen eller sommerregnet eller sommerhvasomhelst for skrivingen er alltid værløs! jeg leser alt dere skriver, og kommenterer det jeg klarer etterhvert, ikke fortvil om ikke din tekst (eller alle dine tekster) ikke får tilbakemelding med en gang. jeg er på saken! og i mellomtiden: les hverandre!! kommenter hverandre!! skriv, skriv mer, bli inspirert og skap noe fint denne sommeren. Jeg sier som Arnold: I´ll be back.

Pedro

Det Store Eiketreet

av den 6. juli 2014

Himmelen gråt, og jeg gråt med. Gatene var fulle av skritt, mens skyene dannet en skygge over byen. Jeg undret meg om noen kunne se mine  tårer,  men kom frem til at de sikkert forsvant i regnet.

Jeg stirret ned i bakken. En tåre slapp taket fra mitt kinn, og traff den våte asfalten. Til tross for at den forsvant i strømmer av vann langs bakken, fortsatte jeg å se etter den.

Hvordan kan noe ingen kan se, være så vondt å leve med?

Jeg holdt pusten noen sekunder, før jeg gikk videre.

Det sluttet og regne, og vinden tok tak i håret mitt da et eikeblad grep min oppmerksomhet. Jeg holdt øynene mine festet på bladet der det ble kastet frem og tilbake av usynlige hender, og landet tilslutt fremfor beina mine. Jeg visste ikke om jeg skulle våge å plukke det opp.

Det var så skjørt.

Brått ble det igjen grepet av en usynlig hånd og kastet opp i luften.

Jeg fulgte nysgjerrig etter bladet, og fant med selv plutselig fremfor er et stort eiketre. Bladet la seg forsiktig ned og hvilte på en av de øverste greinene, og jeg begynte å klatre.

Den første greina jeg satte foten min på knakk, og fikk hjertet mitt til å slå et ekstra slag. Jeg trakk meg tilbake, før jeg prøvde på ny. Denne gangen var greina solid, og oppover treet, gren for gren klatret jeg. Helt til jeg endelig nådde opp til bladet.

Jeg satte meg ved siden av eikebladet, og hørte vinden synge en rolig melodi. Bladet drog avsted med melodien, og jeg kjente et sug i magen i det jeg lot meg selv falle. De usynlige hendene tørket mine tårer, mens vinden suste høyere og høyere.

Så ble pusten slått ut av meg, og jeg lå på bakken. Stirret opp på solstråler som banet seg vei mellom de tette greinene.

Fuglekvitter ble min vuggesang, der jeg sovnet under det store eiketreet.

Regnbarn

av den 6. juli 2014

Ti tusen føtter tasse på taket
tross det vil ingen kom inn
no danse dem i gatan

piruett spinn rundt anklan hannes
hu flire når han nesten fall
han grip hu om midja
til sola slette
sorgen i frie sjela

12