Vi må snakke

av den 14. oktober 2014

Hun står på stupet og titter ned. Tar sats, men tråkker rett ved.

Hun tar sats, men tør ikke se mer.

På toppen av stupet står familien hennes. Hun tør ikke å tenke på hvordan det kjennes.

På bunnen står han med åpne armer. Det er langt ned, men kjærligheten derfra tiltrekker og varmer.

Hun vil overleve, men fallet kan gjøre vondt. Hva om han er en annen, hva om han vil henne ondt?

1 kommentar

  1. pedro · 30. oktober 2014

    hei! takk for fin tekst! litt sånn sangtekst-aktig, tenkte jeg, på grunnav rimmønsteret, kanskje? veldig fint om det ambivalente ved kjærligheten, forelskelsen, det å gi seg hen til et annet menneske, en annen skjebne, et annet enn liv enn det man kjenner til fra før av. av og til må man bare håpe i det, altså. takk!

Legg igjen en kommentar