Blomster for fred (utdrag)

av den 13. juli 2014

Jeg så den grå røyken stige opp fra de massive sorte pipene, og jeg husker noe som minner om lukten av aske. En slik lukt man ville syntes var behagelig hjemme i den russiske vinteren, når vi skulle varme huset og oss selv, ved å legge vedkubber i peisen. På akkurat samme måte ville den grålige røyken stige opp gjennom pipen hjemme, og bli en del av andre menneskers pust.

Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

Året er 1945, og tyskerne har nettopp overgitt seg etter seks år med krig. Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater. I hendene holder vi blå hortensiablomster, og vi legger dem over soldatene dekket av militærgrønne plastduker. Jeg kjenner at hendene mine skjelver, når jeg legger blomstene over beina deres, og ber en stille bønn inni meg for de som måtte ha elsket dem. Vi er russiske kvinner, likevel kan vi ikke bare gå fordi disse amerikanske soldatene uten å gjøre noe for dem. De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset selv om Stalin er uenig med Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamnkonferansen. Midt i denne tragedien kan ikke vi, som alle de andre, snu ryggen til. Datteren min på ni år spør meg på russisk:
«Kak zhe my igrali v voynu, a ne mir, pochemu my stroim steny, a ne mosty?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi et spørsmål som «hvorfor spiller vi krig og ikke fred, eller hvorfor bygger vi murer, og ikke broer?» er vanskelig å besvare. Det er tross alt min ni år gamle datter som spør, og hva forklarer man sitt eget barn, når millioner av mennesker er brutalt drept i hendelser hun ikke forstår? Jeg kan ikke forklare henne hvordan disse menneskene ble skutt og drept, gasset i hjel i gasskamre og senere ble brent i store ovner, eller hvordan hennes far måtte dra for å forsvare landet vårt, og bruke kuler for å drepe. Jeg sa aldri dette, men det var et spørsmål jeg besvarte med:

«For få rollemodeller,» og hun spør hva er vårt mål, og jeg svarer:
«Jeg kan svare med ett ord, det er seier, seier for enhver pris, seier til tross for all terror, seier uansett hvor lang og vanskelig veien dit kan være, for uten seier, er det ingen overlevelse,» og det er også derfor vi står her i dag, fordi vi har hatt styrken i oss til å overleve. En flamme inni oss som ikke har slukket, og som ei heller har blitt slukket av tyskerne. Vi er fremdeles mennesker, og ikke støv, slik som millioner andre, og mennesker skal vi fortsette å være, uansett hva slags motgang vi møter.

«Det håper jeg du forstår,» sa jeg og trakk henne inntil meg, men jeg synes ikke dette er nok, og mener at det aller viktigste er å sørge for freden.

«Og hvor er far nå,» spør hun?

Det gir meg en klump i halsen, fordi jeg vet han ikke «bare» kjemper for landet vårt og det Russland tror på, og for de han elsker, oss, men fordi han aldri vil komme tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne dette. At hennes far, og min ektemann, er skutt av tyske offiserer, fordi han prøvde å hjelpe et jødisk barn i en av konsentrasjonsleirene. Hvordan han bar barnet inntil seg, kjente ribbeina mot sitt eget bryst, de spinkle og beinete hendene som holdt rundt halsen på ham, og hvordan han nesten kunne høre de stille skrikene gjennom det skjelvende barnet han hadde i armene, og det er som om han kunne høre barnets tanker, når det ble revet vekk fra ham:

Vi er hvite som nysnøen i novembergatene, og ansiktene våre,
uten smil og to måner til øyne. Det finnes ikke rom for håp her,
ikke si navnene våre. Visk oss ut, vi er arrene i veggene nå,
og selv om dere har glemt oss, vil vi aldri glemme oss selv,
mens flammene vokser i kantene av fotografiene.
Nei, ikke si navnene våre, og la oss brenne stille,
inn i de livene vi aldri fikk.

Men det var ingenting han kunne gjøre, fordi han visste at han selv kom til å dø, og bare tanken på det gav ham en ulmende kvalme i magen som ikke forsvant, et tungsinn og tanker om hvordan han da måtte forlate sin kone, Marta Ivana, og deres datter Anna Ivanina. Han ønsker å ivareta dette barnet han holder i armene, akkurat som sin egen datter Anna. Han vil holde dem begge nærmere enn sin egen hud, og han vil ofre seg for dem. Ofre seg, for å kunne hjelpe ett barn, men da samtidig måtte dø fra Anna og Marta, som er hans alt.

