Brikker

av den 14. oktober 2014

Hver dag klokka seks står Olav opp for å hente ved. Han reiser seg fra senga og strekker på ryggen som med årene har sunket mer og mer fremover. Drar buksen på, og fester beltet høyt på magen, stramt. Stapper skjorta nedi. Han kan høre Biret puste ute i stua. Det er flere år siden de sov i samme rom, i samme seng. Den gangen pleide han å våkne fordi han trodde hun hadde dødd. Han kunne ligge der med hamrende hjerte mens han lyttet etter pusten hennes. Men det var bare Biret som pustet så uendelig stille. Det var lenge siden, nå kunne han høre henne helt fra stua og inn på soverommet sitt.

 

Ute er det mild vintermorgen, en sånn dag der det er varmt og kaldt i luften samtidig. Det drypper fra taket, og det er is ned hele innkjørselen. Olav fyller armene med ved. Alltid litt for mye, hver morgen. God trening, mener Olav. Biret mener han er tullete som risikerer helsa for å få varme i huset. Han går langsomt inn igjen, og legger veden i kassa ved peisen. Stua er liten, og fylt til randen av bilder. Brudebildet deres har hedersplassen ved siden av TV’ en, og derfra sprer hele familien seg utover veggene. Olav syns noen ganger at de stirrer, alle i hele familien stirrer på han. Både de som er døde for lengst, og hun som kom til for bare noen måneder siden. Biret mener derimot at hun har mye bedre oversikt på familien på denne måten, som om hver ramme er et kamera inn i den avbildedes liv, og Biret kan se rett inn i det. Huset bygde Olav selv etter krigen. Hele dalen ble brent ned av tyskerne, og dermed måtte alt oppstå på ny. Det er lite og rødt, med en etasje. I kjelleren pleide de å ha poteter. Nå ligger de i kjøleskapet, i pose fra Samvirkelageret.

 

Biret er våken, hun ligger i senga og ser på Olav som tenner i peisen. Han et nøye, bruker lang tid på å skjære løs fliser fra kubbene. Hendene hans skjelver. Olav tenker på den gangen han var ung og hendene sterke. Den gangen var det bare om morgenen, akkurat da han hadde våknet, at de var svake. Han pleide å prøve styrken på broren som lå ved siden av han. De lå der og klemte om hverandres hender, og det var så morsomt å kjenne hvor svake de var, som om de ikke prøvde å klemme i stykker hverandres hender, men heller gi hverandre et litt slapt håndtrykk. I dag skjelver de hele tiden.

 

Olav hjelper Biret opp i senga. Så henter han heisen, fester seilet under Birets nattkjole, og triller henne ut på badet. Han vasker henne. Biret småskjenner på han når han er for hardhendt. Han kjenner henne godt. Vet at hun egentlig liker det. Han tar av henne nattkjolen, den lukter surt av gammelt menneske og svette, men Olav har levd med Biret i 70 år og kan ikke lenger skjelne sin egen lukt fra hennes. Han tar på truse, kjole, strømper, ullsokker, og de triller ut i stua igjen.

 

Han heiser Biret ned i stolen hennes. Der synker hun sammen. Hun har sittet i den samme stolen de siste fire årene, og etter hvert har kroppen liksom formet seg etter stolen. Armene er så tynne, og huden som en gang satt stramt rundt arbeidsmuskler, henger på undersiden som krøllete gardiner. Olav synes huden på armene hennes er så myk, han stryker over dem mens han retter på kjolen hennes. Beina hennes henger ned i løse lufta, de når ikke ned til gulvet. Olav drar det lille bordet bort til henne. Se her hva jeg har til deg, sier han, jeg kjøpte det i forrige uke. Han legger et puslespill på bordet foran Biret. Det har motiv av en hundevalp med en kattunge på hodet. Sakte legger hun brikkene utover bordet og ser på dem. Olav skrur på TV ‘en, i dag er det kongebryllup, svensk til og med. Biret smiler over hele seg. Skal du ha te? Eller kaffe kanskje? Olav spør selv om han allerede vet svaret. Nei, bare vann, sier hun, kokt vann.

 

De har ikke ringeklokke ved ytterdøra, nesten ingen i dalen har det. I stedet henger det en liten bjelle over døra, som ringer om noen skulle gå inn døra. Da Olav var liten var det vanlig å komme uanmeldt på besøk. Da gikk man bare inn døra, og satte seg på krakken som bestandig sto ved siden av døra. Om de som bodde der var opptatt kunne de bli sittende der en stund, kanskje fikk de en kaffekopp i handa. Så kom det gjerne et Nåh? fra gjesten ved døra, og dermed var samtalen i gang. Når de så var ledig, ble man invitert til å sitte ved kjøkkenbordet.

