Stillheita mellom stjernene

av den 7. september 2014

Orda har visna til støv, og symjar i atmosfæren
over meg, i stillheita mellom stjernene,
når svarttrasten i furua syng om sommaren
som snart skal dø, og kom hit, seier eg:

sett deg ned, kviskre i øyret mitt,
det du ikkje fekk sagt, vær her
når ingen andre kan, trøyst meg
med din song, gjennom haustnatta
og vinteren som ikkje forsvinn

til bonden kan erklære vår

4 kommentarer

  1. pedro · 8. september 2014

    hei du. takk for fint dikt, en liten bønn nesten, eller en liten samtale med noe som er større enn deg, oss, mennesket; jeg liker at teksten er varsom overfor alt det som ikke er opplagt: at svarttrosten synger (at fugler synger generelt) vet man jo, men du går ett skritt lenger, du peker på hva den synger, og kobler dermed opp naturens forskjellige elementer ved å etablere et blikk, et poetisk blikk, et blikk som tillater seg å være over alt, til enhver tid. dynamikken er fin; naturens gang, alt det som hvisker, visner, dør, men som svømmer i atsmosfæren likevel: dette er fint sett, synes jeg, at selv det vi kaller DØDEN egentlig bare er en forvandling, en overgang fra en form til en annen. hviskingen, det som ikke ble sagt, og trøsten som sangen (diktet) representerer, tiden som går rundt og rundt, som starter og slutter og starter igjen.

    alt godt

    p

  2. Liv-Christine Hoem
    Liv-Christine Hoem · 8. september 2014

    Tusen takk for en så flott tilbakemelding. Det motiverte meg til å skrive igjen. Har nemlig ikke klart å skrive noe særlig på en stund nå.

  3. pedro · 8. september 2014

    det er jo gjerne sånn det er, at skrivingen liksom trekker seg litt tilbake når vi vil det for mye, når vi tenker for mye på at det skal være bra og genialt og alt det. skrivingen er sky, nemlig, litt sånn dyreaktig. den gjør hva den vil, og når man ikke stresser så mye, så kommer ordene, tankene, denne enorme lettheten som er det beste som finnes, og som for all del ikke må forveksles med å ikke ta ting seriøst eller alvorlig. lettheten har med vinger å gjøre, med svev og sånne ting. ha en fin dag!

    p

  4. Liv-Christine Hoem
    Liv-Christine Hoem · 8. september 2014

    Ja, absolutt. Jeg erfarer ofte det du beskriver her – at skrivingen gjerne trekker seg litt tilbake når jeg vil veldig mye. De beste tekstene mine blir til når jeg bare får en idé, setter meg ned, og lar ordene flyte. Og det er nok den lettheten jeg søker hele tiden. Noen ganger kommer ordene helt automatisk, andre ganger ikke, og jeg tenker at det er slik det er.

Legg igjen en kommentar