Jeg tenker over hvordan jeg skal fortelle henne dette, igjen og igjen, men jeg får meg ikke til å gjøre det, selv om jeg elsker henne mer enn våren, og kanskje nettopp derfor forteller jeg henne ikke at pappa er død, fordi jeg ikke vil se henne sørge, fordi jeg ikke vil at hun skal ha det vondt, men samtidig kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Hun vil jo en gang spørre etter pappa, og hva skal jeg da si? Hun kommer til å hate meg like sterkt som tyskerne hatet jødene, og hun kommer aldri til å tilgi meg for løgnene mine. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt mens jeg sitter på kne foran de amerikanske soldatene, med datteren min på høyre side, og de to andre russiske kvinnene, som jeg anser som mine venner, på venstre side. Vi reiser oss opp fra den jordete bakken, børster den vekk fra knærne og omfavner hverandre etter tur. Anna omfavner jeg lengst av alle, fordi hun betyr alt for meg, hun betyr mer enn alle mine livsopplevelser, all min motgang, alle mine løgner og det tyskerne har gjort mot oss. Vi kommer aldri til å glemme, vi må aldri glemme, og vi må vise at disse drapene på menneskeheten er totalt uakseptable. Vårt håp må være at det aldri skjer igjen, at vi kan forhindre det, verne om det vi kan, beskytte det, for alt det er verdt. Menneskene de brutalt har revet ut av livet er borte, de kommer aldri tilbake, de har gitt oss en følelse av at hjertene våre er revet ut, tråkket på, for så å forlate kroppene tomme, innvollene som en gang fantes der inne, som revet ut med makt, tilbake er bare en hul kropp, med en ulevelig smerte, med en ulevelig sorg, og hvordan skal vi komme oss videre fra dette?

De aller fleste ville sagt at det er umulig, at vi aldri kan komme oss videre fra en slik sorg, men ingenting er umulig, det er gjort før, og selv om vi kommer til å ønske å gi opp hundre og en ganger på veien, vil vi klare det.

Vi må klare det for dem som fremdeles lever, jeg må klare det for Anna, for meg selv, og ikke minst for at Konstantins minne skal leve videre for all fremtid, til Anna fører arven videre, og hennes barn igjen kan gjøre det samme. Helt til da må vi kjempe, kjempe, kjempe og aldri la dem vinne, aldri la dem føle at deres handlinger har gjort oss svakere, for selv flammen inni oss kan overvinne disse grusomhetene. Så la oss gjøre det sammen, og gå hånd i hånd herfra med rak rygg, sier jeg til datteren min, og smiler forsiktig.

«Ja,» sier hun, og smiler tilbake. «La oss gå.»

1 kommentar

  1. pedro · 28. juli 2014

    hei du. takk for en kompleks og krevende tekst! jeg synes du skriver godt, det er unektelig et stort språktalent du driver og prøver å finne ut av, og det synes jeg er fabelkatig; du har passasjer i denne teksten som vitner om et følsomt litterært blikk

    Disse menneskene ville lagt merke til hvordan vi varmer oss, og hvordan den beroligende lukten av brent ved fyller stuen vår, som en fattig trøst i tilværelsen, men røyken fra disse massive pipene er ikke noe i nærheten av dette. Den er som en bitende stank i nesen av brennende menneskekropper, huden deres som smelter i de oransje flammene, og som senere faller ned på oss i form av aske, slik vi lener ansiktene våre tilbake, og tar i mot millioner på millioner med snøkrystaller i den bitende kulden om vinteren. Når jeg tenker på denne stanken, kommer bildene av opplevelsene i leiren tilbake, jeg husker hvordan menneskene rundt meg kastet opp, og det er som om jeg om vinteren fremdeles kan kjenne hvordan asken av døde menneskekropper falt over meg.

    dette er både fint og vondt på en gang, og språkliggjør en tilværelse på randen av kollaps, fattigdom, sorg, i tillegg til en hukommelse som mer enn minner er gjengangere, spøkelser, mareritt. veldig bra.