 

Dette tenker Olav på mens han leter rundt i boden ved vedstabelen. Han har saget mange firkantede treplater, så de skal vare lenge. Nå vil han finne et som har akkurat riktig størrelse. Han finner en passende plate, den har kilt seg fast mellom to større plater. Olav drar i den, han kjenner hvordan det rykker til i ryggen. Han må sette seg litt. Sittende på huk klarer han å lirke den ut. Så drar han buksa litt ekstra opp, før han tar med seg treplata inn.

 

Alle skuffene på kjøkkenet har fettflekker på hankene. Det er så vanskelig å holde de rene, og Olav er over 90 år og skjelver på hendene. Han drar ut en av dem, skuffen med hundre forskjellige gummistrikk, skruer og hanker fra knuste kopper. Tar ut limet. I stua drar han det ferdige puslespillet forsiktig over på treplaten. Noen av brikkene løsner, og Biret er rask til å si ifra. Han legger de der de skal være. Etterpå sitter han på kjøkkenet og limer en og en bit fast til platen. Biret forteller med jevne mellomrom hva som skjer på skjermen, sier at nå har de akkurat kjørt fra kirken. Når reklamepausen kommer, er Olav ferdig å lime. Han klemmer bildet fast under armen, mens han drar på seg gummistøvlene. Trår forsiktig ned en smal sti av småstein langs husveggen, til han er kommet på forsiden av huset. Der drar han frem hammer og spiker fra baklomma, holder puslespillet opp på veggen mens han hamrer med seige slag. Trår litt tilbake for å se på det. Så glir blikket hans over på puslespillet ved siden av, fargene er lyseblå og falmet av regn og vind. Og det ved siden av, og det etter det. Alle sammen.

2 kommentarer

  1. pedro · 19. oktober 2014

    hei! og takk for en kjempefin tekst! det må jeg si: jeg tenker på at litteratur, bøker, skriving, at det treffer oss på en slik måte at det både avdekker kjente og ukjente sider ved virkeligheten. gjennkjennelse er viktig; å kunne leve seg inn i noe fordi det ligner på noe man har opplevd eller tenkt selv. men ikke å kjenne seg igjen er også viktig; å bli utsatt for nye tanker, å se ting man ikke har sett før. jeg synes teksten din er eksemplarisk i så måte. situasjonen er gjenkjennelig; vi kjenner gamle mennesker (fra livet og fra litteraturen) og du tegner opp et fint bilde av dette samlivet; nærheten og avstanden, de årene som har passert og som nå på en måte er bærebjelken i denne skjøre alderdommen. men så gjør du et par virkelig fine ting;

    Stua er liten, og fylt til randen av bilder. Brudebildet deres har hedersplassen ved siden av TV’ en, og derfra sprer hele familien seg utover veggene. Olav syns noen ganger at de stirrer, alle i hele familien stirrer på han. Både de som er døde for lengst, og hun som kom til for bare noen måneder siden.

    her klarer du å skape en forbindelse mellom dette og livet og de andre livene, de yngre livene, men også de livene som ikke er der lenger, og døden svever jo også tematisk over novellen din, all den tid du skriver om syke og gamle. jeg liker det bildet: at noen alltid ser på oss, de døde, de levende, alt det som stirrer på oss og våre handlinger. fint!

    Han heiser Biret ned i stolen hennes. Der synker hun sammen. Hun har sittet i den samme stolen de siste fire årene, og etter hvert har kroppen liksom formet seg etter stolen. Armene er så tynne, og huden som en gang satt stramt rundt arbeidsmuskler, henger på undersiden som krøllete gardiner. Olav synes huden på armene hennes er så myk, han stryker over dem mens han retter på kjolen hennes. Beina hennes henger ned i løse lufta, de når ikke ned til gulvet. Olav drar det lille bordet bort til henne. Se her hva jeg har til deg, sier han, jeg kjøpte det i forrige uke. Han legger et puslespill på bordet foran Biret. Det har motiv av en hundevalp med en kattunge på hodet. Sakte legger hun brikkene utover bordet og ser på dem. Olav skrur på TV ‘en, i dag er det kongebryllup, svensk til og med. Biret smiler over hele seg. Skal du ha te? Eller kaffe kanskje? Olav spør selv om han allerede vet svaret. Nei, bare vann, sier hun, kokt vann.

    og dette er jo bare kjempebra. du er så flink til å skildre komplekse ting. lukten og fraværet av lukten, kroppens forfall og kjærligheten, ømheten mellom sånne som har levd sammen et helt liv. jeg vet ikke, men jeg tipper at ikke du er 90 år, og det gleder meg å se at du har evnen til å leve deg inn i en skjebne som ikke direkte er din. det var det jeg mente med at litteratur også må være det ukjente; å leve seg inn i andre liv betyr at man må ha stor forestillingsevne, fantasi, men kanskje viktigst av alt: empati.

    jeg gleder meg til å lese flere tekster av deg!

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar