0.0

av den 30. september 2014

Du er ingenting viktig.

Du står opp om morgenen og smører ansiktet ditt inn med brunt fett, før du går på skolen og later som om du bryr deg. Om hva læreren sier, om hva vennene dine forteller, om hva som foregår rundt deg. Selvfølgelig bare later du som. Den eneste du bryr deg om er deg selv.

Etter skolen skifter du til stramme treningsklær og løper på møllen. Kjenner svetten dra med seg det brune fettet nedover ansiktet ditt, samtidig som du stirrer intenst på kalorimåleren. Den snegler seg oppover. Du hater dette. Men enda mer hater du å ligge hjemme i sengen og knipe på magefettet til du får blåmerker og tårer i øynene. Så du løper.

Du er ingenting viktig.

Du kommer hjem, du spiser, du leser, du glor umotivert inn i dataskjermen, før du til slutt legger deg. Men du får ikke sove. Lyset er slukket, så skamfull sniker du en hånd ned forbi navelen. Roter litt rundt med fingrene. Ombestemmer deg. Kommer på at du skal bli poet. Forfatter. Interresant. Noe viktig. Da kan du ikke holde på sånn som dette, kan du vel?

Nei, da må du være bedre. Finne noen pene ord, metaforer om livet og døden. Kjærlighet. Blomster og blod. Men hvor finner du slike ting? Spørr du fortvilt deg selv. Du er ingenting viktig, du har ingenting viktig. Ihvertfall ikke noe å lage poesi av. Det eneste du har er litt usikkerhet, en god prosjon egoisme og fitten din. Hva faen er det for et utganspunkt liksom?

Du er ingenting viktig og du aner ikke hvordan du kan bli det heller.

 

PÅ REISEFOT

av den 28. september 2014

I morgen drar jeg på en reise og jeg sitter hjemme og lager meg en spilleliste som jeg kan høre på flyet over havet, en spilleliste som jeg kan høre på mens jeg går i gatene i byen jeg skal til. New York om høsten er vakker, det har jeg aldri selv sett (jeg har bare vært i New York om sommeren) men jeg har sett høsten der på film, utallige ganger har jeg sett de typiske gule taxiene opp og ned avenyene, de enorme glødende skiltene på Times Square, bladene som faller fra trærne i Central Park. Jeg har sett tusenvis av filmer der folk blir forelselsket i skyggen av Brooklynbroen, av Empire State Building, av Frihetsstatuen og Coney Island.

og det tenker jeg litt på, mens jeg sitter her og skriver til dere: at sånn er det også med skrivingen, når man leser det andre skriver: å lese bøker, å ville lese litteratur betyr at du oppsøker steder du aldri har vært, ting du aldri har sett, folk du aldri har møtt – og det rareste med det hele er at man på en eller annen måte likevel kjenner seg igjen. man har tenkt noen tanker som ligner, man har sett for seg et liv som kanskje er som det livet man leser om. i morgen kveld skal jeg sitte på en eller annen kafé i New York og tenke på alle de bøkene, platene og filmene som er med meg i kofferten over havet, alt det som lever inne i meg fordi det er jeg som har sett det, tenkt det, lest det og ønsket at det skulle bli en del av meg.

i den anledning poster jeg også en skamfet låt av über-new york bandet sonic youth på kaos/kiste og i mellomtiden kan dere kanskje skrive litt om det å reise? det hadde vært stas å vite hva dere tenker/skriver om Reisen, Bevegelsen, Forflytningen.

ha det på badet.

 

p

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Blandes, stoff om stoff

av den 21. september 2014

Stirrer ut på regnet. Vi skulle vært regndråper. Da kunne vi dultet i hverandre, sklidd inn i hverandre, blandet, stoff om stoff, klasket i bakken. Men i det minste ville vi hatt noen sekunder sammen, du og jeg. I det minste kunne jeg kjent litt på deg, og du kunne kjent litt på meg, og vi kunne sagt, vi gjorde høsten spesiell sammen. For det er bare regnet som skiller høsten fra vinteren. Vi gjør det samme når snøen faller som vi gjør nå, stirrer ut på regnet. Hva sier du til å bli en regndråpe, våte molekyler. Hva sier du til å dulte, skli inn i hverandre, blandes, stoff om stoff, og klaske i bakken før vi tar imot vinteren med åpne armer, og lar molekylene våre fryse. La kroppen fryse, blodet stoppe, sett rytmen min på pause. Ikke la kinnene brenne, slik de gjorde i sommer, slik de gjør under regnet, la dem fryse. La regndråpene klaske i bakken og aldri mer falle. For da vi enda hang i luften, fritt svev mot bakken, dultet vi i hverandre, sklei vi i hverandre, blandet, stoff om stoff. Nå ligger vi på bakken, solen presser seg frem mellom skyene som fødte oss, og jeg damper, damper bort, ved synet av deg. Så la vinteren kommme.

HØSTSONATEN

av den 18. september 2014

det er ikke til å ta feil av; i dag gikk jeg tur i nordnesparken og selv om det er strålende vær og havet glitrer som sølvpapir helt bort til Askøy og Sotra og Amerika, så merket jeg at høsten var her – et enslig lite blad løsnet fra et av trærne i bakken opp mot skolen, og dalte i en langsom spiral fra treet, mellom solen og hodet mitt. snart blir det mørkere, snart blir det regntungt og grått som i en film noir-film og alt man vil er å sitte inne og se ut gjennom vinduet. det var bare det. noen strøtanker om høsten. åssen går det med dere alle? hvordan er deres høst?

alt godt fra pedro

Det umulige

av den 17. september 2014

Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummende mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.

Stillheten mellom stjernene del 3 (uferdig)

av den 13. september 2014

Du kaster røyken i verandagulvet, og tramper på den. Tar opp en ny sigarett fra lomma, men ombestemmer deg. Du drar opp alle sammen, hiver dem utfor verandakanten, går nærmere kanten, og kikker rett ned i den svarte avgrunnen, som om du stirrer inn i deg selv. Jeg ser hvordan hendene dine skjelver, hvordan øynene dine ikke finner et fast punkt, og at du må holde deg fast i verandakanten med de dirrende hendene dine. Du stønner, mumler noe jeg ikke får helt fatt i, prøver å snu deg for å gå inn i leiligheten igjen, men faller rett i det harde betonggulvet, kaver, blir liggende, og ut av munnen din kommer noen hule skrik, som gjaller mellom høyhusene. En av naboene kommer ut på verandaen ved siden av, som for å sjekke hva disse skrikene skyldes. Det er en gammel hvithåret mann, med en stokk i den ene hånden, og en røyk i den andre. Han kikker bort på deg, der du ligger, og jeg kan se hvordan øynene hans utspiller seg.

«Hvordan går det?» roper han til deg, men du svarer ikke. Du blir liggende, nærmest urørlig nå, og jeg kan se hvordan hudfargen din har gått fra gyllen til blek. Mannen forsvinner fra verandaen, går ut i yttergangen, og drar ned håndtaket på døren inn til leiligheten din. Du har glemt å låse, og mannen kommer seg ut til verandaen, der du ligger. Han setter seg på huk ved siden av deg, senker hodet, med øret mot munnen din, som for å lytte etter pust.

«Er du våken?» sier han flere ganger, og prøver å riste i kroppen din, for å få deg til å våkne. Du kommer sakte til deg selv, og kikker opp i ansiktet til mannen.

«Hvorfor ligger du her?» spør mannen deg. Du mumler bare, får ikke fram noe, vrir deg fra side til side.

«Er du påvirket av alkohol eller narkotika?» spør han bestemt. Fortsatt ikke noe svar. Du klarer så vidt å holde øynene oppe, og går ut og inn av bevissthet.

Jeg ser at mannen tar opp en mobiltelefon, og slår et nummer. Snakker med noen, i kanskje fem minutter, før han legger den fra seg, og snur deg over i stabilt sideleie. Passer på at du ikke blir kvalt av din egen tunge, og sørger for at du får nok luft. Det går ti minutter, kanskje femten, så hører jeg lyden av sirener, og ser hvordan blålysene blinker i mørket. Ambulansen stopper rett utenfor, og ut kommer to menn i gule dresser, med en båre mellom seg. De løper inn, tar heisen, og er oppe på et blunk. Jeg ser de går raskt ut på verandaen, den ene setter seg på huk, og prøver å prate rolig til deg.

«Er du våken?» spør den yngste av de to mennene, som har brunt, kortklipt hår, og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Han rister i deg en gang, to ganger, tre ganger, men får ingen respons.

«Hvor lenge har han ligget her?» spør ambulansesjåføren den gamle mannen.

«Jeg vet ikke, men jeg tror han må ha ligget her en stund. Jeg hørte noen høylytte skrik utenfra, og lurte på hva i all verden det var. Så gikk jeg ut på min egen veranda, og oppdaget at han lå her ute, nesten livløs. Det var da jeg reagerte, gikk ut i gangen, og ved et lykketreff hadde han glemt å låse døren. Det var slik jeg kom meg inn her,» forteller den gamle mannen.

«Vet du om han har tatt noe?» spør den andre ambulansearbeideren.

Den gamle mannen rister på hodet igjen.

«Nei, det vet jeg ikke,» sier han.

Ambulansearbeideren nikker til ham.

«Takk for hjelpen,» sier han. «Du kan nok gå inn til deg selv igjen nå. Vi skal ta oss av ham,» sier han beroligende.
Den gamle mannen forsvinner inn til seg selv igjen, og de to ambulansearbeiderne løfter deg opp på båren, spenner deg fast, og tar deg med ned i ambulansen. Båren skyves inn, og en maske kommer på over ansiktet ditt. En venekanyle blir satt i det venstre håndleddet, en væskepose blir hengt opp på et stativ. Blålysene og sirenene kommer på.

*

Når du våkner, er alt hvitt. Du kikker forfjamset rundt deg. Ved sengen sitter en dame i uniform. Du forsøker å bevege armene og beina, men de er spent fast med noe som ligner på reimer. Du prøver å rive deg løs, kaster deg fra side til side, så langt det går. Damen løser ut alarmen, og inn stormer det to andre pleiere, som må holde deg nede, og strammer reimene ytterligere, så du ikke skal kunne skade deg selv.
«Hvorfor i helvete er jeg her, hva er det dere vil?» skriker du, og prøver å komme deg ut av grepet til pleierne, men mislykkes gang på gang. En sprøyte blir satt i låret ditt, og nok en gang blir alt svart.

*

Sola steker rett i ansiktet ditt, og gardinene er trukket fra. Det er ikke lenger natt. Damen i uniform er borte. I stedet sitter det en mann med et morskt uttrykk i ansiktet der. Han kikker bort på deg, reiser seg, og går bort til sengen. Blir stående en stund, kikker på deg, med et observant blikk.

«Hvordan er det med deg?» spør han med grov, dyp stemme. Står der avventende, observerer hvordan du beveger deg og hvordan du oppfører deg.

«Det går dritt. Kan du svare meg på hvorfor jeg er her nå?» svarer du sint.

«Du ble funnet bevisstløs på din egen veranda. Blodprøvene viste at du hadde en promille på over 4,5. Du burde være glad for at du lever,» svarer den mannlige vakten nøkternt.

Utdrag fra prosjekt

av den 10. september 2014

Lesesalen var stille som vinden bare kan være når ingen sier noe
langt nede i molekylene
ble hun dratt ut
da han hostet
tanken på at det ikke hadde vært en drøm
han levde, gikk, pustet, smilte, akkurat
i dette øyeblikket satt han
rett bak henne
stirret på nakkehårene hennes
som reiste seg
hun reiste seg
og gikk

Stillheita mellom stjernene

av den 7. september 2014

Orda har visna til støv, og symjar i atmosfæren
over meg, i stillheita mellom stjernene,
når svarttrasten i furua syng om sommaren
som snart skal dø, og kom hit, seier eg:

sett deg ned, kviskre i øyret mitt,
det du ikkje fekk sagt, vær her
når ingen andre kan, trøyst meg
med din song, gjennom haustnatta
og vinteren som ikkje forsvinn

til bonden kan erklære vår