Stillheten mellom stjernene en midtsommernatt (Del 2, uferdig)

av den 30. august 2014

Jeg har sett henne i lyset av gatelyktene, tror jeg, men noen ganger er jeg ikke sikker. Kanskje er det bare ønsketenkning fra min side, men jeg har sett henne. Jeg har det. Jeg lover. Hun har stått der med hodet vendt mot vinduet mitt, i flere timer av gangen, med hendene hengende nonchalant langs sidene, og bare sett mot meg. Øynene våre har møttes, og jeg har kjent hvordan hjertet galopperer i 110 kilometer i timen. Alt jeg vil er å kunne stå slik for alltid, slik at jeg kan se ansiktet hennes som åpner seg, og det vibrante smilet jeg aldri glemmer. Kjenne de myke leppene hennes inntil mine, kjenne det brunbølgede håret kile meg i ansiktet, og det å kunne se rett inn i henne, gjennom de dypgrønne øynene. Faen, som jeg vil se henne igjen. Jeg hadde gjort hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare jeg kunne lagt hodet mitt på skulderen hennes igjen, bare jeg kunne kjent hendene hennes rundt meg, bare jeg kunne latt meg selv falle igjen. En gang til, bare en gang til.

Hun er ikke borte, men tilstede. Her, sammen med meg. Jeg åpner døra ut til verandaen, går ut, fisker opp en røyk fra bukselomma, på den samme jeansen jeg hadde på meg den dagen alt forandret seg. Jeg tar opp lighteren og tenner sigaretten. Puster inn nikotinen, kjenner hvordan den går helt ned i lungene, og jeg blåser røyken ut mellom leppene, slik at det dannes noe som ligner på røykringer. Faen, faen, faen, skriker jeg så høyt jeg klarer, og det er først når jeg hører den hese, skingrende stemmen min, at det går opp for meg hvor gal jeg høres ut. Hvis hun bare hadde vært her, kunne hun trøstet meg, løftet meg ut av dette jævla hullet, som aldri ser ut til å fylles. Jeg skulle ønske det gikk an å gå tilbake i tid, forandre, gjøre det jeg aldri fikk gjort. Høre de tre ordene, som betyr alt, igjen og igjen. Men det skjer ikke, det skjer ikke, det skjer ikke. Hvorfor måtte dette skje meg? Hvorfor? roper jeg så høyt, at hele Oslo må høre meg, men det gir jeg faen i. Jeg bryr meg ikke om noe som helst lenger.

Jeg tar røyken opp til munnen igjen, tar ett drag, to drag, tre drag, men puster ikke ut røyken, og får et massivt hosteanfall. For et jævla røykesvin jeg er, tenker jeg, og kikker utover Carl Berners plass, som nå er badet i mørke. Den irriterende og øredøvende lyden av sirener kommer nærmere og nærmere. De vante bylydene natt til lørdag. Biler som tuter. Mennesker på by’n som hoier og skriker. Ufyselig dunkemusikk som kan høres på flere kilometers avstand. Folk sier at New York aldri sover, men det gjør faen ikke Carl Berners plass, midt i Oslo heller. Forbanna drittplass.

Legg igjen en kommentar