De reisende (red.)

av den 24. november 2014

hver fure i huden forteller en historie
om de som kjenner senhøsten
trenge inn gjennom ribbeina, når
hjulene på toget synger, nysnøen
ligger som blå tråder på bakken
med noen svarte linjer mellom dem,
og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

4 kommentarer

  1. Torill Blix
    Torill Blix · 25. november 2014

    Uten at jeg har satt meg virkelig og ordentlig inn i alle versjonene vil jeg si at denne funker best, sett med mine briller. De andre, med den siste linjen under, gav litt for mye, men denne gir mulighet til å drømme seg bort i ordene dine i større grad. Kan anbefale å lese teksten mens du hører Aurora Aksnes sin «Awakening». Mmmm, stemning.

    Men jeg lurer også, hvordan arbeider du mellom versjonene, utkastene?

    Fra vintersola midt på Norgeskartet,
    Torill

  2. Liv-Christine Hoem
    Liv-Christine Hoem · 26. november 2014

    Tusen takk for veldig fin tilbakemelding. Det setter jeg pris på. Også må jeg bare takke for sangtipset. Det var faktisk ganske kult å lese diktet mens jeg hørte på sangen. Den er herved lagret i favoritter på Spotify. Artig at folk assosierer diktene mine til sanger. Det inspirerer meg!

    Mellom versjonene og utkastene flikker jeg litt fram og tilbake, ser om det er noe overflødig jeg kan kutte bort, eller om diktet kan komprimeres. Noe jeg gjerne jobber med er at diktet ikke skal si for mye, men at det skal være åpent nok til at det blir rom for tolkninger eller assosiasjoner. Gjerne begge deler. Jeg ser på diktskriving mye som billedhugging, man kutter litt til her, og kutter litt til der, fjerner og legger til. Ofte kan jeg skrive lengere dikt, fordi det er slik de kommer, men som fungerer best i en mindre, komprimert form. De aller fleste diktene jeg skriver kommer enten som ett helt bilde eller gjennom en assosiasjon som leder til en annen. Jeg jobber masse med tekstens presisjonsnivå, det konkrete, det sanselige, det gjenkjennelige, men samtidig noe ukjent som kan overraske og skape forundring. Tilbakemeldinger er også viktig for meg i dette arbeidet – jeg har lagt ut dette diktet flere steder – på Trafo, i Skolekammeret i Dagbladet og her, fordi jeg får veldig verdifulle kommentarer til det jeg skriver. Denne versjonen kom jeg fram til etter å ha fått en tilbakemelding på at jeg kanskje kunne ta vekk den siste linjen, for å se hvordan diktet kunne bli da. Jeg bruker ofte såkalte «haler» i slutten av diktene, som egentlig ikke trengs, fordi de overforklarer og konkluderer.

    Jeg håper ikke det var en altfor forvirrende forklaring på spørsmålet ditt. Noen ganger jobber jeg ikke så konkret som over heller – en ny versjon av et dikt kan rett og slett bare komme til meg.

    Fra en begynnende solnedgang i Drammen,

    Liv-Christine

  3. MLS
    MLS · 27. november 2014

    Hei!
    Jeg må bare si at jeg syns det er kjempe fint at dere skaper en samtale her, og Liv-Christine, jeg er veldig glad for at du utdyper din tankegang når du skriver og omskriver på diktene dine. Kanskje du kunne postet dette som et eget innlegg, slik at andre kan finne inspirasjon i det og kanskje se litt hvordan tankegangen til en som skriver går? Bare et forslag 🙂

    når det kommer til diktet ditt, så må jeg si at jeg syns det er veldig fint og åpent, som du sier at du ønsker det skal være. Fordi jeg har lest de tidligere diktene også med de forskjellige versjonene, så har jeg allerede det litt i bakhodet når jeg leser dette. Når jeg leser det nå så syns jeg at hver avsnitt gir et fint bilde hver, men jeg føler ikke at de henger helt sammen. Det gjør at jeg hopper fra bilde til bilde og skjønner ikke helt hvor jeg skal se. Det kan være det bare er meg.
    Jeg liker veldig god første linje, «hver fure i huden forteller en historie», for det viser at vi alle er mennesker og har en bakgrunn og en fortid som har formet oss og gått inn på oss på hver sin måte, og jeg syns dette forklarte den situajsonen veldig godt.
    til de to siste linjene begynner jeg å bli en smule forvirret.
    Jeg ser for meg snøen med de blå trådene, for snø kan ofte se blått og glitrende ut i det rette lyset, og er de svarte linjene togskinnene kanskje? Også, den siste linjen syns jeg er veldig fin, og kunne vært mye finere om jeg så for meg virkelige nattsvarte ravner, og ikke menneskene i refleksvest som går rundt om natten for å holde det rolig. Ser du litt hvor jeg kommer fra der? Når du skriver er det viktig å se for deg hva ordet er og hvilke flere betydninger det kanskje kan ha.
    Uansett, jeg syns du er veldig flink, og som Torill sier, jeg syns denne versjonen var virkelig fantastisk og den beste av de.

    alt godt fra den natt døsige Bergen,

    klem, Martine

  4. pedro · 3. desember 2014

    hei. jeg sier meg enig i M´s kommentar: veldig kjekt at det utvikler seg dialoger her inne; å skrive er en ensom ting, og det å føle at flere sitter og lurer på de samme tingene, det kan åpne opp for samtaler om litteratur, men også andre ting; det vi skriver handler jo om oss selv, vårt liv, våre hverdager. når det er sagt, synes jeg også du er god til å jobbe med tekstene dine. Jeg leser fortiden en roman av Joyce Carol Oates, der hun skriver at det kreative arbeidet består av to ting: Revise and Expand – altså revidere og ekspandere. lese seg selv, være kritisk og kompromissløs i det ene øyeblikket, for så å være fri og lett og skapende.

    det er fint å se at du ikke lar tekstene dine være i dred, at du leter i dem for å se om det er noe der du har glemt eller kanskje du har overlesset diktet? gitt det for mange oppgaver? jeg vet ikke om diktet ennå er ferdig for deg, men jeg ser at du har prøvd å komprimere det, først og fremast ved å ta vekk elementer som var ganske sentrale i første utkastet. f.eks har du tatt vekk det som jeg kaller den narrative rammen;

    en sørgende dis har bredd et teppe
    over byen, som ligger og venter
    på regnet og den første frosten
    som skal invadere

    tiggeren på broenden, hutrende
    under et teppe, med tomme hender,
    og rynkete ansikt

    jeg liker veldig godt denne begynnelsen. den er tydelig. jeg ser klart for meg hva som skjer, på tross av at den begynner med en åpenbar antropomorfisering (å gi mennsketrekk til døde ting); det er så fint at disen legger et teppe over byen fordi den er SØRGENDE. ordet invadere er også fint valgt, synes jeg, med alle sine konnotasjoner; ordet er jo hentet fra et krigsvokabular, ikke sant, og impliserer voldelighet, tvang, noe uønsket og hensynsløst. når du da kommer til tiggeren (og han også er dekket til med et teppe) får disse klangene en dobbel bunn; hva slags sørgende skikkelse er det som har bredt teppet over ham? (er det diktet?). kjempefint anslag.

    i siste utkast oppløser du dette optiske fokuset ved å gå rett på furerne

    hver fure i huden forteller en historie

    (diktet har allerede zoomet inn). her er det også mye fint, men du mister innzoomingen, den store bevegelsen fra disen -byen – menneske-menneskeansikt. jeg ville kanskje også sett om det gikk an å formulere dette litt annerledes:

    om de som kjenner senhøsten
    trenge inn gjennom ribbeina

    ikke fordi det er dårlig, men fordi det er litt streit. sånne bilder er velbrukt. det som derimot er fabelaktig, overraskende og poetisk kraftfullt, er dette:

    nysnøen
    ligger som blå tråder på bakken

    dette er et forunderlig bilde, egenartet, som får meg til se nysnøen på en ny måte!

    Puh! dette ble langt og omstendelig, dette, men en siste liten ting: jeg tror ord har haler av betydning etter seg, på godt og vondt, og når jeg i diktet ditt leser dette fine bildet

    og gatelyktene er de høyreiste natteravnene

    ser jeg to ting: jeg ser din evne til å lage bilder av hverdagslige ting, ditt forvandlende poetiske blikk. å gjøre gatelykter til fugler er en fin bevegelse. og samtidig må du være klar over at fuglemetaforen blir litt klusset til av at NATTERAVNER også i dag så sterkt forbindes med disse gul-kledde voksne som i helgene patruljerer bygatene for å hjelpe til når folk sloss, er ubegripelig dritings og ellers oppfører seg som takras.

    vel, keep on keeping on, som Bob Dylan sier

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar