sannheten om stillhet:

av den 25. oktober 2014

tenk deg New Yorks gater helt tomme,
uten en lyd, uten et menneske

med bare trær
kledd i oransje drakter
som en linje inn i horisonten
mellom ensomme gatelykter
og høyhus som har stilnet

byen sier så mye mer
når den er tom

og bilene

ikke slipper ut
mørke toner

som lager hull
i hjertene våre

metafysikk

av den 24. oktober 2014

bilsuset stilner, litt, ikke helt

høsten legger seg
over natten

grønt, gult, rødt

trafikklysene forandrer seg
i gatene med vann
som en gang har falt
fra en eldre manns øyekrok

brosteinene bærer avtrykk
fra sko i størrelse førtifem,
vinduene lagrer omriss, konturer,
sitt eget DNA, tenk, så mange ansikter
disse vinduene har sett

hør,

nå er de her igjen

vandrefolket

bladfall

av den 23. oktober 2014

sola blender meg den gjer meg blind
eg dansar
eller syng hugser ikkje heilt
om det var du eller eg
som ville det mest men
eg er her og du er
over alt og i ein rus
av glede med glede
dansar du og alle andre så
eg legg meg i skei
ventar på regnet

Vi må snakke

av den 14. oktober 2014

Hun står på stupet og titter ned. Tar sats, men tråkker rett ved.

Hun tar sats, men tør ikke se mer.

På toppen av stupet står familien hennes. Hun tør ikke å tenke på hvordan det kjennes.

På bunnen står han med åpne armer. Det er langt ned, men kjærligheten derfra tiltrekker og varmer.

Hun vil overleve, men fallet kan gjøre vondt. Hva om han er en annen, hva om han vil henne ondt?

Brikker

av den 14. oktober 2014

Hver dag klokka seks står Olav opp for å hente ved. Han reiser seg fra senga og strekker på ryggen som med årene har sunket mer og mer fremover. Drar buksen på, og fester beltet høyt på magen, stramt. Stapper skjorta nedi. Han kan høre Biret puste ute i stua. Det er flere år siden de sov i samme rom, i samme seng. Den gangen pleide han å våkne fordi han trodde hun hadde dødd. Han kunne ligge der med hamrende hjerte mens han lyttet etter pusten hennes. Men det var bare Biret som pustet så uendelig stille. Det var lenge siden, nå kunne han høre henne helt fra stua og inn på soverommet sitt.

 

Ute er det mild vintermorgen, en sånn dag der det er varmt og kaldt i luften samtidig. Det drypper fra taket, og det er is ned hele innkjørselen. Olav fyller armene med ved. Alltid litt for mye, hver morgen. God trening, mener Olav. Biret mener han er tullete som risikerer helsa for å få varme i huset. Han går langsomt inn igjen, og legger veden i kassa ved peisen. Stua er liten, og fylt til randen av bilder. Brudebildet deres har hedersplassen ved siden av TV’ en, og derfra sprer hele familien seg utover veggene. Olav syns noen ganger at de stirrer, alle i hele familien stirrer på han. Både de som er døde for lengst, og hun som kom til for bare noen måneder siden. Biret mener derimot at hun har mye bedre oversikt på familien på denne måten, som om hver ramme er et kamera inn i den avbildedes liv, og Biret kan se rett inn i det. Huset bygde Olav selv etter krigen. Hele dalen ble brent ned av tyskerne, og dermed måtte alt oppstå på ny. Det er lite og rødt, med en etasje. I kjelleren pleide de å ha poteter. Nå ligger de i kjøleskapet, i pose fra Samvirkelageret.

 

Biret er våken, hun ligger i senga og ser på Olav som tenner i peisen. Han et nøye, bruker lang tid på å skjære løs fliser fra kubbene. Hendene hans skjelver. Olav tenker på den gangen han var ung og hendene sterke. Den gangen var det bare om morgenen, akkurat da han hadde våknet, at de var svake. Han pleide å prøve styrken på broren som lå ved siden av han. De lå der og klemte om hverandres hender, og det var så morsomt å kjenne hvor svake de var, som om de ikke prøvde å klemme i stykker hverandres hender, men heller gi hverandre et litt slapt håndtrykk. I dag skjelver de hele tiden.

 

Olav hjelper Biret opp i senga. Så henter han heisen, fester seilet under Birets nattkjole, og triller henne ut på badet. Han vasker henne. Biret småskjenner på han når han er for hardhendt. Han kjenner henne godt. Vet at hun egentlig liker det. Han tar av henne nattkjolen, den lukter surt av gammelt menneske og svette, men Olav har levd med Biret i 70 år og kan ikke lenger skjelne sin egen lukt fra hennes. Han tar på truse, kjole, strømper, ullsokker, og de triller ut i stua igjen.

 

Han heiser Biret ned i stolen hennes. Der synker hun sammen. Hun har sittet i den samme stolen de siste fire årene, og etter hvert har kroppen liksom formet seg etter stolen. Armene er så tynne, og huden som en gang satt stramt rundt arbeidsmuskler, henger på undersiden som krøllete gardiner. Olav synes huden på armene hennes er så myk, han stryker over dem mens han retter på kjolen hennes. Beina hennes henger ned i løse lufta, de når ikke ned til gulvet. Olav drar det lille bordet bort til henne. Se her hva jeg har til deg, sier han, jeg kjøpte det i forrige uke. Han legger et puslespill på bordet foran Biret. Det har motiv av en hundevalp med en kattunge på hodet. Sakte legger hun brikkene utover bordet og ser på dem. Olav skrur på TV ‘en, i dag er det kongebryllup, svensk til og med. Biret smiler over hele seg. Skal du ha te? Eller kaffe kanskje? Olav spør selv om han allerede vet svaret. Nei, bare vann, sier hun, kokt vann.

 

De har ikke ringeklokke ved ytterdøra, nesten ingen i dalen har det. I stedet henger det en liten bjelle over døra, som ringer om noen skulle gå inn døra. Da Olav var liten var det vanlig å komme uanmeldt på besøk. Da gikk man bare inn døra, og satte seg på krakken som bestandig sto ved siden av døra. Om de som bodde der var opptatt kunne de bli sittende der en stund, kanskje fikk de en kaffekopp i handa. Så kom det gjerne et Nåh? fra gjesten ved døra, og dermed var samtalen i gang. Når de så var ledig, ble man invitert til å sitte ved kjøkkenbordet.

 

Dette tenker Olav på mens han leter rundt i boden ved vedstabelen. Han har saget mange firkantede treplater, så de skal vare lenge. Nå vil han finne et som har akkurat riktig størrelse. Han finner en passende plate, den har kilt seg fast mellom to større plater. Olav drar i den, han kjenner hvordan det rykker til i ryggen. Han må sette seg litt. Sittende på huk klarer han å lirke den ut. Så drar han buksa litt ekstra opp, før han tar med seg treplata inn.

 

Alle skuffene på kjøkkenet har fettflekker på hankene. Det er så vanskelig å holde de rene, og Olav er over 90 år og skjelver på hendene. Han drar ut en av dem, skuffen med hundre forskjellige gummistrikk, skruer og hanker fra knuste kopper. Tar ut limet. I stua drar han det ferdige puslespillet forsiktig over på treplaten. Noen av brikkene løsner, og Biret er rask til å si ifra. Han legger de der de skal være. Etterpå sitter han på kjøkkenet og limer en og en bit fast til platen. Biret forteller med jevne mellomrom hva som skjer på skjermen, sier at nå har de akkurat kjørt fra kirken. Når reklamepausen kommer, er Olav ferdig å lime. Han klemmer bildet fast under armen, mens han drar på seg gummistøvlene. Trår forsiktig ned en smal sti av småstein langs husveggen, til han er kommet på forsiden av huset. Der drar han frem hammer og spiker fra baklomma, holder puslespillet opp på veggen mens han hamrer med seige slag. Trår litt tilbake for å se på det. Så glir blikket hans over på puslespillet ved siden av, fargene er lyseblå og falmet av regn og vind. Og det ved siden av, og det etter det. Alle sammen.

Alle venter på våren

av den 14. oktober 2014

Drønnet fra vogntogene
utenfor vindusglasset
er celloens dypeste toner
som snor seg gjennom mørket
mellom de høyreiste gatelampene

fullmånens glattbarberte hode
ser ned på den halvdøde byen,
det blålige lyset lurer seg inn
gjennom en glippe i gardinene,
legger seg som en stripe
over den tomme hodeputen,
og snur seg mot midten av sengen
med ansiktet hennes, midt i mot

skyggen av lengsel

i natten

Tynn is

av den 12. oktober 2014

Æ vet
vi e på tynn is
men
tynn is e fortsatt is

Det e ikkje før vi dett
igjennom
at du må lukke døra
bak mæ
reie opp senga di
spise frokost
og dra på skoln

Hilse på mæ i gangen
som om vi aldri
kava rundt på isen i går
men bare satt langs vannkanten
og så vinden puste forsiktig
på overflata

Det forbudte smaker mer forfriskende

av den 12. oktober 2014

(Som forberedelse til eksamen 2014 ble vi bedt om å skrive episk tekst, hvor vi skulle ta utgangspunkt i et utdrag fra  romanen «Naustet» av Jan Fosse. Utdraget vi fikk lese sa ganske lite. Vi skulle skrive om koblingen mellom to av hovedpersonene, og hva historie vi trodde de kunne ha sammen. Her er min novelle.)

 

Blikket hans vekker så mange minner. De jeg har jobbet så hardt med å bli kvitt i mange år. De har likevel ikke vært borte. De har ligget å gnagd, langt inni skrotten min. Vi ser på hverandre. Ingen slipper blikket. Jeg lurer på hva han tenker, og hva han føler. Jeg er ikke engang sikker på hva jeg føler. Lengsel, kanskje. Skam. Skam over hva vi følte, hva vi gjorde. Skam over at jeg fortsatt bor hos min mor og går på sosialen, mens han har skapt et vellykket liv for seg selv. Lengsel, etter hva vi følte, og hva vi en gang hadde. «Jeg har savnet deg» greide jeg å stotre frem. Det kom litt overraskende på meg nesten, for jeg hadde ikke planlagt å si det. Jeg venter på et svar. Håper vel egentlig på at han skal si noe likt. Som at han har savnet meg også, eller at han har tenkt på meg. At han har angret på de valgene han senere tok. Men han sa ikke noe av det. Han sa ingenting. Han bare snudde seg og gikk. Jeg prøvde å rope. Men ordene ble hengende fast i halsen på meg. Det kom bare som et lite, halvkvalt hvisk. «Knut..» Han forsvinner bortover veien med standhaftige skritt. «Jeg har ventet på deg..»

Jeg blir stående igjen i regnet, med en tåre som sakte triller nedover kinnet mitt. Jeg har aldri vært så tapper som han Knut. Jeg blir revet tilbake til den varme sommerdagen i mai, som satte følelsene mine i flammer, og som gjorde meg mer forvirret enn aldri før. Et minne jeg har kjempet sånn for å fortrenge. Om den varme mai-dagen i 1975, som startet et nytt kapitel som jeg enda ikke har greid å avslutte.

Sursøt. Det var det han smakte. Leppene hans dirrer, mens jeg forsiktig biter på dem, og nyter smaken av saltvannet som han nettopp har svømt i. Håret hans er vått, og drypper fortsatt. Gåsehuden står langs armene på han. Om det kommer av at han begynner å bli kald, eller at han er pirret, spekulerer jeg ikke ved. Jeg bare smiler. Nyter følelsene som sprenges inni meg som fyrverkeri. Plutselig tar han tak i meg, og holder meg på armlengdes avstand. «Hva er det du holder på med?!» Han ser på meg, nesten litt vantro. Som om det nettopp har slått han hva vi egentlig driver med. Blikket hans flakker litt. Fra sjøen, til himmelen, og tilbake til meg. «Hva er det vi holder på med?» hvisker han sakte. Jeg gir han ingen svar. For jeg vet jo ikke selv. Det eneste jeg vet med 100% sikkerhet, er at det føles godt, og på en absurd måte riktig. Igjen lener jeg meg mot ham, og smaker på det sursøte. Knut gjør ingen motstand.

Det var første gangen, mellom meg og Knut. Første gangen vi turte å følge lystene våre, som hadde ligget sånn innesperret det siste året. Jeg greier fortsatt ikke helt sette fingeren på hvor alt forandret seg. Når vi gikk fra å være kamerater, til hemmelige elskere.  Vi visste jo hele veien at det vi gjorde var galt. Farlig og forbudt. Men en plass på veien mistet vi likevel sperrene, og grensene vi en gang hadde, ble sakte visket bort.

Midt i heten stopper han opp. Svetten sildrer langs brystkassen hans. Jeg sukker. Han er så vakker at jeg kjenner det verker.  «Vi burde ikke gjøre dette..» sier han fortvilet. Kroppen og ansiktet hans er lett for meg å tyde. Jeg kan se at lysten river og sliter i han, og kjemper en hard kamp mot fornuften. «Hysj…» hvisker jeg. Og fortsetter. Men han dytter meg vekk og sliter seg løs fra omfavnelsen min. «Din perverse faen! Hold deg unna meg!» Roper han. Jeg kan se frykten i øynene hans. Og smerten står som skrevet i pannen hans.

Det var ikke det at jeg ikke var redd. Jeg kjente på minst like stor frykt som det han gjorde. Men jeg greide ikke styre meg. Frykten greide ikke styre meg. For Knut var det mer som sto på spill. Faren hans var prest i bygden.  Meningene hans sto ganske klare om hva som var akseptert i samfunnet og ikke. Homofili, havnet ganske enkelt i rekken av «ikke». Familien hans var mektig, og respektert av folk flest. Det ble satt ganske høye forventninger til Knut. Om å gjøre det bra på skolen, om å få seg en god utdannelse. Helst følge farens fotspor. Få seg en flott A4 familie, med kone og barn. Knut hadde en lysende fremtid. I hvert fall hadde han alle forutsetningene for det. Med meg var det annerledes. Jeg bodde hos en alkoholisert mor uten utdannelse eller jobb. Min far døde da jeg var yngre. Han var en klok mann. Når vi snakket om fremtiden, sa han alltid at jeg måtte følge mine egne veier i livet. Gå mot alle odds. Og det var nettopp det jeg prøvde å gjøre.

Jeg begynte å gå litt lei ambivalensen hans. Egentlig skremte den meg, fordi den sendte varslende signaler om at det vi gjorde ikke var rett. En kveld var vi i naustet. Han prøver å få på seg skjorten samtidig som han fester beltet. Jeg flirer litt av synet. «Har du dårlig tid?» spør jeg. Jeg vil at han skal løfte blikket, se smilende på meg og svare at nei, det har han ikke, for så å legge seg ned igjen til meg. Og han løfter blikket, og ser på meg. Men han smiler ikke. Han ser nesten litt skuffet ut. Han åpner munnen for å si noe, men ender kun opp med å trekke pusten. Jeg kjenner at det skjer noe. Noe brister inni meg. «Jeg starter på bibelskole fra høsten av.» Han ser ned i tregulvet. Først tror jeg ikke helt det han sier. Jeg skjønner ikke. «Men.. Det er jo ingen bibelskoler her omkring.» Stotrer jeg frem. Jeg prøver å fange blikket hans for å få et svar. «Nei, det er det ikke. Den er et stykke borte. Man bor på internat.» Svarer han. Så begynner det å gå opp for meg. Han skal dra. Knut’en min drar fra meg. Jeg føler meg maktesløs. Er det nå jeg skal kjempe? Kjempe for kjærligheten? Jeg vet jo at dette ikke er normalt. Jeg har hørt faren til Knut si at det er en sykdom, en lidelse. Men hvis det stemmer, hvor rart er det ikke da at meg og Knut’en, to bestekompiser som har hengt i sammen som erteris hele oppveksten, er blitt rammet av samme sykdom? «Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke være sånn lengre. Jeg er ment for mer» Jeg blir revet ut av tankene mine. Jeg vet han prøver å holde stemmen strak, men den er nær å briste. Han høres så sårbar ut. Jeg har lyst å stryke ham over kinnet, gi han uendelige lovord om at alt vil ordne seg til slutt, og forsikre han om at min kjærlighet vil aldri ende ta. Men jeg gjør det ikke. I det han snur seg for å gå , begynner jeg å trygle. Jeg skjønner jeg skulle begynt mye før. «Vær så snill, ikke dra..» Men det var for sent. Jeg hadde allerede rukket å miste min beste venn. Og elsker.

systrer slutte aldri å likna kvarandre

av den 10. oktober 2014

andletet ditt er eit fragment
av tre hundre og sekstifem døger

saman

med henne

*

eg ser deg på bussen
kvar dag

slik eg såg henne

på skulen, i friminuttet,
då me teikna på kvitt papir
og ho viste meg

maskinpistolar og daud

som om ho skisserte
natta ho skulle visna

til støv

*

og ein ting veit eg no:

systrer slutte aldri
å likna kvarandre

Uten tittel

av den 10. oktober 2014

Hvordan er det mulig, med all din erfaring med ensomheten, å reise deg og bare gå? De har sittet i samme togkupé i to timer da toget stopper på hans holdeplass. Så han reiser seg for å gå, men stopper på vei for å heise sekken over skulderen. De har samme sekk, hun en sort og han en grønn, Kånken. Han ser lenge på henne før han faller brått tilbake i setet. Hun har et tomt uttrykk, omkranset av brunt, tørt hår, ullgenser i samme farge. I to timer har hun ikke sagt et ord, ikke han heller, og nå ber hun ham om å bli. Han kjenner henne ikke.

Hvem er du? Spør han. Hun svarer ikke, bare fortsetter å stirre tomt på ham med armene i kors. Han prøver å smile, ser ut av vinduet. Det snør, desember, store puter av frosset vann faller sakte fra en stjerneklar himmel. Hvem er du? Gjentar han. Svelger, han må av før toget starter igjen, så han tar et nytt grep om sekken, reiser seg. I kupédøren stopper han igjen, snur seg. God jul da, han prøver å virke hyggelig. Når han kommer av toget sekunder etterpå snør det ikke lengre, desember, det snør ikke.

12