    MEN det er også en stor innvending jeg har til denne teksten, og jeg tror du vil ha godt av å tenke på det, fordi dette er noe av det viktigste når man skriver fortellinger, romaner, noveller etc: FORHOLDET MELLOM FORTELLER OG FORFATTER. det er jo sånn at den som snakker i denne teksten og den som skriver teksten ikke er én og samme person, og jo fortere du begynner å tenke og spekulere rundt dette merkverdige faktum, jo bedre. ofte er det slik at en 1. personsfortelling bare tilhører den som snakker i teksten. tenk deg et kamera i hodehøyde på hovedpersonen. det er dette leseren får se (det er du, forfatteren, som tillater oss det). alt det som finnes utenfor hovedpersonens synsfelt (= alt det den ser, men også vet og ikke vet) kan vi ikke se. dette er den subjektive fortellingens fortrinn OG bakdel.

    i din tekst ser jeg ofte spor etter forfatteren og det er fordi du (som skriver) ikke har lært å se etter hva som utgjør denne forskjellen.

    se på dette:

    Året er 1945, og tyskerne har nettopp overgitt seg etter seks år med krig. Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater.

    her er det to ting som avslører forfatteren:

    Året er 1945
    Jeg befinner meg i en liten by langt øst i Tyskland, med under 50 000 innbyggere, og jeg setter meg på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene,

    her ser jeg DEG som presenterer kunnskap, som gjerne vil dele det du vet med leseren gjennom denne kvinnen som forteller, men i stedet skjer det noe annet: jeg blir mistenksom til kvinnen fordi hun snakker som wikipedia og ikke som et menneske. jeg tror tekste ville blitt mye bedre og mer troverdig hvis den hadde begynt sånn:

    tyskerne har nettopp overgitt seg. jeg befinner meg langt øst i tyskland, på kne sammen med tre andre russiske kvinner med tårer i øynene, fremfor fire amerikanske soldater.

    hvorfor?

    jo: fordi du tar vekk alt det som er forfatterens intensjon, og lar kvinnen bevare det som for henne er innenforstått.

    et annet eks.

    De kunne vært vår far, vår ektefelle, vår bror eller neste, og aldri lar man sine kjære ligge døde i gresset.

    dette er en kjempefin setning! en flott og sorgfull observasjon, men så…

    selv om Stalin er uenig med Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamnkonferansen.

    her er det wikipediansk tale igjen: fakta som denne kvinnen neppe ville fokusert på, det er derfor den føles som en hale til det som egentlig er setningens essens. og spesielt dette:

    Datteren min på ni år spør meg på russisk:
    «Kak zhe my igrali v voynu, a ne mir, pochemu my stroim steny, a ne mosty?» Og jeg tenker lenge før jeg svarer, fordi et spørsmål som «hvorfor spiller vi krig og ikke fred, eller hvorfor bygger vi murer, og ikke broer?» er vanskelig å besvare.

    dette virker veldig konstruert, og jeg tenker: hvis denne kvinnen føler et behov for å opplyse meg at det er russisk datteren spør på, og dertil gjengir og oversetter seg selv, så må jeg nødvendigvis regne med at denne kvinnen kan det språket hun her uttrykker seg på, nemlig norsk; hvordan har hun lært seg norsk? eller er det forfatteren igjen, som vil vise oss sine kunnskaper?

    MISFORSTÅ MEG RETT. grunnen til at jeg nevner disse tingene for deg (og ikke velger å fokusere på alt det som er veldig veldig fint med teksten) er fordi jeg tror du er på et sted i skrivingen din der du trenger å utvikle en litterær forståelse som er kompleks og kanskje vanskelig, men som du EGENTLIG vet noe om, for det vitner tekstene dine om: du skriver godt, du ser godt, du har en evne til å ville språkliggjøre ting som er vanskelige å kommunisere. å skrive dreier i stor grad seg om talent, glede, inspirasjon, mystikk. men visse elementer av teknikk finnes også og dette er noe av det som er vanskligts å få øye på. jeg har skrevet bøker i hundre år og det er fortsatt vanskelig for meg å se. det er en av de største blindsonene.

    om det er noe som er vanskelig å skjønne, ikke nøl med å spørre, og by the way så finnes det noen fine bøker om å skrive, som kanskje kunne være interessante for deg. gi meg et pip hvis du vil ha noen tips, så tar vi det derfra.

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar