brennmerke

av den 10. august 2014

hestane held vakt, og passar på kvarandre
ute på grasslettene, når hausten kjem,
og sola ligg litt lågare for kvar oktoberdag,
til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
ned i hovuda og andleta, lik brennmerke,
i huda, slik hestane blir merka,
som eit symbol på kven dei er

3 kommentarer

  1. pedro · 18. august 2014

    hei. noe av det fineste med poesi er når et dikt eller et poetisk bilde er både mystisk og utvidende på samme gang; jeg husker godt da jeg begynte å lese dikt i ungdommen, at noe av det jeg likte best var å fornemme noe, ikke nødvendigvis forstå det 100%. dette diktet ditt synes jeg er veldig fint nettopp fordi det er fullt av mystikk, av ting jeg ikke med en gang skjønner, men likevel klarer å begripe på et eller annet nivå.

    hestane held vakt, og passar på kvarandre
    ute på grasslettene, når hausten kjem,
    og sola ligg litt lågare for kvar oktoberdag,

    disse tre linjene er ganske streite; veldig fint at de både holder vakt (noe som forbindes med krig eller trussel å gjøre, ordet vakt kan vekke assosiasjoner til f.eks soldat) OG at de passer på hverandre; linjen får frem en ambivalens, noe truende, men også en sterk ømhet, et følelse av samhold og kollektiv. de to neste linjene er ganske deskriptive, naturskildringer. du plasserer dyrene og gir dem noen kulisser.

    MEN SÅ

    til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
    ned i hovuda og andleta, lik brennmerke,
    i huda, slik hestane blir merka,
    som eit symbol på kven dei er

    her snus hele diktet, bokstavelig talt! jeg elsker hva du gjør med billedligheten; gresset vokser andre veien og da tenker jeg at det ikke lenger utelukkende er gress det er snakk om, men noe annet, noe som vokser ned på oss fra den mørke store himmelen. for meg blir det et bilde på bevissthet, kunnskap, på det at livet hver dag lærer oss noe, og at dette NOE ikke nødvendigvis er behagelig eller godt, men at det også kan være farlig, vondt (som et brennmerke). verden merker oss hver dag. noen arr finnes på utsiden av huden, andre ikke. det er et flott lite dikt, altså! veldig sterkt. hvis jeg skulle ha foreslått en endring, så ville jeg ha gjort dette:

    til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
    ned i hovuda og andleta, lik brennmerke,
    i huda
    som eit symbol på kven dei er

    her skjer to ting

    1. du slipper gjentagelsen av merke/merka
    2. du slipper å presisere at det er hestene i nest siste linje og dermed blir ordet «dei» i siste linje dobbel så sterk; hestene vil da finnes i 1. og siste linje. holde diktet sammen, alt det andre er bare bevegelse; lav sol, gress, vekster, brennmerker.

    kjempefint! takk!

    p

  2. Liv-Christine Hoem
    Liv-Christine Hoem · 18. august 2014

    Hei, og tusen hjertelig takk for en så flott tilbakemelding. Det er så fint at du tar for deg diktet, nærmest linje for linje, og gir din tolkning av det. Det er kanskje det jeg liker aller best, når noen kommenterer diktene mine. Jeg setter også stor pris på forslaget til endring i de fire siste linjene, og jeg så med en gang at det var nettopp dette diktet trengte, for å heve presisjonsnivået ytterligere. Så tusen hjertelig takk for denne tilbakemeldingen – den var veldig hjelpsom og utrolig varmende!

  3. pedro · 18. august 2014

    godt å høre at du var enig i at diktet blir bedre av å stryke den linjen. det er en viktig del av å skrive, altså, det å kunne se sin egen tekst litt utenifra også.

    alt godt herfra

    p

Legg igjen en kommentar